Hva slags barndom gir du barna dine?

 

 

Livet er fylt med valg. Og den eneste som kan ta valgene, er den som lever livet. Noen valg angår kun en selv, mens andre valg kommer til å berøre andre. Hva når de andre er små, uskyldige barn? Barn med rettigheter. Små skjøre spirer som man virkelig må se for å unngå å tråkke på?

 

En av de viktigste avgjørelsene i livet mitt vil mange ikke forstå. Som om det var en bagatell. Men jeg vet bedre. Ja jeg vet best i dette livet mitt. 

Hvorfor tar jeg alkoholen så på alvor; at jeg har tatt det endelige valget om å leve totalavholds? I mange’s øyne lar jeg en stor gode gå. I disse øynene er det forferdelig kjedelig å ikke engang ta seg et glass rødvin innimellom. I mine øyne må det være forferdelig kjedelig å være avhengig av noen sterke dråper falsk dunst for å oppleve livets ekstase. Jeg kan garantere at det er de til sammen 3 årene jeg har vært avholds fra alkohol og forøvrig all annen rus enn koffein, at jeg på ekte og for virkelig har vært LYKKELIG. Jeg fester mer nå enn før. Når barna er hos pappan sin er jeg ofte ute på livet og rocker foten av meg. Kaffe duger som fy, og noen ganger har nok folk rundt meg forundrer seg over hva i alle dager denne turboen har pakka i seg. Kaffe, I say. And some monster og burn.

 

Jeg vet at hvis noen kan krysse flytende grenser; så kan jeg også det. Jeg har sett kloke, oppegående supermennesker drukne i grenseløs rus, i det de aldri egentlig fikk med seg hvor og når disse grensene ble tråkket over. For det fløt. Og det fløt over i en hverdag der drammen på kvelden ble viktigere enn viktigst, og rødvinsglasset ble til rødvinsglassene midt i en selvfornektelse omhandlende at det var bohemeaktig og stilig. Han ene hadde bare seg selv. Nå har han ikke det engang. Jeg leste et dikt for ham i begravelsen hans. Han døde av en alkoholisme som hadde endt opp i rødspritens rosa tåke. Han rakk å lære meg mye.

Blant annet å tenne et lys i mørke heller enn å forbanne det. Og det å bedømme, men ikke fordømme. Vi hadde mange dype samtaler, og jeg husker da jeg hadde med meg en liten høytaler hjem til ham. Han ville høre Elvis. Han gråt, hørte Elvis, og ble bare 60 år. Jeg savner ham, savner ham, savner ham. Forbannet være den rosa tåka. 

 

Dessuten. Jeg så det. Hvis akkurat han kunne, kunne alle ende der. Jeg lever videre med en enorm respekt for ham, may he rest in peace. En del av den respekten omhandler å ta alkohol og dens baksider på alvor. 

Hvorfor skal jeg drikke? Hvorfor? 

 

Ville jeg holdt barna mine i armen utenfor et stup, og lekt russisk rullett med livene deres? Aldri i livet. Men hva når det kommer til en mest mulig sikret barndom? Hva når man ikke aner hva som er naturlig og ikke; et rødvinsglass? To? Hvor mange barnefri helger med “fyll” i halvåret? Jeg tenkte mye på dette det året jeg liksom skulle være “normal voksen” og drikke på fest som “alle andre”. Grublet, og fant ut at nettopp det skumle er at det ikke finnes grenser, fordi det ikke er naturlig for mennesket å drikke noe som ører og øyne skal oppfatte ustødig og svimmelt. Vi kan beregne en viss mengde sunn mat vi skal spise i måneden, for det er meningen vi skal spise det for survival. Men vi kan ikke beregne alkoholmengen. Nettopp fordi det ikke er meningen at vi skal ha det i oss i utgangspunktet. Kroppen blir uvel og vil spy det ut.

 

Det året jeg ikke var avholds, skremte det meg at jeg tok en sjanse jeg ikke ville kunne stå for på 18årsdagene til sønnene mine hvis jeg fortsatte å prøve så hardt å være vindrikkende normal. Som om det ville være greit å si til dem senere “Jeg gamblet med alkoholen, og lot det stå til. Selv om jeg visste at jeg kunne ende opp som en alkoholisert mamma, lot jeg alkoholen viske ut grensene, og så ødela jeg barndommen deres. Sorry.”

 

Jeg hadde vært totalavholds i to år. Etter forsøket på en viss normalisering, kjentes det ubehagelig og kjedelig å drikke alkohol. I to år hadde jeg hatt det superkult edru på fester, kjent på kontroll som alenemamma og vært lykkelig. Fra Desember 2015 til desember 2016 prøvde jeg å være “normal”. Helt til jeg skjønte hvor deprimert jeg kunne bli av et glass rødvin. Det er snart 10 måneder siden jeg tok min siste beslutning om å være totalavholds fra alkohol, og det har vært 10 lykkelige måneder. 

I repeat, for real: 10 lykkelige måneder. Now aint that just strange?

 

For alle som drikker alkohol, vil der eksistere en risiko. Alle alkoholikere begynte et sted, og ikke alle hadde gener eller diagnoser å skylde på. For noen var det nok at portalen het portvin, og stod åpen. 

 

Jeg kommer ikke til å bruke de neste årene på å ødelegge barndommen til barna mine. De to guttungene mine er så himla mye mer verdt enn for meg å bli litt svimmel innimellom. Barna betyr alt for meg, og jeg gir gjerne avkall på alkorus for dem. Jeg er også mamma når de er hos pappan sin. Det er vel ingen selvfølge at man skal helle i seg alkohyler uansett, tenker jeg. 

 

I dette hjemmet er det like naturlig at mamma aldri drikker alkohol whatsoever, som å ha mat i kjøleskapet. Sånn er det bare. Det er det eneste valget jeg tør å ta av to gjeldende, hva angår alkohol og rus generelt. All rus er forbudt i mitt liv, også nikotin. 

 

Jeg er populær som mamma, og det er alt jeg trenger for å glede meg over dagene. At barna et fornøyd med meg. Hva andre mennesker mener om meg er ikke så farlig, så lenge de små gutta mine og jeg har et bra forhold. Og da må jeg velge å være TIL STEDE. Alltid. 

 

Når de blir voksne skal jeg behandle dem med så god respekt, at de gjerne kommer tilbake til mammastua. Det er opp til meg som mor å skape disse to relasjonene, og jeg gjør alt for å få det til å funke toppers. 

Minsten og jeg lekte lego på rommet hans før han la seg i går kveld. Tenk, han er stor nok til smålego, straks 3åringen min. Tida, den tida. Han ville “lese” boka på senga, og jeg måtte høre på. Jeg ville ikke gått glipp av alt dette. Vil ikke være en mamma som ikke har tid; fordi hun gleder seg for mye til rødvinsglasset hun skal farge tilværelsen med straks kiden har sovna. For plutselig en dag kan det glasset bli til ei flaske, og den kiden kan våkne med feber. Da skal han kjenne igjen mamman sin i det han våkner. Da skal barna mine føle seg trygg på at mamma er der 100%.

 

Jeg er så innmari lykkemamma nå. Fredag er vi alle tre er samlet rundt tacobordet igjen. Da drikker vi saft. Alle sammen. 

Jeg elsker digger megaliker dere, Mathias og Even. Dere rocker vill villere villest, og jeg vil gi dere hele verden. Vi kan drømme om det værtfall. Late som om vi er på spa i badekaret, på langtur oppå loftet, og på cruise oppi sofaen. For jeg vet at det er mammahjertet mitt dere vil ha en del av. Og at det er mer enn bra nok for dere. Jeg lover å ta valg som gir dere en barndom. Ikke valg som stjeler barndommen fra dere. Jeg lover å gi garantiene jeg kan for å sikre dere.

Og jeg lover å ikke fordømme de som ikke greier det. De som havner i den rosa tåka, fordi de er bare mennesker. Hver kveld folder vi hendene og ber for de barna slike valg går utover.

 

Har du tatt et spesielt valg som påvirker dine barn i positiv retning? 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg