Jeg burde vel være stressa, men er det ikke. Skulle vel tenkt på det hele tiden, sikkert. For i virkeligheten har jeg så mange aktuelle blogginnlegg klare med notater og bilder, og så spennende reklameprosjekter forut, at det skulle kunne vippe meg av pelleguttpinnen min anytime.
Men jeg er helt rolig. Ingenting kan få meg til å kjenne at blogging er annet enn positivt, givende og veldig koselig.
Jeg har tilogmed flere halvferdige innlegg liggende inne på arkivet. Men de er tidløse, og kan gjøres ferdig siden.
Uken som gikk var spennende, og jeg har enda ikke vist dere den. Den ene dagen skypet jeg intervju med to kloke damer, og neste kveld hadde jeg besøk av ei jeg hjalp i gang med å lage blogg.
Jeg tar alt i mitt eget tempo. Skal man blogge, bør man oppleve det positivt, og for min del betyr det at da må man ikke stresse, men heller følge intuisjonen sin, og naturlig innskytelse. Det man lager skal være preget av kvalitet, ikke rot og pustevanskefremkallende virvarr som man ikke trives med.
Denne bloggen er min baby nr 3. Den er en del av meg, og jeg kommer alltid til å ha prosjekter liggende både halvferdige og nærmest klare for publisering. Men jeg er en perfeksjonist hva angår skrivekunsten, og leser igjennom, redigerer og finpusser alt jeg skriver før jeg gir det til dere lesere. Bildene er et eget kapittel: Jeg vil ikke servere dere brødskive når dere bestiller biff. Derfor kan jeg la ligge et innlegg i ukesvis før jeg A:er fornøyd eller B: har tid til å gjøre det ferdig.
For sorry, men det er nok to stk karer som kommer før bloggingen. Kidsa får det aller meste av tiden til mamman sin
Gleder meg som en unge til å vise dere hva jeg har på lager
Ha en fin helg, og følg oss gjerne på Snap. Vi her på Lykketoppen tar ofte litt av der inne. Bloggsnappen heter selvfølgelig forbipolene. På facebook kommer oppdateringene løpende inne på : forbipolene
Det er fortiden. Det er 7 år og 5 mnd tilbake i tiden, og du ligger i ei lita seng alene, uten mamman og pappan din. Rundt deg stormer det, men inne på rommet i beredskapshjemmet legger du ikke merke til at det er uvær i omstendighetene.
Du er vår nyfødte lille guttevenn, som vi har lengtet etter å møte. Kanskje aner din sjel, at mamma og pappa ikke er der for å holde deg inntil oss. Vugge deg i søvn i armene våre. Legge deg inntil et mammabryst, holde deg varsomt mot en pappamage i et trygt fang.
Du venner deg til å ligge med hodet i en retning, så i ettertid vet vi ikke hvor alene du kan ha vært. Men vi vet at det var snille mennesker som tok vare på deg de to månedene.
I en bil på motorveien sitter en stille nybakt mor og lytter på “Håp” med De derre. Hun klamrer seg livredd fast i setet hun sitter på, og håper på å overleve hver tunnell slik at hun hun en vakker dag får holde babyen sin i armene igjen. Hun føres fra den ene psykiatriske institusjonen til den andre. Hun tviholder på håpet sitt. En vakker dag skal hun gi barnet sitt all sin kjærlighet. Hun lover. Den søte lille gogutten de tok fra henne. Hun skjønner ikke hvorfor. Fatter ikke selv at hun er syk når hun tror hele verden følger med henne og at noen kommer for å ta henne. Hun lever i en annen verden, og aner ikke engang at hun i det hele tatt må komme seg tilbake til den virkelige verden der hennes lille enorme skatt befinner seg.
At hun må kjempe.
Så hun kjemper ikke, men blir sykere og sykere. En verden der skumle makter gjemmer seg bak hver eneste busk, angsten klebrer henne fast i hvert hjørne, og en manisk ekstase får henne til å danse og synge med når hun hører “Celebration” med Madonna. For hun vet, der bak psykiatriens låste dører, at det kommer en dag. Det kommer en dag lille venn, hvisker hun mot den tårevåte puta hver kveld. For nå har hun mistet seg selv i full oppløsning, men det bare må gå over. Fra mani til fobi, fra sorg til ekstase, kastes hun hit og dit. Men det må gå over. Det må komme en dag..
Etter hvert begynner maniens psykose å blekne, og den grå virkeligheten tar form. Det kom ingen radiokanal og kidnappet henne og tok henne med bort fra alt og til et annet land. Ingen paparazzier gjemte seg i buskene, så hun behøvde ikke å skjule seg bak masse hår foran ansiktet og en caps. Det var ingen gift i maten. De ville bare hjelpe henne.
Det gikk månedsvis før hun innså at hun hadde vært syk. Slik er det med bipolar 1. Den andre verdenen forestilles så veldig virkelig. Nå dalte hun. Hun dalte nedover til hun satt på gulvet i sitt nye hjem et halvår etter og ba om nåde. Ba til Gud om hjelp. For det gjorde så vondt.
Nå er jeg her lille venn. Skatten min; jeg fikk være mamman din likevel. Mirakler har skjedd på de 7 årene etter det stormet som verst, og magien i kraften bak hvert mammahjerteslag var og er enorm. Nå klemmer du meg hardt og sier du er glad i meg, og du vil leke med lego og lage taco sammen med meg. Nå er vi der, vennen! Endelig har dagen kommet, da Madonna fikk rett: It’s celebration time!
Ja, jeg fikk tilogmed gi deg en lillebror, som du elsker høyt. Og mamma hadde tilogmed lært å holde seg frisk da den store styrkeprøven banket på døren.
Jeg skammer meg ikke lenger. Jeg er så innmari stolt av meg selv og den mamman jeg bestemte meg for å bli fra jeg begynte å kravle meg opp fra bunnen.
Til deg som sitter på et gulv og ber gråtende til høyere makter. Jeg vet du ikke får stort med oppfølging før du selv er klar. Intet system tar deg i hånden og drar deg opp, for du vet ikke selv hvor du skal begynne. Det er lett å gå seg bort i mørket når alt har rast sammen, og det eneste som lyser er de fjerne stjernene over vinternatta.
Jeg hadde ingen blogg som dette å lese, og ingen lyste vei for meg med en lykt i mørket. Jeg måtte reise meg selv og børste av meg støvet. Måtte bruke flere år på å skaffe meg lærdom og selvinnsikt nok til å pusse frem diamantmamman i meg selv. Og jeg pusser enda.
Lille babyen min i fortidens mørke vinternatt, det som noen ganger plager meg i samvittigheten, er all den mammakosen du gikk glipp av de første ukene i livet ditt. Kjærligheten som jeg gledet meg sånn til å overrøse deg med. Det er en slags kunst å godta at jeg ble så syk, og samtidig innse at det var enda godt det skjedde mens du var et lite spedbarn. Mamma lover å holde seg frisk, med stabiliserende og trygge medisiner, tett nettverk med profesjonelle og fantastisk støtteapparat. For noen mammaer kan bli syke på en annen måte enn andre mammaer hvis de ikke tar medisiner og følger opp helsen sin.
Det viste seg at støtteapparatet hele tiden var der. Men noe heter seg at når studenten er klar kommer læreren. Ingen kan hjelpe noen som nekter å innse at de i det hele tatt behøver hjelp. Det er ironien i slik type sykdom: følelsen av virkelighet i den uvirkelige verden når man har hoppet nedi kaninhullet. Og det kan ta tid å komme seg opp igjen.
En person med bipolar 1 har så inderlig sterke følelser. Hva en slik mor kan føle for barna sine, kan skape under og mirakler. Løvemødre kan ikke måle seg med tigermødre som dette. Ikke tro du ikke kan duge som forelder bare fordi du er utstyrt med kreative, originale krefter som en psykiatrisk diagnose kan være. Du har evnen til å sette deg selv til side, og se alt fra barnet’s perspektiv, og du har evnen til å være ydmyk for hva livet vil lære deg.
Shakira sang da, og hun synger nå: “Animal city, …some are ready to fight you my love..” Det er som med den forfattede byen Jante i Danmark. Loven gjelder alle tettsteder, byer og bygder: det man kan forvente av bygdadyret er kun sladder. Og det eneste du kan gjøre er å glede deg til du har snudd bordet, og årene har gitt deg tid og styrke til å reise deg. De kan ikke knekke deg med sladder. De kan bare måpe den dagen du står foran dem med en type styrke de aldri har sett før. Den dagen er de uansett tvungen til å ta av seg de falske hattene sine og lukke gossipmunnene sine. For sannheten kommer alltid for en dag, og den er aldri, never ever, så ille som et usselt rykte.
It’s allright, it’s allright. Mamma kommer og henter deg nå min lille supergutt. Så skal vi male glass og vi skal lage tacokake. Så skal vi hente lillebroren din i barnehagen, og kose oss i vårt trygge rede sammen vi tre. Jeg vet det nå: Jeg gjør ALT for dere, og hva som helst. Mamma måtte bare bli sterk nok og erfaren nok.
Men nå. Nå er jeg her. Og jeg er kommet for å bli. For evig og alltid her for dere
Hva er det viktigste man kan gjøre for sine barn i et tidsperspektiv på en måned der landet stresser storøyd forbi, og en liten unge strengt tatt kan bli litt skremt bare av å rusle en tur på kjøpesenteret hånd i hånd med mor eller far? For det nærmer seg jul, og de voksne peser rundt som livredde okser og skremte kyr. Hva de er så redde for? Å ikke rekke julaften, ser det ut til…
Oppå det hele har noen foreldre en gang mellom 1986 og 2016 fått det for seg at enkelte barn skal få dyre gaver hver eneste dag i 24 dager før julaften. Dette er de samme voksne som på åttitallet jublet over sjokoladebiten bak den hyggelige nissen med sleden på den fine kalenderen, som spente små barn. Hvordan så den neste sjokoladebiten ut? Kunne vi jukse et par dager? Vi studerte små sjokoladejuleterær og sjokostjerner, før vi fant ut at det kunne vi. Ingen så det hvis vi lukket lukene etterpå. Luringer! Vi vet nå at den kalenderen er å få kjøpt for omkring tikronen, men for et lite barn på åttitallet var den verdt en formue.
Jeg kjøpte for noen år siden en nydelig pakkekalender i filt med lommer på, til min eldste sønn som nå er 7 år. Han bor fast hos pappan sin, siden jeg ble syk da jeg var høygravid for 7 år siden (Dette kan du lese om ved å gå inn på meny, kategorier, mine egne fortids historier; reisen forbi polene, her inne på forbipolene.blogg no) Jeg bruker å sende med den store kalenderen hjem til pappan, så Mathias kan føle at mamma bryr seg litt ekstra hver dag i disse førjulstidene hvor folk har det så travelt.
Tidene forandret seg, og vi ble beriket med et barn til. Jeg holdt meg frisk fra bipolar denne gangen, så minsten bor hos meg. Vi har alltid barna i fokus, og tilpasser samvær slik at de får hver helg sammen i annenhver basis, og en dag i uka sammen hos pappan sin. Barna våre er sterke, trygge og glade.
Og de behøver intet kalendergavehysteri. De trenger vår kjærlighet til dem som foreldre.
Begge sønnene mine fikk hver sin sjokoladekalender i år, av den aller billigste typen. Jeg synes det er den som er finest også. Betalte litt over 20 kr, og så var det i boks.
Så var det Mathias og den store fine filtkalenderen med lommer på. Siden han savner mamman sin mye, som han sier selv, fant jeg en løsning på det hele.
Jeg nektet å la meg rive med på dette kostbare tullet omverdenen vil ha meg med på som mor. Jeg mener det er svada å bruke en så rolig og fin desember på å skjemme bort barna mine unødig, og ødelegge all sans for takknemlighet. Så jeg kjøpte noen meget rimelige sjokoladehjerter i nett, ca 4 tingetang til ti kr stk, og sjokoladestjerner i nett. Stjernene og hjertene var på tilbud 2 for 1. Så handlet jeg en pose med like rimelige godterier. Alt skulle altså fordeles på 24 pakker.
Jeg kjenner barna mine. Sjuåringen legger så godt merke til detaljer, så hvis jeg skulle virkelig gledet ham hver dag fram mot julaften med denne kalenderen; handler det ikke om prisnivå på pakkene.
Det handler om hvor møysommelig vakkert de er pakket inn. Om de er pakket inn med et hjerte som banker for barna sine, eller om de er pakket inn av et stressa og samfunnspåvirket hjerte.
Hvis jeg hadde funnet rimelige og fine poser, hadde jeg kanskje gått for det. Men jeg fant noe nydelig sebramønstrede gavepapir, og vanlig julegavepapir. Så satt jeg til over midnatt og pakket inn gaver på fyrstikkstørrelser, og bittesmå kreasjoner. Jeg delte skøyfene i både to og tre deler før de ble små nok til å dekorere pakker mindre enn fyrstikkesker. Koste meg med å lage forskjellige små kunstverk, og gleder meg over stunden.
Er ikke poenget at jeg skal kose meg med å glede barna mine? Greia er vel ikke hvor mye penger jeg sløser bort før pinnekjøttet koker på julaften? Jeg skal samtidig lære dem økonomisk sans også, vel? Eller hur?
Dessuten vil jeg ikke ødelegge mine barns forventninger. Gaver er for julaften hva angår å glede seg til. Å gi dem store gaver hver dag i 24 dager før, er jo som å pynte seg finere enn brura i et bryllup.
På de dagene jeg vet at minsten har samvær hos pappan sin, pakket jeg likens kalendersjokolade til ham også, og puttet nedi. I en liten toåring sine øyne blir nok disse kalendergavene fra pappa, siden kalenderen kommer til å henge der. So what? Kosli det, og poenget er jo å unngå søskensjalusi. Dessuten får han hverdagsgoder eldstemann ikke får hos mamman sin, så de andre dagene fortjener storebror kalenderen for seg selv.
Jeg har i tillegg kjøpt to appelsiner og nelliker. De skal lære seg den gode gamle Skomakerkalenderen i år. Bruke tid på ettertanke og lukte duften av appelsinkalender
Barna trenger tiden min. Og i kveld har jeg gitt dem mye av den. Dette ser de når de plukker opp vakre små gaver med omtanke bak. At det som er oppi kun har kostet noen ører, er ikke det de bryr seg om.
Dessuten. Hva om vi slutter å lære barna våre at det er synd på dem hvis de er forskjellige? Vi alle ER forskjellige, og det er helt ok. Ikke et grantre i skauen likner på et bjørketre; og ei rose vil aldri kunne bli til en smørblomst. Og godt er nå det, hva? Det hadde vært tragisk med kun en farge og en form hele kloden over, eller?
From the heart of a mama, som elsker sine sønner så hun nesten griner av glede hver eneste kveld, desember som juli, i varmegrader som i kuldegrader: Kalenderen er klar, og jula er hjertelig velkommen. Vi tar det nøytalt; vi omfavner verdien i tryggheten, og takker for tiden og stundene vi får sammen omkring blafrende lys, mens vi takker nei til kjøpehysteri og stressa foreldrehjerter. Jula banker snart på døren, and it better be peace, joy and even more peace.
Jeg er nå ferdig med kalenderen. Det kostet ikke mange kronene, men det kostet tid av glede og ekte morskjærlighet. Det er hva barna våre ønsker seg mest i advent: Litt av tida våres.
En halvtime tegnestund.
Et kvarters lesing i et blad.
Et par minutters vilter stuegulvslek.
Noen sekunders øyenkontakt.
Et kvart sekunds kjapt smil.
En klem og et trygt blikk.
Tilstedeværelse i en adventstid der så mange andre voksne ser ut til å være fraværende, og godviljen er kjøpt og betalt i dyre dommer…
God adventstid til alle barna; måtte dere få alle de verdifulle smilene og all den øyenkontakten dere ønsker dere
Dette er historien om hvordan jeg mistet en venninne pgr av en kvinnelig psykopat som kom imellom. Hverken mer eller mindre. Det handler også om hvordan det ikke påvirker meg den dag i dag. Noen ganger på man akseptere at man ikke kan kontrollere hvordan andre lar seg fargelegge av psychospill og fake game. Men historien er interessant, siden vi var grown ups, og ikke små tupper i en skolegård. Jeg var vant til å dele venner med andre venner, men dette gjaldt ikke lenger i denne personens verden. Jeg skriver denne i brevform, og anonymiserer til fingerapissene.
Du fant deg selv på nye måter, og jeg mistet deg. Det startet den dagen du hadde med deg din nye venninne inn i min leilighet. Hun som så seg rundt og gransket min primitive og freaka stil, og ikke trodde på at jeg var lykkelig. Hun som skrytet til deg av alle de fancy klærne sine, som ikke turde si til folk hvor hun jobbet, siden det ikke kunne være bra nok, og som slet med sin ulykke. Hun elsket å prate nedlatende om meg, og slikt er som gift for vennskap når årene får pakket det hele pent inn.
Dette er slik et menneske med psykopatiske trekk jobber. Og hun gjorde den jobben sin grundig.
En gang var jeg skikkelig bekymret for deg. Trodde det var alvorets time, og at du hadde omkommet i en ulykke. Da kom det for en dag hvor høyt hun hatet meg, og vårt vennskap. Hun styrte alt, og lot meg ikke engang få vite om du hadde overlevd. Hun vile jeg skulle leve i uvisshet i over en time. Det kom også for en dag hvordan hun ønsket å forandre på deg. Skifte din klesstil og endre din hårfarge. Men du ble skånet fra det hele. Hun fikk holde på.
Kontrollen. Den heavy kontrollen som gikk ut på å trekke i trådene som om du var en marionette…
Nå er jeg visst ikke bra nok for deg lenger. Sånne som meg hører ikke fra deg slik som før. For jeg endret ikke mine syn på verdier, men beholdt min stil. Og er den ikke bra nok for deg lenger, så er jo ikke det mitt problem. Hun greide å holde deg for seg selv som skatten i dragehulen.
Jeg kunne lage avtaler med deg, og ringe deg. Du kunne ta telefonen i lomma di uten at du visste det selv. Jeg fikk høre din samtale, men den var ikke med meg. Du prioriterte å gå rundt omkring på kjøpesenteret nede i byen der du bor, og prate med din nye glamorøse venninne, til fordel fra å holde avtalen din med meg. Jeg hørte du sa: “Åh det er bare henne” før du avviste samtalen. Trodde du. Men jeg lå der nede i komma di og var krympet til ei slags flue på en vegg. Vi var voksne mennesker også da, men likevel såret det meg sånn. At du ga blaffen i å møte meg, men heller gikk rundt og lyttet til hvordan hun skrøt av alle klærne sine. Hun virket fortrolig. Desverre greide jeg ikke å virke like fortrolig og trygg på den tiden. For det var generelt en tøff tid for meg. Men du var ikke der. Jeg prøvde alt jeg kunne å stille opp for deg, men etter det var det som om jeg ble usynlig for deg. Nå skjønner jeg at slike som den nye venninna di har en type negativ power som få kan stille opp mot. Og for oss som gjennomsluet henne, la hun oss for hat, og malte et annet bilde av oss for deg. Er bilde der vi var psychobitchene. Looserne. De verdiløse i hele bildet
Det var sårt da, men det er ikke sårende lenger. Jeg har masse selvtillit nå, og strengt tatt kjenner du meg ikke lenger. Du har jo ikke vært her. Du aner ikke hvem jeg er for tiden. Mye har skjedd, og jeg er så mye mer sosial nå enn jeg var på den tiden ting var vondt og utfordrende. Min vennekrets har økt i omfang, fordi jeg har beholdt det ekte og empatiske i meg selv i takt med den naturlige utviklingen. For alle forandrer vi oss med erfaringene livet byr på.
Men psykopater forblir psykopater. Kvinner som menn. Trekkene i atferden er der som medfødte føflekker.
Din venninne hater nok denne bloggen som pesten. Her i lokalmiljøet elsket hun jo å så falske frø om meg. Slike små spirer som skulle blomstre opp i stygge og farlige rykter. De sorte blomstene skulle også farge ditt syn på meg. Og så jeg som alltid så på deg som sånn en ekte venninne som var for oppegående til å la deg påvirke av slike divaer og deres oppfinnelser. Det er du nok også, for man kan ikke stille opp mot kynisme av psykopatiske trekk. Narsissismen lenge leve, for de som ikke greier å leve over alene på en øde øy, slik de innbarka psykopatene kan.
Tiden er inne for å innse at slaget er tapt Jeg hører aldri fra deg, og har slettes ikke tenkt å mase på deg. Madonna har rett: “Learn to say goodbye.”
Det er ikke slik at jeg gir opp en venn, for jeg prøvde i det lengste. Men du er ingen venn lenger. Du er forvabdlet til en person uten egne meninger, ei som ikke kjenner meg, og jeg kjenner ikke den du har blitt. Sånn er livet. Det er bare det, at det for min del er på tide å tilføre mitt liv den verdighet jeg fortjener hva angår deg og din falske venninne, nemlig å begynne å gi blaffen. Hvorfor sørge over trollgull? Noe som var, men som forsvant for lenge siden?
Samme hva jeg gjør, blir det feil i din psychovenninne’s øyne. Du burde teste henne og bedt henne nevne to positive ting ved meg. Greier hun ikke det burde de kloke bjellene dine snart begynne å ringe. Eller: burde og burde, fru Blom og frøken fryd; hvem kan se bak en kvinnelig psykopat’s speilblanke overflate, andre enn huldra sjøl?
Selv om du bor en time med tog sørover, kunne vi fint holdt kontakten, hadde det ikke vært for en meget spesiell frøken som en gang i tiden ble sykelig sjalu på vårt vennskap. Well, that’s life. Og nå får hun, anonymiserende nok, fortsette spillet sitt i ro og fred. Jeg har forlengst kastet min spillebrikke i søpla, så nå er det andre som gjelder.
Med de samme, gamle, forbannende reglene.
Lykke til, men pass på deg selv, er du snill. Utenpå er hun god som dill, men inni er a vill. Den dagen kommer, hvor hun slukker all sommer, puster kald vinter på deg, og viser sitt sanne jeg!
