Starten til slutt..


 

Dette er noe jeg har gruet meg veldig til en stund. Dere har fått lese Stockholmshistorien min, om elektrosjokkrunde nr 1, og hvordan det hele endte fram til dags dato. Men det er en ting jeg enda ikke har fortalt dere. Og det er hvordan det hele begynte. 

Akkurat nå skulle jeg ikke blogge. Skulle hive meg nedpå sofaen og glo på en tv jeg sjeldent ser på for tiden. Så skulle jeg bare titte litt i en gammal diktbok først, og fant ut at jeg har jo skrevet ned historien om hvordan det startet sommeren 1997. Dette er nedskrevet i 2009, for 6 år siden. 

Dere begynner å kjenne meg. Jeg klarer ikke å la være å skrive nå, når jeg finner slik inspirasjon etter baby har sovna… Så velkommen til:

SOMMEREN DA ALT BEGYNTE

Huset jeg vokste opp i, var stort og trygt, og bygd opp av våre foreldre tidlig på 80tallet. Alt var stabilt. Mamma og pappa var måteholdne med alkohol. Vi flyttet aldri, hadde de samme vennene. Vi hadde det godt, min 4 år eldre søster Silje, jeg, og min 6 år yngre bror. Vi var omgitt av glede og humor. Fikk oppleve å få frokost på senga noen ganger, kosekvelder med pizza på lørdagskveldene, og vi var aldri i tvil om hvor vi hørte hjemme. Hvor vi var elsket. 

Mormor på gården på Ytterøya var et samlingssted for slekta, og foreldrene våre Eva og Hans bygde etterhvert hytte der. Pappa arvet barndomshjemmet sitt i idylliske Sigerfjord i Vesterålen, og de pusset opp dette huset også for egen hånd, våre sterke og stødige foreldre. Jeg hadde etterhvert mange gode venner både i Sigerfjord, på Ytterøya og hjemme i Stjørdal, og hadde mange å være glad i. Mange som var glade i meg. Mange å skrive brev med. Å lage vakre minner med, som jeg aldri aldri glemmer. 

Jeg får god hjelp med min interesse for skriving av min lærer Gunvor på barneskolen. Hun er en trygghet hun også. Sjokket er derfor stort den dagen jeg begynner på ungdomsskolen og får tidenes mest forskjellsbehandlende og kyniske lærer. Han er kjent for å være ille, denne læreren. Måtte pensjonere seg noen år etter han var ferdig med oss etter å ha tatt kveldertak på en elev. Så langt gikk han ikke da det gjaldt oss. Det gikk på utpsyking og mobbing. Og jeg var utpekt i 8 klasse, da jeg hadde funnet min hippieplass blant andre freaks på ungsdomsskolen. Vi røykte og vi tok oss en fest som de fleste andre på vår alder.

Han nærmest hatet meg. Jeg besvimte i klasserommet en gang og hadde vært grønn i ansiktet og ristet, ifølge resten av klassen. Avskyen han viste meg da jeg våknet i en døs nede på klasseromgulvet etter å ha landet med bakhodet rett i pulten bak meg, var skremmende. Han ignorerte meg og spottet meg foran hele klassen. 

Jeg begynte å skulke. Trist og deppa kunne jeg sitte å høre rockeballader så jeg fikk ut tårene. Skrev dikt og sov. Forfalsket mamma og pappas underskrifter til meldeboka. Jeg fikk vite at han snakket om meg foran klassen på en hånlig måte da jeg ikke var til stede. Selvtilliten min sank i rasende fart. Jeg fikk jobbe for lokalavisa som freelancer. Han visste det, men nevnte det aldri. Jeg var rett og slett ikke bra nok. 

Mine støttende foreldre forlangte møte med lærer og rektor. De kunne ikke kjenne igjen den jenta frøken Gunvor hadde formet i sin varme lærerånd. Vi ville jeg skulle bytte klasse det siste halve året. Vi fikk det ikke som vi ville, og han kunne fortsette sin psykiske terror. 

Ingen visste at jeg bar på en alvorlig psykisk sykdom. Bipolar 1 må utløses av noe før den setter i gang. Det var på ungdomsskolen jeg begynte å plutselig snurre ulogiske valg. Som å naske et eller annet i en butikk, uten å tenke konsekvenser. Uten å vite om karma. Som å drikke for mye alkohol. Jeg kunne være en grenseløs ungdom.

Året var 1997. Jeg hadde nesten gått et år på videregående. Lærerene der sier i ettertid at de skjønte at noe var galt. Jeg var utmattet. Så sliten at jeg ikke greide å holde opp øynene i timene, og måtte sove på et siderom. En gang våknet jeg en stund etter at alle elevene hadde gått hjem. Det var forferdelig, og jeg forstod ikke selv hvorfor jeg hadde dette søvnvbehovet. 

En depresjon er mye mer alvorlig enn at man kjenner seg deppa, gråter og er lei seg. Man kan bli flat, utmattet og få behov for å trekke seg tilbake mer enn normalt. Man kan sove mer eller mindre enn normalt, og man kan begynne å kjenne på kroppslige symptomer. En depresjon kan gli over i psykose dersom det går for langt. Man er gjerne svært angstpreget og nervøs. Og man trenger ikke å vite selv at man er alvorlig deprimert. 

Jeg hadde fylt 17 år, og forsøkte pustende og pesende å fullføre dette 1. året på linjen tegning form og farge. Men oppgavene rocket pent og pyntelig forbi meg sammen med alle de vanskelige prøvene. Mine foreldre var bekymret for de nesten uteblivende karakterene, og ingen av oss visste noen ting om depresjon. Farfar i Vesterålen har dødd, og det har vært triste tider. Vi så han som død, han var kald, og de voksne brukte ord som “sovnet inn”.

Jeg enset ikke overgangen fra hverdag til ferie. Var helt på randen av angst, men forstod ikke selv hvorfor jeg var sånn. Visste ikke hva angst var. Visste bare om en fremmed og farlig urolighet som jeg kjente på. Jeg ville gjøre mine foreldre stolte og ta en sommerjobb der jeg skulle være dagmamma for en liten gutt. Jeg var flink med barn, og hadde passa mange.

Natta før jeg skulle begynne i sommerjobben, ser jeg i ettertid at jeg slet voldsomt både med sosial angst, redsel for framtiden og kritisk lav selvtillit. Hadde lest i et blad at dersom man ikke fikk sove, kunne man ha bedre effekt dagen etter av å holde seg våken. Jeg holdt meg våken.

Gjennomsiktig, livredd og ung som bare en 17åring kan være, møttet jeg opp for å passe den skjønne lille gutten. Trøtt og sliten, gjorde jeg mitt beste, og ble derfor overmannet av redselen for å ikke være god nok da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å tatt på bleie. Dårlig samvittigjet skylte gjennom meg, og jeg ringte den snille mamman til gutten. Det ramlet ut av meg at gutten var blitt syk og at hun måtte komme hjem. 

Da jeg gikk derfra var jeg et nervevrak. Jeg var ingen. Mislykket. Jeg husker ikke hvor mamma hentet meg. Men jeg husker at ingen av oss skjønte noe. Vi var fortvilet og frustrerte. 

Sakte lukket jeg meg som en østers. Jeg befant meg i en tåketilstand, omsluttet av stum søvnmangel og en veldig skremmende tomhet. Jeg ressignerte og ga opp. Til slutt turde jeg nesten ikke puste, av redsel for at det også var feil. Men det var en ting jeg turde minst av alt, og det var å sove. Jeg følte meg skjør som porselen, og det begynte å bli fakta for meg at jeg kom til å dø dersom jeg sovnet. Mamma tok med meg til legen, som ga meg “innsovningsmedisin”, disse turde jeg iallefall ikke å ta. 

De tar meg med til mormor på øya. Jeg er en eneste stiv livredd pinne. Rastløs og stum. Hakker tenner og skjelver. Alt er livsfarlig. Og jeg er ingen. Jeg er bare et mislykket slags vesen. 

Det er dette jeg har gruet slik for å skrive om. For jeg har aldri senere vært så faretruende langt nede i en depresjon. Aldri opplevd verre angst. Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tilstanden. Det var et helvete uten ord og uten tårer.

Som sement hadde hele jeg stivnet. Og alt jeg greide å tenke og føle, var at jeg måtte, jeg MÅTTE bli BEDRE. Bedre på alt. Jeg var for dårlig, dugde ikke. Ikke et eneste sekund var jeg avslappet. Jeg fortjente ingenting. 

Den siste natten ble det kritisk. Jeg forstår nå at jeg gled over i depressiv psykose den natten, og befant meg i grenselandet. Jeg nektet å sove, hakket tenner og var overbevist om at jeg holdt på å dø der jeg lå. Plutselig ble jeg overmannet av spasmer. Jeg ristet i intervaller.  Prøvde livredd å forklare foreldrene mine at de måtte ta med meg til sykehuset, men jeg ble stum. Mistet taleevnen der og da. Jeg skjønte at jeg behøvde søvn. Og siden jeg kom til å dø hvis jeg sovnet, var det best de overvåket meg med en slik hjerte overvåker mens jeg sov. 

Slik tenkte jeg faktisk. Og det var ramme alvor og grusommere enn jeg får til å forklare. Kjempet virkelig for å holde hue over vannet. 

De tar meg med over til fastlandet. Til en lege. De prøver å få i meg en yoghurt, men jeg bare skuler på dem. På både legen, mamma og pappa. Legen er en dame, og hun sier: “Du ska få kom på sykehuset.”

Jeg ligger i baksetet. Reiser opp hodet litt, og da ser jeg skiltet: “Psykiatrisk avdeling”. Jeg klikker. Livredd og gråtende. For “Psykiatrisk” for meg er skrekkfilmer og ren uvitenhet. Skulle de låse meg inne her for resten av mitt liv? Puster fort. Hyperventilerer. Leger og sykepleiere eller hva de alle var, de måtte bære en hylende, skrikende jente i sjokk over dørterskelen.  

Det var heller ikke lett for mine foreldre, dette. De ble mange ganger fortalt at jeg ble godt ivaretatt i årene som kom. Noen ganger ble jeg det, andre ganger ikke. Denne første gangen,  gjorde psyk virkelig alt de kunne for å hjelpe 17 år gamle meg. Men jeg var for sårbar. Senpuberteten hadde fanger meg i deppaland, låst meg inne i pilleland og skremt vettet av meg. Det tok lang tid før jeg fikk opprettet normal søvnrytme, og jeg gikk hvileløst rundt i gangene i døs. Jeg kunne ikke fatte at det ikke forstod at jeg kom til å dø dersom jeg tok pillene deres og sovnet.

Akkurat slik fortonet det seg. Mitt første møte med lukkede dører. Psykiatri. Min debutt innen diagnosen bipolar 1. Og det skulle ta meg mange år før jeg forstod dette, og alt som senere kom av utfordringer. Jeg har for noen år siden hatt perioder uten medisin der jeg trodde jeg var frisk. Begge disse gangene endte det i alvorlig psykose. Psykiatrien vil alltid ha en del å lære, men de gjør ikke bare feil. Jeg vet nå at jeg lever med en diagnose der kjemiske årsaker gjør at jeg trenger tilførsel av lithium. 

Vi har per dags dato et flott samarbeid, psykiatrisk og jeg som mor med bipolar. En dyktig psykiater følger meg opp i bakgrunnen angående medisiner og spørsmål rundt dette. Jeg forstår med hele meg alvorlighetsgraden i diagnosen, og viktigheten i at jeg hver dag tar de to typer medisiner som jeg resten av livet må gå på. Takk og pris for at jeg til slutt ble mottakelig for å ta imot riktig type hjelp. Til slutt skal dere få se et utdrag fra en dagbok jeg skrev sommeren 1997, for 18 år siden.


 

12 kommentarer
    1. Kjempefin blogg du har. Veldig interessant å lese. Gleder meg til å lese mer om deg og ditt:) Stå på:)

    2. Takk for at du deler. Det er veldig interessant å høre hvordan det hele begynte, tegn man ser, symptomer man har. Det har nok vært en hard tørn for deg…

    3. Det e 18 år siden ja. 18 år siden æ fikk Daniel på levanger sykehus. Huske fortsatt at du va på levanger du og. Og du va den eneste av mine venner som kom og besøkte oss på sykehuset. 💙 Du va den første utenom sykehusansatte og nærmeste familie som fikk møte min nyfødte gutt…. ingen kunne sjå på dæ da ka du sleit med. For mæ va du Hege, litt sprø, masse idea, godt humør og omtenksomheta sjøl. Æ visst jo du va på psyk, de sa du. Men æ visst itj koffer. Spurt itj. Villa ikke treng mæ på. Va ung æ å. Idag villa æ spurt. Idag vet æ bedre. Å spør e ikke å treng sæ på. Det e å bry sæ. Stå på videre godeste du! Har ett bilde en eller annen plass tru æ, av dæ med baby Daniel i Arman. ☺ Huske bildet hvertfall. 💗

    4. Evy: Å Evy, virkelig, æ huske ingenting av det. Hukommelsestap. Tenk så rart.. Vet du ka, det va skikkelig godt å lese. Å vite at æ faktisk dugde til nåkka midt oppi ung og selvdestruktiv tankegang. At æ dugde til å værra såpass at æ besøkt dåkker. Herlig å lese…

    5. Jeg pleier å ta sånne skippertak der jeg leser på bloggen din, kan bruke et par timer om gangen på det. Det er masse interessant, og jeg blir ofte inspirert av det du skriver. Håper det ikke var jeg som var “copycat”? Når du skriver om ungdomstiden din, kommer jeg til å tenke på min og en del av det jeg har opplevd.

    6. Jennae: Å nei nei kjære deg, du har aldri og kommer aldri til å være noe copycat i mine øyne. Jeg mener å huske at du er original. Å la seg inspirere synes jeg også er ok. Jeg lot meg selv inspirere av konatil omkring dette med å prate engelsk foran barna. Nei Copycat handler om noe ganske tydelig som både jeg og mange andre så her inne. Jeg snakket med daglig leder i blogg.no om det, og jeg kunne meldt det hvis jeg ville. Men jeg valgte å gjøre hele greia til en tekst og le av det. Herlig at du gidder å lese det jeg skriver, jeg blir rørt av det. For det er ikke hvem som helst komlimentet kommer fra. Jeg vet at det kommer fra ei som er så sann at hun gjerne tilbringer tid med våre intellegente firbente venner. Det sier meg mye. Du farer ikke med tull. Og hadde det stått navnet ditt på ei bok hadde jeg kjøpt den på flekken. Klem til deg i sensommernatten.

    7. Det var en veldig fin melding. Jeg takker for de ordene! Nei, du har en av de få bloggene jeg leser og bruker tid på. Veldig inspirerende og givende. Nå er det kvelden her. God natt – skriv mer 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg