Det er ikke noe sexy preg over denne mammaen akkurat, i det jeg står med ræva til værs og skrubber fysjom under badekaret, hoster og harker over stuff under there, og klorinen er min aller beste venn. Etterpå kauker jeg opp til mine sønner: “Vil dåkker BAAAD uten å vask håreeee? Det e klin reint under baaadekaaret! Oppi å!”
Stolt som ei høne sprader jeg rundt og vaskepynter resten av badet mens gutta bader. Jeg står og nynner til låta fra telefonspotify idet jeg hører en velkjent kneggelyd mens jeg tørker glasshyllene. Latterknegg. Kneggelatter.
Jeg snur meg, og der sitter 8åringen og lager bølger i badekaret. Latterbølger. Han vugger og gaper med hodet kastet bakover, mens han ler “jeg ler av mamma-latteren”. Aldri i verden om jeg greier å holde meg hver bidige gang den gutten får lattis av mamman sin. Lite er så morsomt som å prøve å se for seg hva i alle dager jeg gjorde som var så gøy nå. Jeg gjetter aldri riktig.
Når han får igjen stemmen får jeg vite det. “Du søng som ein komiker mamma hahaa!”
Jeg er så glad pappan min lærte meg selvironi da jeg vokste opp. Er så fornøyd med å være en mamma som ikke blir sur av en åtteåring som tross alt ler ganske mye av meg for tiden. Det ender alltid med at vi vræler begge to, og lillebror på to skjønner relativt lite.
Takk og pris for at skolegutten min ler av meg. Det gir glød til hverdagen, og glans over helga. Men komiker kunne jeg aldri blitt; jeg aner jo aldri når jeg er morsom.
