Få ekte GIRLPOWER med 10 steg!


 

 

Du vil ikke være henne som nærmest bryter litt sammen ved en avvisning fra en person hun har digga litt for mye i forelskelsens hete. Du ønsker ikke å være hun derre frustrerte som bryter ut: “Åffer snakker du om hu venninna di hele tida a? Skryter av hvor snill og cool hun er. Er jeg ikke bra nok jeg da?” 

Nei, du vil ikke være henne. Du vil være hun coole, dvs kaldt og avslappet, snille venninna hans. 

Du vil ikke drive å sammenlikne deg med alle de pent sminkede halvt opererte glory glory halleluja ansiktene du ser i overalt omkring deg. Du vet, hun som skvetter bare hun ser en slank babe i et blad, for så å klikke på all trøstespisdugelig mat hun kan finne, i sorgen over å ikke være noe annet enn alt hun er.

Du hakke lyst til ikke være henne som griner seg i søvn pgr av usaklige tanker omkring hvorvidt hun duger for andre hva angår utseende og personlighet.

Du vil ikke være den dama som er avhengig av komplimenter fra andre mennesker for i det hele tatt ha det godt inne deg.

Nei, det er ikke mye girlpower i det gitt.

Du vil være den dama som gjør seg selv så lykkelig, harmonisk og fredfylt, at hun ikke behøver komplimenter. Hun som er så glad i seg selv at hun er sin egen beste og stødigste venn. Det ironiske er at komplimentene drypper på slike som henne.

Du vil ha kontroll på deg selv, ikke kontroll på hva andre skal synse og mene om deg. 

Og kun du kan skaffe deg kontroll.

Jeg er den venninna hans. Jeg er den dama som aldri bruker tid på å la humøret mitt preges av ved avvisning. Jeg er den dama som elsker mitt eget selskap, og som aldri søker andre’s kompliment.  Jeg er faktisk mer enn fornøyd om jeg får være singel og fuglefri rest of my lovely life. Jeg er ikke avgengig av andre.

Og jeg deler gjerne med deg hvordan du gjør det:

1. Dette er det første steget. Siden utgangspunktet ditt nå er svært fattigslig hva angår egenkjærlighet, må du stole på meg når jeg informerer deg om følgende: dette funker kun hvis du bestemmer deg for å ta det alvorlig. Så alvorlig at du skal føle det og kjenne det.

2. Sørg for at du er alene en time. Slå av TV, data og det du kan av elektrisitet untatt varme og litt lys. Tenn noen talglys og finn frem penn og papir. Skriv ned 5 ting ved deg selv du er misfornøyd med. Kjenn etter hvordan dette får deg til å føle deg. Pløy deg gjennom redsel for å være alene, angst for hva andre synes og mener og tristhet. Sørg for å skrive godt fordelt, så du kan føye til mer.

3. Ved hvert av de 5 punktene skal du skrive det motsatte i nåtid. F.eks: hvis det står “Jeg hater leggene mine”, skriver du “Jeg elsker NÅ leggene mine!” Eller f eks: “Jeg misliker nesa mi”, skriv: “Jeg liker NÅ nesa mi”. Og slik fortsetter du. Sørg for mer notatplass.

4. Nå tilføyer du noe magisk, skjønner du. Ved hvert punkt skal du føye til i nåtid, alle de egenskapene du skulle ønske leggene dine, nesa di og resten av dine 5 verste komplekser heller hadde. F eks: “Jeg elsker nå leggene mine, de er spreke, slanke og vakre”. Og så videre. Kjenn at det er nå du skal begynne å leve deg inn i dine nye magiske egenskaper. 

5. Nå skal du beskrive ved hvert punkt, hvor takknemlig du er for de nye tilførte egenskapene. F.eks: “Jeg liker nå nesa mi. Den er perfekt formet til mitt ansikt, og jeg er nå takknemlig for at den gir ansiktet mitt et vakkert særpreg.”

6. Du har nå brutt skallet og trengt deg gjennom ditt ytre. Nå skal du gjøre det samme med personlige egenskaper. Følg de samme trinnene. Det vil f eks se slik ut: “Jeg sliter med selvtilliten” = “Jeg har nå god selvtillit, jeg stråler av selvsikkerhet og jeg er takknemlig for hvor behagelig dette nå føles for meg”. 

7. Nå har du 10 selvaffirmasjoner, og jeg vil du skal føye til disse 3: -“Jeg elsker, liker og respekterer nå meg selv akkurat som jeg er, og jeg digger mitt eget selskap” -“Alle andre elsker, liker og respekterer meg og jeg gir det samme tilbake” og – “Jeg er nå sterk og frisk psykisk og fysisk”.

8. Lov deg selv at det ikke er noe poeng i at du fortsetter med hemmeligheten din, som jo ingen vet om, dersom du ikke bestemmer deg for å tro på deg selv i alt du sier til deg selv. Finn frem et speil og les opp alle 13 punktene dine med innlevelse, mens du ser deg selv i øynene i speilet. Du skal skuespille. Nå gjelder fake it until you make it. Snakk om deg selv til deg selv som om du ikke eier komplekser lenger. Vit at kompleksene ikke kommer til å forsvinne, men at du etter hvert vil oppleve et spesielt nyansert og kontrollert forhold til dem. De vil bli skygger, der de nå er skarpe hovedingredienser.

9. Lær deg om hvordan likt tiltrekker likt. Det holder at du søker opp The secret, loven om tiltrekning, og ser den dokumentarfilmen. Dette er grunnleggende informasjon som har rot i vitenskapen, og handler ikke om noe slags overtro. Lær det og praktiser det, hver eneste dag. Det vil gi deg nytt syn på magnetisme, og åpne dine øyne slik at du aldri mer kan lukke av for det faktum at likt tiltrekker likt. Alle følelser du greier å skape i deg selv, vil bringe deg mer av det samme i opplevelser.

10. Gi deg selv et løfte om å aldri mer være avhengig av andre’s anerkjennelse. Tenk langsiktig og splitt tidligere overbevisninger: Hva så om du ikke “finner den store kjærligheten”; det er kun i DEG SELV at du kan finne lykken. Del det opp videre: Alle skal vi dø. Du bør uansett ikke gjøre deg selv så avhengig av et annet menneske at du ikke greier å reise deg igjen dersom du mister vedkommende i dødens armer. Du kan kun elske andre dypt, hvis du elsker deg selv dypere.

I bunn og grunn har du kun deg selv. Hvorfor ikke gå inn for å elske deg selv og bli glad i deg selv akkurat som du er, slik at du kan leve i trivsel med deg selv. Hva andre mener om deg TELLER IKKE, få det inn: TELLER IKKE! Det eneste som teller er hva du selv tenker, føler, synser og mener. 

Tenk deg en tilværelse der du er fylt med så mye power, girl, at alle bitene ved deg selv har falt på plass, og du er trygg, glad og lykkelig..

Stans selvfølgelig ikke ved disse affirmasjonssetningene, men utvikle dem. Endre dem etter en måned. F eks go for: “Jeg tenker nå positivt, jeg er nå lykkelig”  Men husk å tillate deg selv å bli forbanna, redd og trist også; ekte lykke handler om balanse. Det skal være ekte, og da må du tillate deg selv alle sidene av bølgene i havet ditt. 

Det er altså i speilet ditt du skal søke komlimenter og betryggende anerkjennelse. Fra deg selv. Etter noen uker vil du merke at du får det bedre inni deg. Hva angår utseende vil du automatisk utvikle deg til den rosen du faktisk er, hvis du tror nok på det. 

Jeg skal fortelle deg hvorfor jeg ønsker å nå ut med dette. Fordi det mange ganger har vært frustrerende for meg de gangene kompisen min forteller meg om damer som blir sinna og sjalu når han pratet om venninna si. Me, that is. Han sier at de ikke tåler å høre ham snakke om det han mener er mine positive egenskaper. De blir usmakelige og det slår aldri feil: de begynner å fiske etter komplimenter til min kompis’ store fortvilelse. Han sier det er flaut, og like ekkelt hver gang å sitte der og overbevise desperate damer om at dem er både vakre og sexy.

Hver gang misunnelsen strekker ut mot meg på denne måten, skjønner jeg med en gang nøyaktig hva som kunne kurert den. De damene er avhengige av ytre synsperspektiver, og har det kun godt inni seg de minuttene de kan høste ros og komplimenter. De maser etter anerkjennende komplimenter, og blottlegger sitt misfornøyde indre mer enn de vet selv.

“Se meg, se meg. Si jeg er fin. Er jeg ikke bra nok da? Gransk meg. Studer meg. Gi meg en dose komplimenter nååå!!”  …det lyser ut av et par egosentriske øyne, og det er ikke lekkert. Ikke er det mye power i blikket heller.

Men hey, hva med resten av tiden? Skal man gå i grus hver bidige dag fordi man terroriserer seg selv med negativt, nedpsykende selvsnakk, eller rett og slett slutte med denne kontinuerlige hodetorturen og heller bli sin egen beste venn?

Nei. Det heter selvrespekt, og du burde prøve det: “Get some power, girl; it’s called girlpower!

Dagens traume er herved OVER OG UT 👍😂💪

 

Ja bare vær forsinka. Så leeeenge du vil. Ikke gjør det. Jo gjør det. Du må jo det. Neiii ikke gjør deeeet.. La meg sitte her i fred og ro og samle musikk på spotify!  -“Helene Dalland?” -“Jepp. That’s me.” Desverre for meg akkurat i dag, så er det meg.

Jeg rusler inn og setter meg i tannlegestolen. Bildetaking. Og jeg som har gjemt meg for tannlegen i flere år nå. Men hun som tar tannbildene er så snill og god med meg. Ja, akkurat nå er det faktisk helt greit at hun snakker til meg som om jeg er like liten som skolebarnet mitt på 7 år.

Tannlegen og de to assisterende damene, hvorav hun ene er student, behandler meg med respekt og ydmykhet, og det hjelper at jeg vet jeg får teste lystgass neste time. 

Men nå er det brannslukking på hulletanna mi som gjelder. 

Jeg KLARER ikke den isfremkallende grrrrooooosomme LYDEN! Og samme hvor mye musikk jeg får høre på, hører jeg lyden. Kjenner den gjennom marg og bein.

Av Roseanna av Toto og Rollin med Limp Bizkit er det Roseanna som vinner. Den er mest beroligende. Keep rollin rollin rollin blir bare noiete i denne settingen, jeg er ikke tøff nok!

Så i dag har mamsen fått bygga moderne tann i munnen sin, og ER FERDIG! FERDIG! En halv måned til neste gang, og nå fortjener jeg å nyte resten av dagen med å shoppe full ei barnevogn alle sikkert tror inneholder en kid. Og jeg som skal hive varer oppi der, mens minsten er i barnehagen..  Jeje, have a nice day, over og ut fra TaNnLeGeKoNtOrEt, med hilsen fra Amalgine fra 1980 😉 

 

 

 

Hva skjer når klomsemamma wannabe superbollemamma?

 

Sola strålte og smilte fra blå høsthimmel. Jeg hadde puttet eplebiter i en pose oppi vogna før jeg trillet til barnehagen. Der lekte min søte lille trille med ball, og vi måtte sparke litt sammen med den ballen før vi dro hjemover de tre minuttene det tar å gå.

Men, “bæple?” Sjefen sjøl skulle da vel ikke ha noe “bæple!” Nei han skulle såvisst ikke sitte i vogna engang, han skulle gå! Og før vi gikk, smilte han verdens søteste “soon2be2yeayrsbutstillababy”-smil, så på meg med smaragdøyne do ya luv me mama?, og sa: “Bolle?”

 

 

Ah. Åh. Au mammahjertet mitt. Klart det måtte bakes boller. Middagen var ikke heeelt klar enda, så jeg satte igang med baksten. Glemte helt at vi ikke hadde nok mel. Ikke melk heller for den slags skyld. Og jeg fant fort ut at smøret var kun er bitte lite kapittel for seg selv… Shoppedagen er i morgen den.

 


 

Mens kjøttkakene putret i brunsausen (Ja: pose. In fact. Ikke engang Toro. Billigere.), og posegrønnsakene kokte sammen med noen poteter, lekte jeg altså superbollemamma. 

Ikke melk nei. Nei nei. Men da funker vel tørrmelk. Jøss! Hadde akkurat nok pulvermelk til 6 dl gitt. Og smøret.. en klatt fikk holde. En pose tørrgjær? Neh. Ta to du, murret skulderdjevelen min. Så satte jeg i gang og blanda ut melet og sukkeret i den lunkne supermammablandlingen. Må kjøpe kardemomme også by the way. Kardemomme!

 


 

Vipps. Ikke som med penger, men god gammeldags “vipps”; der var det tomt for mel, og jeg stod der med tykk vaffelbollerøre. Skapene måtte til pers, men alt jeg fant var noe sammalt opplegg. Jøss for en dag. Morgendagens handleliste ble lengre og lengre. 

Så fikk det bli sammalte boller da. Groovy mama.

 


 

Tenkte vi kunne bake disse bollene sammen etter middagen, minsten og jeg. Men da hadde han hatt en lang dag og var klar for sofa og tegnefilm. Dessuten ante han ikke hva det var mamma drev med. Han hadde bedt om boller, ikke klissklass.

Å bake ut “boller” med sammalt mel, er ikke lett skal jeg si deg. 

Og hvordan gikk det så med wannabe superhusmor?

Heldigvis er barna mine glad i grove polarbrød, for det ble jo ikke til boller, dette her, samme hvor mye de fikk etterheve..

Nei. Jeg kommer nok aldri til å bli noen supertrouperduper wondermama; men barna mine får seg ofte en god latter. Og en god latter forlenger livet, så da gjør jeg barna mine en tjeneste hver gang jeg flauser meg ut. 
 

 

Dessuten er det ikke utseendet som teller vettu. Disse ..bakte dingsene… ble mer enn godkjent av sjefen. Han har nok aldri smakt så søte polarbrød. Og hva kaller han de bakte dingsene?

Jo: “Bolla, mamma, bolla!”
 

Les også: http://m.forbipolene.blogg.no/1476110875_10102016.html

 

 

 

Når glimtet i det kjente øyet er frossent is

 

 

Du kjenner blikket bak sløret. Sløret dekker til det, ja sløret er fasade. Du vet at dette blikket er kaldt, og at glimt i øyet kan være laget av is. 

Ja, du kjenner til sannheten, langt inne i margbeina dine, og du vet hva som kommer nå. 

Du har saumfart hjemmet ditt for flekker, tenkt nøye gjennom plassering av pyntegjenstander, og sørget for at det er fritt for rot. Ja for du vet hva som kommer nå. Og du vet du ikke orker det. Ditt indre styres av stress og anspenthet, og du er sliten av husvask i det du gruer deg til besøket.

Kan man kalle det kritikk? Eller hersketeknikk? Regjerende kommentarer som setter deg ut av spill. Latterliggjøring i form av undervurdering. Og det mens alle hører på.

Nå kommer det. Du stålsetter deg. Å nei, du hadde ikke tenkt på at blomstene ikke har fått vann i det siste. Det bemerkes, i takt med at stearinflekkene bak sofaen identifiseres og buksa di får beskjed om at den ikke duger. 

-“Burde du ikke skifte den buksa? Altså.. kremt. Og du; enda en piercing? Enda et stygt arr i ansiktet ditt?”

Du vet ikke lenger om du kan kalle det kritikk eller om det mer hører hjemme i mobbeboksen. Alt du vet er at det får deg til å føle deg som alt det negative på en gang. Frustrasjonen inni deg spiser opp all form for lykke, og du blir sint. Så sint at det ikke er plass til glede. Dessuten blir du trist og faktisk litt hatefull. Faen altså! Komme her og liksom pisse på hele deg og alt i hjemmet ditt! Det gjør vondt i magen og redsel i brystkassa.

Grunnen til at du kjenner akkurat dette blikket så godt, er fordi det dreier seg om en nærmere relasjon enn annen slags psykopati. Det er snakk om sjefen din, noen i slekta di, eller andre du forventes å opprettholde kontakt med. Noe inni deg har blitt tråkka på jevnt over, og det ganske lenge. Det har blitt normalisert, og det er nesten så du på en måte har akseptert det.

Mange ganger har du skuet rett gjennom sløret, og møtt sannheten øye til øye. Du har rømt og gjemt deg for en stund, og kjent på det faktum at det var på tide. 

Plutselig skinner sola på din himmel, bare timer etter en slik nødvendig flukt. Du trenger ikke å senke skuldrene, de har falt ned av seg selv i lettelse. Ditt eget hjem forvandles til hjemmet DITT, og du gjør ting på din måte. Du lar bukse være bukse og arr være arr. Endelig kan du puste fritt og være deg selv, og det var jaggu på tide, for du begynte nærmest å føle deg litt syk. 

Dagen etter ringer telefonen. Det er den herlige vennen din som ikke har tatt kontakt på en stund. Så tikker det inn meldinger fra kjente og kjære, og det blir sommer i hue ditt igjen. Ja, det er akkurat som om alle dine friske sunne relasjoner har blitt holdt borte av et visst slør. Som om det sløret har dekket til deg og gjemt deg så de ikke har sett deg. 

Du får høre. Folk forteller deg det. Iskalde glimt i et par øyne som skulle vært glad i deg, har dekorert stygge ord om deg fra en stor og falsk tunge. Nå er det baksnakking som gjelder. Herskeren av ryktet ditt har tatt i bruk andre metoder, nå som det ikke er mulig å stikke deg med kritikk og mobbing.

Men du lar det være. Let it go, let it go. Det er jo så godt å være til nå, og du setter igang med prosjekter i alle slags farger, mellom trivelige kaffebesøk av snille, gode venner. Familiesammenkomster med avslappet stemning i lufta, og crazy greier som å male hyllene lilla og bordene blå. En rød, en gul og en grønn stol? Hellyeah! Cuz YOU like it god damned!

Du begynner å hutre igjen. Ja, du fryser.

Og du skjønner ikke hvordan det skjedde, men plutselig ble det vinter i ditt personlige Narnia igjen. Var det den troverdige men likevel påtatte godheten som nådde deg fra bakom et kjent slør? Eller håpet om forandring? 

Uansett er det vinter igjen nå, og dine skuldre gruer seg igjen til dømmende ord og sårende kulde.

Nei. Du må ikke. Du er ikke nødt til la en såkalt nødvendig relasjon spise opp deg og bite deg i ræva hver gang du forsøker å reise deg. 

Du kan lukke døra di så lenge du vil, og kun åpne den for de som respekterer deg. Og da undrer du sikkert på hvordan du kan forholde deg til dette sløret av en vanskelig relasjon. 

Kjenn etter. Er du virkelig glad i dette mennesket etter all mobbingen? Samme hvem det er, bryr du deg om ham eller henne? Svaret sier seg selv, vi mennesker er laget for å være glad i de som behandler oss godt. Men folk med psykopatiske trekk kan ha en makt over deg i form av å vekke din empati. Stille og forsiktig, uten at du merker stort til det, våkner en følelse av sympati for et menneske som paradoksalt nok mishandler deg psykisk i tillegg. Slik blir din forvirrelse et faktum.

Spill på samvittighet, kan være dirty som fy.

Ta deg en pause er du snill. Og husk at en pause kan vare i årevis. 

Hvis du tenker på dine nærmeste, har de det best når du har det bra. Og du har det bra når det er sommer i sinnet ditt, når du kan ha på det de klærne du vil, når ingen truer deg med å gå ut offentlig med stygge ord om deg, når du kan ha flekkene i hjemmet ditt i fred for frekk lupe, og når ingen ydmyker deg foran andre mennesker.

Og nei, det er ikke alle som vil forstå deg. For, et iskaldt blikk kan glimte til i all falskhet mot hvem de vil, og et slør av fasade er nøyaktig hva det er: en fasade som virker troverdig.

Medsammensvorne av slike som du ikke trenge i livet ditt, er ikke dine venner uansett. Og jordkloden er overbefolket; den venter bare på deg med alle sine potensielle venner, slektninger og familie, og et pulserende, spennende liv. Et liv der du er sjefen.

Apropos “sjefen”. Hva om dette dreier seg om din egen sjef? Hva gjør du da? Har du tenkt på alt du kan gjøre? Alle taktikkene du kan ta i bruk for å plassere en sjef nøyaktig der du vil han h*n? Du har to valg: finn deg en ny jobb der ingen trakasserer deg eller mobber deg, eller skaff deg bevis og fell vedkommende for å få en slutt på atferden. Da må du desverre spille like skittent selv, ved hjelp av båndopptaker og alle måter du kan skaffe bevis nok på mobbing på arbeidsplassen. Men du vil aldri vinne arbeidsgleden tilbake i akkurat denne jobben.

Akkurat som du aldri vil kunne senke skuldrene i ditt eget hjem hvis du tillater å bli overkjørt av ivrige parasitter som du i realiteten bør holde deg unna. 

Jeg har et ønske for deg, dersom du kjenner deg igjen i dette. Gå i dekning og kall det først en pause. Denne pausen fra din destruktive relasjon må vare lenge nok til at du blir sterk. Så sterk at du makter å sette grensene som må til for å klare å sjonglere den lille kontakten du mener må til i forholdet til dette mennesket. 

Skjønner du hva jeg mener? 

Alle som stjeler din energi, er det noe med, som du ikke bør røre ved. For å holde deg frisk, mentalt og fysisk, er det til det beste at du beskytter deg.

Tankekraft skal du ikke kimse av, og i slike tilfeller som dette bør du bruke hodet for å ta grep om roret og styre situasjonen dit du vil.

La oss si at det er en bursdag eller et bryllup, og du har tatt pause fra vedkommende lenge nok til å greie å møte opp på festen. Du vet du kommer til å møte din ham/henne der: På forhånd setter du deg ned i ti minutter. Skru av alt av lyder rundt deg. Si til deg selv at du i nåtid er sterk og selvsikker. Lukk øynene og se for deg at du er dekket av en speilboble. Er du av den fantasifulle typen, plasser et par visuelle alver på speilet til å vaske det og holde det skinnende rent. Bestem deg for at kun kjærlighet og respekt trenger gjennom speilbobla di, og at dersom noen slenger noe vondt mot deg, forvandles det til kjærlighet og kastes tilbake. Det er altså en beskyttende boble hva angår deg. Pust dypt inn på 4 sekunder. Hold i 4 sekunder. Pust ut i 4, hold i 4 og inn på 4. Gjenta firkantpusten noen ganger og fyll deg selv med en glad og trygg følelse. 

Hvis du må svare vedkommende på noe du senser er negativt ment, begynn setningen med “Du”. F eks: “Du mener det ja? Jeg mener noe annet”. Svar med alt annet enn “Jeg”. F eks: “Synes du det?” Dette gjør at du avvæpner en mulig diskusjon, og nekter å være et offer som forsvarer seg.

For du er vel enig i at nok er nok, og at du ikke lenger har tenkt å la slike energivampyrer sette deg ut av spill, eller i det hele tatt stjele mer av din tid? 

Bestem deg gjerne for å bli en mester på å bygge din egen beskyttende borg. Du er i din fulle rett til å stenge ytterdøren din og låse den. Du bestemmer selv hva du skal svare folk og om du i det hele tatt skal svare. Du er herskeren i borgen din, og trollet vet ikke engang om borgen, for denne borgen er usynlig.

Akkurat som speilbobla di. 

Noen mennesker vil kontrollere deg og bestemme over deg til du knapt får puste. Og får de ikke det, backstabber de deg og snakker ugly bak ryggen din. Noen ganger har du dem så tett på livet ditt, at du må ty til drastiske knep for å i det hele tatt komme deg langt nok unna til å bygge en forsvarsborg. 

Det er et sted de aldri kan nå deg, og det er tankene dine. Du kan lære deg å meditere. Ta i bruk pusteteknikker og bygge deg opp ved hjelp av fysisk trening. Jogg, dans, tren styrke og bygg deg opp der de rev deg ned. Aldri gi deg; finn din styrke. Du er innerst inne en fighter som aldri ga seg før den babyen lærte seg å gå. Du er sædcella som vant. Come on. 

La morgendagen være fri. Ta en hvit løgn og si det ikke passer. Skap deg space, og kom deg unna.

Du vet, du kan skape sommer i sinnet ditt, der andre aldri kan herske. Og en varm, evig sommer smelter all slags is, you know 😉

Er du for SNILL? Les her:


 

 

Psykologen ser på meg, setter opp den ene hånda si foran meg, og sier: “Her er et menneske med sterke psykopatiske trekk!’ Så tegner hun ei linje i lufta og setter den andre hånda si i den andre enden: “Her. Her er DU! Du er det motsatte av en psykopat, og du bør komme deg mot midten av denne linja!”

10 år senere lysner det i den tidligere så selvutslettende horisonten. Jeg har nå to barn å ta vare på, og innså etter hvert at dersom jeg skulle kunne ta ansvar for barna mine, måtte jeg normalisere snillismen min. Den førte ikke noe godt med seg, annet enn i de to typer relasjoner der jeg beholdt snillheten min 100 %: Forholdet til barna mine, og forholdet til de av familie og venner som er like snille og gode tilbake.

Så hva skjer, huh; når et tidligere altfor snilt menneske begynner å sette grenser, og setter ned foten med den berømte booten?

Her har man skjemt bort omgivelsene med altfor mye snillhet, skrudd på kraner i ørkenen uten å ha fått så mye som et takk tilbake; glemt seg selv langt inn i evigheten, og gitt alt for å stille opp for alle. 

Og så plutselig er du ikke med på det lenger. Vips, er kranen skrudd av, og de må klare seg uten.

Noen av de bortskjemte svinene vil forsøke å manipulere deg tilbake til det snille lille vesenet du en gang var. Hvorfor? Fordi du ga dem fordeler de ikke får av noen andre. Fordi de kunne tråkke på deg og skvise deg langt nedi gjørma, bare for å få lov til å fortsette å utnytte deg hver gang du spratt opp for å snappe etter pusten.

“Litt luft a, please!” …tenkte du det? Nei, du trodde ikke du fortjente oksygen, så du var sjeleglad for hvert minste lille åndedrag du fikk.

Innimellom all gjørma, rakk du ikke å tenke klart.

Så våknet du. Det var den gangen du ble straffet med avvisning litt for lenge, og du fikk for mye oksygen. Den gangen de lot deg puste lenge nok til å begynne å bruke hue. Hjernen din. Den gangen den fikk starte å funke.

Aldri aldri mer skulle du tilbake til gjørma. Nei nå innså du et vakkert fakta, i det du svevde opp og tok plass høyt på din egen himmel i ditt eget indre landskap; nemlig den enkle greia at den beste tjenesten du kunne gjøre for de energisugende superegoistene som helst ville tråkke deg ned i skiten, var

Å GI FAEN I DEM.

Alle skal vi dø. Og i løpet av den korte tiden du lever, er det begrenset hvor mange du bør kjenne. Hvor mange du kan bruke verdifull tid på. Så hvorfor ikke late som om de ikke eksisterer?

Hvorfor svare dem, når de desperat forsøker å dra deg ned i gamle dagers mudd, med: “Du er ond!!” , “Du har forandra deg din dritt!”, “Du er syk ass!”og falske rykter…? I realiteten finnes de ikke mer i din verden, og ordene deres er spøkelsespust. Du vet, spøkelsespust finnes ikke, gjør det det?

Nå er de spøkelser, alle dem du var unødig snill med, alle de som utnyttet deg til egen fordel; kjenner du det? At oppgulpene deres bare er spooky og uvirkelig?

Jeg tok deg med på en visualisert reise nå. Nei, det er ikke sikkert at det har lysnet i horisonten din enda. Kan hende er du altfor altfor snill, mot altfor, altfor mange, fortsatt. 

Men hvis jeg forteller deg HVORFOR den største tjenesten du kan gi en falsk, bedriten superegoist som tar i bruk alle midler for å dra deg ned i møkka si, er Å GI FAEN I H*N, kan det hende du for alvor legger ut på denne reisen i virkeligheten, og slutter å være preget av unødig snillisme. 

Hvorfor? Jo fordi det er kun ved å vende ryggen til dem at de muligens kan ta hintet. Å vise dem at det ikke er greit å tråkke over grensene dine, vil veilede dem i riktig retning; det nødvendige i at de slutter å tråkke over andre’s grenser. Hvis du derimot fortsetter å være utydelig på hvor grensene dine går, gir du falske og misledende signaler om at deres atferd er ok.

Sånn. Nå har du samvittighet til å være litt kaldere. Litt mer blaffen-givende. Mye sterkere, bør være ditt mål. 

Enkelte omkring deg vil ikke at du skal endre deg. De vil ta i bruk alle slags manipulative midler for å stoppe deg i å bli en sunn egoist. 

Likevel er det ikke ditt problem lenger. For hvert steg du tar mot høyre, vil du komme deg nærmere midten av linja. Der er det sunnere for deg å være, og psychoes tiltrekkes ikke av sunnhet. Psychoes hopper over midten for å nå den svake enden. Der VIL du IKKE være lenger.

Er du klar for joyride? Begynn med å åpne deg for dine nærmeste. Har du ingen, skaff deg en profesjonell aliert som kan støtte deg i ekte bistand.

For det er vanskelig å la være å være snill når hjertet brenner etter å redde alt og alle. Og det kan være tussi å takle omgivelser som spruter ild mot deg i frustrasjon over å ikke få lov til å tråkke mer på deg. Ikke få bite deg mer i baken i dine forsøk på å fly. Ikke få lov til å hakkebakke mer på deg slik som var så godt for et drage-ego tidligere. 

Verden behøver deg sterk og sunn. Det finnes så mange du kan hjelpe når du først har lært deg å ikke gi snillismen feil adresse, og i tillegg har ordnet deg med skjult adresse for alle ildsprutende drager.

Velkommen inn mot midten av linja. Her er det digg å være. Jeg brukte 10 på å komme meg hit. Please a, ikke bruk like lang tid som meg 😉

 

 

 

Sannheten bak sminken 👊

 

Jeg vet du jubler når det koker på nettet med ingrediensen du digger aller mest: sminkeløse damer. Når de viser seg uten make up, og du kan prikke duden din på skuldra og si: “Eeyy seee her da! Sånn ser Jolie og Rihanna ut uten make up liksom… kremt. Så det… !”

Men det er ikke derfor jeg jevnlig gjør dette. Viser meg fra mitt usminkede verste slik jeg helst ikke engang viser meg til mine nærmeste daglig. Som blogger mener jeg at jeg har et ansvar i forhold til mine yngste lesere, hvilket går ut på å vise sannheten bak det pyntede sminkede. Uten sannheten er det ingen ekte blogg, dette.

 


 

For DU, ungdom, er ikke avhengig av andre for å ha et bra liv. Du behøver ikke strebe etter det såkalt perfekte. Alle ble født perfekte, akkurat som vi er. Det er ikke så nøye hvordan du ser ut ovenfor andre, bare du har et ekte smil. Bare øynene dine skinner lykke fordi du godtar deg selv akkurat som du er.

Bare du selv får sett nok av verden, er det ikke så nøye hva alle andre ser når de ser på deg. 

Du trenger ikke at dem synes du er vakker nok. Alt du behøver er ditt indre landskap.

Jeg kan ikke lyve. Kan ikke bare vise dere meg når jeg er sminket og stylet. For det er langt fra sannheten. Jeg er ikke engang bittelitt pen uten makeup, i følge mine egne vurderinger. Og det vil jeg du skal tenke på, ungdom, i det du ser alle disse oppdollede modelldamene i reklameverden og over alt ellers: Det er ikke sannheten. It’s fake. De er sminket, manipulert og stylet til det ugjenkjennelige. 

Ja, det vet du jo, sier du. Men vet du at du ikke behøver den falske anerkjennelsen det vil gi deg å fikse deg “vakker nok”? 

Gi meg en time og tilogmed jeg kan forvandle meg til litt pen. Men jeg stanser ved makeupen, og har ikke operert noe som helst. Jeg streber ikke etter uoppnåelig skjønnhet, men opplevelser og minner.

Den sminkede versjonen av meg, er jo ikke MEG. 

Jeg er som alle andre om morgenen. Slik de alltid var på den tiden jorda ikke var overbefolket. Gå noen hundre år tilbake i tid, og våre formødre var slettes ikke så fristende som vi kan være nå. 

Men de fikk iallefall se sannheten inn i usminkede øyne hver dag.

Du har aldri fått sett en sminkevideo inne på denne bloggen. Jeg aner ikke hvorfor. Det må være av manglende interesse fra min side. 

Men er ikke det bra, hva? Har vi ikke nok sminkevideoer å ta av på internet nå? Alle triksene er vist fram, og hvis du lurer på noe, kan du bare google og finne det sminketrikset du undrer på, ikke sant?

Samme hvor mye rart jeg finner på å reklamere for innimellom, kommer jeg aldri til å gi slipp på den grunnleggende ekte bunnen i altmuligboksen forbipolene.blogg.no . Jeg kan ikke herme etter det som finnes fra før, og jeg greier ikke å fokusere for mye på falsk skjønnhet når sannheten er at jeg ser ut som et mess under makeupen; jeg som de fleste andre.

Så hei hå, her er jeg. Bare titter innom for å minne deg på den grusomme sannheten, slik at vi sammen kan le litt av det faktum at nåtidens sminke kan forvandle selv en andunge til en svane på en halvtime. Og når kvelden kommer, går fortryllelsen over, og man risikerer å miste penskoa si i trappa i all hast fra det sjokkerende speilet til den trygge senga der man kan gjemme seg under trygge pyter og dyner til neste morgen. For gosh, hvor ble det av øyenbryna? Og vippene? For ikke å snakke om den foundationerte glatte huden? 

Vi kan trylle den magiske sminken tilbake anytime. Men vi bør ikke bruke all verdens tid på det, for vi har et liv å leve, greier å oppleve og en hel verden å se.

 

 

Når mamma er hekta på koffein


 

 

En liten kopp kaffe stappfull med deilig koffein og en real frokost, og jeg forvandles fra en litt usmakelig mårragretten surmaga mamma, til wondermama happymother without the ilf. No milf, cuz there’s no glam make up sunday mårning.

Nåh. Kopp kaffe høres elegant ut, hva? I virkeligheten er det billig pulverkaffe i kaldvatten. Nei, det er ikke en gang rørt ut, og nei, det er slettes ikke engang kokt vann.

Jeg er ingen elegant diva. Jeg er en maskulin pulverheks av en engang så brølende guttejente. (Er jeg nå da en grown up mannedame?) 

Anyway, I don’t care; jeg er hekta på koffein, for da blir jeg så glad og fin!

Det er ikke smaken. Den er ikke engang delt som baken i dette tilfellet. Nei det varierer ikke for min del, jeg synes ALLTID koffein smaker som dritt sikkert gjør. Om det er i form av sort kaffe, iskaffe eller energidrikke, så er det rett og slett ubeskriverlig for meg å forklare hvor vondt det smaker med koffein. 

Det er funken jeg er ute etter. Jeg er så glad i den funken! Siden jeg har bipolar er jeg sensitiv for koffein, og må passe på å ikke drikke for mye.

Jeg har kaffemaskin, men jeg gidder sjeldent å kjøpe fisefine patroner til den. 

Billig pulverkaffe ruler, og holder i massevis for min del. 

10 minutter etter inntak, kjenner jeg det kribler litt i brystkassa, og min himmel blåner mer og mer i det trøtte tunge skyer forsvinner. Fra å ha lyst til å klebre meg fast til skinnsofaen og slumre mens barna titter barnetv, forvandles jeg til en happy mama boomfunk som danser og klapper i takt med de animerte tegnefilmfigurene på TV’n.

Ja jeg tror nesten barna akkurat da tror mamma faktisk ER animert hun også.. Hvem vet, children OWNS the fantasy.

20 minutter etter å ha slukt magisk svart muddvann, er forvandlingen et faktum: Fra en mårragretten kokong av en lukket valnøtt, blir mamma til en glad sommerfuggel i høstland. Så fylles huset med en sommerfuggelmamma som plutselig både kan bake, leke med togbanen, putte barna i badekaret, tøyse, tulle og danse. 

Ok, så er ikke koffein bra i store mengder. Men ta aldri fra en trøtt puvermamma kaffen sin,

hilsen Mathias 7 år og Even 2 år  👍😁☝😉

 

   👍😀🍵🍵🍵🍵🍵🍵👍😀

“Babyen” min fyller 2 denne uka

 

Du smiler stort sett alltid, og takker for alt fra mat til hjelp med å få av deg jakka. For noen uker siden sa du “kakk kakk”. Nå sier du “Takk takk.”
Jeg hvisker et stille “takk” inni meg jeg også. For hvert minutt jeg får med deg, lille venn. For at alt gikk så bra, og for at verdens beste storebror er her med oss i helgene og feriene. 

Jeg elsker dere elsker dere elsker dere.

Dere er alt alt alt for meg.

 

 

Nå har du snart bursdag, og storebror og jeg har allerede smugfeiret deg litt på forhånd. 

 20.oktober 2016 er det 2 år siden verdens snilleste baby kom til verden. Jeg så deg inn i øynene og visste at jeg kjente deg. Jeg kunne og skulle gjøre alt i hele verden for deg og den herlige storebroren din. 

Det var ingen selvfølge. Ting kunne gått galt. Men jeg holdt meg frisk for deg og storebror denne gangen, og fikk ta deg med hjem fra sykehuset.

Du har en mamma som har bipolar, men du elsker meg akkurat som jeg er. Vi har fått i gave 2 vidunderlige år sammen, og alt jeg ønsker meg er mange flere slike år med dere to, gutta mine.

I kveld sovnet dere mens dere holdt omkring hverandre. Du er så innmari glad i storebror og vil så gjerne være sjefen hans, og han er så innmari glad i deg og flirer av at du vil bestemme over ham. 
 

“Babyen” min er snart 2 år, og går i barnehagen der han rocker villt og smiler seg gjennom dagene. Det er snart duket for lille gulle sin aller aller første barnebursdag med barna fra barnehagen. Det kommer til å bli GØY, lille venn, kjempegøy! 

Og du husker nok ikke dette, men det gjør mamman din:

 

Da vi la natte-TAROT 💄👢👛✒📖

 

Midt på svarte natta hadde vi skravlet bort film og hele pakka. Barna hadde sovna for lengst. En sjuåring nede på rommet sitt, en ettåring på rommet ved siden av, og en toåring oppe på loftet.

Det var fredag og vi satt i midten. Stua, that is. 

 

 

Dere vet, vi damer har en styrke i det å snakke om det meste oss i mellom. Ja noen av oss tilogmed husker fnis og knis spalten “Oss i mellom” av Starlet’s “Nina” på åtti og nittitallet. Hvem VAR Nina, forresten? I wonder. Jeg vet det er et forbanna sidespor, men jeg jaggu meg undrer meg hvem Starlet’s “Nina” var bak alle de svarene der.. 

Ja det var natt til lørdag, vi hadde pratet, skravlet og snakket i timesvis, og jeg spratt opp: La oss legge tarot på det! 
 


 

Jeg blir ikke gladere, lykkeligere og mer tilfreds enn dette: Barna som sover er trygge og vi digger liker elsker dem. Min fantastiske kusine på 18 år (som i ung alder har blitt mamma til en heldig liten gutt), den trivelige nabodama som gjerne tilbringer kvelden med oss, og en titt bak fasaden med hjelp av skjønne Hanson-Roberts tarotstokk. 

Danskeboka mi, åh den danskeboka mi. Beste tarotboka EVER.

I det jeg legger noen kort på nabodama, og vi er inne på kjærlighet, får ikke kusina min med seg kroppsspråket vårt. Hun er opptatt med noe annet, men hører oss i det fjerne. Jeg viser nabodama bilde av forfatteren Ulrik Golodnoff på permsiden av den danske tarotboka mi, og sier: “Søk opp Ulrik Golodnoff på face da.” Naboen gjør det, mens kusina mi skvetter til. Hun tror jeg har fått opp et navn på en sånn der prins på hvit hest for nabodama sin del , og sier “Hææ?” i det hun får øye på den oppsøkte Ulrik. 

Og slik holder vi på. Misforstår og ler. Ler og misforstår, i den trivelige senkvelden vår.

Kusina mi var bare lita jente da jeg viste henne og søsteren tarotstokkene mine. 

Nå er det jeg som lærer av henne. Hun skjønner det ikke helt selv, men hun er mye råere på tarot enn meg. Den unge damen følger intuisjonen sin, og lærer meg nye triks. 

Man skal ikke undervurdere en 18åring, folkens. Hun er også faktisk en mye bedre mamma enn de aller fleste av oss oldiser. Jeg tør påstå det.

 

 

Det er nå 40 minutter til gutta mine kommer tilbake fra dagens utflukt til mormoren sin. Ryktene sier at de har spist taco der i dag. Siden det er det beste de vet, tviler jeg på at de har nevnt til mormora at de spiste det i går også. 

Ja det er lørdag, og jeg hadde så digg en fredag at jeg tenker å gjenta den til kvelden; det blir nok tarotlegging her oppe på kråketoppen i kveld også. Dette er helg nr to av tre helger på rad med barna denne måneden her på toppen, og vi koser oss altså gløgg. Jeg savner ikke å ha “barnefri”, for hva er tre tomme etager mot dette livate stappfulle huset? Nothing, I tell you. Nothing, I say.

…og hvis du følge med på hverdagen til en ung mamma som virkelig er eldre i hue enn de fleste av oss, checkout bloggen til min fantastisk coole, snille, råe kusine…  :  http://m.frisorfrokna.blogg.no/

Nyter du ikke helga? Finn noe å være takknemlig for. Rent vann, en TV, god mat, er smil fra en venn, eller ren oksygen; og smil. Hjernen din vil lures av smilet ditt, og tro du er happy. Funker ikke? Ta en dusj og en kaffe. Ikke? Vel. Det er uansett helg, og vi ønsker deg en:

God helg, fra team forbipolene.blogg.no 

 

 

Bipolar mamma goes around, comes around 👬👱

 

Minuttene tikker mot timer, og timene går mot fredag. I drømmeland gleder en pojk på 7 seg til fredagstaco, mens en toåring heldigvis er uvitende om at vi dro i svømmehallen uten ham i dag, mens han rocket villt blant de andre recently babies in kindergarden. 

For det så vi. Storebror og jeg, vi så deg, Even. Du rocket villt sammen med nabogutten innom vinduet i barnehagen da vi kom for å hente deg i dag. Vi banket på. Så fikk du øye på oss. Du ropte “MAMMA! BOBBO!” om og om igjen, i det du klinte nesa di og smilet ditt mot vindusruta. 

Hun sa du er så flink, hun ene snille dama som jobber der. 

Mamma ble så stolt av deg Even.
 

 

3 av fire helger og en hel uke av en måned. Hvor mye blir det? 16 døgn blir det. Hele 16 døgn sammen vi tre denne måneden, begge gutta mine og jeg. Resten av måneden er det Even og meg her minus to dager. Ellers er vi samlet og innstilt på å riktig kose oss. 

Så fint at mamma alltid har vært ei guttejente da. Goes around, comes around.

 

Jeg kryper rundt på gulvet med 7åringen på ryggen og vræler monstermammalyder, mens 2åringen står på badet og jåler seg. Så leser vi Dinosaurbok. Før vi spiser risengrynsgraut. Etter det prøver Mathias og jeg å lese Donald Duck. Men lillebror bråker sånn med den nye trommedingsen sin med microfon. Og storebror er tålmodig.

Du er så snill. Jeg er så stolt av deg, Mathias. Du er verdens beste storebror for lillebror. Virkelig. Selv ville du sagt: “Nåh. Det e hainn lillebror som e værlas bæste lillebror for mæ, mamma!”

Det er disse helgene det virkelig er party på lykketoppen. Ja for vi venter til helga sånn ca en tante, et tantebarn, ei kusine, hennes babygutt, ei venninne, hennes 4åring og nabofolket: Kidzparty er best!

Mathias og Even, selvfølgelig er dere det beste som har hendt meg. Men visste dere at dere er selve nøkkelen til smil og latter i stua her? Vet dere at hver morgen jeg våkner og dere begge er der, er en god morgen?

Mange vil påstå at foreldrerollen er en slitsom jobb. Jeg mener ikke at dette er feil, for slikt må jo respekteres.

Men for meg med mine minner er det feil å kalle det jobb. Jeg føler at alt er perfekt de helgene begge barna er her hos meg. Og denne høstferieuka her er helt magisk. Tid for oss selv, bare vi tre. Lek, moro, god mat og godis. Våres egen rare humor, og tårer i øynene av glede for min del. Fordi jeg som bipolar mamma en gang i tiden var for syk til å ta meg av mitt nyfødte barn. Nå har det snudd. Totalt. Jeg har jobbet med meg selv og oppnådd en tilstand der jeg er i stand til å gi 100% omsorg til begge gutta mine. Det hadde jeg aldri trodd for 7 år siden.

Went around and came around.

Derfor er det nå det er party her i hjemmet. Når barna er hjemme og jeg baker boller, mens 7åringen leker med venner i kjelleren. Selv om han sa vi skulle bake sammen. Moroklompen. Når vi drikker oboy og gleder oss til fredagstacoen. Når vi leker oss nede på gulvet i en stor klase, med latterkrampe i magen og tullete ord ut av munnen.

Og jeg søler mens jeg banner inni meg. Setter grenser mens jeg forklarer at nå er mamma sinna i noen minutter. Bærer toåringen hit og geleider 7åringen dit. 

Ja for lykke er ikke feilfritt. Lykke er hele forbanna pakka.

Gogutta mine har tryllet med livet mitt. Alt er forvandlet, og det glinser av hver eneste dag. Slik det glinser i små barnekinn.

Mamma behøver ingen kjærest, Mathias. Ingen skal få ta din plass heller, Even. Jeg har to småkjærester, og mange mange tusen små varme søte gode klemmer!

Ordet sliten har fått ny betydning. God-sliten. Noen ganger er det deilig å være sliten. Skikkelig deilig og meningsfylt.