Et gjennomgående tema som aldri tar slutt har skapt det syndige ordet “naver”. Men få vil snakke om skammen en “naver” kan kjenne på. Den store klumpen i halsen som nesten kveler et ydmyket menneske i samfunnets gapestokk.

Jeg har hittil vært stille om det; frem til denne timen i denne oktoberkvelden i 2016. Holdninger kan jeg ikke endre. Ikke fordommer heller. Jeg kan bare bidra med min historie:

Jeg titter ut av stuevinduet. Det er vår, og snøen smelter. Jeg er ung. Folk stresser til jobbene sine. Til skolebenkene sine. Til sine et eller annet important to do. Jeg er så ung. Så fortvilet. Hva er vitsen med at jeg står opp til dagen? Står opp til hva? Hva er poenget med at jeg eksisterer på denne jordkloden? Jeg er en blindpassasjer. 

Jeg ser ut på den smeltende snøen, regnet og morgenfolket. Folket med mening og selvtillit, som haster i vei til bilene sine, togene eller bussene. Om et par måneder kommer de syklende. Befriende syklende. Men denne morgenen skal jeg vedde på at de hater å stå opp fra de varme sengene sine for å klatte ut i den våte snøen og den kjølige lufta. Slappsføret. 

Jeg, derimot, hater å sette meg ned og glo i veggen.

Jeg forakter å gå og gjemme meg under dyna i skam og angst over å ikke høre til her.

Jeg kunne byttet med dem på flekken. Kunne med glede gått ut i den freshe morgenlufta fordi det var en mening med min eksistens. Fordi jeg skulle ut dit for å høre til. For å booste selvtilliten min med å gjøre så stor arbeidsinnsats at sjefen klappet meg på skuldra og jublet. Samme om det var veiarbeid, bak kassa på dagligvaren eller renhold. Whatever. Bare jeg fikk en grunn til å leve.

Jeg hadde ingenting som holdt meg tilbake hvis jeg skulle finne på å la klumpen i halsen kvele meg. Ingen barn. Ingen kjærest. Ingen utdanning. Intet førerkort. Ingenting. Jeg var et tomt, uføretrygdet skall, som var gitt opp av staten allerede som 20åring pgr av en sinnslidelse.

Jeg gråt ofte i meningsløsheten, og lo aldri på ordentlig. En tørr, kort lyd er ingen latter. Hva skulle jeg le av? Vitsen meg? 

Prøvde å lære meg å tenke positivt. Forsøkte meg på et skoleår og oppnådde toppkarakterer i matematikk og naturfag. Jeg fikk et hint om at jeg dugde til noe. Sluttet å røyke. Begynte å trene.

Andre mennesker bruker et tiår på å utdanne seg, klatre karriere, reise, bygge nettverk og lage familie. Jeg brukte et tiår på å fullføre et skoleår, slutte å røyke og begynne å trene.

Det var så mye jeg skulle bli da jeg var pur ung. Som 15åring higet jeg etter å bli journalist. Lokalavisa tok varmt imot meg, og lot en liten amatørspire prøve seg med å lage reportasjer og små artikler. Selvtilliten var ikke stor da heller, men jeg hadde iallefall litt tro på meg selv. Jeg skulle reise og oppleve verden. Ikke minst være en del av den. Selvfølgelig. Framtiden lå foran meg

inntil de bar meg over terskelen til psykiatrisk akuttavdeling, og jeg var så deprimert at jeg grenset til fortvilt psykose. Ja, jeg var så gjennomsiktig og langt nede at jeg trodde jeg døde hvis jeg sovnet. Så jeg turde ikke sove.

Så fulgte år med rømningsforsøk, elektrosjokk og en psykiatri som testet 28 forskjellige medisiner på meg. Mye under tvang. 

Fra den dagen staten bestemte at det ikke lenger var håp for meg, var det jeg selv som dømte meg. Skammen grep tak i ei ung jente, og fylte henne med en desperasjon jeg ikke greier å forklare. Jeg hatet spørsmålet: “Hvordan går det, hva driver du med?” Hva skulle jeg si? Jeg begynte å dekke over det hele med å pakke det inn. “Nyter livet. Kremt. Enn du?” Hvilket jo var en stor løgn. Var det noen som ikke nøt livet som såkalt uutnyttet navsnylter, så var det jo meg.

Jeg glemmer aldri den dagen. Jeg skulle ta tog. Det skulle bli en oppvekker. Som vanlig gruet jeg meg til å ta opp det orange store “hei her er jeg, tittei, jeg er ingen, gjør ingenting nyttig, bare snylter meg gjennom livet – honnørbeviset” for å betale halv pris av billetten. Kunne tenke meg å gå ut i slapsføre sammen med morgenfolket heller, skrive reportasjer eller noe, vaske noe, anything, og betale fullpris på toget. 

Da så jeg ham. Togkonduktøren var lett å kjenne igjen fra klasserommet gjennom barne og ungdomsskolen. En trivelig fyr, det var ikke det. Det bare stokket seg helt for meg. Fortvilet kjente jeg tårene presse på, i skammen over å “drive dank”. Jeg tok aldri opp honnørbeviset den dagen, men betalte fullpris for verdigheten. Betalte noen ekstra tiere for selvrespekt og selvtillit. For å greie å møte et par øyne fra en fortid da det skulle bli noe av meg. 

For jeg skulle aldri bli uføretrygdet. Det skulle ikke bli slik, livet. Ikke forstod jeg selve grunnen til at jeg var ufør heller, da det fortsatt skulle gå år før jeg skjønte alvoret i en diagnose jeg fornektet i årevis.

Jeg påklistret alle andre mine egne fordommer mot meg selv. Tilla morgenfolket meninger om slike som meg. 

Jeg ble mamma til en søt liten gutt, som måtte starte livet uten mamman sin. For hun var psykotisk, deprimert, manisk og tvangsinnlagt. Etter dette begynte jeg å forstå at jeg faktisk hadde bipolar 1. Begynte å respektere at diagnoser finnes, og gikk kurs sammen med andre bipolare for å lære om diagnosen. Så gikk jeg med på den, for meg, livsviktige medisinen lithium.

Men jeg så fortsatt morgenfolket vasse ut i slaps og snø, sommersol og høstløv, med en kvelende klump i halsen og vondt i magen. Hvem var jeg og hva skulle jeg gjør om dagene de kalte livet?

Til slutt ble jeg desperat. Det var etter jeg tok meg selv i å ønske at jeg var en av veiarbeiderne som jobbet med gang og sykkelfeltet gjennom sentrumsskogen i byen vår. Jeg løp til nav og ba om hjelp. Måtte få jobbe, og det snarest. 

Jeg begynte på jobbsøkekurs, uten noe som helst å føre på den forbanna cv’n. Jobbet gratis i barnehage i et halvår. Så prøvde jeg meg som renholder. Jublet over å ha fått meg jobb, men skjønte fort at folks forakt mot meg som renholder var verre enn mot meg som ufør. Det var forferdelig, og sikkert som å bli mobbet. Siden fikk jeg jobbe i en annen barnehage som vikar, og denne arbeidsplasse  bygde meg opp bit for bit. Jeg griner nesten når jeg skriver om dem, de som jobber der. For jeg kom dit som en livredd og innesluttet fugl med brukne vinger, og fløy derfra med bedre selvtillit enn noensinne. Jeg kunne jobbe! Ok så har psykiatrien rett i at diagnosen er kronisk, men jeg fikk en periode være en del av morgenfolket. Stå opp før sola og ha ansvaret for å åpne en avdeling! En eneste gang sovnet jeg av, og i min trofaste arbeidsmoral var det en krise uten like. De måtte overbevise meg; det var greit dette, alle forsov seg iblant.

Jeg fikk oppleve et nytt svangerskap og en frisk barseltid. Nå er lillebroren til min første solstråle to år, og jeg er oppegående og fungerende mamma.

Ingen har noensinne plaget meg fordi jeg er ufør. Ikke direkte. Men jeg har snappet opp holdninger i media og på internett med årene. Holdninger som bare fikk meg til å krympe meg og gjemme meg ytterligere. Hvis jeg hadde talenter innen noen karriere, så jeg dem ikke selv engang etter å ha lest om “skattesnyltere” og “navere”. Det var visst meg det. 

Til den fordomsfulle delen av samfunnet vil jeg si følgende:

-Ingen av dere er mer fordomsfull mot meg som ufør, enn meg selv.

-Ingen av dere er mer misunnelig på meg som “slipper å gjøre noe”, enn jeg er på alle dere som får stå opp til noe spennende sammen med, eller før sola hver dag, og drive med noe spennende og givende. Dere heldige morgenfolket som får føle at det er bruk for dere her på kloden. At det er en grunn til å leve. 

-Ingen av dere hadde jublet mer overe cool, spennende karriere å danse seg ut av senga for å rekke hver dag, enn meg.

-Ingen av dere vet mer om ordet jobbselvtillit, enn meg.

Nå har jeg heldigvis to viktige grunner til å leve. Mine barn vekket livsgnisten i meg. Men helt ærlig aner jeg ikke om jeg hadde holdt ut lenger, hvis ikke to små gutter kom hit til jordkloden og behøvde meg. Jeg hadde nok ikke greid særlig mange flere slike tøffe morgener uten grunn til annet enn å grine og gå i dusjen for å gråte videre, for så å gjemme meg i skam og fornedrelse over min egen mislykkethet.

Jeg kommer til å gjøre mitt beste for å bygge opp min egen skrivekarriere, og forsøke å komme meg ut av uføret, og jeg er realistisk. Vet jeg trenger tid for å bygge opp troen på at jeg virkelig kan stå på egne ben. For det er ben som tidlig ble sparket under meg av et gammedags system. 

Nå er det så mye jeg er gira på å gjøre. Så masse jeg mener at jeg kan. Straks jeg får overbevist meg selv om at jeg kan tilgi meg selv for alle de årene jeg virkelig trodde på at jeg ikke dugde til noe, at alle andre var så mye bedre enn verdiløse meg, skal jeg kjøre på.

For nå er jeg nesten en av morgenfolket. Jeg er en super mamma som gjør alt for å gi barna den beste start de kan få om morgenen, og hvis det er slapsete ute, nyter jeg å være en av de som grynter og huffer seg litt over møkkaværet.

Helt til jeg husker ei jente med sort hår, ensomt hjerte og tårer i blå øyne som tittet ut av et stuevindu og lengtet etter meningen i å puste inn ubrukt morgenluft.

Da kommer smilet og takknemligheten. Kanskje er jeg der snart. Uansett er det på tide å tilgi seg selv for at man endte opp som ung ufør. På tide å løfte hodet og bestemme seg for at man kan påvirke framtiden selv. Morgenfolk eller ikke: man må legge bort fordommene mot seg selv og fly videre. 

For ingen er mer fortvilet og desperat over selve navingen, enn den som om og om igjen må stå og se på at alle andre blir valgt til å delta. 

Den som må stå igjen, vet aller best at dette ikke er en ønskelig situasjon. 

 

Du leser forbipolene.blogg.no, og er velkommen til å like facebooksiden forbipolene for å få med deg mine innlegg. Hilsen skribent Helene Dalland

 

 

 

 

Først av alt; dette er ingen reklame. Bildet inneholder produktplasseringer, men ingenting av det er sponset eller ment som reklame.

Det snør ute og mørket har senket seg over Norden. Gatene begynner nesten å stresse rødt, blinkende og nissete, selv før folket, og det er lett å tro at det er dette julen handler om: Penger, stress og shopping. Men julen ringer tidsnok inn, og det finnes ingenting rørende, varmt og hyggelig i det å la seg rive med i handelsgalskapen. Jeg utfordrer deg til å ta kontroll og finne roen.

En måte å gjøre det på kan være å lage noe spesielt, og gjerne sammen med et barn. 

På bildene over ser dere hvordan jeg og min sønn har kost oss med glassmaling og herlig gjenbruk rundt stuebordet inne i den varme stuggu våres. Ute har snøen lagt seg og det er vintermørkt. Vi har forlengst vinket farvel til høsten, og sommeren har blitt til minner. I vinterstua er det stemning, fred og ro. Lillebror sover på loftet, og vi øver på engelsk og ord vi kan si i stedet for bannord. For svarte fargeblyanta..

Har du lyst til å prøve å male glass, hva enten med barn (Helst over 4 år) eller alene? Det er fine julegaver det går an å lage. Min sønn har ikke lyst til å gi bort glassene han maler, og han er så sjenert at jeg ikke får love til å skrive her hvile glass han malte. Selv kommer jeg nok til å male noen glass i gaver i år. Og hvem vet, kanskje Mathias ombestemmer seg?

Du trenger:

-en eller to farger med glassmaling eller porselenmalingskrukker

-en tube med enten sølv, gull eller sort glassmaling til å lage tynne eller tykke streker med.

-en kjøkkensvamp klipt i fire deler 

-fat til å ha malingen på og underlag (avis, ark etc)

-Glass. Gjerne gjenbruk i form av tidligere lysglass der lysene er brent opp, talget fjernet og glasset vasket, eller andre glass du ikke er redd for. Glassboller og vaser er også gøy å male.

-Vil dere bruke det: pensel.

Med svampene kan dere dytte på malingen the shady way, og lage fine overganger. Tuben er fin å lage kreative linjer med. Det går fint an å vaske av malingen og starte på nytt før det tørkes og herdes i stekeovn som anvist på krukkene.

Jeg vil råde deg til å befri barnet du maler sammen med, fra alle forventninger. Ta en prat først, og fortell at det er helt ok hvis glass knuses eller man maler litt “crazy”. Vis teknikker med svamp, pensel og tube, men fortell barnet at du er sikker på at han/hun kan lære deg mye mye mer tilbake bare ved å utforske malingen. Jeg mener barn er helt rå innen kreativitet og kunst, at de er uformede og rene, og at vi voksne har mye å lære av dem. Så se og lær, og ha respekt for original oppfinnsomhet.

Jeg har malt mange glass før, men i kveld lærte jeg mye nytt av Mathias: Ved å bruke en skje kan man skrape frem fine mønster på et glass som er malt uten at malingen har rukket å tørke. Det er fint å male under glassene også, de kan jo bare stå på hodet i det de herdes i ovnen. 

Min sønn ville ha meg til å lage stripene for ham. Da oppmuntret jeg ham til å gjøre det selv. Fortalte ham at kunst er mer enn bra nok akkurat som han selv bestemmer at det er. Dette resulterte i et fantastisk glass som han ble stolt av etterpå. 

Tips: Etter en stund; gi barnet et ekstra, umalt glass, og trekk deg så litt tilbake i 10 minutter. Si at hun/han skal alå seg løs og male det h*n vil uten at noen ser på.  Jeg gjorde det, og det var da min sønn utviklet fantastiske teknikker ved hjelp av en skje, der han hadde skrapt frem nydelige linjer på lilla maling. Han ble selvfølgelig rost oppetter ørene for alt han gjorde, og jeg viste oppriktig begeistring for hans individuelle kunst. Nå har han fått seg en ny hobby, og han fortjener flere farger; synes dere ikke det?

Husk: Du forteller ikke er barn at bollen må trilles rund. Hvorfor kan den ikke være firkantet, formet som et hus eller surret rundt som en slange? La kunstneren i barnet få være i fred.

Spesielt nå før jul er det viktig å huske at den kreative kunstneren i barner ditt ikke vokser og gror på et stressa kjøpesenter. Å? Du snakker glassmaling koster money? La oss se på det. En kafétur midt i julerushet, ja man må jo ha mat og drikke; kan lett bli noen lapper. Bensin eller kollektivtrafikk koster det også. 

To krukker glassmaling og en tube med sølv koster under hundrelappen. 

Glass har du vel i skapet? Hvis ikke er de jo billige på Ikea, loppis eller fretex. Glassmaling er billigere enn en handlerunde i førjulsstresset. “Men du må handle gaver!” Sier du? Neh, du kan lage gaver med et lite førjulsspent barn i ro og fred, sette på verdens vakreste julelåt “Kan du sjå mæ” med Stjørdal Aid på You tube, og bestemme deg

for at

i år

i år

er jula

hellig!

 

 

 

 

 

 

Annonse

Er du en av de som klør seg i hue over bladhyllene inne på kiosken, mens du undrer deg over hvor de har gjort av alle vibratorene for damer..?

For er det noe å spekulere i? Vi vet alle hva de skal brukes til, bladene med de nakne damene. De skal brukes til å tilfredsstille mannen. 

Du leter etter blader med nakne mannekropper, i det minste. Du skal jo hjem og kose deg, “selv om du er kvinne”. Men alt du finner er blader for homofile, og er par pent danderte herremodeller uten annen hensikt enn å se litt lekker ut. Det er ikke sexy, og det er ikke rettferdig.

Det rettferdige ville vært hyller med redskap for kvinner også. Det naturlige ville vært hyller med vibratorer og dildoer, hvis det er så vanskelig å snekre sammen pornobladet for damer.

Jeg har gjort noe med problemet her inne på forbipolene, fordi jeg er en ultrafeminist, stolt som fy og opptatt av likestilling. 

Kjære kvinne, beklager urettferdigheten du opplever ute i samfunnet. Klikk deg inn på linken nedenfor og kjøp hva enn du trenger for å føle deg bedre. Og skam deg ikke. Bladhyllene i kiosken signaliserer til absolutt alle i samfunnet at dette er innafor.

 

http://erotikk1.no/shop/
 

 

Jeg grublet og tenkte. Spekulerte og funderte. Hvor i alle dager skulle jeg skrive ned og gjemme mine hemmeligheter? Alle opplevelsene mine fra gjøkereder, elektrosjokkenes saler og rømlingens veier; hvor skulle jeg gjøre av dem så de ikke forsvant? Hva med å leie en safe. Jeg skrev og skrev med penn på papir, for harde livet. Det var uaktuelt å skrive det på en pc, av den enkle grunn at den jeg eide hadde krasja for lengst, pluss at jeg var og er ei gammaldags skrivedame født i åtti. 

For harde livet. Fordi, hva om jeg daua innen morgendagen hadde heist opp sola over åsen; hvem skulle da fortelle mine etterkommere hva som hendte i Stockholm? Eller hvordan jeg opplevde det å få elektrosjokk som 18åring? Eller alt det veldige andre jeg hadde på mitt bankende hjerte? 

Det er 2014, og det er august. Jeg er gravid på det høyeste, drikker kullsyrevann uten sukker og spiser zero yoghurt, knekkebrød med hvitost, og salatblader. Stikker meg selv i låret hver kveld og kjører på med insulin. Ikke for det, jeg har ikke bare pådratt meg svangerskapsdiabetes; jeg har bipolar 1 og har definitivt ikke tenkt å havne i psykose slik som sist. Legene får proppe meg full med akkurat den menge lithium jeg behøver for å holde meg frisk, og jeg spiser de tablettene hver morgen og hver kveld. For babyen min. For gogutten min som skal bli storebror. For meg selv. Jeg er så lykkelig.

Jeg sykler til togstasjonen med bekkenløsning og kynnere. Tar toget til sykehuset og følger opp ultralyd. Jeg er glad; blomstrer og kjenner at jeg kan takle alt. Jeg skal bli alenemamma til to, og jeg er så stolt av det at jeg nesten sprekker.

Oktober kjennes ikke kald dette året.

Jeg ser den lille babyen inn i øynene og blir dratt inn i en sannhet. Så sier jeg til barnet mitt spontant: “Heiii er det DU? Deg kjenner jeg jo..” Og jeg mente ikke at jeg bare kjente ham fra sparkene i magen. Jeg hadde sett inn i de øynene før, hundre prosent sikkert. 

Jeg gjorde alt for barna mine. Alt. Minsten hadde aldri sår rumpe, for jeg skiftet bleie med en gang, og storebror fikk like mye oppmerksomhet som lillebror. Jeg leste for gogutten min som nå gikk siste året i barnehagen og bodde 43 % hos meg, og lot minstemann samsove med meg i en liten babynest. 

Men noen ganger sov de, og jeg fikk tid til å tenke. Hver kveld banket natta på døren, og jeg kunne sette meg ned svimlende sliten og bare nyte det å være utslitt av gode og viktige grunner. Da kom tankene. Gode, spennende tanker om framtida. De kunne ikke gå tapt, historiene mine fra en fjern fortid langt der tilbake. Jeg måtte snart leie den safen eller bankboksen, skrive ei bok, eller hva søren det måtte bli. 

I blant ble jeg stresset. For det var mye som gjenstod å skrive. Bare halve Stockholmshistorien var skrevet ned, og jeg begynte å frykte for å en vakker dag ta det hele med meg i graven. Å skrive bok var aktuelt. Å leie bankboks var like aktuelt. 

Men å blogge, det var slettes ikke aktuelt.

Iblant tittet jeg fordomsfulm inn i en verden av rosa preg og opererte holdninger. Kjente at jeg satt på en visdom innen hvordan man kan bli glad i seg selv og helbrede seg fra det meste, og innimellom fikk jeg medlidende tårer i øynene av gråtende fortvilte bloggere som så åpent slet med selvtillit og dårlig psyke.

Jeg fikk med meg at bloggere hadde et rufsete rykte, og sa til meg selv at jeg ikke passet inn der. Og at jeg ikke hadde tid. 

Året er 2015. Min lille baby er en smilende liten tass på et halvt år, storebror er verdens snilleste sådan, og det nærmer seg sommerlig juni. Noe i meg vantrives rastløst, uten at jeg får satt ord på det. For jeg skriver ikke. Har lagt på hylla min viktigste hobby. Mitt eneste talent, som jeg hadde utviklet pgr av en ivrig interesse. Skrivenerden i meg led,  mens resten av meg var quite happy. Bare prikken på i’en manglet, men det skulle jeg ikke skjønne før lenge etter.

Jeg hadde ikke peiling på inside blogworld, så min idè virket for meg naturlig. Idéen om at jeg kunne opprette en blogg for å gjemme historiene mine der. Gå ut fra at ingen kom til å lese skribleriene til en fremmed ung dame fra Trøndelag. For meg ble det en selvfølge og en meget god idé. Så jeg laget en blogg. Navnet forbipolene uttalt som bipolar uten ar med polene hadde jeg forlengst tenkt ut. 

Jeg begynte å trene på å skrive før jeg satte igang med de lange berettelsene fra fortiden. Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, og kjente noe helt nytt; en fantastisk slags terapiform som bygget meg opp fra bunnen av mitt hjerte og til toppen av min aura. 

Mitt frynsete rykte var verre enn noe slags bloggete rufserykte, og jeg var smertelig klar over hvordan jeg ble misforstått. Fordommene var mange flere mot meg i lokalsamfunnet enn noen fordom jeg hadde hatt mot bloggere, og jeg fikk innimellom høre endestasjonene av ti fjær og ti høns. Jeg visste ikke at jeg var narkoman. Men byen hadde bestemt seg for det, siden jeg hadde venner som slet med rus. At jeg var “gal” var jo ok, jeg har jo en diagnose. Men jeg var visst helt håpløs også. 

Så begynte de å lese det jeg skrev. De begynte å se sannheten. Et døgn hadde jeg like mange lesere inne på bloggen som antall innbyggere i byen der jeg bor. 

Jeg passer inn der jeg ønsker selv, akkurat som alle andre. Det skjønner jeg nå. At det var en plass til meg her også her i bloggverden. Og hvem hadde trodd at jeg skulle skrive min egen bok inni meg kalt “selvrespekt” ved hjelp av en blogg? Ikke jeg iallefall. Men det var det som kom til å bli konsekvensen av det hele: Jeg skammer meg ikke lenger over fortiden min, over at jeg lever med bipoar 1 og misforståtte rykter. 

Det var aldri meningen at jeg skulle gå ut mer offentlig med mine beretninger enn man gjør ved å åpne seg for et titalls venner, men jeg angrer ikke er sekund på at ting ble som de ble. Og med mitt utgangspunkt er jeg en laydback blogger som ikke trenger å stresse. Jeg er langtfra ferdig med skrivingen av min fortids historier, men de aller vktigste punktene er nedskrevet, lagret og delt. Noen kan gjenfortelle Stockholmstriologien for mine barnebarn dersom min sol ikke skulle stå opp tidligere enn håpet. Enkelte husker hva jeg har fortalt, og da blir det ikke med meg i graven en vakker dag. 

Jeg er endelig helt fri fra fortiden min. Jeg er i mål med hensikten hva angår denne bloggen. Det er oppnådd, det jeg skulle, og jeg kan slapøe av. 

Jeg kunne skrevet ut historiene, lagt dem i en safe, og slettet bloggen. Men nå har jeg blitt så innmari glad i min redje baby forbipolene, at det ikke er mulig å slette den. Jeh kan ikke love at jeg ikke leier en bankboks, eller gir ut bøker, men denne bloggen kan jeg ikke slette. Jeg har også blitt glad i mine lesere, og mottar ukentlig flere trivelige henvendelser per melding, telefon, chat og øye til øye, fra snille lesere som alltid overrasker meg med positive tilbakemeldinger og oppmuntringer om å fortsette å skrive. Dette varmer; jeg blir takknemlig og rørt.

Men se for deg en ugressblomst. Den kan vokse seg fra jorden og gjennom overflaten. Så kan den gro seg stor, robust og sterk. Få synes den er vakrest av blomstene, men den kan iallefall nyte sol og regn. For ikke å snakke om takknemligheten over vær og vind foran under jord og mark. 

Men røttene er der nede under jorden, og der blir de. Der sitter de bom fast, slik at blomsten alltid minnes på hvor den har vært. Slik kan den aldri ta av. Aldri miste jordfestet. Aldri tro den er noe annet enn ugress. 

Hvis den tar av, knekker den og forsvinner, så den bør virkelig ikke ta av.

En blomst kan beundres, sammen om den er ugress, rose eller orkidé. Men et ugress kan aldri begynne å innbille seg at den er en rose. En orkidé kan aldri forstå hvordan det er å vokse opp fra jorda som et ugress, samtidig som et ugress aldri kan vite om noen annen tilværelse enn dette deilige regnet og den skinnende sola på den blå himmelen.

Lykkelig uvitenhet fra grøftekanten.

 

Nedenfor finner du to linker. Den første leder deg til min beretning fra da jeg som 18åring rømte fra psykiatrien i Norge til Stockholm. Den andre handler om tiden etterpå og sentrerer seg rundt en psykose jeg fikk i 2009:

http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

 

 

 

Provoserte du med vilje, eller er du så kritisk og dømmende, for ikke å snakke om mobbende, overfor alle oss andre foreldre som “bare ikke har skjønt at vi må gi barna dine innpakket godteri på Halloween”? 

Hvis nabodamen på åttitallet hadde sutret over at gutten hennes kom hjem med julebukk-godteri som ikke var innpakket… Oh lord…

Kjære leser: har du ikke fått med deg at du ikke er smart nok hvis du ikke skjønner at godteri skal være pakker inn for Halloweentiggere og julebukker, les Annebrith’s innlegg ved å trykke på denne linken: http://annebrith.blogg.no/1477943971_jeg_ba_guttungen_kast.html

Annebrith, Annebrith… du skriver, og jeg siterer:

“Det er helt hinsides hvor mye godteri han hadde fått. Sikkert 2 kg. Altfor mye!” Hva behager? Hvor er takken for alt dette godteriet? Var det “for mye” altså? Kanskje sønnen din ikke burde fått gått til så mange hus? Ikke la ham gå så lenge neste år: problem løst.

Så kommer din dømmende holdning ovenfor oss andre foreldre frem, som om Halloween var det eneste vi hadde tid til å tenke på i hverdagsklemma: “Er det så vanskelig å pakke inn godteri til barna? Alle vet jo nå at det mest hygieniske er å gi godteri som er innpakket” skriver du, hvorpå du klager over hvordan din sønn ble syk av Halloweengodteriet i fjor. Det ligger mellom linjene en mor som kanskje lot ham spise for mye.

Nei desverre. Jeg har ikke tenkt på å pakke inn godteriene på Halloween. Noensinne. Like, never ever. Er jeg dum da, Annebrith, siden jeg ikke har skjønt det?  Og ja, desverre, det er vanskelig å finne tid til å pakke inn Halloweengodteriet i høststresset’s tidsklemme, og det er dyrere å kjøpe ferdig innpakket godis enn hva lettere å lære din sønn å si nei takk til uinnpakkede søtsaker. Samt å begrense inntaket.

Jeg har vært kjempestolt og følt meg snill som i det hele tatt har kjøpt inn godis til tiggebarna dine. I år hadde jeg ikke godis, så jeg bakte muffins.

Sorry. Jeg hadde ikke på hansker da jeg bakte halloweenmuffins. Håper du ikke henger meg ut som en forelder som “burde vite bedre” inne på bloggen din, fordi jeg er en av de voksne som “ikke har skjønt det”.

For jeg kommer faktisk ikke til å pakke inn godteriene den 31.oktober neste år heller! Kommer ikke til å huske å kjøpe inn dyrt, innpakket godteri either! Men DU, du kommer til å måtte huske på å fortelle ditt barn at han ikke må ta imot uinnpakkede godterier, men TAKKE HØFLIG NEI. For alle foreldre har vel lært barna sine å være høflige, hva? 

Året er 1986. Jeg er hos mormor på øya Ytterøy utenfor Levanger. Fjøset til onkel med kuer, er fortsatt tidsriktig, og i drift. Kuskit og fjøs, strigling, mating og strøssel. 

Og sorry. Jeg brukte ikke hansker da jeg var 6 år og var med mormor i fjøset.

Vi vasket oss med fastsåpe Lano. Du vet, den såpen nåtidens eksperter mener er som å vaske seg med en bæsj. Etterpå gikk vi inn i det varme mormorkjøkkenet og SPISTE FROKOST! Uten hansker. Der tok jeg med hendene mine på hjemmebakte brødskiver med bremykt og nøkkelost på, og jeg TOK PÅ OSTEN! 

Jeg husker tider med dusj i fjøsen’s vaskerom og utedo på øya der mormor lærte meg om det gode gamle livet. Jeg lekte med leire i fjæra og gikk i fjøsklær med kuskit på når jeg deltok i fjøsstellet. Så etter måsunger og tok på reirene, og akte i skitten snø som ny snø.

Og jeg ble ikke syk av dette. Hadde aldri diaré pgr av manglende hygiene. Hygienen var god nok den, og jeg var ikke blant de barna som var mest syke. 

Ikke engang alle de gangene jeg gikk julebukk og snavlet godterier som ikke var pakket inn, ble jeg syk av. 

Men kjære deg, Annebrith. Jeg kunne både få vondt og bli løs magen av å spise FOR MYE godterier. Det er kroppens reaksjoner på for høyt bodsukker. Kan det være at du lot sønnen din spiste for mye godteri i fjor? Og så skylder du på alle oss foreldre som er oppvokst med en fot innen kuskit, fjøs og nøkkelost, og en fot innen julebukk-snavling; for at “VI IKKE HAR PAKKET INN GODTERIET DU HAR SENDT UT DIN SØNN FOR Å TIGGE TIL SEG PÅ HALLOWEEN? For alle voksne skjønner vel at vi må gi barna dine innpakket godteri?” Ellers er det jo ikke bra nok. Ja dette er en viktig ting som vi alle bør ha lært oss. 

Shame on me, som aldri har tenkt over å pakke inn Halloweengodterier.

Ja la oss ta ut barna fra barnehager og skoler også. For de kan bli syke, vi må jo skjønne det. La oss desinfisere hele verden og holde oss hjemme med pustemasker på. For det kan jo hende vi får i oss litt dass fra doen etter vi har trekt opp? 

Jeg liker det faktum at du tenker på barnet ditt. At han ikke skal bli syk. Men hvorfor skylder du på alle oss andre? Hvorfor skrive et provoserende innlegg som ikke henger på greip, og forlange av vi skal pakke inn godteri for sønnen din, at vi bør ha tenkt likens som deg, eller “er det så vanskelig å skjønne?”, og at alt skal tilrettelegges dagens bakteriehyseri, når det er DU som bør: 

1: Lære ungen din å si høflig nei takk til våre uinnpakkede godterier, og bukke og takke for at vi gadd kjøpe sånn hællåvingodis til han og de andre tiggende barna, lell om vi alle glemte å tenke på å pakke det inn eller bruke mer penger på innpakede søtsaker.

2: Begrense søtsakinntaket hos barnet ditt de to gangene i året når han kler seg ut som monster eller syngende nisse.

Og 3: Gå ut med et innlegg der du hjertens takker og bukker for hele 2 kg med gratis godis til sønnen din i fjord!

Versegod, Annebrith. Ingenting å takke for det sikkert.

Hilsen verdens snilleste meg som gidder å ha godis og muffins klar hver forbanna Halloween, mens jeg utover kvelden tripper rundt på tå og håper små monstre ikke ringer på og vekker minsten min etter jeg har slukket utelampa. 

…men det gjør de små monsterbarna dine, hvert år. Ringer på likevel, og jeg smiler og hvisker at de ikke må vekke barnet mitt. Men jeg gir dem godis lell.

SORRY for det. Please forgive me!

 

-“Vil du ha en kos lille goille?”

-“Neiii!” 

-“Kom igjen da, mamma få en liiiten klem?”

-“Neidj!!”

-“Neivel da.”

Du er så røffing tøffing på dagen. Jeg må nesten lure meg til klemmer og koser, og det ekke lett å være mamma som har savna deg mens du har tøffa deg i barnehagen. Men du løper iallefall mot meg når jeg henter deg de, før du er big boss baby for alle penga resten av ettermiddagen.

Så kommer kvelden, og du skal legge deg.

Plutselig er du forvandlet til en kosete liten beibigutt som vil ha velling for store gutter over etogethalvt år. Men det skal være i mammafanget, med tåteflaske. På kanten av mammasenga. Så er det tannpuss og smokke, og du vil ikke sovne i senga di.

Nei nei. Du vil ligge i mammasenga og være liten du. Jeg må synge “bæbba”, som jeg tror er bæ bæ lille lam (men er ikke sikker) og så vil du stryke på mammahånda, kinnet mitt og håret mitt. Plutselig er det ikke måte på kosegutt, og en klem skviser hele hodet mitt langt nedi puta mi. Det hele er dramatisk viktig for bitte lille deg, og jeg greier ikke å forklare deg at hodet mitt er for stort til at de små hendene dine får til å holde rundt nakken min mens du kliner den lille snuten din mot meganesa mi. Dessuten, er det ikke vondt til den ene hånda di med et svært mammahode oppå den? Og; nite nese mens du holder på å sovne? Ja jeg har visst ikke mye valg, men det er jaggu vanskelig å puste i dampen fra den lille nesa di. Verre er det å holde pusten slik at du får pustet selv.

Nei, det er ikke måte på forvandling. Men du er tøffing boss baby da også; jeg MÅ la deg holde rundt hue mitt mens jeg prøver å ikke ligge ihjel hånda di, og jeg MÅ holde pusten litt slik at du får pusta mens du niter meg. For du MÅ visst nite meg til du sovner.

Men NÅ skjønner jeg det, din lille luring! Du er så smart. Holder igjen på klemmene og strykingen til sengetid, så du får ligge i mammasenga, du. Hvis mamma vil ha klemmer, nit og stryk på armen, er det innskrenket til leggetid, HVIS du får sove i mammasenga.

Og den kommer jeg å fortsette å gå fem på, lille venn. For jeg er så glad i deg 💙

Dessuten har ikke mamma noen andre i hus å ta hensyn til, og du vil tidsnok sovne i din egen seng. Så bare fortsett å være tøffing luring du vennen, med liksomtatoveringer på armene og bestemte blå øyne.

For når en bitteliten hånd stryker deg på albuen og i hodebunnen hver kveld, med kvelende nit , kjærlighet i øynene og suttende smokke, da er livet perfekt.

 

Når du skal på Halloween-party, da kan det være en idé å kle seg ut, ikke sant? Jo. Det er et poeng i dette med å integrere seg, samme om du skal på karneval, halloweenfest eller flytter til et annet land. 

Men hva om du er så gammal at du simpelthen ikke har fått med deg at det er Halloweenparty på utestedet dit du skal? 

Det er ikke ofte man går ut liksom, etter småbarnslivet tredte inn i livet med helt andre gleder enn fulle ungdommer mikset med uanstendige middelaldrende på høye heler i sorte natta. 

Nå skulle vi ut, faktisk. Ut og rocke dansegulvet og wannabe unge, mens barna var på pappahelg. Som om det er mulig å wannabe ung i det man nærmer seg førti. Men man kan alltids prøve, hva?

Hvor utdatert ser man ikke ut, når alle andre har kledd seg ut som engler, djevler, klovner, demoner og legomenn? For de har skjønt det, de. Det stod omtrent skrevet i panna deres: Vi er unge nok til å fatte at dette er et modern halloween fucking party! Mens vi eldre, vet nesten ikke hva “fucking” betyr lenger. Og det stod nok skrevet både her og der på oss. Og “party”? Whassthat? Hallo vin, nå ble vi fin, men “hællåuin”? Takke meg til julebukk, trengte bare juletrefest så var vi fornøyde.

Ikke for det. Det var ikke candy i skuffene mandagen etter heller. Den skumle datoen trettiførste banket snart på døren. Hysterisk muffinsbaking endte i katastrofalt forsøk på å snike inn glutenfritt Lailamel i stedet for vanlig, deilig mel. Pappmuffins, versegod kidz. Jeg hater ikke halloween. Ikke som jeg vet i bevisstheten iallefall. En skap-halloween-heiter, well I’m sure that’s me!