To gale damer forskanset seg ute i skogen

 

 

Sommeren titter frem bak et tre på et bilde, og minner om minner man ikke skal glemme. Ta de med deg, ta de med deg, hvisker høstvinden, og varsler om naturens reinkarnasjon: når du en gang kommer neste sommer, skal det atter vokse og gro. Så skal det visne. Så skal det dø. Så skal det igjen vokse og gro. 

 

Jeg glemmer aldri denne dagen. Jeg lå sideveis og vrælte av latter, mens Laila satt og røyket sigaretter. Vi tok gale bilder, før vi tok enda flere crazy pics. Grunnen til at jeg lo, var at Laila, som er en svært kreativ person, hadde med seg både øks, kniv og lultgevær. Etterhvert lå alt dette samlet på et pledd, og det så hysterisk morsomt ut hvis man tok det litt ut av sammenheng der vi satt uti ødemarka. 

 

Vi overlevde dagen, og fikk pratet masse. Jeg ville ikke byttet ut disse timene under solstrålene med noe som helst. Tvert imot får jeg tårer i øynene av tilbakeblikket. For nå bærer det snart utfor vinterbakken igjen, og ulla kommer skliende etter, hånd i hånd med flisa på glattisen. Vi er hardbarkede nordmenn, og nå kommer det Jokke og alle vi andre ruster oss til hvert år på denne tiden: her kommer vinteren.

 

Even og jeg er utslått av en feber storebror hadde med seg fra nabokommunen. Det vil si; jeg er ikke utslått, jeg bare kjenner det varmer i nesa når jeg puster. Jeg kan ikke bli syk, jeg som er alenemamma. Men lille Even er hjemme om dagen, og skjemmes bort etter noter. Da står tiden litt stille. Der er bare å holde seg hjemme, og det blir en del tuslelek på gulvet, tvtitting og for min del oppdatering per nett. Feministen i meg vræler over at ikke en kvinnelig blogger skal kunne legge ut toppløsbilder, mens en mann aldri i verden ville fått reaksjoner på samme bilde. Jeg lar meg forføre av valgdansen, og er glad jeg forhåndsstemte, nå som feber for minsten bestemte innedag akkurat i dag. I tillegg gleder jeg meg til å følge med på årets “Farmen”, mens jeg legger merke til at programlederen har klina med en ny ladie. Silje er visst long gone, søte dama. Updated ja, jeg er det, hvilket er et friskhetstegn til meg å være. De gangene jeg har vært alvorlig psyk av diagnosen bipolar 1, har jeg gjemt meg selv dypt nede i psykose, med sosial angst og medianoia. Jeg kjenner det er godt å slippe den slags behov for å stikke hue nedi sanda. Really. Livet er til for å leves, og må det medisiner til for å kunne nyte alle årstider med stil, så er det ingenting å dvele ved.

 

Jeg elsker disse barna mine, digger denne byen, liker alle årstider, og synes de fleste folk er til å spise opp. Kaffekoppen om mårran er rene luksusen, blikk-kontakt med de jeg møter er verdifult, himmelen forteller historier med skyformasjoner fra fjerne steder, og man kan undre seg på hva morgendagen bringer. 

 

Historie. Vi skaper historie, og om 500 år er 99 % av oss glemt anyway, mens Diana vil bli ansett som en legendarisk gudinne. We might as well gå dagene i møte slik vi ønsker, uten å bry oss om hvordan andre dømmer minnene vi skaper, hva de mener om legning, diagnose, kosthold eller politisk ståsted. 

 

Så jeg snur meg mot et gyldent sommertre, smilevinker, og lover å ikke glemme det minnet. Da jeg lå og lo under solstrålene, og verdens cooleste Laila laget liv og latter. Så omfavner jeg høsten, og kjenner meg klar for nye horisonter. Ahh, livet er deilig; sommer, høst, vinter og vår; det er best med varmt hjerte, samme hvor i året du står.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg