….er det iblant best å holde seg i ro for en bipolar m@ther£@cker.
Jeg greier selvfølgelig ikke å sitte stille her, og har ommøblert rommet til min 8åring Mathias, nede i kjelleren. Jeg gleder meg som en unge til å vise gutten hans nye kule rom. Har forøvrig ommøblert litt i topplokket også.
I tillegg har jeg gjennomført verdens mest givende og morsomme intervju her i stua mi i dag. Det er nettopp derfor jeg har ommøblert litt oppe i topplokket mitt, fordi jeg lærte en god del av han jeg har intervjuet. Han er komiker, og mer skriver jeg ikke om det nå. I bloggens arkiv driver jeg nemlig og skriver på innlegget som omhandler ham.
Det er godt ingen ser meg, når jeg vrenger opp ei spotifyliste bestående av Guns’N roses, Kelly family, Eminem og Shakira på min harman/kardon og danser sittende mens jeg skriver på pc’n. Dvs jeg HÅPER ingen ser meg. Man har jo vinduer, skrekkogru.
Anyway; min kjære pappa lærte meg at humor er viktig. Hvis jeg adder musikk, er det et annet krydder jeg mener er viktig. Humor og musikk. Derfor hender det seg at jeg setter søkelyset på Norge’s komikere og band her inne på forbipolene. Tidligere har vi hilst på Thomas Numme, Harald Rønneberg, Morten Ramm, Einar Tørnquist, Oslo Ess og Plumbo. Denne gangen går jeg dypere. Jeg har fått bedre tid, til å gjennomføre et lengre intervju med en av våre beste stand up komikere. Noen mennesker er rett og slett genier i mine øyne, og i dag har jeg møtt en av disse for å skrive et lengre innlegg om ham. Så frem til i morgen ettermiddag er det skriving, søvn og redigering som gjelder for denne bipperen.
Men først. Du som leser. Hvem er du? Er du en de som har havnet utenfor? Sliter du med rus? Ensomhet? Vansker med psyken? Angst? Diagnose? Har du noen gang tenkt på om du kan være en av nåtidens genier? Hvis du tenker deg om, husker du talentet ditt? Interessen din? Er du klar over at grunnen til at nettopp du sliter med rus eller psykiatri; kan være fordi du evner å tenke parallelt, og det rett og slett blir for mange tanker å deale med på en gang? Jeg mener det er et tegn på at du kan være et geni dersom du på en eller annen måte føler deg utenfor A4, og annerledes.
Just saying. We should wake up. En gang i tiden var geniene godt kjent. Vi ser dem stikke seg ut i historien bak oss. Hvor er de nå? Har du tenkt på det?
Du vet det er take off – dag. Du har bipolar, og kan dette. Det popper popcorn i hodet, og idéene strømmer på. Vant til dette; har du blitt, og det er viktig å ta i mot gaven uten å bruke opp den på en gang. Du noterer, ringer, går rundt på gulvet og snakker med andre mennesker med like poppende huer.
Det er da det er på tide med tiltak. Du har det FOR bra, rett og slett, og mange av idéene burde puttes i ei krukke, gjemmes bort, og flires av om ei uke. Eller realiseres. Nå er du der at du er i ferd med å tverrfaglig realisere 30 av dem på en gang. Det pushwagnes, snakkes med regjeringen, forberedes og poppes.
Velkommen til min verden. Welcome to the bright side. Og nå skal jeg fortelle hva jeg gjorde med saken. Altså, det var midt i popcornmaskina, tusen fraglende idéer, andre mennesker på tråden og linja med sans for idéer, fart, spenning og visualiserig. Idéene var mer enn bra nok, og de gjeldende delene av regjeringen foreslo at vi tar opp tråden mandag. Men nå var det altså helg. Og party oppe i et bipolart hue.
Jeg satte meg ned og greide ikke sitte. Skjønte at jeg måtte utføre tiltak. En joggetur er vidundermedisin for et overproduserende popcornhode. Jeg jogget til jeg snappet etter pusten, løp hjem, og danset i stua. Shaked it off. Så la jeg meg i badekaret med ansiktsmaske og digg i håret. Jeg måtte opp av badekaret for å notere alle de nye idéene, så jeg fikk fred til å bade videre.
Jeg kjenner denne siden av bipolar godt. Selv om jeg er trygt medisinert mot at denne gladsiden tar helt av videre ned i kaninhull, må jeg jobbe hardt med meg selv når hodet popper løs med tilsynelatende geniale idéer. Og kanskje noen av idéene er nettopp det; geniale som fy. Men også de gode idéene tåler å vente litt. Man kan sette i gang med et par agn, men man behøver ikke fylle hele innsjøen med tusen agn på en gang.
Jeg kjenner flere som meg, og når vi setter i gang, er det action. Da kan vi nesten ta og føle på energien. Power og headshower. Men alt på en gang? Det er ikke heavy der og da, men over tid vil det slite ut oss. Det å boble over av idéer og la det koke, krever å umiddelbart skru ned temperaturen.
Dette er bipolar. Den kreative, kjappe, produktive, glade siden av diagnosen. Bipolar handler ikke særlig om nedturer for min del. Jeg dealer med pol altforglad, ganske mye. Jeg er vant til jobben med å holde hodet i balanse. Det er krevende. Som å sette seg på sidelinjen når alt du vil er å danse, rocke og poppe.
Sprit på bålet handler om det sosiale for min del. Derfor holder det ikke å jogge, danse, tøye ut og bade i badekar. Jeg må også bestemme meg for å “kjede meg”. Låse døren, holde meg inne og være alene. Det er det motsatte tiltaket av det man bør gjøre ved depresjoner. Da er det rette å oppsøke folk og prate, selv om man ikke vil. Når den kreative gladsiden dukker opp, må man dempe det hele, og skjerme seg, selv om man aldri så mye vil møte alle man kjenner og bare leve livet boblende.
Jeg styrer dette hue, og da krever det noen ganger å gjøre det motsatte av det man er gira på.
Slik opprettholder jeg balansen. Alle mennesker svinger i humør. Jeg også. På en frisk måte. Og hver dag dealer jeg med disse kreative kreftene. Jeg har lært meg hvordan jeg kontrollerer det, og dermed blir det en berikelse. For de idéene jeg deler med et titalls andre i dag, er noe vi akter å prøve å gjennomføre. Jeg kan ikke røpe noe nå, men hvis vi får det gjennom i regjeringen, kan det bety positive endringer innen helsesektoren.
Men først trekker jeg meg tilbake og tvinger på meg selv ro og tid alene. Jeg kunne blitt med ut på byen, men i kveld er det viktig at jeg gir bipolar skjerming, hvile, døgnrytme og kjedsomhet.
Dette er ikke noe nytt for meg. Slik er det flere dager i uka. Det er som et brennende lys. Du brenner det ikke i begge ender, og iblant slukker du det for å spare på gnisten. Det er meg. Stueflua og TV”. Så er det søvn, ny dag og ivaretatte muligheter. Slik dealer jeg med denne diagnosen. Det blir for mye lykke noen ganger. Når du har en bra dag, har jeg en fabelaktig dag. Og jeg har et ansvar for å holde det til nettopp det. En fabelaktig dag, en krukke med idéer og evnen til å ta dem frem etter en natts søvn.
Her oppe i Eiffeltårnet er det stemning altså! Kim og Chloe has arrived the buildning, og nå skal vi ut på byen. Ja, og oppi det hele har jeg selvfølgelig chatta med min lettlurte slektning. Som desverre har lært, og ikke er så lett å lure lenger. Han er roboten, meg i blått.
Livet har gitt meg en utfordring, og det er å akseptere alle hinderene mellom deg og meg. Du er den som kan få meg til å le så jeg rister, og det er deg jeg har lyst på. Det er du som kan kunsten å stjele pusten min, og det er dine bevegelser jeg liker.
Men for meg er du uoppnåelig. Det er ikke det at du har dame. Det er alle de andre sperrene som er satt opp i løypa. Jeg må bare finne meg i at det du går i en retning, og jeg i en annen. Selv om jeg gjerne skulle likt å gi blaffen, og bare kjøre på.
Jeg liker deg altfor godt, og det går ikke over. Samme eff hvor hardt jeg prøver, kiler det alltid i magen hver gang jeg tenker på deg. Du er så spesiell. Hele personligheten din er til å ville bare være sammen med. For å prate, le, hoppe i høy og bare være til i lag med.
Men du har valgt en annen planet. Og jeg står her og ser på. Du skulle bare visst hva jeg føler for deg. Jeg trodde ingen kunne vekke til live slike følelser igjen hos meg. Men det gjorde altså du. Og samme hvor mye jeg har prøvd å glemme deg, så kjennes det likens.
Jeg må ta meg sammen igjen. For grunnene til at vi aldri kunne blitt noe av, er nok viktige for deg. Dessuten tror jeg ikke på sånne monogame endestasjoner anyway. Så hvorfor skal jeg håpe og drømme om at verden var annerledes omkring en kjekk mann som deg? …når det ikke er sånn.
Jeg kunne hatt det så gøy sammen med deg, et sted i en annen dimensjon. Vi kunne varmet oss på hverandre langt der ute i space, og jeg skulle vært der for deg. Gitt deg alt du skulle behøve. Men du trenger ikke meg.
Så bare la oss holde oss til å hoppe litt i høyet. Jeg kan hoppe så lang jeg kan, og du kan hoppe så dypt du kan. Vi kan le av det hele, og etterpå løpe hvert til vårt. Du ned til fjæra, og jeg over blomsterenga. Til et sted jeg kan glemme deg til neste gang.
Aksept er fred, og fred er godt. Jeg aksepterer at du og jeg driver og hopper rundt på skyer i en annen dimensjon. Jeg nyter godt av det i drømmene om natta. Og det får holde for denne gang. Når et menneske er uoppnåelig, så er det bare sånn.
Ladies? All the ladies? Ikke ALL the ladies, men noen var vi, som fikk til den kaffen og den kaka i dag. Hils på vakre Irina og nydelige Christina. Dere skulle bare virkelig (ikke) visst hva vi pratet om to minutter før bildet over ble knipset, og hva i alle dager vi skravla om mens vi tok bildet nederst i innlegget, down stairs. Jeg vil ikke utlevere venninnene mine, men jeg kan fortelle som sant er, at det er DEILIG å kunne snakke om ALT med noen, le av det hele og overrasket konstantere at JØSS er det ikke BARE MEG som gjør SÅNN?!
WA HA HEEEY, mine lepper er lukkede.
Og bytheway, jeg skal aldri gifte meg. Men hvis jeg skal det, heter brudgommen Marshall Mathers. Jeg har herved gannet på meg Eminem, så hvis noen kjenner den landeplagen, fiks meg en date. Now. Han og jeg kan rappe når vi krangler.
The beat goes on, og fra å starte i stua mi på Lykketoppen, har vi fartet ned til sentrum, skilt lag med Christina og vært på kafé. Nå sitter jeg her etter en digg middag hos Irina og hennes freshe ungdommer.
På tide å komme seg hjem. Hjem til barnefri og helg. I løpet av helgen skal jeg gjennomføre et svært spennende intervju med en komiker som jeg gleder meg til å treffe. De muntreste intervjuene gjør man med Norge’s komikere, ikke sant.
Et lite barn med et stort hjerte. Med plass til både pappan sin, søsknene sine og mamman sin. Et lite barn uten innblikk i voksenverden, må få være i fred med kjærligheten sin.
Nå kan jeg angre meg for at jeg var sånn en surpomp i går da lille trille 2 år ikke ville pusse bissene sine, og for at dette er verdens kjedeligste hjem når man er liten og har feber.
Nå er det kattene, meg, og en rastløs trang til å gnikke på kjøkkenet og gnukke på gulvet. Det høres sexy ut the mammatilmichelle-style, men her gjør jeg sånnt med stygge inneklær på. Som regel.
Joda, det har seg sånn at Even 2 år ble syk og fikk feber. Han skulle egentlig hentes av pappan sin i barnehagen i morgen torsdag, for å dra på samvær der. Siden han hadde feber i mårest, visste jeg at jeg måtte holde ham hjemme i morgen også. I går kveld så jeg på det søte ansiktet som sov så søtt oppi mammasenga, og tenkte; heldigvis får jeg enda et døgn sammen med denne lille goklompen før han hentes av pappan sin.
Men goklompen ville det annerledes. Jeg merket det på ham helt fra vi stod opp. Han var så lei av mamman sin. Man vet liksom aldri hva som irriterer en gutt på 2 år. Det kan være mye. Han ville innimellom ha mammaklem, men ble så fort sinna og sa “gå bort!”
Jeg var pappajente da jeg var lita. Og selv om han bor på den andre siden nå, er jeg det fortsatt. Jeg satte meg ned og tenkte med både respekten og hjertet. Så bort på den lille kroppen som bare ville se på TV og ikke spise særlig. Bare drikke oboymelk. Jeg ble glad bare han ville ha drikke. Alt jeg har tilbudt ham de siste dagene har han takket nei til. Så jeg grublet. At han savner storebror er han flink til å fortelle om, men hva med faren? Det er ikke nødvendigvis bare meg han trenger når han er syk. Så jeg spurte, og forberedte meg på svaret. Bestemte meg for å ikke bli såret i mammahjertet:
-“Savner du pappa, Even?”
Svaret kom raskt: “Ja. Pappa.”
-“Du skal jo dit i morgen. Skal mamma ringe pappa og spørre om du kan komme i dag?”
Han nikket. Jeg visste jo at barnefar ville like å bli spurt om det. Han elsker å være sammen med barna våre, og savner nok minsten alltid når han ikke er der.
Så ble det slik. Jeg pælmet meg selv til side, bakte ei kake, og så fikset vi en fin hentesituasjon med begge gutta til stede. Vi spiste den kaka og drakk den kaffe. Det tok oss ca 20 minutter å lage god hentestemning. Toåringen var klar som et egg til å bli med pappa og storebror. Han skulle ikke i barnehagen i morgen uansett, så hvorfor ikke la ham få komme til det pappafanget han savnet så inderlig? Mammafanget var slitt og vant, og gutten var klar for variasjon. Søndag er jeg nok mer populær. Kanskje.
At det river litt i morshjertet skal ikke gå utover relasjonen mellom far og sønn. Ikke mellom to brødre heller. Denne daglige omsorgen som jeg har; handler om å se barnas behov. Ikke mine egne needs, foruten å ta godt vare på meg selv. Det er et forferdelig savn å deale med hver gang barna drar. Men vet du hva? Sånn tror jeg også barnefar har det. Og vet du hva? Dette handler ikke om oss.
Er du aleneforelder? Husker du å se alt fra barnas vinkel, eller handler du utfra den delen av deg som heter ego? Eller hva med fasaden? Er den viktig, eller kan du droppe den, slik at alt handler kun om hvordan det føles å være barnet ditt?
Så lenge den andre foreldreparten også setter barna først, er frisk og oppegående, er det så viktig å la kontakten dem imellom være i fred. Å snakke positivt om den andre foreldren, og la hovedkommunikasjonen være mellom far og mor. Å ikke la barna bli ansvarlige for samtaler som tross alt bør fungere på topp mellom to voksne.
Hver gang et barn hører noe negativt om sine foreldre, hører de noe negativt om seg selv. De har arvet mye fra begge foreldrene sine, og å si et eneste negativt ord om den andre foreldren, er å tråkke hardt på barnets følelser.
Toåringen min fikk altså dra en dag tidligere på samvær i dag. Vi forskyver det, slik at han kommer hjem søndag i stedet for mandag. Jeg ville gjerne ha et døgn til med den lille søtnosen, men jeg har ikke noe med det så lenge han uansett kunne dra dit pgr av at han ikke skulle i barnehagen. Jeg ønsker å styrke forholdet mellom far og sønn, ikke å bruke min makt på å ødelegge det. Mine barn får elske pappan sin i fred og ro, samme hva som skjer.
Pappan til barna mine tenker likt. Hvis vår kjære åtteåring ønsker et døgn til med mamman sin, og det er gjennomførbart, setter denne pappan også seg selv og sitt savn til side. For jeg kan love deg at han savner barna like mye som jeg savner dem. Et mammahjerte er ikke varmere enn et pappahjerte.
For at barna skal føle seg trygge, må mamma og pappa respektere hverandre. Og en må begynne, ellers skjer det kanskje aldri, og ingen kan gi tilbake en stjålet barndom.
Jeg håper jeg når ut med litt inspirasjon, til de som har glemt hva daglig omsorg handler om. Det handler ikke om å bruke makt. Det handler om å se verden med barna sine øyne. Å føle hverdagen med små store hjerter. Ungene’s kjærlighet er enorm. For det er hjerter som elsker både far og mor.
Først startet Sophie Elise det hele da hun mottok en på en prisutdeling. Hun gjorde slik som de fleste menn gjør på varme sommerdager: Had a nipple show off. Endelig, pustet jeg lettet ut. Finally, noen som begynte med en stille protest. I 2015 skrev jeg nemlig innlegget “Sett puppene fri”, før jeg utarbeidet det til “Nå kan også kvinner sprade rundt i bar overkropp” sommeren 2017. (Du kan lese det i linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1497457245_n_kan_ogs_kvinner_sprade_rundt_i_bar_overkropp.html )
Derfor er jeg nå SJOKKERT! Har vi virkelig ikke kommet LENGER, folkens? Jeg banker herved i bordet så puppene slenger hit og dit; disse vortene i nippleklær forlanger å få brølt sitt!
Anna Rasmussen legger ut et sladdet bilde av seg selv toppløs, og det blir storm i kommentarfeltene. Konatil kødder etter, og lager humor med et bilde der hun etterligner Anna. Now what’s wrong with that? En ting. Kun en ting er galt med dette, og det har Sofienils skjønt: De sensurerte brystvortene sine, både Anna og Christina. Så Sofie lager en usladdet og svært morsom oppfølger. (Linker til innleggene nederst)
“Du fortjener å bli voldtatt” runger noen ut i kommentarfeltet til Sofienils.
“Stakkars Morten, får du ikke nok oppmerksomhet av ham” spyr de ut av seg.
Ok. Jeg har mottatt budskapet. NÅ vet vi hvorfor dere menn på død og liv skal vise frem de små “søte”, hårete, uforklarlige puppevortene deres hver bidige sommer: det er show! Dere vil ha oppmerksomhet! Men er vi ikke ferdig med det oppmerksomhets-kortet nå da eller? En redaksjon i en avis må gjøre sitt for å tiltrekke lesere’s oppmerksomhet for å selge den avisa. Et utested må gjøre utestedet bra nok til å tiltrekke folk’s oppmerksomhet så de velger det utestedet foran andre steder. En butikk setter gjerne ut plakater og skilter for at butikken skal tiltrekke seg eventuelle kunder’s oppmerksomhet. Men bloggere skal altså IKKE tiltrekke seg oppmerksomhet for å sanke lesere? Wellawell hmh. Jeg skulle sett deg overleve ute i verden med den holdningen der.
Puppene på bloggtoppen, hva skal vi si om dem? Du kan si akkurat hva du vil, så lenge du ikke er jealous from paradise og har knulla på TV, men JEG har litt jeg vil si: Det er genialt! Både Anna, Konatil og Sofienils er geniale, og baner vei for en likestilling som faktisk er viktig hvis man parterer tøystykket “BH’en” opp i to norske hijaber. Hvorfor; tell me WHY skal vi kvinner dekke til disse to vortene, mens mannfolk slipper bot for blotting i det de dytter toppløse overkropper opp i svette butikk-køer sommeren lang? Det er nemlig ikke bare et tøystykke. På sommeren er en BH der for å ta hensyn til mannen’s lyster.
Foruten det kan du gjerne bare gi meg EN god grunn til at vi kvinner skal dekke til boobsene våre? Er det SEX? S E X ? Pupper er matfat. M A T F A T for babyer. Pupper har opprinnelig ingenting mer med sex å gjøre enn ei stortå for de som tenner på det. Selv om stortåa er til for å gå på, og puppen er til for å sutte på. For babyer. Pupper er så enormt viktige, at de sørger for å holde liv i en hel klode med mennesker i utgangspunktet. NOW WHY SHOULD WE HIDE ‘ EM?
Nå la oss trykke oss inn på bloggtoppen og se hva som skjer der. La oss ta en runde til, for de fortjener høye lesertall disse tøffe damene. Alle der oppe som har hatt mot til å vise frem puppene sine, bidrar med noe som faktisk er viktigere enn seksualiaering av både pupper, tær og ører. De deobjektiviserer sine medsøstre, og er i opposisjon til at menn skal kunne sprade rundt legalt med nakne overkropper, mens kvinner blir sett stygt på bare de ammer.
Fy skamme seg til alle som skriver tarde kommentarer til damene på bloggtoppen akkurat nå. Skamme seg! Sprade rundt toppløse selv overalt, og hakke løs på en pupp eller to! Sikle etter toppløse mannekopper sommeren lang, og fnisende gå med på å dekke til sin egen overkropp KUN FOR Å TA HENSYN TIL MANNEN FORDI HAN HAR BESTEMT SEG FOR Å TENNE PÅ TO MELKEBOLLER MED VORTE PÅ! Hamre løs på medsøstre som forsøker å vise til litt rettferdighet oppi det hele. Kritisere hijab og nikab, og synes det er viktig; men naivt gå med på å dekke til to matfat! Fy skamme seg
Heia puppetoppen bloggety pupp! Heia damenr som tør å sette igang en liten snøball. La oss håpe den når fram til bakken og triller seg stor. For enten må man slutte å kritisere hodeplagg, eller så må man også begynne å stille klare splrsmålstegn til hete sommerdager med innpakkede damepupper. Enten må man forlange at menn også dekker seg til, eller så må kvinner stilles likt.
Fjern den sladden, Anna Rasmussen. Husk da du blottet puppen, og husk det med stolthet, Sophie Elise. Takk for humoristisk vri, Christina Konatil, og takk for at du hadde guts til å fjerne sensuren, Sofienils. Ta for all del alle de negative kommentarene og pælm de uti den toppløse søpla di; det er DU som har like mye rett til å vise det toppløs som menn, det er ikke de som har rett. Du bør ikke voldtas, selvfølgelig ikke. Skulle alle toppløse menn trues med det samme hver sommer her til lands? Hvor er vi? I 1817?
Og er alle toppløse menn kun ute etter oppmerksomhet?
Verden gikk ikke under nyttårsaften 2000. Men så skjedde det etterhvert noe boo(b)mbastisk:
…noe også Anna Rasmussen gjorde i sitt nyeste innlegg om dette. Klikk deg inn på blogg.no bloggtoppen og så. Kvinner er på vei ut av Eva’s drakt, og er ikke bare det på sin plass?
Hva blir det neste, damer? For dere kan ikke mene for virkelig, at menn skal kunne få lov til å gjøre noe VI ikke FÅR LOV TIL?
Lite er så frastøtende som en usminket alenemor i turkis, eldgammel superundertøystilongs, unshaved og iført en mørkeblå hulleflekkete nettopp-laga-middag-jumper.
Men så er det heller ingenting som er så deilig som at denne alenemamman er singel og ikke har noen til å fare opp i panikk bare hun viser seg, som i “… iiik, what’s that??” Ergo kan jeg sprade rundt som et uidentifisert objekt så mye jeg vil.
Yeah, that’s me today, fordi alt handler om alt mulig annet enn meg. Når lille søten på to er syk, da er det faktisk ikke så nøye hvordan jeg ser ut. Vi må være her hjemme uansett, og jeg har vel egentlig aldri sett ham så slapp eller hørt’n så grinete som dette, stakkar liten. Aldri sett ham spise så lite heller, for den saks skyld. Ikke engang risengrynsgrøt ville han ha. Så her er det bare å gi blanke i sin egen fasade. Den behøver ikke å skinne, så lenge minsten får omsorg og vi holder oss inne. Det skrev jeg bare fordi det rima. Han får gå ut og lufte seg innimellom når han vil, stakkar liten.
Etter denne uka skal det bli rimelig spesielt å komme seg ut blant folk. For her på Lykketoppen har vi hatt det sånn siden fredag. 8åringen min var først ute med feber, og søndag ble toåringen også smittet. Det er bare å holde oss i ro, og vente tålmodig. Jeg har ingen til å avlaste meg heller, så her er det bare å holde seg frisk selv, slik at lillegull får pleie og hvile. Eller for å si det sånn; hvis jeg også blir syk, kan jeg ikke være syk. Da må jeg late som jeg er frisk, hehe.
Kanskje DU har et tips til hva vi kan finne på av rolige aktiviteter? Vi har malt bilder, bygd lego og lest bøker. Gjesp. Kanskje du har en enkel idé til hva en febersyk liten tassi kan holde på med. Han savner nemlig barnehagen og er kjempelei av mamman sin. Kanskje fordi hun har forvandlet seg til en boms med hår til alle kanter og rare klær?
Sommeren titter frem bak et tre på et bilde, og minner om minner man ikke skal glemme. Ta de med deg, ta de med deg, hvisker høstvinden, og varsler om naturens reinkarnasjon: når du en gang kommer neste sommer, skal det atter vokse og gro. Så skal det visne. Så skal det dø. Så skal det igjen vokse og gro.
Jeg glemmer aldri denne dagen. Jeg lå sideveis og vrælte av latter, mens Laila satt og røyket sigaretter. Vi tok gale bilder, før vi tok enda flere crazy pics. Grunnen til at jeg lo, var at Laila, som er en svært kreativ person, hadde med seg både øks, kniv og lultgevær. Etterhvert lå alt dette samlet på et pledd, og det så hysterisk morsomt ut hvis man tok det litt ut av sammenheng der vi satt uti ødemarka.
Vi overlevde dagen, og fikk pratet masse. Jeg ville ikke byttet ut disse timene under solstrålene med noe som helst. Tvert imot får jeg tårer i øynene av tilbakeblikket. For nå bærer det snart utfor vinterbakken igjen, og ulla kommer skliende etter, hånd i hånd med flisa på glattisen. Vi er hardbarkede nordmenn, og nå kommer det Jokke og alle vi andre ruster oss til hvert år på denne tiden: her kommer vinteren.
Even og jeg er utslått av en feber storebror hadde med seg fra nabokommunen. Det vil si; jeg er ikke utslått, jeg bare kjenner det varmer i nesa når jeg puster. Jeg kan ikke bli syk, jeg som er alenemamma. Men lille Even er hjemme om dagen, og skjemmes bort etter noter. Da står tiden litt stille. Der er bare å holde seg hjemme, og det blir en del tuslelek på gulvet, tvtitting og for min del oppdatering per nett. Feministen i meg vræler over at ikke en kvinnelig blogger skal kunne legge ut toppløsbilder, mens en mann aldri i verden ville fått reaksjoner på samme bilde. Jeg lar meg forføre av valgdansen, og er glad jeg forhåndsstemte, nå som feber for minsten bestemte innedag akkurat i dag. I tillegg gleder jeg meg til å følge med på årets “Farmen”, mens jeg legger merke til at programlederen har klina med en ny ladie. Silje er visst long gone, søte dama. Updated ja, jeg er det, hvilket er et friskhetstegn til meg å være. De gangene jeg har vært alvorlig psyk av diagnosen bipolar 1, har jeg gjemt meg selv dypt nede i psykose, med sosial angst og medianoia. Jeg kjenner det er godt å slippe den slags behov for å stikke hue nedi sanda. Really. Livet er til for å leves, og må det medisiner til for å kunne nyte alle årstider med stil, så er det ingenting å dvele ved.
Jeg elsker disse barna mine, digger denne byen, liker alle årstider, og synes de fleste folk er til å spise opp. Kaffekoppen om mårran er rene luksusen, blikk-kontakt med de jeg møter er verdifult, himmelen forteller historier med skyformasjoner fra fjerne steder, og man kan undre seg på hva morgendagen bringer.
Historie. Vi skaper historie, og om 500 år er 99 % av oss glemt anyway, mens Diana vil bli ansett som en legendarisk gudinne. We might as well gå dagene i møte slik vi ønsker, uten å bry oss om hvordan andre dømmer minnene vi skaper, hva de mener om legning, diagnose, kosthold eller politisk ståsted.
Så jeg snur meg mot et gyldent sommertre, smilevinker, og lover å ikke glemme det minnet. Da jeg lå og lo under solstrålene, og verdens cooleste Laila laget liv og latter. Så omfavner jeg høsten, og kjenner meg klar for nye horisonter. Ahh, livet er deilig; sommer, høst, vinter og vår; det er best med varmt hjerte, samme hvor i året du står.
I Trondheims gater går en ung kvinne omkring med musikk på ørene. Med sine utvidede ørepiercinger, kortklipte mørke lugg og en selvsikker gange, runder hun torget, før hun fortsetter ned Munkegata. I de samme gatene, for 150 år siden, ble Tatere og Sigøynere trakassert her. Akkurat her, forbi Dronningens gate, og ved krysset der Olav Trygvassons gate krysser Munkegata, opplevde en ung taterjente å bli overfalt av ukvemsord og spyttklyser. En gang i tiden.
Hilde Lysbakken derimot, hører til dataens tidsalder. Hun fortsette ned forbi Ravnkloa og videre til høyre inn i Fjordgata. Samme hvor hun ferdes snur de seg. Hun ser de snur seg. Folk snakker. Hun vet de slenger stygge ord etter henne. Det er derfor hun alltid går med plugger i ørene. Musikken er hennes venn. Kanskje hennes beste venn i enkelte situasjoner. Så slipper hun å høre. Hun vet hva de sier, og har absolutt ikke behov for å høre hverken “Helvetes lesbe” eller “Jeg skal vise deg ekte mann, jeg!” Hun vil være i fred for skitkastingen. Som alle andre. Vil. Hun. Bare være. I fred.
Særlig nå, for nå har hun fått sparken, og urettferdigheten spinner rundt i henne. Hun vet hun er godt kvalifisert for jobben, og som teknisk tegner visste hun hva hun gjorde hele jobbforløpet. Men prosjektlederen var etter henne fra dag en. Han hadde stor autoritet, og gjorde alt for å skvise henne ut. Kanskje var det skremmende å jobbe med en kvinne som ikke hadde behov for ham som mann? Hvem vet. Han visste at hun ikke hadde tilgang til mailadressen han sendte mailene til. Viktige mailer om tidspunkter for når Hilde’s tegninger skulle leveres, og informasjon og referater fra prosjektmøter. Hilde hadde sagt fra mange ganger om dette med at hun ikke kunne åpne disse mailene.
-“Jeg glemmer aldri fredagen før en firmatur. Jeg hadde aldri blitt kommandert til å jobbe overtid før. Inne på kontoret hans, under lunsj, fikk jeg beskjed om at en kunde hadde ringt angående noen tegninger som måtte rettes opp fort som fy. At jeg måtte bruke helgen til å jobbe. Men senere ringte jeg denne kunden; og dette stemte ikke. Min prosjektleder ville bare stanse meg fra en firmatur. Det var en tur jeg uansett ikke hadde tenkt å delta på, men det visste ikke han.” Forteller en oppgitt Hilde. Det er tydelig at dette er minner det ikke er så lett å snakke om. For til slutt førte all sabotasjen fra prosjektlederen’s side til at hun rett og slett fikk sparken. Per mail. Hilde fortsetter: “Juridisk sett er jeg iallefall fortsatt ansatt i vikarbyrået, siden en gyldig oppsigelse leveres per post eller i hånden.”
To vakre øyne ser på meg, pent dekorert med mørk lugg. Jeg tenker at jeg trodde jeg ikke likte utvidede piercinger i ørene. Men denne dama har så stil at tilogmed de akkurat passe store og mønstrede rundingene i ørene er fine. Hun sier det rett ut: “Selv om Norge liker å tenke at vi er ganske snille, så er det ikke helt sånn. Folk tror dette er et godt land for homofile å bo i. Jeg utfordrer alle til å kle seg som butsche jenter eller feminine menn, og gå til sjefen sin og si de er bifile. Se hvor gøy det er.”
Hilde er her for å fortelle. Hun ramler inn i livet mitt med en story som får meg til å sette pluggene på plass i ørene og lytte til T.a.t.u. Mine ører fylles med “..if they hurt you, they hurt me too.” Jeg er klar med dagens notater etter et intervju som gir meg frysninger på armene. For jeg godtar ikke dette som jeg har fått hørt i dag! They hurt me too, kjenner jeg. Alle de som snur seg og spyr ut stygge ord mot homofile. They hurt us too.
Det er 1978. Molde’s bygd Gossen berikes med ei lita pie. To gutter får seg ei lita søster, og der vokser de opp, en ferjetur utenfor Molde sentrum.
Hun forteller om en oppvekst på en øy, der hun og bestekompisen røyket høy på låven, og verden var relativt trygg.
-“Følte du deg annerledes under oppveksten?”
-“Hva skal jeg si? Tiåringer tenker ikke sånn. I motsetning til de voksne omkring. De tenker sånn. Så jeg ble jo behandlet litt annerledes.”
Hun skulle erfare at livet ble tøffere. Etter et år på folkehøyskole, satte hun i gang med utdannelsen sin i form av 2 år på Gjerleid skole på Dovre. Det var hun, gutta, håndtverkerlinja og en lærer som ikke var særlig villig til å hjelpe den unge jenta med noe som helst. Hun gikk fra 4-5 i tegning i vk1, til 2ere i vk2. Fra den flinkeste jenta i klassen, gikk hun til å være den dårligste. For hun var ikke så god på å spørre om hjelp heller, noe læreren lot skure og gå av seg selv. To år i usynlig ignorasjon gikk forbi. Hilde klamret seg fast til bestått.
Det var på tide å komme seg videre, og Moldejenta flyttet til Skive i Danmark, der hun tok fatt på en 4årig utdannelse som møbeltapetserer. Nok en lærer fant det vanskelig å bistå Hilde.
-“Denne læreren datet en elev på 18 år, og var glad i smisk. Men jeg var ikke interessert i å smiske. På den tiden hadde jeg en mann til kjærest, og var ikke kommet ut av skapet enda, men noen må ha luktet lunta, for etterhvert florerte det rykter om at jeg var lesbisk.
Gjennom de 4 årene blir Hilde kjent med verden som den er. Hun blir sjikanert og hengt ut med gay-ryktene. Klasseforstanderen roper mot henne foran klassen: “Helvetes norske brølape!” Så torpederer han lærlingetida hennes, og får skolen til å tilby henne en helt annen retning som lærling innen industritapetsering. Han gjør virkelig alt han kan for å ødelegge utdanningen hennes. Per dags dato gjenstår det fortsatt 5 uker av Hilde’s utdanning.
Hun har ikke bare lært av alt skolearbeidet hun kloret seg fast til. Hilde har lært at hun må tilpasse seg hvis hun skal ha jobb. Hun må kle seg annerledes før jobbintervju, og være feminin. Og hvis hun får en jobb må hun finne seg i at sjefer og kollegaer ønsker å kontrollere og kue henne. Problemet er at Hilde ikke klarer å la seg kontrollere på slike unødvendige punkter som tross alt har lite med jobb å gjøre.
-“Etter google kom får jeg ikke jobbintervju engang, for nå googler de meg og ser jo tydelig at jeg er homofil. Alt jeg ønsker meg er en arbeidsgiver som godtar meg som jeg er. Som ser meg for alt jeh faktisk kan.” Forteller Hilde Lysbakken, som både kvalifisert og kyndig innen flere felt. Hun er en dyktig teknisk tegner og møbeltapetserer, som underveis har lært mye om hytter og kundebehandling, og har vært selvstendig næringsdrivende i 3 år.
-“Akkurat nå har jeg vikariat som dørvakt, og dagpenger fra Nav. Alt jeg ønsker er en jobb. Jeg vet jeg kan. Jeg er omgjengelig og opplever at kunder heller gjerne snakker med meg, siden jeg framstår like annerledes som de fleste innerst inne føler seg. Jeg har blitt en god selger, også, i tillegg til det jeg er utdannet til, og det jeg har praktisert i jobber før.”
Anse dette som er offentlig jobbsøknad. Vi ønsker at du deler den på dine sosiale medier. Kanskje kan det hende at den når frem til de rette hender. Det finnes perler blant skarpe skjell. Vi vet det er arbeidsgivere, sjefer og avdelingsledere der ute som er ute etter å berike arbeidplassen sin med det mangfold som må til for at arbeidsplassen skal fungere optimalt. Ønsker DU å gi Hilde en sjanse til å vise DEG at hun er å anse som en bortgjemt ekspert innen sine felt? Hun er pliktoppfyllende, klok og svært oppegående, og godtar du henne som hun er, vil du få alt ut av en slik ansettelse.
Er du interessert i et jobbintervju med verdens hyggeligste dame, som i tillegg er kvalifisert til svært mye? Gå inn på denne linken og send en melding inne på bloggens facebookside: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/
