Hun er en god mor. Det vet jeg godt; at de to barna hennes har det bedre enn bra. Hun fortalte meg om en dag i byen der hun bor, da en bursdag skulle feires i skateparken. Alle de andre barna hadde splitter nytt utstyr, mens sønnen hennes kom gående med et slittt, lånt skateboard. Han smilte og var fornøyd. Trist og lei seg gikk hun derifra, og satte seg i bilen sin, med verdens dårligste samvittighet.
Og akkurat da hun fortalte dette til meg, bestemte jeg meg for å skrive dette innlegget! For ja, jeg blir provosert over enkeltes holdninger, som: “Gid, nei brukt kjøper jeg ikke assa!”
DU! Ja Du ja! Som snakker nedlatende om brukt og billig; hvilken rett har du som blindpassasjer på moder jord, til å i det hele tatt pipe litt om dette sutretullet i miljøtruede 2017? Jeg mener du er pliktig til som jordboer til å handle brukt, og å lære barna dine og ungdommene dine at brukt er det beste.
Er brukt skittent? Da vasker du det? Ikke pent nok? Da pusser du opp det. Ikke tid til det? Tull, det er jordkloden som ikke har tid til sånne som deg!
Det finnes mange grunner til at jeg ikke reklamerer for splitter nytt og dyrt her inne på forbipolene. Mine lesere skal få være i fred for det her, og jeg gidder ikke å undervurdere mine lesere`s intellegens. Dette innlegget er heller ikke sponset.
Hvorfor skal splitter nytt og svindyrt regjere, mens havene våre fylle opp av søppel? Hvor tror du det blir av alt dersom vi foreldre ikke bare fjåser oss til med å funkle i fasaden, men også lærer barna våre at bruk og kast er klokt, smart og hell yeah right? Dette er en feig tulleholdning, og du skal slutte å tro du har rett til å være så forbanna egoistisk, right now.
Det teiteste argumentet jeg har hørt er: “Vi kjøper nytt fordi vi har råd til det.” Nei, den holder ikke. For moder jord har ikke råd til deg og dine holdninger. Dessuten; landet`s mobbeoffer er så mye mer verdt enn disse glinsende, masseproduserte, evigvarende argumentene dine. Din selvrespekt har ikke råd til annet enn at du våkner opp nå. Du bidrar til mindre fisk i havet enn søppel om 20 år, og alle barneklærne dette landet allerede har brukt en gang, kan brukes iallefall to ganger til.
Nå er vi i gang her ikke sant, så vennligst ikke forstyrr oss. Vi er mammaene og pappaene som har SKJØNT DET. La oss handle på facebook-bruktsidene, gjenbrukstorgene, fretexene og loppisene, i fred og ro. For vi er inne på noe stort, vi, skjønner du. Noe du bør la deg inspirere av, og begynne med selv. Vi er akkurat som mammaen som sendte barnet sitt i bursdag med lånt skateboard, og vi digger mødre som henne. Hun er ikke den som skal slite med dårlig samvittighet, mens earth sliter med overproduksjon, forsøpling og forurensning. Hun er den renslige, smarte, bevisste, coole, tøffe mammaen. Hun går ikke rundt i hverdagen med skylapper, men tar det globale ansvaret på strak arm, og sørger for sunn økonomi i hjemmet. Hun tar ikke opp tøvete lån for å skape glansfasade, men tenker på de som kommer etter henne. Hun lærer ikke barna sine kaksete holdninger som kunne ført dem inn i uføret senere, men bygger grunnmuren deres med hender hun ikke er redd for å skitne til. Vi er mange som henne, og om noen år er alt kanskje snudd. Da er skolegårdene fylt opp med klær brukt både en, to og tre ganger. Skateparkene er kanskje like preget av gjenbruk som personlige norske stuer med individuelt tilpassede stiler ala original smak. Og behag, ikke sant? Are you with us?
foreldre som tør å kjøpe brukt, er de råeste, cooleste, tøffeste foreldrene, hell yeah! Visste du forresten at bloggeren bak pappahjerte.blogg.no og kona hans, handler brukt og kjører på med arvet klær? Jeg kunne ikke tenke meg å være så feig og naiv at jeg bare kjøpte nytt fordi jeg ville passe inn. Nope. Folk får pent prøve å passe inn i hjemmet vårt, sånn er det . Her er det både brukt og nytt: mest brukt, of course; jeg vil jo være en av de coole, sterke, tøffe mammaene, ikke en stakkarslig sau diltende etter en flokk.
FORELDRE! FATTIGE SOM RIKE: BLI MED PÅ Å SKAPE NY BØLGE OVER LANDET: GJENBRUK, GJENBRUK OG ATTER GJENBRUK!
Vi er godt i gang med å kjøpe, bytte og selge, så bre dere utover gjenbruksbutikkene og bidra til sunnere skateparker, bedre lekeplassmiljø og mer inkluderende skolegårder.
Sjekk sykkelen og stolen jeg kjøpte til toåringen min på gjenbrukstorget i Stjørdal. Jeg betalte 50 kr stk, og han ble stolt som en hane. Aldri i verden om jeg kommer til å være så kjip mot moder jord og vår økonomi her i huset at jeg kjøper nytt foran brukt. I`m a COOL mama. Not a bæ! Det er løgn, for jeg er stjernetegn bæ, men utover det er jeg altså ingen diltesau.
Vi tar det på dansk: Kjør brukt, det er smukt!
Nå er du inne på noe. Det heter forbipolene.blogg.no , og du finner meg på face under forbipolene, på talerlisten.no som Helene Dalland, på snap som forbipolene og på Instagram heter jeg forbipolena. Ja fader du finner meg tilogmed på møteplassen som freakylene, men der er jeg sjeldent 😁
Nå er det in å være like coole som vi var på nittitallet, da vi satte sammen våre helt egne originale stiler av loftklær, fretex og egenprodusert liksombatikk. Hverken dere eller jordkloden behøver alt dette nye som pøser på søppeldynger moder jord snart ikke lenger greier å bære. Denne siste bølgen av gjenbruk skyller over Norden igjen akkurat nå, og det er bare å komme seg i gjenbruksbutikkene og slå seg løs, for en billig penge. Gå med hevet hode, og vær stolt over stilen du setter sammen.
Nå er det altså gjenbruk, vintage, loppis og retro som gjelder: Hiv dere med på dette nå! Det handler om å bruke hodet og sette sammen DIN EGEN STIL utfra det DU liker, og gå bort fra å være en kjedelig sau som følger moteflokken. SKAP mote, ikke følg mote.
Når jeg skaffer meg ting og tang til vårt hjem på Lykketoppen, skjer det først og fremst sjeldent. Vi trenger ikke mer enn vi har; det vi prioriterer å kjøpe er opplevelser, ikke ting. Når jeg først kjøper ting, skjer det gjerne på loppis, gjenbrukstorg, vintagebutikker, fretex eller andre gjenbruksbutikker. Jeg er helt forelska i gjenbruk!
Denne her søte lille minikommoden skaffet jeg meg for 20 kroner i går, og med min bipolare adhd-pregede “tålmodighet”, kan jeg ikke skryte på meg at reproduksjon er min sterkeste side. Men i dag fant jeg ut at jeg kunne spraylakkere den. Checkitout:
Skjønner du hvor jeg vil, kjære ungdom? Hvem bestemmer over deg? Hvem bestemmer at dine klær og gjenstander skal være kostbare og splitter nye? Hvem bestemmer om du skal spare penger til utdanning, framtid og spennende opplevelser, fremfor tåpelige vesker til flere tusen kroner, saueflokkmoteklær og dyre tulleting? DU, eller saueflokken? Hva synes DU er stilig, riktig, tøft og bra?
Her bestemmer JEG! Ja, her er det jeg som er sjefen. Her handler jeg så mye brukt jeg bare vil, og alle vennene mine har sine egne spennende stiler. Saueflokken har jeg alltid observert på avstand. Jeg mikser mer brukt med mindre nytt, og da helst nytt på salg. Jeg bruker hodet mitt og har full kontroll; jeg prioriterer helt awesome genialt, og det er jeg stolt over.
Ungdommen nå til dags, vil du gjøre andre til lags, selv om livet er ditt, og kun ditt?
Eller vil du tenke sjæl, med et selvstendig vræl: I am my boss now, pow wow?
Fem innvandrere dukker opp fra intet og sirkulerer seg rundt ham. Et planlagt overfall er i gang, og de uttaler: “Erru soper eller? Jævla soper! Vi skal ta deg!”, mens de bøller, smådytter og drar i jakken hans. Han registrerer skumle, store, utvidede pupiller, og ber dem slutte. Men han har ikke før sagt det, før han ene spretter opp en kniv. Nå skal gjengen straffe ham fordi han er homofil. I det landet han vokste opp i. Et land der han har lov til å være homofil. Roger Endre er livredd nå, og tenker “Nå går det til helvete”. Han reagerer instinktivt, og sparker mot handa til han som holder kniven. Det fungerer, og han snur seg 180 grader før han løper sin vei, fortere enn noensinne. Han skulle bare hjem den kvelden, og var på vei fra Grønland til Oslo S for å komme seg videre hjem. Han overlevde overfallet, og kom seg hjem. De stjal mobiltelefonen hans og tilbake ga de ham ren frykt, men de fikk ikke stjålet livet hans.
Roger Endre Pettersen (39) og samboeren er vant med hets, hat og trakassering. Roger er vokst opp i Harstad, og den dag i dag bor han sammen med kjæresten i nærheten av Drammen sentrum.
-“Det tar 12 minutter for oss å gå hjemmefra til jernbanestasjonen, og vi går den strekningen daglig i ukedagene.” forteller Roger
2 til 3 ganger i uka blir paret trakassert med homohets mens de går denne strekningen. Biler kjører forbi dem og innvandrere roper ut av vinduene: “Jævla homo!” Innvandrerne i Drammen har egne kafeer, der det er personer i gjenger som roper: “Jævla homoer!” etter paret. Hatet merkes, og paret kan riktig kjenne forakten i de stygge ordene de får slengt etter seg.
-“Hvordan føles dette, Roger?”
-“For min del irriterer det mest. Jeg tenker “jævla idiot” og så tenke jeg ikke mer på det. Bearbeider ofte ting med å blogge om det. Men det er så mye verre for samboeren min. Han har mer problemer med det. Min kjære jobber på sykehus, og er verdens snilleste mann. På kveldene går han de en liten halvtime hjem alene, og da kjører de forbi ham og roper for harde livet, det som sårer mest. Hatefulle stygge ord. Når han kommer hjem er han ofte fortvilt, og går rundt i ring på stua. Frustrert.” Roger blir stille. Det er tydelig vondt for ham å se samboeren sin slite med hetsen.
Roger Endre er altså blogger, og skrive åpent om sine opplevelser i bloggen http://m.bunnytrash.blogg.no/ . I et innlegg skriver han at denne hetsen mot homofile fra enkelte grupper innvandrere bare blir verre og verre.
Jeg spør ham: ” Hva tror du det innebærer for deg og samboeren din dersom det faktisk blir verre enn dette?”
-“Vi må vel bevege oss nordover da. For øvrig tror jeg at hele Norge er islamisert innen 2070. Og det må vel være lov å ytre seg fritt omkring dette. Jeg tror homofile er ferdige da, og at kvinner blir påbudt å gå i burka.”
Han forteller om dobbeltmoralismen han og hans kjære møter i Tyrkia, der de homofile kommer frem og tilbyr sengehygge etter sola har gått ned. Om paradetoget i Oslo som de startet med å begynne fra Grønland, siden det var så mye hets mot homofile der.
Jeg takker Pettersen for intervjuet, og vi prater videre om løst og fast. Etter samtalen sitter jeg igjen og tenker på alle homofile og lesbiske som jeg kjenner. Tenker på at åpenhet er den eneste medisin. Vi må kunne snakke om dette. For slik kan vi ikke ha det! Her i Norge har våre homofile og lesbiske venner lov til å gifte seg, og ingen ingen skal få lov til å sprette kniver mot dem, hetse dem, mobbe dem eller plage dem på noen som helst måte. Denne utviklingen må stanse nå, og det skuffer meg at ikke media har tatt åpnere tak i dette livsfarlige problemet.
Watch out! Her kommer prinsessa som ingen kan målbinde, rett mot den strømmen din.
I’m all in, but not with you. Åttitallet spyttet meg rett inn i nittitallet, du vet; det silikonfrie, “what’s restylane?”, botoxløse nittitallet! Og her er jeg da, midt i 2017’s bloggverden. Før blogget de voksne i slekta torskene jeg fisket i Vesterålen. Nå blogger jeg selv. Jeg var tøff hvis jeg tok på fisken. Så jeg tok på fisken. Jeg likte tøffe klær. Så jeg kledde på meg tøffe klær. Og sminket meg. Det var det. Mer tid brukte jeg ikke på utseendet. Vi satt på svaberg. Ikke på silikon. Og gutta likte å kysse jenter, ikke torsker.
Nå er det helt andre regler som gjelder, og jeg nekter å joine. Never. I say never. Jeg er en tøffing; jeg er ikke redd for naturens gang. Ikke rynker heller. Jeg har alltid syntes bestemødre med langt hvitt hår og vakre linjer er nydelige. Smaken som baken og no waste of taste: I like it; the wise old lady’s face!
Jeg driter i silikonrumpa di.
Jeg fnyser av nosejobs, jeg ser tilfeller av mislykkede operasjoner på TV. Det holder.
Leppene dine minner mer om vesterålstorsken, enn om noe jeg ville kysset. Og så grisete var jeg aldri. At jeg kyssa den fisken.
Hvorfor all denne utseendefikseringen? Hvorfor er fokuset rettet mot det ytre på en måte som tar helt av in the name of catwoman?
Vårt utseende er til engangsbruk. Det skal enten råtne under jordoverflaten eller brennes til aske. Men jeg glemmer aldri hva min far sa: “Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan, den dagen vi dør?” Det er vårt indre vi bør bruke tid på å pleie. Vi må smøre følelsene inn i velgjørende oljer og pleie tankene med foryngende kremer. Just ….do it. Vær glad i deg selv, be your best friend to the end. Svikt aldri deg selv, tankene og følelsene dine.
Det kan hende jeg kommer fra gamle dager i dine unge og nyopererte øyne, men det var som om det var i går. Vi var ikke fanget av nettet, men dataløse, mobilfrie og klar for framtida. Det var flyvende biler vi så for oss. Ikke den silikonræva di. Vi drømte om futuriske byer og aliens. Ikke torskelepper og plastikkansikter. Som unge jenter var det heller ikke slikt nonsense vi drømte om. Å være et objekt for menn var allerede da uaktuelt. Vi skulle til en tid langt der framme hvor vi jobbet med drømmene våre og snakket med romvesen fra fremmedland på farawayplanets.
Vi sådde vennskapsfrø og lot dem spire i fred og ro. Vi var glade i hverandres særpreg, og ville ikke se for oss vennene våre noe annerledes enn hva de var.
Nå ser jeg deg, jente fra framtida vi lengtet så frem til. Du tyter ut foran, og du tyter ut bak. Fanget i internettet, med lepper i torskestil og ræva i unaturlig modus, svømmer du rundt i verdensakvariet der alle kan se deg. Fordi ei fremmed dame ved navn Kim hadde sånn ræv, ville du også fronte den baken. Så da måtte du også kjøpe deg ei.
Hva skjedde med å kjøpe deg ei skoledagbok fordi ei anna jente hadde den? Både billigere og smartere ved tanke på alderdommens forfallende dom. Vi grodde hår som Kelly og Brenda i Beverly Hills. Men det kunne ikke falle oss inn å kjøpe ræva til Brenda og leggene til Kelly.
Allerede som 23åring tror du at du er rynkegammel. Du pøser på med botox, og det siste innen ansiktsbehandling.
Hvordan du har råd? Jo, du blogger om det. Anbefaler det videre til småjentene våre på nettet, og får det gratis. Selger din integritet for noe så usansynlig som evig ungdom.
I virkeligheten består ungdomskilden av en rekke svært så motstående ytterpunkter hva angår fokus. Trening, avholdenhet (jepp, dropp den fylla, og den filleren i samme slengen), kosthold low carb, vann og ord. Ord til deg selv i speilet, uttalt i nåtid, hver eneste kveld = egenkjærlighet og selvrespekt. Er du interessert i å lære mer om disse magiske ordene, så finn Louise L Hay’s bøker og lær deg om affirmasjoner. Wayne Dyer har også skrevet et par slike fantastiske bøker.
Vær så snill og stopp denne galskapen, jente. Kast ikke bort et eneste sekund til på utsendefokusering. It’s a waste of time, og det er ikke for å være fine objekter for mannfolka at vi damer er her på jordkloden. Vi er her for å bruke hodet. Bidra til positiv vekst. Lære å elske oss selv. Det er en million grunner til at du er her, unge jente, foran alle de 20 operasjonene du tenker å gjennomføre.
I mellomtiden lover jeg å oppdra mine to sønner til å forstå at kvinner er verdifulle, kloke, oppegående mennesker som de ikke får lov til å se på som bare objekter, men respektere på lik linje med menn. Ikke at du gjør det lett for meg, når du oppfører deg offentlig som om alt av betydning er splitter ny rumpe, torskelepper og stivnede botoxsmil. Men jeg skal gjøre mitt beste.
Og når det er sagt, gjelder dette kun eksponering av kirurgireklame foran ungdommene våre. Jeg respekterer at noen sliter med komplekser pgr av minimalt med bryster. Også alle andre komplekser, og der faktum at man gjør noe med det. Det er påvirkningskraften mot alle de tusenvis av uskyldige ungdommene gjennom internettreklame jeg er bekymret for. Derfor er det fint om man som operert blogger tier og ikke svarer på spørsmål omkring kirurgi, da dette bør være en privatsak. Man bør som blogger ta ansvar både for dette, og ansvar for å ikke påvirke ungdommens syn på nødvendighet av kostbare klesplagg og dyr makeup, i feil retning.
Nå er det 5 dager igjen av sommersalget hos Stine Walskrå Iversen på Stjørdal. Mange fornøyde kunder har benyttet seg av tilbudet, og vi lover at alle som booker time på Salong Daisy innen søndag 5.juni er omme, får 30% avslag ved kjøp av vippe extensions.
Prisen for ett nytt sett vipper er 1250,- , og nå koster det 875,- kr.
Regn med to ukers ventetid, da dette tilbudet er populært, men vi lover altså at alle skal få; såfremt man bestiller innen søndag 5.juni.
Tilbudet har pågått fra 6.mai og gjelder altså til 5.juni. slik gjør du:
Gå inn på linken under og lik siden til salong Daisy. Send melding på siden med kode “Vippe whoop” (Stine vil kontakte deg for booking). Del så dette innlegget på din facebookside.
Husk musikk å høre på. Det tar tid å legge vipper, og du må ligge stille og i ro. Jeg har egen liste på Spotify som heter “Lash”. Lytt til favorittmusikken din og drøm deg bort. Ikke smør produkter med olje i i ansiktet det første døgnet. Unngå også damp det døgnet. Bruk så mascara uten olje i, og vask vippene med oljefri rens morgen og kveld.
Jeg var hos Stine igjen i dag og kosa meg i salongen, og kan virkelig anbefale Salong Daisy. Men vipper er ikke det eneste hun driver med. På prislisten under kan du finne både voksing av bikinilinje og spraytan. Denne konsentrerte damen vet hva hun gjør, og vil gi deg topp service. Det er sesong for å stappe potetgull og brus tilbake i hyllene, og heller unne seg noe digg i Stine’s salong for pengene: Trøndelag, get ready for summer 😉
Jeg hadde flere ganger tenkt på hvordan jeg skulle skrive dette, Erna. Det ville være uanstendig mot mine lesere av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i fjor sommer. Så jeg skrev dette innlegget. Nå har jeg gjort det om til et brev til deg og resten av regjeringen.
For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling på integrering likevel.
(Erna Solberg, trykk deg helst inn på linken og les, innen du fortsetter.)
Det var fortsatt sommer.
En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene i innlegget. Det hele var en vond opplevelse, hvor jeg ikke greide å holde tilbake tårene. Han var forbanna. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med moren’s og døtrene’s samtykke, men han framstilte dem som ofre som ikke ante at jeg hadde tatt bilder. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos moren senere på dagen, da jeg snakket med henne, og innlegget fikk stå. Hun hadde jo gitt sin tillatelse. Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt en tøddel lenger, selv om jeg trodde jeg gjorde det rette. Trodde de likte den varme velkomsten. Trodde jeg burde ta ansvar som borger og hjelpe til å integrere dem.
Men etterpå ble det kaldt.
Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst. Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Men med vondt i magen og smerter i brystkassa måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut, og jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis en av de andre nabofamiliene. Det er som å få et slag i magen hver dag, skjønner du Erna?
En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent; like we are all one. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg mot meg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet. Øynene lyste av agressivt hat, og straffendr stillhet.
Jeg gjentok.
De glodde.
Det var stillle.
Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme kvinnekroppen.
Jeg ble irritert, og sa: “Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!”
Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen?
Jeg åpnet både hjertedøren min og ytterdøren våres i sommer, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet.
Etter å ha tatt varmt i mot dem med fruktfat, smil og klemmer, ble jeg målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: “fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?” Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts.
Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.
Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.
For jeg var naiv, og tok grundig feil. Jeg oppfordret mine lesere til å ta ansvar, men vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere så innmari mange av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann og forvente at det skal blande seg. Vi nordmenn blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for forsøk på å totalforandre oss. Det finnes sekter som bruker ignorering, utestengning og og avvisning som straff. Jeg føler meg slik behandlet som norsk alenemor. Wikipedia: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.
Jeg vil ikke at Sverige’s Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Norge’s Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia, og barna våre bare må nynne “Deilig er jorden”, mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.
Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at jorden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system vi må forholde oss til.
Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på bakkeplanets grasrot funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De kan ikke forakte en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det
.
Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor i sommerheten, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin, burde vi ha passet på å ha skrelt av oss nok klær for å få nok D på huden, og vi måtte sørge for latter og glede i grender og bygdakroker vinterstid.
Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa.
Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende.
Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende. Og man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.
Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss norske blir altså forsøkt endret, og er ignorert etter noter. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette, samt at jeg vet om angrep i form av steinig av kvinne i Oslo. I samme by ble en homofil mann slått ned. Hva skal dere gjøre med dette, Erna?
Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en innvandret mann som ba meg passe barna mine heller enn å jobbe som en mnn rundt huset mitt. Men nabodama passer barna mine, og jeg sa til ham: “Nånei! Her i Norge jobber kvinnene like mye som mannfolka, det tror jeg du vet!” Dette er en mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har en mann i hus. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere naboene med homofilt samboerskap.
Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.
Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil mange av dem se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.
Burde det ikke være omvendt?
Nei, de fikk ikke til å endre meg, Erna. Jeg går i de samme klærne, spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.
Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til det. De avskyr meg, de hater katten min og de forakter klærne mine. Dessuten mener de det meste jeg gjør er haram synd og skam, og jeg tør ikke skrive her hva de mener om alle mine flotte homofile venner.
Erna Solberg, hjelp meg du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir skumlere delt enn det allerede er? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler, tradisjoner, at mine homofile venner gjør noe lovlig og ikke minst at det er ok at jeg som kvinne går i skjørt? Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene? Hvorfor får de holde på å ekskludere oss nordmenn på denne avskyelige måten?
For jeg har nemlig gitt opp, Erna. Jeg prøvde å integrere, både her og der jeg bodde før, og vet nå at det er umulig. Jeg blir utsatt for ren rasisme tilbake, uansett hvor mange forskjellige innvandrerfamilier jeg ønsker velkommen med flotte fruktfat, smil og klem. Jeg har gitt opp. Dette er staten’s ansvar: kurs dem! Skoler dem! Lær dem hvordan de skal behandle naboene sine, homofile, hunder, katter, lettkledde damer og alenemødre her til lands! For vi har vel visse rettigheter som skal ivaretas av staten, her til lands, ikke sant? Hører dere vi er flere som piper her nede på grasrota? …i håp om at dere skal høre oss.
Noen barn er filmskuespillere. Andre barn spiller i TVserier. Noen er sangstjerner. Så har vi bloggerbarna. Jeg pirker ikke borti hvordan andre bloggere gjør det, og regner med at bloggerbarna som eksponeres mye for publikum, får sin lønn senere, slik som skuespillerbarna og sangstjernebarna.
Det er som med min avholdenhet fra alkohol: den gjelder meg, og er ikke noe jeg presser på andre.
Da jeg begynte å blogge, trodde jeg virkelig det ikle var noen som kom til å lese bloggen. Lenge visste jeg ikke hvordan man så lesertallene heller. Ikke ante jeg om lokallistene, og det gikk lang tid før jeg skjønte at folk så oss. Oss. Ikke bare meg, men barna også.
Jeg reiste ned til Oslo og gikk Marte Frimand Anda’s bloggkurs. Hun står bak bloggen Casakaos, og lærte meg mye den kvelden. (Bloggen til Marte her: http://casakaos.blogg.no/ ) Blant annet fortalte hun om hvordan hun alltid tenkte på åssen hun kunne skjerme barna sine best mulig med blur og bortvendte ansikt. Jeg begynte å våkne. Ville jeg virkelig overkjøre mine barn’s framtidige mulige grenser ved å eksponere dem for ukjente folk?
Gradvis har jeg skjerpet meg. Det skulle bare mangle, og er i takt med 7åringen vår sine tydelige grenser. Han liker ikke å bli tatt bilder av, og vi får ikke publisere bilder uten at han har sagt ja. Jeg roser ham for den bestemtheten, og forteller ham at ingen, ingen, skam få publisere noe som helst uten hans tillatelse. Hver gang ser jeg et tilfreds og lettet smil i munnvikene hans. Det er viktig for ham, dette. Sjeldnere og sjeldnere poster jeg bilder av barna, og alltid må det godkjennes av eldstemann.
I dag mårest var 7åringen hos pappan sin, og det var toåringen som var tydelig og bestemt:
“Mamman min. Vær me mamman min. Ikke barnehagen!”
Even er en toåring som elsker å dra i barnehagen, så jeg skjønte det måtte være fordi han hadde vært borte fra meg hele helgen. Ikke hadde jeg andre planer for dagen enn ei handleliste, heller så. Og hvem er vel bedre shoppingpartner enn snille lille trille?
Barnehagen løp ingen steder hvis vi hoppet over en dag! Vi har gjort det før, og gjorde det igjen i dag: Even-tyr-dag!
Han trengte masse mammakos, bøttevis av mammaklemmer, en deilig dupp i vogna si, shoppingrunde med mammasin, og taco til middag. Så det fikk han.
Og jeg tok da et par bilder i dag også. Dem kan dere se under her. Blant annet har Even selv tatt en bloggvennlig selfie der han skjuler halve ansiktet sitt.
Hva synes dere om bildene? Er de illustrerende nok uten at kiden min vises for tydelig?
Hva mener DU om eksponering av bloggbarn kontra musikerbarn og skuespillerbarn?
Jeg ser tomler som ruver. De kaller dem “likes” og uttaler dem”laiks”. “Jeg liker deg” “Liker det”. Verden har nesa si nedoverpekt mot små skjermer, mens det laikes for harde livet. Det er viktigere enn noensinne å presentere for flest mulig, mest mulig av det du liker. For ikke å snakke om hvor important det er å bli laika.
Slik begynte mitt andre innlegg her inne på forbipolene for to år siden. Nærmere bestemt 08.06.2015 klokken 22:12. Jeg startet å blogge dagen før, med et innlegg om at nå fikk det være nok plagsom skriving på facebook fra min side. Nå måtte det bli blogg! Hadde jeg bare visst hva som ventet meg; det har vært et eventyr uten like. Onsdag 7.juni 2017 fyller forbipolene 2 år, og det skal feires med en heidundranes parykkfest her på Lykketoppen om to uker. Det må også feires at jeg rakk å nå 1.plassen innen jeg fylte to år.
Men først: resten av innlegget fra begynnelsen av forbipolene:
Før var Laika en hund. Nå bør du være laika.
“Sett det der før” rapper onklP. Og han har helt rett. Jeg har sett den der tommelen før. Ut av et bilvindu for 20 år siden, da jeg var 15 år. I 1995. Bare at da het tommelen ” haik “.
Alle fremmede var potensielle haikere. Nå er de potensielle laikere.
H ble bytta ut med L, omtrent samtidig som grønne strikkede gensere, Kurt Cobain stripete grunge-jumpre, hjemmeklorede dongeribukser, Dr Martens sko, mr freese, discman og øyekontakt over et bål på stranda, ble bytta ut mot vesker til 17 000 kr, jakker til 10 000 kr, skadelig høye hæler, truseshorts og chatting på små skjermer. Rundt oss. Dette skjedde rundt oss.
Inni oss som var fjortiser før skjermenes inntog, bor fortsatt en femtenåring som aldri kommer til å bry seg om laiks og vesker til 17 000 kr. Vi ville dessuten blitt kalt sosseklomper såfall, back inn te 90s. For ja, vi manglet den forbanna kostbare veska. Likes også. Så hva førte det til, at vi manglet disse to elementene?
For 20 år siden husker jeg vi skrev i skoledagbøker til hverandre : “Gla i dæ”. Men vi stod ikke rundt hverandre og avga stemmer i form av tommeltotter for hvert bilde vi fikk framkalt, og hver setning vi sa. Nei du leser riktig altså: vi stod faktisk ikke rundt hverandre i ring, eller foran hverandre i rekker og avga slike tommelstemmer. Det er sant. Helt sant.
Jeg er der enda, en nittitallsfreak fra åttitallet, og det kunne ikke falle meg inn å bli trist over manglende tomler og laiks. Det tragiske rundt denne tommelen, er de som er rundt 15 år i dag, i 2015. Dem som mobbes, der foreldrene blir så fortvilet at de velger å flytte til et annet sted for at skatten sin skal få begynne på ny skole. Men Facebook kommer først, og viser altfor få laiks. Mobbesituasjonen eskalerer, når nye høyder, og den stakkars eleven får aldri startet på nytt slik man kunne før Internett inntok tronen.
…unge, usikre og tvungne til å bry seg om tomler. De som skulle sittet i ring rundt et bål på stranda med vennene sine, med gitar, marsmallows, nestekjærlighet i hjertet, og tommelen opp for det.
I stedet sitter de alene på et rom, uten den veska til 17 000 kr som de måtte ha for å bli laika nok, mens de kjenner brentlukta av det usynlige heksebålet på et sted kalt Facebook.
Jeg skulle så gjerne ha bidratt til å stoppe denne fæle trenden. Ville så gjerne vist dem hvor mye vi laika det å være originale før i tiden, da telefon var en klump med en runding med tall på, og følelsen av å være likt, var like ekte som solnedgangen nedi havet bak bålet med alle marsmallowsene putrende over. Skulle tatt seg ut dersom vi kastet bort den verdifulle sommeren med å ” laike eller la være å laike hverandre “.
Kjære fjortis, gå til speilet og si at du laiker deg selv og at du er god nok akkurat som du er. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet. La oss si at du er en bil. Hvis hjernen er motoren, skal du bare sitte der? Eller skal du starte motoren og “DRIVE” like suverent som Rihanna synger?
Kjøre, eller sitte der.. For å starte hjernen må du bruke affirmasjoner. Setninger du skriver, sier høyt, tenker, sier til øynene dine i speilet.
Snakk i nåtid. Feks: “jeg liker og respekterer meg selv nå, akkurat som jeg er” “Jeg er nå veltrent, sprek og sunn” “Jeg er nå godt likt og har mange venner” …Jeg er NÅ…? Hva er du nå? Bestem det selv.
Ikke la noen som ikke kjenne deg ta over rattet ditt heller forresten, nå som du kjører deg selv dit du vil…
Kjære fjortis, la det være laikbart å leke nittitallet denne sommeren. Laike deg selv, og la det være godt nok. Ta med deg folk du laiker på en reise inn i fortidens virkelighet, klor dongeribuksene dine inn i et sabla bra batikkmønster, hent mamma og pappas nittitallsklær ned fra kottet, kle dere ut, men hverken haik eller laik, bare smiley, og ha en god nittitallisert sommer 🙂
…og når natta trer inn i morgendagen; start tidenes antimobb, sett i gang å laik. Laik der laiks mangler. Sett i gang å inkludere, og vær snillere enn noensinne med hverandre. Glem hva ting koster og hva det ikke koster. Gjør oss stolte, vi fra fortiden som bærer mer bagasje enn en tommel noensinne hadde kunnet bære 😉
Å sitte i samfunnets skammekrok med moralsk taushetsplikt, er som å daglig vite at du ikke hører til blant morgenfolket. De som drar på jobb eller skole om morgenen, de som hører til her. En eneste metode er medisin mot dette klasseskillet: åpenhet. Normaliserende, informativ sannhet i åpen form.
Du sa: “Vær åpen”. Jeg tenkte: “Hvordan skal jeg kunne greie det, med denne store skammen her hengende over meg?” En mørk og sorgfylt 17 år gammel sky uten ende, og en framtid blottet for mening. Hvorfor skulle lille jeg gidde å være åpen? Men jeg prøvde, og fikk det slengt tilbake i form av stygge rykter blåst opp hinsides all sannhet. Å være lokalsamfunnets sorte får, begynte allerede da å herde meg. Det prellet av. Jeg ble vant til at de syntes jeg var en merkelig skrue. For å være ærlig syntes jeg at de selv var rather boring.
Du holdt på rådet: “Vær åpen jenta mi.” Nå er du fornøyd, nå, pappa. Nå har jeg åpnet meg for hele landet. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke så mye som et kvart sekund, og jeg kan ikke se hvorfor jeg ikke skal være åpen. Å fighte tabu og fordommer har blitt noe jeg trives med. Men jeg skjønte det ikke før etter du hadde reist ut på din siste reise. Å ta farvel med et forbilde som deg, ble en av de tre vanskeligste utfordringene jeg har deala med hele livet mitt. Nå skulle jeg iallefall gjøre som pappan min hadde lært meg, samme hva, anyhow.
Dere andre der borte. Dere som valgte å dra altfor tidlig, dere jubler vel nå. Særlig du, Vilja, du som ville gå til avisen. Men avisen på den tiden ville ikke belyse psykiatri. Så kom dagen da du tok livet ditt. Du også, Eivind. Og Une Therese. Og Heidi. Og Thor. Og Nina. Så reiste dere andre også. En etter en. Så altfor altfor tidlig. Noen ganger fikk jeg kraftige brekninger da jeg fikk vite at dere hadde reist for godt, for jeg greide aldri å venne meg til sjokket. Avgrunnssorg uten noen som helst mening ble etter hvert en del av livet.
Jeg kjente en gang i tiden selv på den tunge skammen dere kjente, som reiste for tidlig. Og jeg vet at den skammen var altfor tung å bære alene. Jeg dømmer dere ikke. Det er samfunnet på den tiden som burde skamme seg. Det skulle ties, og vi skulle gjemme oss. På den psykiatriske delen av sykehusene var det påbud om “moralsk taushetsplikt”, men noe slikt eksisterte ikke på somalsk avdeling. Det psykiske skulle ihjelties, mens det fysiske skulle snakkes til live.
For to år siden startet jeg denne bloggen som omhandler mitt liv som mamma med bipolar 1. Etter hvert har det også kommet fram at jeg mest sannsynlig har ADHD i tillegg. Min historikk strekker seg fra elektrosjokkbehandling til psykose og vellykket rømningsforsøk. At jeg den dag i dag har vært klin frisk i 6 år, og har aleneomsorgen for mitt yngste barn, samt samvær med mitt eldste barn, er i mine øyne noe helt aldeles fantastisk, som jeg er veldig veldig stolt over.
Men sammen med meg går mine venner. De vi ser, og de som ikke greide vekten av den tunge skammen og den vonde smerten. Jeg gir aldri slipp på mine venner på den andre siden.
Hvorfor skal jeg tie, når den samme skamfremkallende stillheten drepte mine venner?
Pappa, du tar nok godt vare på vennene mine der dere er nå. Jeg lover dere å fortsette å være åpen og ærlig, og bidra til at sannheten kurerer fordommer og tabu.
For det å leve med bipolar 1 er slettes ikke en forbanna lidelse lenger. Ikke for min del. Jeg opplever det som en gave. En lampe. Men jeg behøvde hverken innpakningspapiret eller pappesken rundt lampen. Trengte ikke angst og depresjoner. De gjorde meg ingen nytte. Men lampa helt innerst, den var funksjonell. Humøret, effektiviteten, kreativiteten og skrivetalentet. Hver dag får jeg en slik lampe i gave, og jeg velger å ta medisinen min slik at jeg pakker ut gaven med en gang. Hver eneste dag tar jeg valgene som må til for å hanskes og deale med en psykiatrisk diagnose, og det er verdt det. Lønna er så stor. Lampa lyser så fint.
De har originalitet som Vanessa-Mae i Storm, boom boom som Beastie boys i No sleep til Brooklyn, og rytme som Yogi i Burial.
Jeg snakker kremen av kremen. Forfatterene som valgte bloggen sin og kjørte på. Humoristene som får det hele pakket inn mellom glade linjer. Erfarne ryggsekkbærere som rapporterer fra psykiatriens låste dører, og sørger for åpenhet. Prinsesser som fighter tabu og fordomstroll. Politiske meninger av type great. De gir av seg selv, jobber uka lang, skriver bra, og tør å stå i det når det stormer som verst. De er i mine øyne NORGES ALLER BESTE BLOGGERE!
Det er ikke alltid lett å finne fram til de søteste fruktene i regnskogens bloggjungel, ikke sant? Som å dra på fisketur og vente på napp? Her har jeg samlet dem på et brett for deg, de jeg personlig synes er noen fantastiske rulere av moderne bloggere. Jeg har ikke begrenset meg til 10. Nei, her finner du linker til mange flere; eksakt 25 stk.. Flere av dem har du garantert aldri hørt om. De ligger nederst på listene da de definitivt burde rocke crazy oppe på toppen.
Let’s get started:
Den store lavkarbobloggen er faktisk made by my Chris. Christina tar deg med inn i en verden av sunn mat som hun selv har pønsket ut oppskrifter til. Her finner du saftige kaker, foodporn, godterier, middager og spennende desserter, som du ikke får særlig blodsukkerstigning av. Dere har sett henne på topplista før, og det er fordi flere hundre mennesker daglig benytter seg av Christina`s oppskrifter. Selv surfer jeg på lavkarbo, avholds fra all falsk stimuli og på joggedilla, så denne bloggen er perfekt for meg:
…og ikke nok med det, men hans herlige datter Melodie må ha arvet dette skrivetalentet. Skaptrønder kaller hun seg, og du finner hennes skrivesprell her:
Mammabloggerforfatterne. Disse to stødige damene har humor og selvironi så det holder. Begge har rulet topplister i Sverige og Norge, og begge har gitt ut bøker:
(Melodie, pappahjerte og Tommy går i tillegg under kategorien humor)
Åpenhet omkring psykiske lidelser. Disse to damene belyser to forskjellig typer psykiske lidelser, på en åpen og reflektert måte. Jeg har grått mine tårer for dem begge:
(Pappahjerte går som jeg påpekte også under kategori humor)
Multitalentet: Hun danser, forfatter, poserer, ruler og tør å vise en pupp det er på tide alle damer får slippe fri. Hun står stødig gjennom storm etter storm, og har endret kurs fra fokus på kirurgi til gullpenn, feminisme, bokutgivelse og viktige saker omkring miljø og dyrevern. Hun har, som alle oss andre, dessuten også lov til å gjøre sine tabber. Og så synger hun bra! :
Trondheims flinkis: Anna Edwin er en målrettet dame med sin egen stil, og man skjønner at det bor ei businessdame i henne. Flotte bilder, seriøst image og heeey; hun er rå på vlogging, sjekk den videoklippingen! :
Pokerdronningsangerinna: Lotte er selvfølgelig med på denne lista. Trøndelag`s krutt kommer i disse dager ut med sin første singel; gå inn på bloggen hennes og hør teaseren:
Har DU tips til bra blogger for oss bloggjungelfiskere å lese? Kommenter her, og jeg lover å sjekke om ikke vi kan putte bloggene på denne lista. Om de så bare har 3 lesere i døgnet gjør det ingenting: det finnes talenter i alle dybder i denne regnskogen 🙂
