Jeg går min vei nå, og du kan aldri mer nå meg dit jeg skal. Jeg skal rusle til et sted der du aldri får adgang.
Jeg prøvde en siste gang å gi deg mitt vennskap; denne gangen uten alle de forstyrrende følelsene iblandet. Men du lider av sjalusi, og du kan aldri komme over at jeg greide å reise meg opp etter du prøvde å knekke meg. Du er rett og slett misunnelig på meg for at jeg har fred inni meg og et rikt sosialt liv.
Du er min fiende som gang på gang prøver å late som om du er min venn.
Men venner lyver ikke. Venner forsøker ikke å male et falskt bilde ovenfor offentligheten som ikke stemmer. Venner er ikke falske, slik som du er.
Så nå går jeg min vei fra dette trollgullstedet du malte på en dyster vegg og kalte “vennskap”.
Nå rusler jeg til en plass der jeg vet jeg finner respekt og ekte vennskap.
Men før jeg går, vil jeg spørre deg. Hvordan føles det å klage over ensomme dager til jeg åpner mitt hjem for deg, og tar deg inn i varmen, for så å sutre over det og fremstille det annerledes in public etterpå?
Hvorfor tror du at det funker, å late som om gult er rødt og vann er sand?
Mange undrer på hvorfor du ønsker meg så vondt. Men jeg undrer ikke. Jeg vet hva det er som driver deg. Da jeg lå nede for telling, gjorde ikke du det. Da satt du høyt på din hest og ga blaffen i meg. Så kom karma ridende.
Jeg har gang på gang strakt hendende ned mot deg og prøvd å hjelpe deg. Tørket tårene dine og holdt omkring deg. Men alt jeg får tilbake er at du prøver å rive med overende. Du hater å se meg lykkes. Nei det var ikke din plan, det. Jeg med min ballast, skulle ligge i gjørma og kave..
Du er ikke velkommen, dit jeg skal nå.
Aldri mer forsøk å banke på min dør igjen. Jeg kommer ikke til å være hjemme.
Du er tilgitt, og jeg ønsker ikke mer av dramaet ditt nå. I det høstnatten drar meg inn i drømmeland, ønsker jeg deg godt, og så vandrer jeg videre.
Know your enemy 😉
