Det ble ny koffert, og en litt ekstra småtteri på meg,for i morgen drar lille Even og jeg med fly fra Værnes til Gardermoen. Utpå kvelden ankommer også min mor hotellet vi skal bo på i Oslo til lørdag kveld.
Grunnen til at vi reiser er hemmelig en god stund til, men jeg kan røpe at jeg gleder meg veldig til å intervjue en person i Oslo fredag, og at jeg forbereder meg på min egen originale måte.
Notatboka er i boks, og den fylles opp med bloggervju-spørsmål.
Jeg skal legge meg ved siden av verdens søteste lille baby i babysenga si, og lese Stella og min nye bok “Dine mange liv” av Mira Kelley. Så skal jeg sove meg skikkelig uthvilt før morgendagens lille airtrip.
Levanger’s beste service skal jeg blogge om senere. Promise. Nå skal denne mamman hvile. God natt fra lia med det rare i 😉
I dag ruslet jeg innom Stjørdalens Blad for å røske tak i gamle røtter. Jeg har lenge hatt lyst til å se igjen mine gamle avisinnlegg og reportasjer fra tiden jeg jobbet freelance som ungdom i 1995 og 1996.
Jeg møtte en trivelig og smilende Elisabeth Hegseth, som med glede viste meg inn til arkivskapene. Jeg følte at jeg stod foran en gruve med gammelt gull, da jeg tok med meg to svære permer fra 95 og 96, og satte meg til å titte inn i fortidens verden av kreative setninger.
Jeg skjønte fort at jeg kom til å trenge mer tid på min reise tilbake til fortiden, så jeg avtalte med Elisabeth at jeg fikk komme tilbake en annen dag. I neste uke kommer jeg til å blogge om mitt innblikk i mitt 90talls unge skribentsinn.
Jeg gleder meg, og kan nesten ikke vente med påminnelser om hvordan jeg skrev og formulerte meg for 20 år siden..
Alle ekte interesser kommer naturlig. Er du interessert i noe med hele din sjel, er det nærmest for ekstase å regne, hva du føler når du gjør det. Når en fotballspiller med genuin interesse for ballsporten, spiller fotball, gjør hun/han det med glede. Jeg vil tro at da Tutta lærte seg golfreglene, satt de som et skudd fordi hun digget det. Interesserte seg for det. Følte seg hel da hun spilte golf. De som elsker matlaging, storkoser seg idet de utdanner seg til kokker og konditører, og lager mat med en flyt og glød andre bare kan drømme om.
Slik er det også med interessen for å skrive. De beste tekstene kommer ramlende ned raskest. Noen ganger på 15 minutter, andre ganger en halv time. Hver tekst kommer strømmende som en splitter ny elv som graver seg sin nye vei i gammel sand, og det er bare å flyte med og notere i full fart. Det er deilig deilig, og føles som store puslespillbrikker som faller ned i hodet i raskt tempo. Helbredende.
Å skrive hver dag ville for meg vært som en jobb der jeg følte at jeg ikke arbeidet. Noe jeg hadde koset meg med og følt meg hjemme med. For skrivekunsten er intet hardarbeid for den som er oppriktig, ærlig og tilstedeværende interessert. Da er elven med ord fullsatt med rettskriving, gramatikk og variasjon, og landskapet omkring elven er vakkert og med skarpe himmelske farger.
En skribent husker norsktimer, brevskriving, mailskriving, diktbøker, blader og bøker meget godt, fra en verdifull fortid med interessens stimuli. Lærere’s gode råd, og tips fra besteforeldre og foreldre, som tidlig la merke til et barn’s tilfredse smil da hun/han fikk sitte å skrive og lese i evigheter.
Slik var det ikke med fotball for min del. Da slet jeg. Koset meg ikke, og var lettet da jeg kunne slutte. Vi har våre områder alle sammen. Og disse orådene bør man ta godt vare på, og stimulere.
Man har lov å være enestående. Det må man aldri glemme som skribent, for måten å skrive tekster på er høyst personlig. Det er helt ok å lage nye landskap innen skrivekunsten’s verden. Å mikse språk og å lage sine helt nye måter å forklare ting på. Det er viktig å være selvstendig og original, og tørre å lande på sin egen måte å berette, forklare, dikte og rime på.
Inspirasjon er et fint ord, men det å etterlikne og kopiere andre skribenter, er ikke ekte rett og slett. Hvis man må presse ordene frem og kopierer andre, bør man spørre seg selv om interessen faktisk er der. Om den var der i norsktimene i 3.klasse også..
Bare man beholder et snev av respekt for grammatikken og rettskrivingens gode gamle grå hoder. Bare man ikke prakker på seg dette som en slags jobb man behøver treg tid på. Bare man lar det flyte naturlig, og ikke stopper seg selv meg selvpålagte regler.
I flere år respekterte jeg ikke den delen av meg som inneholder en poet’s forfatterdrømmer og skriveglede. Jeg trodde mine evner til å forfatte var borte. Tok fram penn og papir kun i dypeste sorger, og leste dem høyt i begravelser.
Da jeg begynte å blogge, hadde det gått år siden jeg jevnlig skrev. Og jeg vil takke alle dere som har gitt meg tilbakemeldinger om at dere virkelig liker å lese både det jeg skriver om og hvordan jeg skriver det. Jeg fant mitt første trinn i resten av trappen min da jeg tok et steg og stilte meg her i bloggen. Og jeg kommer ikke til å slutte. Jeg kommer til å skrive, illustrere, bloggervjue, særoppgavetisere, bloggertasjere, dikte, rime, sangtekstere og filosofere til den dagen fingrene ikke lenger funker.
Jeg gleder meg til å utforske bloggverden mer med årene, og finne gull blant dere andre bloggere. Jeg har allerede funnet noen ordtryllekunstnere, som fanger min interesse dønn og ærlig. Denne bloggverdenen er et perfekt sted for meg og min forkjærlighet for skrivekunsten og lesergleden. Så med respekt for selvstendig originalitet innen ordkunst; I’ve only just begun 😉
Det jeg nå skal skrive om, hendte i går. Og i går sa jeg til meg selv: Jeg skal IKKE, I K K E, ICKHHEE, blogge om dette. Jeg kan ikke finne nok selvironi til å kunne skrive om dette… Men dere vet, tiden leger alle sår, og i dag pekte min stolthet nese av meg i det den lo så den ristet av selvironi og alle ironiens venner. Velkommen til mitt innlegg om en tassi ved navn Hank.
Det var i forigårs jeg først fikk øye på han. Oppe i kjøkkentaket drev den og surret faretruende likt et svært tovings hårtroll med slemme slemme planer. Minte meg på om ondskapen selv. Jeg krøket meg i stille grøss og skulte opp i taket med høye skuldre. Hva i alle dager? Før i tiden hadde jeg hentet det første og beste å myrde styggen med, og gjorr kortes mulig prosess med et: “Hah, got you looser!” Nå frøs jeg fast i redsel og kjente det kilte frykt i hele den tåpelige kroppen min.
Det skulle gå et døgn innen jeg så han igjen. Jeg satt på soverommet og matet Even med melk da jeg fikk øye på et velkjent hårtoll inne i mitt walk in closet. Hank surret i kjappe sirkler der inne, og så nok ned på meg fra sin takhøyde..
Da Even hadde sovna, henta jeg kjøkkenspayen. Nå skulle han gasses i hjel, hanken! Nuh! Der var han. Han knitret med de heslige hårlignende føttene sine mot klesskapene mine, og han var kommet inn i soverommet nå. Jeg hadde nok en gang fryst til is i ren panikk, og nå skulle min fobi nå nye høyder.
Jeg sprayet, men dette er jifstråle av tynn type. Jeg bomma, og i samme øyeblikk angrep ham meg! Rett i fleisen! Et kjapt hårtroll rett i fleisen! MIN fleis, full av heslig mygghank. Jeg kunne ikke hyle heller, da min lille baby lå og sov der inne. I det hele tatt var i hus. Jeg måtte være stille.
Jeg føk sammen og løp ut av rommet i en sabla fart. Med fobi, panikk, skrekk, frykt og angst, alt på en gang. Og jeg var rådvill. Jeg måtte jo sove der inne! Kunne ikke kille it heller nå, da angrep den meg jo.
Jeg listet meg igjen i bøyd posisjon mot den åpne soveromsdøra. Igjen med svære øyne og verdens høyeste skuldre. Måtte lokalisere den, men turde nesten ikke. Med hodet lavere enn hjertehøyde, og et ransakende blikk opp, ned, hit og dit, måtte jeg ha vært litt av et syn. Ikke et syn jeg helt kan stå for ovenfor barna mine om noen år uten å bli ledd av. “Maaaamma daaa!”
Der var den! Som med en stille creepy beskjed, hang den i taket rett over puta mi. Den hadde tatt over kåken min!!! Den jæveln! Den eide hjemmet mitt og den eide meg, jeg var trakassert og terrorisert. Noe måtte gjøres, og det innen jeg sovnet!
Hvem skulle jeg ringe? Klokka var sent på kvelden, og jeg måtte faktisk snakke med noen som kunne roe meg ned fra dette unødvendige Hankdramaet… Jeg visste at min kompis og far til mine barn var våken. Så jeg ringte Tore.
Tore forsøkte å overbevise meg om at Hank kom til å stupe snart, siden han sikkert hadde fått litt jif i seg. Det pep i meg som om jeg var 5 år og trodde det lille dyret kunne drepe meg. “Det e et kjæmpesvært insekt, Tore..” nærmest småropte jeg. “Æ e faktisk pizzredd altså, æ tulle ikke..”
Tore hadde selvfølgelig vansker med å holde latteren tilbake. Hadde mamman til barna hans blitt ei pingledingle? Fattet hun ikke at de kilende klitrende mygghankbeina ikke kom til å ta livet av henne? Kjente han i det hele tatt denne dama??
Med Tore i andre enden og ståpels over hele kroppen, så jeg mitt snitt til å lure meg inn på soverommet og ha igjen døra da han svirret seg opp på veggen i gangen, og satte seg der som en annen konge. Men utenfor soverommet iallefall.
Og jeg tuller ikke, i natt sov jeg dårlig.
Her er han. På bildet under her. Fant han bak sofaen her i kveld. Så Jifen må ha fønka fett visstnok.
Ja jeg vet, det er helt utrolig… man sant desverre, jeg har blitt ei pingle på “gammeldagan! Når jeg tenker meg om hadde jeg en lignende kamp med en svær vindusedderkopp for noen uker siden.. Oppførte meg som om Eddie kom til å hoppe på meg hvert sekund. Hva er det som skjer, har fobien begynt å tygge litt på meg? Håper det er noen hormonelle greier jeg kan skylde på, dette. For hva om neste sommer er en knallsommer som bringer med seg masse insekter og trenger dem inn her hos oss? Synes jeg ser for meg jeg selv gå i dekning i flere timer om gangen..
I kveld skal jeg uansett legge meg og sove i fred og ro. God natt fra meg. Måtte surresataner, nattas djevler og hårtroll holde seg unna..
GRATULERER SOM SKOLEGUTT, TØFFE, KULE MATHIAS! For en dag! Fantastisk vær, snill rektor, trivelige foreldre, søte barn og verdens mildeste lærerinne med jordklodens mest behagelige stemme.
Vi har altså hatt en spennende og koselig dag på Hommelvik barneskole, der både små og store ble tatt godt imot i varmen.
Jeg var en eneste rørt klump i halsen i hele dag, med et overveldet mammahjerte, over at denne skjønne guttungen er blitt skolegutt. Verdens stolteste superpappa var den stødige klippen Mathias behøvde når det skulle hentes skolesekk foran masse mennesker eller sitte blant andre elever og bli tatt bilder av. Et farsfang kan være det mest verdifulle og viktigste en kan tenke seg til..
Så lille venn, gurimalla så innmari stolte vi er av deg. Og denne rørte følelsen i mammas brystkasse bare varer og varer. Milepæler er så tydelige, de vises og kjennes så godt.. Og det er bare å følge med hvis man vil ha de med seg i minneland. Vi gleder oss årene som kommer, Mathias ☺ Tvi tvi og lykke til i en stor skolegård, som etterhvert vil krympe, serru..
Siden vi er to foreldre som ikke har vært kjærester på lenge, og som heller aldri mer kommer til å bli det, men to kompiser med to barn og to hjem, har vi for lengst inngått avtale om å jevnlig treffes alle 4. Slik at barna våre få følelsen av samhold og familiehygge, og sånn at vi gjør dem så lykkelige som overhodet mulig i denne tilværelsen. I dag var en slik avtalt dag, og vi hadde noe helt fantastisk stort å feire i samme slengen:
Tenk vår aller første premie, Mathias 6 år, BEGYNNER PÅ SKOLEN I MORGEN! Dette har vi altså feira i dag, på skikkelig vis, hele familien! Og vi har kosa oss med å ta masse bilder til dere 😉
Muruvik mellom Hommelvik der Tore har base, og Stjørdal det jeg har base. Dad&boys proudness 😆😆😆Men først la oss spole litt tilbake: Vi dro og kjøpte engangsgrill og godis…
…og gleda oss til å fråtzzze som fy! Det var helt skolete vill stemning i bilen.
Særlig da mamma sa: “Nei nå har vi det bra GØY, dere!” …og ingen lo, slik at alle begynte å le av at ingen lo. Du forstod?
Skulle værra et trivelig og pent bilde dette. Lite visste jeg at Tore hadde mansen.
Solstråledag, knallvær ….og mansen.
Dette Lønneberget, nei, hyttestrøket her, ble vi littegrann misunnelig på da.
Men da jeg var lita, “fikk” søsknene mine og jeg hver våres kalv i onkel og mormor’s fjøs (kanskje alle 9 søskenbarna fikk det?) (Kanskje mormor og onkel nesten ikke hadde kyr selv) Anyway, vi latefikk kalver og kyr. Uten at vi kunne ta dem med hjem, ja det hadde vel tatt seg ut…
Så i dag har Tore “lateått seg” ei brun hytte nedi bakom guttene her, og den røde Emilhytta dere skimter til venstre her, den har jeg “latefått”. Tore “sin” har anneks. Min har verdens kuleste karmer og detaljer.
Spent skolestarter på rockern i fjæra
Tore måtte bare teste dette. Å fiske med en gutt på magen og en ved siden av. Superpappa, aaaand action:
Lykkeliten og storelykke bringer lykke: “Pappaaa æ hente håven æ!” Hørte jeg en stolt Mathias rope
…nei jeg vet ikke helt jeg assa. Om leker “selen går” på dette bildet eller hva. Vet bare at jeg var på vei ned av svaberget her og at Tore ikke skulle ta bilde da.
Jeg må bare vise, min fine hårkrise..
Even lille, fikk maasse kos i dag
Det er noe helt utrolig hvordan disse to digger hverandre.
Storebror snakker med den fineste skjøreste stemme til lillebror, og lillebror piper av glede hver gang han ser helten sin, nemlig verdens tøffeste, kuleste og største megastorebror..
Spacefamilien (Space = 2 hjem = plenty space)
Livsnytface
Mmmm vi elsker ELSKER MAT! Nammm
…og mat er best ute i det fri
Godteskåla
Gutta rusler en tur, og jeg hører en ivrig skolestarter si oppriktig til pappan sin der ute på svabergene: “Ja kom så går vi en tur. Vi vise Even rundt litt her på jordkloden vi, pappa!” Skulle ta fishie sammen med denne jeg. Men den hoppsprella mot meg ut av håven akkurat da jeg bøyde meg ned for å ta bildet. Jeg hylte ikke, Tore! Jeg bare småskvatt litt. Kremt. Vant med Vestetrålens megafisker jeg så.. så, nånei jeg hylte ikke. Bare ropte biiittittegrann.
Apropos fisk, Tore og Mathias.. Er dere “snille” fordi dere lurer fisker til å bite på spisse agn, for så å “slippe dem fri igjen”? Tenk så deppa dem blir etter dere har lekt svabergfiskere, plaget dem, og så sendt dem tilbake med munnehull og traumer…. Bedre vi spiser dem neste gang, eller hur?
Takk for en herlig dag Mathias, Even og Tore Ingenting er som en dag med dere, jeg digger det. Vi er heldige vi, som har det sånn. Trenger ikke A4-ark til fargeblyantene våre vi, vi tegner våre egne bilder!
Og i mårra, Mathias, kommer Even og jeg også, slik at vi alle sammen blir med deg til skolen den aller første dagen. Vi vet det er ditt høyeste ønske for morgendagen, og selvfølgelig skal du få det oppfylt vennen.
Men jeg kan ikke love deg at mamma og pappa har tørre øyekroker i morgen. For lille gutten vår, han har blitt stor skolegutt.. 😂klump😄i☺halsen😂
Dette er noe jeg har gruet meg veldig til en stund. Dere har fått lese Stockholmshistorien min, om elektrosjokkrunde nr 1, og hvordan det hele endte fram til dags dato. Men det er en ting jeg enda ikke har fortalt dere. Og det er hvordan det hele begynte.
Akkurat nå skulle jeg ikke blogge. Skulle hive meg nedpå sofaen og glo på en tv jeg sjeldent ser på for tiden. Så skulle jeg bare titte litt i en gammal diktbok først, og fant ut at jeg har jo skrevet ned historien om hvordan det startet sommeren 1997. Dette er nedskrevet i 2009, for 6 år siden.
Dere begynner å kjenne meg. Jeg klarer ikke å la være å skrive nå, når jeg finner slik inspirasjon etter baby har sovna… Så velkommen til:
SOMMEREN DA ALT BEGYNTE
Huset jeg vokste opp i, var stort og trygt, og bygd opp av våre foreldre tidlig på 80tallet. Alt var stabilt. Mamma og pappa var måteholdne med alkohol. Vi flyttet aldri, hadde de samme vennene. Vi hadde det godt, min 4 år eldre søster Silje, jeg, og min 6 år yngre bror. Vi var omgitt av glede og humor. Fikk oppleve å få frokost på senga noen ganger, kosekvelder med pizza på lørdagskveldene, og vi var aldri i tvil om hvor vi hørte hjemme. Hvor vi var elsket.
Mormor på gården på Ytterøya var et samlingssted for slekta, og foreldrene våre Eva og Hans bygde etterhvert hytte der. Pappa arvet barndomshjemmet sitt i idylliske Sigerfjord i Vesterålen, og de pusset opp dette huset også for egen hånd, våre sterke og stødige foreldre. Jeg hadde etterhvert mange gode venner både i Sigerfjord, på Ytterøya og hjemme i Stjørdal, og hadde mange å være glad i. Mange som var glade i meg. Mange å skrive brev med. Å lage vakre minner med, som jeg aldri aldri glemmer.
Jeg får god hjelp med min interesse for skriving av min lærer Gunvor på barneskolen. Hun er en trygghet hun også. Sjokket er derfor stort den dagen jeg begynner på ungdomsskolen og får tidenes mest forskjellsbehandlende og kyniske lærer. Han er kjent for å være ille, denne læreren. Måtte pensjonere seg noen år etter han var ferdig med oss etter å ha tatt kveldertak på en elev. Så langt gikk han ikke da det gjaldt oss. Det gikk på utpsyking og mobbing. Og jeg var utpekt i 8 klasse, da jeg hadde funnet min hippieplass blant andre freaks på ungsdomsskolen. Vi røykte og vi tok oss en fest som de fleste andre på vår alder.
Han nærmest hatet meg. Jeg besvimte i klasserommet en gang og hadde vært grønn i ansiktet og ristet, ifølge resten av klassen. Avskyen han viste meg da jeg våknet i en døs nede på klasseromgulvet etter å ha landet med bakhodet rett i pulten bak meg, var skremmende. Han ignorerte meg og spottet meg foran hele klassen.
Jeg begynte å skulke. Trist og deppa kunne jeg sitte å høre rockeballader så jeg fikk ut tårene. Skrev dikt og sov. Forfalsket mamma og pappas underskrifter til meldeboka. Jeg fikk vite at han snakket om meg foran klassen på en hånlig måte da jeg ikke var til stede. Selvtilliten min sank i rasende fart. Jeg fikk jobbe for lokalavisa som freelancer. Han visste det, men nevnte det aldri. Jeg var rett og slett ikke bra nok.
Mine støttende foreldre forlangte møte med lærer og rektor. De kunne ikke kjenne igjen den jenta frøken Gunvor hadde formet i sin varme lærerånd. Vi ville jeg skulle bytte klasse det siste halve året. Vi fikk det ikke som vi ville, og han kunne fortsette sin psykiske terror.
Ingen visste at jeg bar på en alvorlig psykisk sykdom. Bipolar 1 må utløses av noe før den setter i gang. Det var på ungdomsskolen jeg begynte å plutselig snurre ulogiske valg. Som å naske et eller annet i en butikk, uten å tenke konsekvenser. Uten å vite om karma. Som å drikke for mye alkohol. Jeg kunne være en grenseløs ungdom.
Året var 1997. Jeg hadde nesten gått et år på videregående. Lærerene der sier i ettertid at de skjønte at noe var galt. Jeg var utmattet. Så sliten at jeg ikke greide å holde opp øynene i timene, og måtte sove på et siderom. En gang våknet jeg en stund etter at alle elevene hadde gått hjem. Det var forferdelig, og jeg forstod ikke selv hvorfor jeg hadde dette søvnvbehovet.
En depresjon er mye mer alvorlig enn at man kjenner seg deppa, gråter og er lei seg. Man kan bli flat, utmattet og få behov for å trekke seg tilbake mer enn normalt. Man kan sove mer eller mindre enn normalt, og man kan begynne å kjenne på kroppslige symptomer. En depresjon kan gli over i psykose dersom det går for langt. Man er gjerne svært angstpreget og nervøs. Og man trenger ikke å vite selv at man er alvorlig deprimert.
Jeg hadde fylt 17 år, og forsøkte pustende og pesende å fullføre dette 1. året på linjen tegning form og farge. Men oppgavene rocket pent og pyntelig forbi meg sammen med alle de vanskelige prøvene. Mine foreldre var bekymret for de nesten uteblivende karakterene, og ingen av oss visste noen ting om depresjon. Farfar i Vesterålen har dødd, og det har vært triste tider. Vi så han som død, han var kald, og de voksne brukte ord som “sovnet inn”.
Jeg enset ikke overgangen fra hverdag til ferie. Var helt på randen av angst, men forstod ikke selv hvorfor jeg var sånn. Visste ikke hva angst var. Visste bare om en fremmed og farlig urolighet som jeg kjente på. Jeg ville gjøre mine foreldre stolte og ta en sommerjobb der jeg skulle være dagmamma for en liten gutt. Jeg var flink med barn, og hadde passa mange.
Natta før jeg skulle begynne i sommerjobben, ser jeg i ettertid at jeg slet voldsomt både med sosial angst, redsel for framtiden og kritisk lav selvtillit. Hadde lest i et blad at dersom man ikke fikk sove, kunne man ha bedre effekt dagen etter av å holde seg våken. Jeg holdt meg våken.
Gjennomsiktig, livredd og ung som bare en 17åring kan være, møttet jeg opp for å passe den skjønne lille gutten. Trøtt og sliten, gjorde jeg mitt beste, og ble derfor overmannet av redselen for å ikke være god nok da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å tatt på bleie. Dårlig samvittigjet skylte gjennom meg, og jeg ringte den snille mamman til gutten. Det ramlet ut av meg at gutten var blitt syk og at hun måtte komme hjem.
Da jeg gikk derfra var jeg et nervevrak. Jeg var ingen. Mislykket. Jeg husker ikke hvor mamma hentet meg. Men jeg husker at ingen av oss skjønte noe. Vi var fortvilet og frustrerte.
Sakte lukket jeg meg som en østers. Jeg befant meg i en tåketilstand, omsluttet av stum søvnmangel og en veldig skremmende tomhet. Jeg ressignerte og ga opp. Til slutt turde jeg nesten ikke puste, av redsel for at det også var feil. Men det var en ting jeg turde minst av alt, og det var å sove. Jeg følte meg skjør som porselen, og det begynte å bli fakta for meg at jeg kom til å dø dersom jeg sovnet. Mamma tok med meg til legen, som ga meg “innsovningsmedisin”, disse turde jeg iallefall ikke å ta.
De tar meg med til mormor på øya. Jeg er en eneste stiv livredd pinne. Rastløs og stum. Hakker tenner og skjelver. Alt er livsfarlig. Og jeg er ingen. Jeg er bare et mislykket slags vesen.
Det er dette jeg har gruet slik for å skrive om. For jeg har aldri senere vært så faretruende langt nede i en depresjon. Aldri opplevd verre angst. Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tilstanden. Det var et helvete uten ord og uten tårer.
Som sement hadde hele jeg stivnet. Og alt jeg greide å tenke og føle, var at jeg måtte, jeg MÅTTE bli BEDRE. Bedre på alt. Jeg var for dårlig, dugde ikke. Ikke et eneste sekund var jeg avslappet. Jeg fortjente ingenting.
Den siste natten ble det kritisk. Jeg forstår nå at jeg gled over i depressiv psykose den natten, og befant meg i grenselandet. Jeg nektet å sove, hakket tenner og var overbevist om at jeg holdt på å dø der jeg lå. Plutselig ble jeg overmannet av spasmer. Jeg ristet i intervaller. Prøvde livredd å forklare foreldrene mine at de måtte ta med meg til sykehuset, men jeg ble stum. Mistet taleevnen der og da. Jeg skjønte at jeg behøvde søvn. Og siden jeg kom til å dø hvis jeg sovnet, var det best de overvåket meg med en slik hjerte overvåker mens jeg sov.
Slik tenkte jeg faktisk. Og det var ramme alvor og grusommere enn jeg får til å forklare. Kjempet virkelig for å holde hue over vannet.
De tar meg med over til fastlandet. Til en lege. De prøver å få i meg en yoghurt, men jeg bare skuler på dem. På både legen, mamma og pappa. Legen er en dame, og hun sier: “Du ska få kom på sykehuset.”
Jeg ligger i baksetet. Reiser opp hodet litt, og da ser jeg skiltet: “Psykiatrisk avdeling”. Jeg klikker. Livredd og gråtende. For “Psykiatrisk” for meg er skrekkfilmer og ren uvitenhet. Skulle de låse meg inne her for resten av mitt liv? Puster fort. Hyperventilerer. Leger og sykepleiere eller hva de alle var, de måtte bære en hylende, skrikende jente i sjokk over dørterskelen.
Det var heller ikke lett for mine foreldre, dette. De ble mange ganger fortalt at jeg ble godt ivaretatt i årene som kom. Noen ganger ble jeg det, andre ganger ikke. Denne første gangen, gjorde psyk virkelig alt de kunne for å hjelpe 17 år gamle meg. Men jeg var for sårbar. Senpuberteten hadde fanger meg i deppaland, låst meg inne i pilleland og skremt vettet av meg. Det tok lang tid før jeg fikk opprettet normal søvnrytme, og jeg gikk hvileløst rundt i gangene i døs. Jeg kunne ikke fatte at det ikke forstod at jeg kom til å dø dersom jeg tok pillene deres og sovnet.
Akkurat slik fortonet det seg. Mitt første møte med lukkede dører. Psykiatri. Min debutt innen diagnosen bipolar 1. Og det skulle ta meg mange år før jeg forstod dette, og alt som senere kom av utfordringer. Jeg har for noen år siden hatt perioder uten medisin der jeg trodde jeg var frisk. Begge disse gangene endte det i alvorlig psykose. Psykiatrien vil alltid ha en del å lære, men de gjør ikke bare feil. Jeg vet nå at jeg lever med en diagnose der kjemiske årsaker gjør at jeg trenger tilførsel av lithium.
Vi har per dags dato et flott samarbeid, psykiatrisk og jeg som mor med bipolar. En dyktig psykiater følger meg opp i bakgrunnen angående medisiner og spørsmål rundt dette. Jeg forstår med hele meg alvorlighetsgraden i diagnosen, og viktigheten i at jeg hver dag tar de to typer medisiner som jeg resten av livet må gå på. Takk og pris for at jeg til slutt ble mottakelig for å ta imot riktig type hjelp. Til slutt skal dere få se et utdrag fra en dagbok jeg skrev sommeren 1997, for 18 år siden.
Her ligger jeg og kaver. Det er lørdagskveld og lille Even har hatt tannsmerter. Det endte med stikkpille, dentinox og en mamma som bør ligge lavt. Altså helt nedpå senga. Her ligger jeg til han sovner i kveld, for han skal slippe å gå gjennom dette alene, lille søte.
Så surfer jeg litt på facern og ser folk som skal på konserter, folk som er i sydligere strøk, glade folk, sinte folk, deppa folk, hurrafolk, fine bilder, rare bilder …all face stuff flashing into this mamaface. Tenker åååå syden, ååå konsert..
Men så holder jeg lille baby litt i armene, koser og gir han mammakjærligheten han trenger nå.
Tenker at jeg er akkurat på den ene lille plassen på jord jeg ønsker å være akkurat nå; her i senga mi, ved siden av en liten babyseng med en av mine to barn oppi. En av de to gevinstene mine. For at jeg tok riktige valg slik at jeg kunne være en frisk mamma.
So facebook, right in your face: her er jeg. Sammen med et av mine to idoler: selveste søteste babyEven gitt! Snart skal han lære seg å gå og holde skjeen sin selv, og jeg gleder meg. Så skal han lære å snakke, og det kribler i magan bare jeg tenker på det.
Og dere, han har akkurat begynt å holde brødskivbitene sine selv og både spise og leke med dem og putte dem i munnen. To ting på en gang. Og han knurrer høyt hver gang han ikke greier å åpne bøkene sine. Tøffing altså!
Lørdagskvelden min er digg, dette er den kuleste festen; denne bittelille babyryggen som har trengt seg mot sprinklene i babysenga mot meg, takknemlig for at mamma passer på i kveld.
Jeg er forelska som fy! I to store blå øyneb i et bitte lite babyfjes, og i en skolestartergutt sine varme klemmer, jeg får rett og slett bare..
…IKKE NOK…
..AV Å..
..VÆRE MAMMA 💙💚
Ps: Nei for tenk, nå får jeg tilogmed en pakke her hører jeg…! ☺
Tenk jeg fant ut i går at det finnes månedsgrense for hvor mye man kan promotere seg selv som blogger ved å bloggshoute. Så da må jeg nok finne meg i lavere lesertall en liten stund.
Jaja, bare jeg får skrevet og blogget så var det jo det jeg begynte å blogge for, mine skriveinteresser.
Jeg gjorde heller noe annet for å finne min Anna i Stockholm, og ringte likesågodt avisene Expressen og Aftonbladet. De ønsket mail, og fikk mail. Håper de vil hjelpe meg å finne henne.
Heldigvis har jeg selveste lykkeliten i hus, så da ble det en super og en duper dag likevel..
Mumsters……and baybsters..
Hva skulle man gjort uten disse lykkebarna?
Mamma elsker dere til himmelen og tilbake igjen 💙💙
Even spiser kveldsmaten sin selv den lille tøffingen
