Kjenn din fiende

 

Jeg går min vei nå, og du kan aldri mer nå meg dit jeg skal. Jeg skal rusle til et sted der du aldri får adgang. 

Jeg prøvde en siste gang å gi deg mitt vennskap; denne gangen uten alle de forstyrrende følelsene iblandet. Men du lider av sjalusi, og du kan aldri komme over at jeg greide å reise meg opp etter du prøvde å knekke meg. Du er rett og slett misunnelig på meg for at jeg har fred inni meg og et rikt sosialt liv.

Du er min fiende som gang på gang prøver å late som om du er min venn.

Men venner lyver ikke. Venner forsøker ikke å male et falskt bilde ovenfor offentligheten som ikke stemmer. Venner er ikke falske, slik som du er.

Så nå går jeg min vei fra dette trollgullstedet du malte på en dyster vegg og kalte “vennskap”. 

Nå rusler jeg til en plass der jeg vet jeg finner respekt og ekte vennskap. 

Men før jeg går, vil jeg spørre deg. Hvordan føles det å klage over ensomme dager til jeg åpner mitt hjem for deg, og tar deg inn i varmen, for så å sutre over det og fremstille det annerledes in public etterpå?

Hvorfor tror du at det funker, å late som om gult er rødt og vann er sand? 

Mange undrer på hvorfor du ønsker meg så vondt. Men jeg undrer ikke. Jeg vet hva det er som driver deg. Da jeg lå nede for telling, gjorde ikke du det. Da satt du høyt på din hest og ga blaffen i meg. Så kom karma ridende.

Jeg har gang på gang strakt hendende ned mot deg og prøvd å hjelpe deg. Tørket tårene dine og holdt omkring deg. Men alt jeg får tilbake er at du prøver å rive med overende. Du hater å se meg lykkes. Nei det var ikke din plan, det. Jeg med min ballast, skulle ligge i gjørma og kave..

Du er ikke velkommen, dit jeg skal nå. 

Aldri mer forsøk å banke på min dør igjen. Jeg kommer ikke til å være hjemme.

Du er tilgitt, og jeg ønsker ikke mer av dramaet ditt nå. I det høstnatten drar meg inn i drømmeland, ønsker jeg deg godt, og så vandrer jeg videre. 

Know your enemy 😉

De kaller meg heks; jeg kaller dem vingeløse tåper 🔍🍃✒


 

“Din forbanna heks”. Hun freser mot meg, og jeg ler høyt. Skal DET såre meg? “Heks”? Hvis jeg skal sammenliknes med noen i historien, så la det da gjerne være de sterke damene de myrdet på bål og bølger. Aldri i livet om jeg ville vært de vingeløse tåpene ved navn bødler og dommere. 

For å være helt ærlig aner jeg ikke hvorfor, selv om det på en eller annen måte ikke overrasker meg, men helt fra min ungdomstid har folk slengt det mot meg i sinne, eller sagt det utfra den naturligste selvfølgelighet. “Din heks!” “Din hexa!” Ja, jeg er tilogmed blitt beskyldt for å tro på hekser selv.

Noen ganger er det en mann som slenger det mot meg. Det gjør meg undrende. For hva skulle jeg kunne slenge tilbake dersom jeg var skapt i motvind? “Din heksemester!”…? Nope. Det er et historisk gjemt ord, og i moderne ordforråd er det uineressant og ikke i bruk. Menn har ikke slike skjeldsord på seg. En mann med power er en mann med krefter. Det vet alle som kan oversette engelsk til norsk.

Ja det stemmer at jeg har min egen, nøye egenskapte og utfilosoferte tro, og at denne ikke er skrevet i noen bok. Det er korrekt at jeg daglig takker for alt fra barna mine til rent vann og myke dyner, samt ber til en høyere intellegens når jeg først behøver veiledning fra de delene av hjernen min som jeg ikke bruker mest. Det er sant at jeg tror på menneskelig tilgjengelig magi. Men jeg tror ikke på “hekser” i den forstand at kun noen og bare et kjønn er det. Hvis en fugl kan fly, kan alle det.

Men noen har brukne vinger.

However; noe ved meg får folk til å plutselig tro på hekser. Men hva er det de ser i damer som meg, som de ikke tør se i speilet? Er det karmaen? Tankekraften? Drømmene om natta, og drømmepoweren om dagen? Eller det faktum at noe alltid ordner opp for meg? Slik at jeg kan tilgi i ro og fred? 

Jeg kan fortelle mitt eget hue hvordan jeg vil bruke hjernen min. Og så blir det sånn. Jeg får det som jeg vil. Mindcraft. Ikke noe spesielt ved meg; alle kan om de vil. Men mange bare sitter der i båten sin og venter på bølgene. Det gjør ikke jeg. Jeg starter motoren min. Og hvis motoren svikter, griper jeg årene. Mister jeg årene, legger jeg på svøm for å finne meg en ny båt med årer i. 

Jeg er ingen “heks” fordi om jeg kan svømme. Hell no. 

Jeg kan legge en hånd på magen til mitt gråtende barn, og kjenne det strømmer mammakjærlighet. Det føles som en foss som sildrer ut av håndflaten. Så rumler det i magen på minsten, og han slipper luftsmertene ut så det høres. Jeg kan legge den samme hånden på pannene til barna mine, og de sovner like etter. Det kan alle foreldre. Det er jeg sikker på. Hvis de bare vil.

Vi er både kropp og sinn. Ånd og materie. Luft og vann. Jord og ild. 

Derfor klarer jeg ikke å la være å ta det som et kompliment, når folk tror de sårer meg ved å kalle meg heks. Det bekrefter jo det faktum at jeg kan både fly til sinns og svømme til havs, slik vi alle i bunn og grunn kan. 

Men det er ikke det, hva? …som plager deg, mann…  Det er liksom noe mystisk med oss kvinner, ikke sant? Vi bærer liv under hjertet vårt og kan skape hele samfunn med kroppene våre. Gi oss et par generasjoner, and it’s done. Vi er magiske, vi damer, eller hva? 

Og kjært barn har forbanna mange navn, eller hur? Heks, hore, bitch, mus, kjerring, burugle, knulledukke, og ikke er av dem er positivt.

Så de kaller meg heks. Jeg kaller dem vingeløse tåper som aldri kan skaffe seg flyvende oversikt, pgr av overtro.

Historien bak oss har sorte hull. Det gikk riktig ille da en bitter mann fant opp både ordet “heks” og hvilke regler som skulle føre slike kvinner (samt meget få menn) i døden. Fantasi av smålige, hysteriske og dumme menn, ble til tidenes mest tåpelige, overtroiske og meningsløse justismord noensinne. 

Les mer om bakgrunnen for all overtroen i linkene under her, og det vil minne deg på at alle som tror på ordet “heks” er dumme som nybakte brød. Vingeløse tåper som ikke kan fly. I følgende innlegg fra sommeren 2015 har jeg brukt verkene til forfatter Rune Blix som kilde. Mannen som bringte oss sanne heksehistorier fra rettsarkivene i dengang Vardøhus (nå Finnmark). 

Det er utrolig at nåtidens mennesker kan tro på, og bruke ordet “heks”, når man leser dette:

http://m.forbipolene.blogg.no/1437047009_16072015.html

http://m.forbipolene.blogg.no/1438272588_30072015.html

 

Imens koser jeg meg med hekseb… unnskyld, høstbadene mine, her oppe på happytoppen.

 

 

 

 

 

Dagens FLAUSE: Slik sporer du opp meg i butikken 👏👌👈


 

 

Hun er ikke akkurat søt som sukker, der hun bumper gjennom butikken som en klumsete klæbb med en sånn derre blå handlerullekurv på slep etter seg. Det er liksom den tida i måneden da en kvinne blir ekstra surrete. Jernmangel kan man ikke akkurat kalle det, men, wellawell… noe er det.. …som gjør at… 

….en kvinne utvikler merkverdige markeringsbehov.

 

Dette innlegget inneholder produktplasseringer, men er ikke sponset og aldri ment som reklame.

 

 

Ja, for hun der klæbbedama, det er visst meg det.

De stanser meg etter flere slalåmrunder rundt omkring i butikken og begynner å rote rundt i kurva mi. To ivrige butikkansatte, en ung dame og en like ung mann.

Hva i alle dager, tenker jeg. -“Kremt, hva er det?” sier jeg.

-“Har du hull i denne?” Sier dama og holder opp sukkerposen som snart skal bli min. “Hahaha” ler den unge mannen.

 

 

Jeg ser meg tilbake og de viser meg mine tydelige sukkerstriper gjennom butikken, der hvem som helst kan tråkke i mine spor if they like to. Hell like yeah, it’s all over the god damned place!

 

 

En ungdom går og snappefilmer stripa mi, og folk ler. Men det som kanskje er flauest er at ingen ler høyere enn meg. Som en annen Koth, eller som hun med alle badedyrene i Charterfeber. Bare at denne dama her legger altså igjen spor etter seg så du kan finne henne. Ikke vakre hvite stener, som Hans og Grethe. Men sukker, for å være sikker.

 

 

 

Hva det blir neste gang? Vel jeg tenkte more like Oboy. Kanskje ris? Eller en flytende stripe. En stor kartong melk med et ørlite hull i vil gjøre susen. 

 

 

Poor some sugar on me anyway.

Sugar og jeg måtte skilles, og da var den nesten tømt. Delt med folket i butikken. Alle skal få, alle skal få. 

Og jeg ble venn med denne nye:
 

 

Til skrekk og advarsel: det er DENNE dama som er klumsete verre enn klæbben sjøl. Og til informasjon er hun ikke gravid heller, det bare ser sånn ut etter en real gluten-sprekk:
 

 

Hva er egentlig en iskald bitch? ❄☁⛅

 

Du er natur. Og hva kan man si om Norden’s natur? Du kan iallefall ikke si den alltid er kald. For innimellom er den ikke det. Når Nordisk natur møter juli måned, er den varm, rett og slett. Du kan heller ikke påstå den alltid er vindete, for iblant er det vindstille her oppe i Nord også.

Ikke gråter himmelen alltid heller. Nei, noen ganger regner det ikke. Sometimes it’s sunny funny.

Natur er varierende altså.

Som du. DU er varierende.

Ingen kan påstå at du er iskald. Ei heller at du bare er varm. Du gråter ikke alltid, nei noen ganger er du blid som ei sol og åpen som blå himmel.

Er det et godt og varmt menneske som vil deg vel, du møter, er det som for Nordisk natur å møte sommeren. Smeltet og varm, ja rent snill faktisk, er hvordan man kan beskrive deg da.

Som en del av naturen, er du klok. Ditt hjerte VET når du møter en falsk faen som bringer frem iskald kulde hos deg. Da fryser din hete til is, og du vet du bør gå i dvale. 

Akkurat da er det slik disse fake folks oppfatter deg. Kanskje er det det de sier om deg også: “Hun er ei forbanna bitch!” / “Han er en kjiping!”

Men de lyver. Og alle burde skjønne at de lyver. For intet er stillestående, og alt er i endring. Naturen har dessuten flere årstider og mange sider. Man kan ikke si at et menneske alltid er noe.

Så hva vil det nå si å gå i dvale? Jo, det er dette med å trekke seg unna. Finne varmen et sted midt oppi all vinteren. Altså, komme seg unna det som skaper vinter i hjertet ditt. Vi snakker energivampyrer. 

Du kan drive med selvutvikling i evigheter, du kan tine is og søke hjertesommer; men du kommer ingen vei dersom du omgir deg med mennesker som tapper deg for energi. Det kan være en kommentar. Det kan være kroppspråket. Baksnakking. Eller det faktum at de tier deg ihjel. For ikke å snakke om indirekte eller direkte kritikk..

Hvorfor skal du kutte kontakt for alltid med noen av de du kjenner? Du føler at du liksom “må” ha en relasjon til dem, men nei; du hverken “må” eller skylder dem noe som helst. Du er fri.

Kanskje er du ikke klar over det, men disse energivampyrene tar stor plass i livet ditt. Det som i realiteten vil skje hvis du fjerner en slik vinterskaper fra din tilværelse, er at det blir plass til ca 3-4 stk gode, ekte og generelt positivt innstilte venner i DITT liv. Ditt. Fordi det er DITT liv.

Dette er selve sannheten om en såkalt iskald bitch. Isveggen er kun en side av vesenet. Er du vinter og møter henne, bringer du frem kulde. Er du sommer når du treffer henne, vil isveggen straks smelte. Vår og høst vil bruke lenger tid, mens det enkelt og greit er slik at ingen er en iskald bitch mot absolutt alle og enhver.

Har du en garderobe på 150 kvm foran deg, stappfull med klær hvorav 30% av klærne får deg til å føle deg uvel, mens 70% får deg til å føle deg vel, er det ikke bare vanskelig å skulle bestemme seg for hvilken bukse du skal ta på deg, men mørklagt i stemningen. Har du derimot et fåtall med klær i ren orden og oversikt, der alle 100% av klærne får deg til å føle deg fabelaktig, er det lettere å bestemme seg. I tillegg er det lystbetont å prøve klærne, for du er trygg på at alle bringer frem det beste i deg.  Slik er det med menneskene i ditt liv også. Hold orden i energiene. Behold de som får deg til å føle deg vel.

Det skal være sommerlig antrekk, og de skal få deg til å le. Alt hva du er verdt, viser de deg i form av vennskapelig kjærlighet og humorisktisk samvære. De er ditt ekte nettverk av venner, barn, familie, kollegaer og ekte latter. 

De er dem som får se ditt ekte jeg. 

Så har du vinterland.

Derfor behøver du også kvalitetsklær av god ull i garderoben din. Venner som varmer deg når kjipinger bringer frem vinteren i hjertet ditt og du oppfattes som en iskald bitch. 

Og vinterland kan være vakkert og enormt, det. Både du og jeg vet at på overflaten er snø, frost og is vakkert. Men det er midlertidig. Det er et deksel. Fordi du må beskytte sommerland.

“Vakkert” betyr ikke ekte. “Enormt” betyr ikke sant. 

Det vil før eller siden forsvinne, og den eneste nytten vinterland bringer med seg, er bitter lærdom å tilgi, og er det vakre skue av en foss i sommerland.

La dem snakke, la dem naivt fortelle om ditt avvisende og iskalde ytre. For du vil ikke kjenne, det folket som ikke tenker lenger enn å tro på det umulige i sladderens salte konsentrat av uegnede ingredienser. Blinde sauer som dilter etter gossiptroll, dramatikere og maseruser; vil du virkelig bli kjent med DEM, blant verdens milliarder av andre mulig coole alternativer? 

For selv du er i besittelse av alle naturens årstider, er det enkelte personlighetstrekk du ønsker å styre unna. Det er vulkanutbruddene, stormene, jordskjelvene og zunamiene. 

Du er fri, og du er sjefen i alle dine årstider. Du bestemmer om andre får bestemme, men du kan når som helst ta makten tilbake og styre skuta ut av isete farvann. 

Hilsen noen ganger snill, noen ganger avvisende, noen ganger varm, noen ganger kald, og innimellom long gone no seen past the poles.

 

 

 

Derfor er det sunt å bli sint 😲👊💛

 

En fjollyanna uten temperatur forvandles lett til en isdronning i alvedrakt. En slags tikkende ulv i fåreklær. Med innestengt putrende lava i bunn og grunn. Nei, det er ikke bra å bone gulvet før man har vaska det. Eller å male stolene før de er pusset. 

Vi lærte mye nyttig med hjelp av åpne sinn og selvutviklingsbøker, mange av oss, i det 90tallet slapp grepet og ga etter for nummer 20. Men i begynnelsen glemte vi noe viktig. Det å tenke positivt og velge lykken, var vel og bra, ikke sant? 

Men det krysser ufine grenser når et menneskesinn utstyrt med alle slags følelser desperat forsøker å finne det positive i hver eneste krik og krok. 

Når det koker under overflata, men heey, så fint at et annet menneske tråkket på deg og var kjip mot deg, fordi at da lærte du jo noe av det til en eventuell neste gang. Ye.

Når du tenker; jøss så bra det regner i dag, selv om jeg hater regn før, for …for …for det gir vann til alle blomstene. 

Når du mister jobben og knuses innvendig, men liksomjubler, for det står i wonderbøkene at forandring er inngangen til noe nytt og spennende. Hellyeah, så du setter deg på ræva og smiler påtatt, i påvente av denne nye, spennende forandringen. 

Når du har en fucked up forbanna kjip ulykkesdag, der alt går imot deg, og den vondte i magen drives you insain. Men du smiler forknytt og prøver desperat å vende om mørke tanker til glade, slik at du tiltrekker deg hell og lykke.

Det er da selve meningen med å utvikle selvet, tryner så det dundrer ned trappa. For man har sådan glemt selve nøkkelen til hele egenutviklingen et altfor lurt sted langt der inne.

Ja, det er da alt det ekte ved deg forsvinner i en påtatt positiv holdning til absolutt alt. Fordi et relt snev av en positiv holdning er vel og bra, men det må være ekte, ekte og atter ekte. Og det bør være rom for å takle alle de andre følelsene som de er. Ikke ved å forsøke å male over de, eller bone på en skinnende fasade, men ved å akseptere alle følelseskategoriene på menyen. Hvis ikke vil rusk, rask og sannhet fortsatt vises godt gjennom overflaten både for en selv og for andre.

Det er noe magisk ved vårt temperament. Kraften i ekte forbanna sinne og litt uskyldig utålmodighet, utgjør effektiv irritabilitet. Personlige regler fastsettes, og det bankes i bord. Vekter løftes, og motbakker knuses. Mentale muskler vokser, og sunne grenser lages tydelig for andre å respektere.

Ekte temperament fremhever ekte glede.

Selvutviklingsbøkene var kommet for å bli. Men vi måtte utvikle tankegangen videre, og lære oss at en affirmasjon som: “Jeg er nå lykkelig. Jeg tenker nå positivt”, ikke måtte stålsettes og fastlåses i påtvungen og falsk lykke, og slettes ikke betydde at man bare skulle smile, le og glise. At det å tilgi er vel og bra, men at det krever forarbeid, temperament, sorg og smerte for å nå dit, og kraft for at det skal være ekte. Dessuten, at det ikke betyr at man noensinne behøver å hilse på vedkommende igjen. 

Egoisme kan være vakkert. Det er allright å tilgi andre med sunn aksept, kun for freden i sitt eget hjerte sin del.

Det ligger mye frisk lykke i det å tørre å bli forbanna. Og som regel må man innom den kategorien før man greier å tilgi andre.

Det kan kjennes deilig, den dagen man forstår at en kan slappe av, og bli forbanna, uten at det er noe galt i det. Det å innse at man kan kjenne seg naturlig trist innimellom, glad deretter, og sint sådan, er nødvendig for at en skal nyttegjøre selve positiviteten i selvutviklingen. 

Nå er selvutvikling gammelt nytt. Vi vet at det er lurt å tenke positivt, at likt tiltrekker likt, at tilgivelse er bra for oss, og at vi bør affirmere for å styre unna angst og depresjon, samt tiltrekke oss det vi ønsker. Men fortsatt tråkker enkelte i den gyldne positiv-fella, og inntar en uekte glad holdning til alt. 

Men fake it until you make it er hva det er; fake i bunn og grunn. 

Livet krever like mye seriøsitet og alvor av oss, som lettsindig lykke. Balanse og harmoni danser best med både høyre og venstre fot.

Det er både viktig og sunt å tillate seg å bli sinna. Banke i bordet. Koke tempen for en stund. Sette grenser. Få frem kraften bak meningene sine og rense lufta slik at man kan rydde frem glede etter støvet har lagt seg. Se det negative i situasjoner der det behøves for å kontraste mot det positive, for i det hele tatt å bygge opp noe nytt og spennende ut fra sammenraste tårn.

Tilogmed barnet ditt behøver at du setter ord på de ulike følelsene dine. “Nå er jeg irritert”, “Nå er jeg glad”, “Nå er mamma sint”, “Nå er pappa redd”. Og barn blir sinte fordi det er en del de er født med som det er viktig å utforske. Da er det best vi setter ord på det for dem, og lar dem vøre seg selv, slik at de ikke undertrykker sin power.

Vi er et spekter av alt, og for å ta i bruk kraften vår, må vi akseptere alle følelsene. 

Selv har jeg bipolar, og, i følge flere som jobber innen feltet; kanskje et snev av ADHD. Mine følelser oppleves for meg intense, og jeg blir veldig glad, veldig rørt, veldig trist og veldig sint. Jeg er intellegent, som alle med diagnoser, og gjennomskuer det meste med mine medfødte følehorn. Falskhet og løgn lurer ikke meg. Det kan koke kraftig, og jeg har blitt ekspert på å sinnemestre mine temperaturer slik at det ikke går utover omgivelsene i form av ord i rappe-format og sure miner. 

Noe annet jeg har blitt god på, er å bruke sinnet mitt. Å bli sint innimellom, er sunt som fy! Jeg drar grader av temoeramentet mitt bevisst frem i forskjellige situasjoner, som jeg her skal fortelle litt om:

– Dersom jeg har det travelt og må ut av døra for å rekke bussen, i form av krafttak i kroppen’s armer og ben dersom jeg midt i stresset leter etter noe i tillegg. Nøklene for eksempel. Eller headsettet. Jeg er avhengig av musikk på ørene. 

-Hvis jeg er alene, kan jeg banne og brukke kjappere bevegelser. Løpe opp og ned trappene bestemt og bruke tempen til å finne det jeg searcher. Tillate et ekte oppkok og gønne på.

-Hvis jeg skal banke i bordet og si det jeg mener, tar jeg frem et snev av temperament for å streke under essensen i det jeg vil få frem.

-Jeg er er stolt, hvilket nok er en del av temperamentet mitt som nyttegjør meg når jeg kutter kontakten med mennesker som prøver å prege meg negativt. Bestemt og kraftfullt respekterer jeg meg selv ved å glemme dem, og aldri ta mer kontakt. Det finnes nok av gode snille mennesker her i verden å ha kontakt med. Vi har ikke tid til de slemme folka som vil trøkke oss ned. 

-Hvis barna mine utfordrer meg i en butikk, bruker jeg kraft i stemmen min for å poengtere at det er jeg som bestemmer. 

Ja, det er mye jeg kan bruke temperamentet mitt til. En av nøklene til å oppleve ren lykke, var rett og slett å la meg selv kjenne på negative følelser også. 

Samtidig er det viktig for meg å ha den selvironien min gode far fra Nordnorge lærte meg om. Jeg kan være en klumsete klæbb, og det å kunne le med meg selv er en berikelse. Det er ingen grunn til annet enn å velge sine kamper.

En annen nøkkel er takknemlighet. Så lenge jeg er takknemlig for hver minste detalj i livet mitt, som barna mine, pappan dems, rent vann i springen, rene sengeklær og vennene mine, er fundamentet for lykkeslokket ikke lenger laget av luft 😉

Dette innlegget er basert på mine egne personlige erfaringer fra et tiår med personlig utvikling. Jeg har vært gjennom forskjellige faser, og enda kommer det til å ta resten av mitt liv å lære mer, men ikke alt, er min ydmyke erkjennelse. 

Bank i bordet for aksepten av og respekten for ekteheten i essensen av menneskesinnet 😉

 

 

Rumperock, tissebleier og storm i stua!


 

 

Han spreller med føttene og hyler. Riktig hviner av fryd. De voksne ler, merker han, så han rocker litt med stumpen og flirer med lukkede øyne. Så setter han seg på lekegitaren og oppdager at han kan spille med rumpa si! Han headbanger, og de voksne headbanger med ham. Han fyller to år neste uke, og kan VÆRE SEG SELV. 

Hun har fått rockesveis i håret sitt, og sitter på lekebilen sin i bare bleien. Smilet gjør at hun ser ut som en farskete alv, og det vises hva hun sitter der og pønsker på; det skal bæsjes i den splitter nye deilige tørre bleien… Hun er et år i to måneder til, og er en riktig mammadalt, som får VÆRE SEG SELV.

Han ene er 13 år og snakker i takt med stemmeskifte, mens han tuller og tøyser med lillesøster. Han andre er 7, og er både barn og litt større enn han derre lillebror. Han er så gøy å gjøre lekser med, at mamma innimellom trygler om å få fargelegge en rein eller ei rose på hjemmeleksearkene i naturfag. 

De er storesøsken som får VÆRE SEG SELV.

Helgegodteriet flyter på min søster’s stuebord. Jeg er lillesøster med hyperaktivt sinn, og har allerede hatt ryddekick hva angår lekene som dekket hele gulvet. Fordi jeg digger å rydde. Not cuz we care bout toyzmess. Nå har min lille toåring sitti der nede og kastet leke for leke utover gulvet igjen; ..det skal VÆRE SÅNN, skjønner vi. Vi bare ler. Det er ikke det å ha det shinet som er viktig her og nå. 

Det viktige er at hver gang han tar seg seigmenn fra posen på bordet, tar han to, bare for å kunne gi bort en. Snill gutt!

Det viktige er at 13åringen til tante her, snakker så mye fransk at man skulle tro han hadde hatt fransk i valgfag i et år. Men han har bare hatt det siden skolestart i år. Wow!! ..og jeg kan si: “…ååå du E så RÅ!”

Det viktige er at 7åringen våres har vært så innmari snill i dag; så høflig og god, at det er rent imponerende. Og jeg kan si: “…ååå jeg får så godt i hjertet mitt når du er så snill!”

Det viktigste er at lille pia ett år i 2 mnd til er en skikkelig morroklomp, som får oss til å le høyt bare hun setter et par glade øyne i oss og danser en trall.

En sammenrullet tissebleie kastes på Tore på tull. Det er største storebror som tuller. En leteaksjon settes i gang for å finne en godterimunn. Det kiles. Det hyles. Bleien må kastes i søpla. Godterimunnen lokaliseres. “Det kommer en mus, som skal finne seg et hus, ikke der, ikke der…”, noen har prompa, Maria i bleien danser i sofaen, og Mathias kaster larveball på tantetull..

Vi spiste kylling, ris og peanutsaus til middag alle som en, her i stuggu til søs nedi dalen. Hun har finere utsikt enn meg (skroll ned etterpå så skal jeg vise deg), og er myyye bedre til å lage mat enn meg. Ved bordet er det storm hver gang vi møtes, og det er akkurat sånn vi vil ha det. Barna får være seg selv, og er de ikke så sultne, så er det kanskje vår egen feil som lager sånn liv og røre fordi det er helg? Anyway, javisst kan du gå fra bordet lille venn, vi forstår at det er nok mat for nå. Gå og lek.

Oppdragelse, min venn. Det er en fin ting. Det har vi masse av. Barna våre er høflige og snille, og er de ikke det, får de veiledning i det. 

Respekt, min venn, er en annen fin ting. Akkurat nå er vi her samme og deler en ekte kvalitetsstund, der vi respekterer ungene våre og forstår at barn er barn, og trenger å være sosiale på sitt eget nivå. At leker ikke er rot. At det å rope ut sangen i vilter dans er allright, og at et trygt og rolig fang er like yeah right. 

At å lage fiselyd på huden er kjempemoro.

At det å være litt stand up show-kid er helt akseptabelt.

De har det supert her sammen med oss i kveld, kidsa våre, og vi kjenner på et deilig samhold, der vi voksne også er oss selv.

Vi trenger ingen high class villa. Vi behøver ingen milliardformue. Barna våre trenger ikke et svært lekerom for seg selv.

Vi trenger hverandre, og barna våre trenger å være her sammen med oss, rote utover leker på tantemorgulvet til Silje søs..

og bare

være 

litt

crazy, min venn 😉

 


 

Et barn med utsikt mot framtida, trenger ikke at alt absolutt er så himla alvorlig. Ikke engang leksene behøver å være dønn seriøse. Vi kan leke oss med de forb…  leksene. Vi kan se barna som de er, og dyrke frem de kvalitetene i dem som kommer fra den artistiske, høyre hjernehalvdel i et lite barnesinn. Å være morroklomp, rockestjerne og høylydt wannabecowboy, det er søren meg like respektabelt som å være helt rå med leksene.

…og rå med leksene, det blir de kun hvis leksene er gøy. Å gjøre livet så lystbetont som mulig for de små, er en del av foreldrerollen. Ikke at vi alltid greier det. Men det er mer enn godt nok å forsøke.

 

 

Jeg lovte dere min søster’s utsikt. Here it is. Hihhh, fint bilde, sistah? 🙊😂 (kunne vært bedre, dere ser ikke utsikten hennes helt 100 % herfra..)


 

Og så har jeg juksa litt da. For på akkurat dette bildet ser det jaggu meg ta tilfeldigvis ut som jeg har bedre utsikt over byen enn henne. Igjen, sorry søs!

 

Bildedryss 🍃: Ankie & forbipolene i skæwen

 

Vi kunne gått på kafé og bare sitti på ræva. Bablet i vei og bli hørt av alle ører på stælk. Vi kunne shoppet, som de “normale” gjør. Men vi er sånne einstøinger som helst gjør unna handelen alene slik at vi får konsentrert oss i fred…

 ..og så går vi gjerne uti skæwen for å jabbe, skravle, drikke kakao, prate og le høyere enn vi kan på kafé og sånnt. Klatre. Det kan Ankie heller ikke gjøre på kafé eller shopping. 

Jeg skulle skrive, mens Ankie skulle meditere mindfulness. Men jeg hadde mistet penna. Vi fant den ved et elgtråkk på vei tilbake fra Hessjøen, der vi var i dag. I kveld blir det skriving for fulle mugger i Lykketoppstuggu mi, og jeg gleder meg. 

Velkommen til vårt bildedryss fra denne deilige høstdagen her i Trøndelag. To damer med hver sin grunn til å oppsøke opplading i naturen i dag:
 


 


 


 


 

 

Denne solværsdagen tilbringte jeg altså med flotte, tøffe Ankie, som du kan lese om her: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html

 

 

Konfidensielle tårer: grunnen til moderat blogging

 

Jeg skriver så blekket spruter. Ivrig. Gråtende. Ristende. Stille. 

Det er foreløpig konfidensielt, så jeg skriver i en splitter ny skrivebok, per hånd. 

Hvorfor? Jeg kunne skrevet historien inne på forbipoleneblogge min her vel? Ja jeg kunne det, men alle bloggere vet at der er to alternativer under et upublisert innlegg: “Lagre og publiser” og “Lagre som utkast”.

Dette er, frem til publisering, strengt hemmelig. Jeg kan ikke risikere å publisere denne historien ved en feiltakelse. 

Jeg sier ikke engang om det dreier seg om en mann eller en kvinne. Jeg tier.

Tier og skriver.

Tier, skriver og gråter så mammahjertet mitt rister.

Det jeg kan røpe, er at jeg har blitt inderlig glad i dette mennesket som jeg om dagen sitter og skriver om for hånd; og at jeg gleder meg til dere skal bli kjent med vedkommende.

At jeg gråter så tårene triller mens setningene former seg. Jeg bøyer meg i støvet og tar pause; det er liksom ikke bare jeg som skriver innimellom. Det er mektig, og krefter jeg ikke kan røre ved, rører ved meg for hver bokstav. 

Brystkassa mi er fylt med en takknemlighet jeg ikke får til å beskrive. Tenk at jeg får lov å sette ord på disse hendelsene, og skrive denne historien. Det gjør så vondt, men det er så godt å bli kjent med en gammel sjel.

Attpåtil vet jeg, at den neste historien jeg får æren av å skrive, kommer rett rundt hjørnet. Og den neste etter der. Jeg får ikke forklart det, men det betyr så følelsesmessig mye for meg å få lov til å skrive disse setningene. Fargelegge disse mørke tidene. Reise sammen med, og bli dypt kjent med verdens beste hjerter.

Alle dere. Dere jeg får reise til ulike deler av fortiden med, for så å skrive det og videreformidle: tusen hjertelig takk. 

Jeg er dere evig takknemlig.

Jeg har to barn. På bildet ser dere meg med minstemann. Ofte gripes dette mammahjertet mitt hardt og brutalt i det jeg skriver andre sine opplevelser. Måtte det aldri aldri skje dem noe liknende. Måtte noe beskytte dem. Alltid. Forever and ever. Jeg ganner det. Jeg mener det. Banker i i bord og i fjell med mammahjertet mitt.

Det er viktig at jeg bidrar med den åpenhet jeg bare kan, har jeg forlengst forstått.

Og denne gang skjer det altså per skrivende hånd, før jeg skriver det her inne. I det denne personen er klar for det, får dere reise tilbake sammen med oss, og lese om en vidunderlig god og snill person, og denne’s spekter av opplevelser. 

Så gi meg litt tid nå. Jeg kommer til å melde meg ørlitegrann ut herfra før denne historien har fått de fargene den behøver for å videreformidle den med verdighet. Null stress 

…vi har god tid

…og når tiden er inne

….ta vel imot

min nye reisevenn  💙

Ps: Jeg har blitt så, blitt så GLAD I DEG, YOU ROCK! 

 

Ventetiden: når får jeg svar fra legen?

 

Jeg sitter på legekontoret og babler hit og dit: “Ja du vet, jeg har jo ingenting i mot deg. Du er i mine øyne verdens beste lege. Men jeg liker ikke å gå til legen vet du. Derfor er det en stund siden sist.” 

Så forklarte jeg om hvordan jeg mistenkte at den mulige ADHD’n min kunne være søvnapné. 

Jeg lærte der og da, at det kunne være det, ja. Men at det også kunne være stoffskiftet som kødda med meg. 

Og siden har jeg lært så mye mer. For jeg må jo vente på blodprøvesvarene. Mens jeg venter, kan jeg like godt lære meg litt om det legen min tror jeg kanskje har. Hypotyreose. Lavt stoffskifte. Jeg kommer i dette innlegget til å bruke NHI Norsk helseinformatikk som kilde.

Jeg skrev følgende innlegg i forkant av denne legetimen: http://m.forbipolene.blogg.no/1473774335_adhd_kan_vre_svnapne.html

For ja, jeg venter, i disse dager. 

Får jeg endelig svar på hvorfor jeg kan være så trøtt, glemsk og slapp? Kan jeg endelig tørre å fortelle folk at det er en årsak til at jeg kan sovne sittende i sofaen en time etter jeg har levert minsten i barnehagen, skvette til, og innse at det etter 7-8 timers søvn bare er å legge seg å sove. Der kan jeg våkne skremt og forvirret i tungsinn, flere timer senere. Skremt over søvnbehovet, og deppa av de tunge drømmene og alt jeg heller skulle gjort. Sov jeg da ikke nok natten før? Forvirret, fordi jeg ikke aner hvorfor jeg nærmest havner i koma etter så mye og jevn nattesøvn som jeg tross alt har.

Og jeg glemmer. Glemmer og glemmer i hytt og pine. Glemmer ord, glemmer avtaler og glemmer det jeg husket 10 sekunder før…

Nå har jeg lært meg at alt dette, ja samt tørt hår, sprukne negler og temperaturømfintlight i form av å fryse lett, ganske enkelt kan være symptomer på tilstanden hypotyreose. Vi lever alle med et stoffskifte. De fleste har normalt sådan. Lavt stoffskifte kalles hypotyreose (enkelte skriver det som hypothyreose), og høyt stoffskifte kalles hypertyreose. Sistnevnte skal ikke jeg gå inn på her.

Svikt i skjodkjertelen, tidligere kalt skjoldbrusk-kjertelen, i form av betennelse, er en typisk årsak til lavt stoffskifte.

Det er en snikende sykdom, og den presenterer seg selv med en god del symptomer og plager. Dette fordi flere ulike organer i kroppen gir symptomer. 

Denne sykdommen behandles enkelt. Siden skjoldkjertelen mangler tyroxin, erstattes dette med tyroxin i tablettform. Disse medisinene heter Levaxin og Euthyrox. Det kan ta 6-12 mnd før pasienten føler bedring. Selve behandlingen går altså ut på å normalisere stoffskiftet med hormoner.

Hvilket bringer meg til hva jeg nå eventuelt gleder meg til:

Prognosene er gode! Selv om dette hos mange kan være en livslang tilstand av en sykdom, kan jeg fint leve med denne sykdommen ved god tyreoideakontroll (måling av TSH og FT4 i blodprøve) samt riktig dosejustering utfra klinisk skjønn med medisiner.

Vi er så heldige her til lands. Marerittene ser vi på nyhetene. Barn blir drept hver dag i krig, sult, nød og sykdom, og verden kunne trengt seg en behandling i seg selv. Verden er syk.

Mens jeg. Heldige meg. Jeg kan bare dra til legen min i velferdsstaten der jeg bor; ta noen blodprøver og fortelle ståa, i motsatt rekkefølge riktignok, og få hjelp med hva jeg sliter med.

Når jeg må sove, vel så får jeg bare gjøre det. Koble av og stole på at fremtiden blir annerledes, og at det ting endrer seg med tiden. Eller at dette er noe blodprøver omkring stoffskiftespørsmål eller utredning av søvnapné vil vise at det finnes behandling for.

Er jeg glemsk, ja så lever jeg iallefall. Og takknemlig er jeg for det. 

På bra dager jogger jeg en real langtur, og så funker det fett på formen. Selv om jeg ikke alltid gidder, så må jeg for PT-meg i hue mitt. 

Og det finnes heldigvis for min del noe som heter koffein.  Å holde meg våken når jeg endelig har landet sjokkert på føttene etter en sånn forferdelig dvale, funker best på kaffe for min del. 

Så kjære lege, min verdifulle hjelper; mens jeg venter på blodprøvesvarene, trøster jeg meg selv med at det meste kan behandles… fyller jeg meg selv med en intens takknemlighet over velferd og kjenner jeg på det gode i det å bli tatt på alvor når jeg først ramler i svime innom kontoret ditt annenhvert år. 

Dette skal jeg nok få fikset, søvnapné eller stoffskifte, eller vitaminmangel av noe slag: hellyeah -girlpower!

…og dessuten; nå skal jeg søren meg slutte å skjemmes over søvnbehov, glemskhet og generell slapphet. Det kansje finnes en årsak. Og hvis ikke, sier jeg som den geniale bloggeren Malin Meekatt: Sånn er nå jeg da 😉

Greier du å se det seksuelle mellom disse damene?

 


 

 

Annonse.

…hvis du ikke ser det, er det nok på tide å oppdatere seg innen moderne teknologi.

Et oppladbart lite vibratorhjerte av silikon, med 10 programmer, kan gjøre dagene dine mer hjertelige. Glem batterier. Alt du trenger er en usb-lader.

Velg mellom to farger: rødt og lilla.

Ladetid: 50 min. Brukstid: 60 min. 

Stikk innom  http://erotikk1.no/shop/  og få 10 % på alle dine kjøp, når du bruker følgende kode: polene. 

Så det eneste seksuelle mellom damene på bildet, er altså et superhjerte som nå kan bli ditt 10 % rimeligere.

It’s your high tec heart, og burde vært like lett å få tak i som bladene for menn i dagligvarehyllene, ikke sant?  Ladies: you run the world, let’s make it better!