Å sitte i samfunnets skammekrok med moralsk taushetsplikt, er som å daglig vite at du ikke hører til blant morgenfolket. De som drar på jobb eller skole om morgenen, de som hører til her. En eneste metode er medisin mot dette klasseskillet: åpenhet. Normaliserende, informativ sannhet i åpen form. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du sa: “Vær åpen”. Jeg tenkte: “Hvordan skal jeg kunne greie det, med denne store skammen her hengende over meg?” En mørk og sorgfylt 17 år gammel sky uten ende, og en framtid blottet for mening. Hvorfor skulle lille jeg gidde å være åpen? Men jeg prøvde, og fikk det slengt tilbake i form av stygge rykter blåst opp hinsides all sannhet. Å være lokalsamfunnets sorte får, begynte allerede da å herde meg. Det prellet av. Jeg ble vant til at de syntes jeg var en merkelig skrue. For å være ærlig syntes jeg at de selv var rather boring.

Du holdt på rådet: “Vær åpen jenta mi.” Nå er du fornøyd, nå, pappa. Nå har jeg åpnet meg for hele landet. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke så mye som et kvart sekund, og jeg kan ikke se hvorfor jeg ikke skal være åpen. Å fighte tabu og fordommer har blitt noe jeg trives med. Men jeg skjønte det ikke før etter du hadde reist ut på din siste reise. Å ta farvel med et forbilde som deg, ble en av de tre vanskeligste utfordringene jeg har deala med hele livet mitt. Nå skulle jeg iallefall gjøre som pappan min hadde lært meg, samme hva, anyhow.

Dere andre der borte. Dere som valgte å dra altfor tidlig, dere jubler vel nå. Særlig du, Vilja, du som ville gå til avisen. Men avisen på den tiden ville ikke belyse psykiatri. Så kom dagen da du tok livet ditt. Du også, Eivind. Og Une Therese. Og Heidi. Og Thor. Og Nina. Så reiste dere andre også. En etter en. Så altfor altfor tidlig. Noen ganger fikk jeg kraftige brekninger da jeg fikk vite at dere hadde reist for godt, for jeg greide aldri å venne meg til sjokket. Avgrunnssorg uten noen som helst mening ble etter hvert en del av livet.

Jeg kjente en gang i tiden selv på den tunge skammen dere kjente, som reiste for tidlig. Og jeg vet at den skammen var altfor tung å bære alene. Jeg dømmer dere ikke. Det er samfunnet på den tiden som burde skamme seg. Det skulle ties, og vi skulle gjemme oss. På den psykiatriske delen av sykehusene var det påbud om “moralsk taushetsplikt”, men noe slikt eksisterte ikke på somalsk avdeling. Det psykiske skulle ihjelties, mens det fysiske skulle snakkes til live.

For to år siden startet jeg denne bloggen som omhandler mitt liv som mamma med bipolar 1. Etter hvert har det også kommet fram at jeg mest sannsynlig har ADHD i tillegg. Min historikk strekker seg fra elektrosjokkbehandling til psykose og vellykket rømningsforsøk. At jeg den dag i dag har vært klin frisk i 6 år, og har aleneomsorgen for mitt yngste barn, samt samvær med mitt eldste barn, er i mine øyne noe helt aldeles fantastisk, som jeg er veldig veldig stolt over.

Men sammen med meg går mine venner. De vi ser, og de som ikke greide vekten av den tunge skammen og den vonde smerten. Jeg gir aldri slipp på mine venner på den andre siden.

Hvorfor skal jeg tie, når den samme skamfremkallende stillheten drepte mine venner?

Pappa, du tar nok godt vare på vennene mine der dere er nå. Jeg lover dere å fortsette å være åpen og ærlig, og bidra til at sannheten kurerer fordommer og tabu.

For det å leve med bipolar 1 er slettes ikke en forbanna lidelse lenger. Ikke for min del. Jeg opplever det som en gave. En lampe. Men jeg behøvde hverken innpakningspapiret eller pappesken rundt lampen. Trengte ikke angst og depresjoner. De gjorde meg ingen nytte. Men lampa helt innerst, den var funksjonell. Humøret, effektiviteten, kreativiteten og skrivetalentet. Hver dag får jeg en slik lampe i gave, og jeg velger å ta medisinen min slik at jeg pakker ut gaven med en gang. Hver eneste dag tar jeg valgene som må til for å hanskes og deale med en psykiatrisk diagnose, og det er verdt det. Lønna er så stor. Lampa lyser så fint.