Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Som Linda Vidala rapper om i låta “Emma”: “Dere skulle bare visst det som vi vet!”

Men noe kan jeg vel dele, hva? Som. Som hva?

Som at æ har tusen tanka på en gang, likt en parallell sang. 

Dæm si det e adhd

Men æ trur det e trønderen i mæ som råde.

Som at det er teit å hilse på nikk framover, når en helst bør sleng hodet bakover.

Som at man ble for sen te deadline klåkka too late, med en idé som va wasted in the wait.

Som “Ironic” med Alanis morisette, og “…all around” med Wet wet wet.

Som wolf on the wall street, gone like a Trønder in the heat?

Ja “sånn går no dagan”, dude. Itj for å vær rude,

men altså hey;

How to say?

I got the groove

and the crew

Cuz I’m a trønder

Dunder. I say dunder!

Tusen tanka, tusen tanka der oppe!

La mæ forklare, ikke be mæ stoppe:

Det går fortar enn lyset.

 Enn any shallow klyse.

Tusen tusen tanka

Som evige skavanka.

Æ bryr mæ ikke

Om dem kikke.

Dønn dønn dønn,

Don’t need no gun.

Æ e Trønder

And you’re all under

Trønder, trønder

gone all under.

Foten rister shake it

Dem si “calm a bit!”

Men hvorfor coole ned tankan?

Du veit, det bør være money i bankan.

Tusen, tusen av dem

Som å visp krem!

Men du bør

Stans før det blir te smør.

We need to move

Cuz we’ve got the f@#king grove.

Æ æ æ e trønder

And you’re all under.

Trønder in the house;

But you’re under like a ouse mouse.

Æ bryr mæ ikke

og dem e te å rikke

når æ ska ha “ja”

og dem si “tja”!

For æ e trønder,

og dem e all under

All gone under!

Jeg innrømmer det: min dialekt er ikke den jeg digger villest her i landet. Du skulle bare visst hvor trasig pinlig det kan være å snakke “æ” og “schjø” more than anyone else i hele verden. Når jeg blir sinna er jeg iallefall saved by Vesterålen. Da kommer det fram en slags nordlening i meg, dønn. Men å skrive trøndertekster, sånn ganske uten annen mening enn ment for rap; det er gøy!

Ha en dunder trønder kveld! Her på Lykketoppen har vi det ganske trønderkos nå

Noen ganger i livet, kan man lene seg tilbake og nyte fruktene av alt man sådde i fjor. Jeg har en slik tid nå, der alt går min vei, og det jeg har jobbet for, gir fred, ro og harmoni. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det handler om menneskene jeg omgir meg med; og hvordan alle bånd gir mening når de er knyttet på en behagelig måte. 

Og det er en, han er ganske ny. En jeg ikke har kjent før på denne måten. Vi storkoser oss, og jeg nyter det faktum at det ikke er vinter i privatlivet mitt lenger. Nei, nå som vinteren kom snøende her i dag, entret sommeren inn i dagen min med humor, solskinn og munterhet. Jeg trodde jeg ikke ville ha noen nær meg ever again, men så tok jeg grundig feil. For det finnes en jeg gidder å spoone med. Kun en. Ingen andre tiltrekker meg.

En sjelevenn er en du bare dras mot, og hvis du nekter, kommer kulda til Narnia. Dersom du lytter til kropp og sinn, kan du danse i Narnias sommer intenst og med glede.

Nå som den første snøen har falt, er det min tur til å spise av sommerens frukter, og jeg fryder meg overrasket. For surprise surprise; man hadde ikke fryst til en kald stein-skulptur likevel. Og nå vil jeg bare enjoy that I feel alive, cuz it’s my life. 

Det er så godt å være fri i sin tiltrekning, og vite at den friheten respekteres. Det å gå ut på byen og møte masse coole folk, for så å snike seg hjem til en varm kropp fordi man aldri dro ut for å flirte. Man dro ut for vennskap, og snek seg hjem til elskeren sin for litt privatliv. Akkurat det gleder jeg meg til, for han er en ekte magnet.

Og det beste av alt; det er stor forskjell på en elsker og en kjærest. Anyway; jeg digger ham, akkurat sånn som han er nå.

2 hjem betyr barnefri annenhver helg. Så hva gjør denne barnefaren en lørdag han har begge barna? Jo, inviterer mamman på biffmiddag sammen med han og begge ungene hjemme hos ham.

Hvis man tenker etter, kan et godt foreldresamarbeid handle om å ta litt vare på hverandre i tillegg til det aller viktigste, som jo er å ta vare på de små. 

En glad pappa er en god pappa, og en glad mamma er en god mamma, er glade barn.

Siden vi kun vil det beste for ungene våre, ønsker vi hverandre bare godt.

For å glede barna hentet faren til barna meg i dag, og i baksetet strålte gutta om kapp. Det er uvant for dem å ha besøk av mamman sin i pappahjemmet, så dette gledet de seg til.

Nå skal vi kose oss glugg med biff og gorgonzolasaus, så dette blir et kort innlegg. Det kan jo hende barnefar trenger litt hjelp på kjøkkenet. Eller ikke. Jeg kjenner ingen som lager så god mat som ham. Jeg er en kjøkkentaper i forhold. 

God helg, over og ut fra oss

Tenk å vise fram uferdig kunst. Here we go, dette er første gang jeg maler på så stort lerret; og jeg elsker det! Det er altså ikke ferdig enda, men jeg må bare fortelle om hvilken beroligende effekt det har å sitte sånn og male bilde og glass, mens jeg hører musikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som typisk underdog fra gjøkeredet, skal det en del til før jeg rusler bort til hippiekontoret mitt og maler. Gammel vane vond å vende, og man forventer liksom ikke det store av seg selv. Men når jeg først har satt meg ned er det befriende. Det gjør ingenting at man undervurderer sine evner. Da slipper man å ever bli høy på pæra si.

Det er space kunst som kan gjøre folk i godt humør, jeg liker å lage. Noe som kan lyse opp sinnet, slik jeg selv har blitt dreven i å lyse opp mitt eget bipolare hue. (Det rosa bildet til venstre på veggen har lille Even 3 år malt. Det knøttlille bildet til høyre på veggen malte min far en gang i tiden.)

Drømmen er en stor varm låve sammen med en gjeng kunstnere. Noe kollektivt og positivt. Det hadde virkelig vært noe med et slikt mega atelier. 

Hva med DEG? Bor det en kunstner i hjertet ditt?

Jeg skjønner at du tror det kan være at du muligens kanskje har et problem. Men det er for pokker ikke mitt problem. Særlig ikke i det du ødelegger festen min med forsvarstalen din. Du synes det smaker godt med vodka. Du mener pils er deilig. Du drikker ikke så mye i den store sammenheng. Alkohol er sunt. Bla, bla og atter bla. I know I said it before, men jeg sier det igjen: jeg er så lei av å være freakshowet ditt, når du er den største freaken her. Kan du ikke bare holde kjeft?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Drikker du melk? Super du juice? Cola med eller uten sukker? Liker du vann? Smaker det noe av vann? Tisser du brunt sier du? Skal du da drikke mer vann? Liker du aspartamsmaken i lightsaftene? Hva synes du, skal vi snakke om noe mer INTERESSANT?

For det skjedde igjen: nok en gang var det en sutrete liten tassi som tok det personlig at jeg bare nevnte det: nei takk, jeg er avholds. 

Folk flest tror at jeg har blitt til en slags observant dommer med kritisk nese fordi jeg er edru til enhver tid. De glemmer 3 viktige faktorer:

1. Jeg glemmer ca omkring klokka midnatt at de rundt meg har drukket seg fulle, og skjønner det nesten ikke når de begynner å snøvle og snuble heller, hvor fulle de faktisk er. Fordi jeg ikke tenker over det, men har det morsomt selv. Plutselig husker jeg: “Ahaa han er full ja, det er jo derfor han ikke klarer å snakke der han står og sikler.”

2. Jeg er pretty high on caffein; altså jeg har drukket så mye koffein at jeg er i sprudleform selv. Ja, koffein står på ruslista når du er bipolar. Jeg blir svært hæppi av kaffe, og det går i ett oppi hodet mitt. Jeg har aldeles ikke lyst, mulighet eller konsentrasjon til å drive å bry meg med hva andre drikker og ikke drikker.

3. En av de viktigste grunnene til at jeg ikke drikker, sammenlagt med sykdom og medisiner, er at jeg rett og slett får det veldig kjedelig av å være påvirket av alkohol, i motsetning til kanskje nettopp deg. Jeg er annerledes. Jeg har det best på koffein, og føler meg ikke bedre enn deg selv om jeg er avholds og du ikke. Selv om du tror det.

Men jeg kan ikke snakke for mye om dette, tydeligvis, for da blir jeg pepret med forsvarstaler. Folk har behov for å forsvare det faktum at de drikker, nemlig, når de står ovenfor en som ikke drikker. Som om jeg noensinne tenker over hva i svarte fargeblyanter andre drikker og ikke drikker. 

Så. Må du ta det så personlig at jeg ikke drikker det samme som du drikker? Og tror du virkelig jeg med min ukonsentrerte koffeinhjerne går rundt og husker alt av din fyllekule, dagen derpå? Jeg blir også sliten dagen derpå, og du er ikke navlen i dagen min akkurat da, for å si det sånn. Det eneste jeg lett husker er dersom du oppfører deg som en usmakelig tassi høy på seg selv, ropende til meg midt i gågata så alle hører hvor fyllesinna du er på meg. Been there done that, og siden jeg aldri fikk noen unnskyldning, hører ikke vedkommende mer fra meg. Så jeg både husker og glemmer, jeg som deg. Bare husk en ting; ei lita greie: Du og fylla di er ikke senter i mitt univers, selv om jeg er edru.

Jeg har det mest spennende som edru. Og er det ikke derfor vi drar på fest; for å søke spenning? For min del innebærer det party, ikke å høre på alle grunnene til at du drikker alkohol.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Ååååå jeg drar meg i håret og huffer meg. Nei nei neiiii nå er det “barnefri”. Ja jeg vet jeg trenger det, men så er det ikke i det hele tatt det jeg har lyst til. Jeg vil bare kose meg med to heidundranes coole gutter i hus, og glede meg over hver eneste greie med dem. Smilene deres, de glatte kinnene deres, måten jeg kan stjele klemmer på, og de tar dem tilbake. Og jeg tar klemmen tilbake igjen. Og sånn fortsetter vi leeenge. Masse gode 3åringkoser og masse digge 8åringklemmer. Og nå må jeg savne dem helt til mandag! Grøss, gru og grussegrøss!

So what to do? Jeg har hatt så mange baller i lufta i det siste. Det har vært barnehage, feiring av 3årsdag, sosialt samvær på høyt nivå, operasjon, tannbehandling, skriving av reportasje for Bladet, maleprosjekter og hverdag med barna. Så jeg tenkte pusterom. Tenkte “nåh skal lufta gå ut av meg og jeg skal ikke legge noen planer at aaaall!”

Men nå er jeg mest gira på noe tull. Kanskje man skulle skaffa seg en morsom date, rett og slett? Sånnt har jeg ikke gjort på evigheter. Men hvor finner man en sånn da? For de datene jeg har hatt gjennom datingsider på nettet, de har vært hysterisk morsomme ja. Men ikke av riktig grunn. 

Det er ikke det at jeg er på leting etter en kjærest; men en gøyal kveld med en sjarmis mann. 

Så kjære leser; har du en date til meg i sjorteermet ditt? Han må ha sabla bra humor, ikke snakke stygt om xene sine, ikke blunke 50 ganger i sekundet mens han preker med heliumstemme, ikke drikke seg siklefull, og ellers være snill og grei. I buy my own coffée, og jeg danser ikke swing, men hip hop.

Vet du om en sånn en som jeg kan låne? 

Hun kan aldri dele min tro, og jeg kan aldri bli en del av hennes religion. I forhold til livssyn er vi enige kun når det kommer til en alkoholfri og nikotinfri livsstil, men jeg er om mulig enda mer ekstrem enn henne, fordi jeg ikke spiser unødig sukker og gluten heller. 

Hun er medlem av Jehovas vitner. Jeg er Helene. Bare Helene. Og Helene er aldri en del av noe hun ikke har tenkt ut selv, hva angår guddommelighet og åndelighet.

Hun tror på at hun skal vekkes til live etter døden, og en Gud som heter Jehova. Vi er venner, og vi respekterer grensene i vennskapet. Hun vet at jeg aldri i verden kommer til å takke nei til blodoverføring, og at jeg har mine tarotkort. At mine barn skal vokse opp fri til å bestemme sine retninger selv, og at jeg stødig i min private tro. Jeg er fri fra all religion.

Men venner. Det kan vi være. Så lenge hun respekterer meg, og jeg respekterer henne.

Er det mulig? Skikkelig i orden å være venner med noen fra Jehovas vitner som voksen? Ja definitivt. Vi kan ha lange og interessante samtaler, og jeg forsøker ikke å overbevise henne om at hennes tro ikke er riktig. Det har ikke jeg noe med. Hun kan tro på hva hun vil, og jeg kan tro hva jeg vil. Det er mennesket henne jeg liker å bli kjent med, ikke hvordan hun opplever sin tilhørlighet til gudommelighet. 

Fordommer florerer, men jeg liker å tenke sjæl. Hat og forakt er i mine øyne svært smittsomt. Men jeg er immun. Jovisst kan jeg være kompis med et medlem i samfunnets forhatte sekt. Det betyr ikke at jeg behøver å tro på det samme som henne. Det betyr heller ikke at jeg står i en posisjon der jeg har rett til å dømme henne. 

De som hever seg over andre er ikke stort bedre selv, enn de dem hever seg over. Gjensidig respekt varer så lenge den er gjensidig.

Ja jeg innrømmer med glede at jeg kjenner et medlem i Jehovas vitne, og at jeg digger å prate med henne. Jeg er oppvokst innen et helt annet livssyn, og er altfor preget av en mer humanetisk måte å tenke på, enn noen religion. Jul og påske feires med glede, men ellers holder jeg aftenbønnen min både privat og utenfor kirken. More like nøytral. Forever selvstendig.

Tenke sjæl. Man bør tenke sjæl. Og det gjelder ikke bare hvis man ønsker å holde seg unna religion, men også det å godta andre, selv om de skulle tilhøre en religion man er helt uenig i. 

Hun er ei snill og tøff dame som jeg gjerne tar en kaffe med. Mangfold og atter mangfold: la forskjellene blomstre og viske ut grensene mellom oss. Ikke så enkelt? Jo det er så enkelt som at hun hadde kuttet kontakt med meg dersom hun ikke respekterte mitt ståsted, som jo er langt fra deres ståsted. Eller omvendt. Dersom hun var av det slaget som ville overtale meg til å bli medlem, uten å respektere mine grenser, I would wave goodbye. 

Vi trenger ikke å vinke adjø. Vi kan drikke kaffe, snakke sammen, og unngå diskusjoner der vi vet vi er uenige. Synspunkter er en ting. Å messe for å overtale, noe ganske annet. Uansett kan man ikke hjernevaske en ferdig shinet hjerne. Jeg tok den rundvasken selv for lenge siden, så her finnes ikke et støvkorn å vaske bort. 

Jeg lover min pappa hvor enn han er nå, å for alltid holde meg til jul og påske, takke ja til blodoverføring, og forøvrig la all religion ligge i fred og ro. Han oppdro meg klokt, og jeg følger hans fotspor. Jeg ga ham et løfte en gang i tiden, om å for alltid være fri fra kollektiv samling av religion, tenke sjæl og bygge min egen tro. Det løftet må alle mine venner respektere, også de som velger å kalle det jeg kaller høyere intelligens, Jehova. Jeg tror på alt min far lærte meg, og med det har jeg kommet langt.

Vil vennskapet vare? Det vil tiden vise. Hvis jeg ikke er interessant å kjenne dersom jeg ikke joiner hverken sekt eller religion, da mister jeg også interessen for henne. Men hvis hun også senere respekterer den jeg er, standing outside, da er jeg all inn i vennskapet. 

Pappa måtte nemlig ha blodoverføring da han ble hjerteoperert på midten av 80tallet. Hvis han ikke hadde fått blodoverføring hadde jeg vokst opp uten far. Dette er et følsomt tema, da han var det snilleste mennesket i verden for meg. Pappa glemmer jeg aldri, og alle mine venner respekterer mine minner om en far som lærte meg stødige grunnregler i livet. Du pirker ikke i hjertet til ei ekte pappajente. Slikt kan få henne til å se rødt.

Aksept og respekt, de to ordene kommer man seg langt med, samme hva man velger å tro på. Og ingen, ingen, kan velge for deg.

Hva med deg? Kunne du valgt å være venn med noen fra en sekt eller en religion du selv aldri kommer til å dele troen på, hvis vedkommende respekterte dine grenser?

Jeg har landet i sofaen i stua, og kjenner hvor godt det er å være litt alene. Det er vel stort sett et behov jeg har ganske mye: å få puste ut all by my self. I dag har 3åringen min hatt fri fra barnehagen, og vi har vært ute på tur med ei venninne og barnet hennes. Vi har hengt med folk vi er glad i, og storkoset oss i hele dag. Sosiale. Det er det vi er. Så innmari glad i vennene våre, både ungene og jeg. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Men alle har vi våre behov, og mitt er altså å trekke meg tilbake for meg selv og nyte litt ensomhet. Å la kattene hvile på magen min og bare la kjøkkenet leve sitt eget liv, slenge seg ned i sofaen og overse flekkene på stuebordet. Flekkene kan vente, mens jeg ligger her og glor på TV’n. Jeg vet at minsten fyller soverommet med søt liten guttepust når jeg skal legge meg, og alt er trygt og godt. 

Hva mer kan man ønske seg. En darling? Kjæreste? No way. How to say? Det er det absolutt siste i hele verden jeg ønsker meg nå. Jeg hadde takket nei til det, glatt. Det er jo så godt å ha det som jeg har det akkurat nå. Sist jeg prøvde, bare savnet jeg å være alene i stua mi, og lengtet etter alenetid så intenst, at jeg tror jeg skremte ham bort rent underbevisstisk. Som om det er et ord. Well. Kjæresteri og samboerskap er ikke noe for meg.

Om jeg savner å kysse? Dele spytt? Neeh. Akkurat nå ville det bare vært irriterende. Alt det andre? Nope. Det finnes butikker som selger alt du behøver, for å pakke det godt inn. Den gode samtalen? Jeg har det, med veldig mange. Satt til nærmere tolv i går kveld og skravlet den aller beste prate med herlige Siri, en god venninne av meg. I dag hadde jeg flere fine samtaler også. 

Kjæreste? Hva er det egentlig? Jeg er glad i så mange, men det er jeg selv som er min egen aller beste venn. Jeg funker best med å bo alene med barna. 

Aaah, dette singellivet er digg digg digg. 

Rie Aurora Jeg vil du skal vite at jeg aldri har lest noe så vakkert som teksten du har skrevet i innlegget ditt i kveld. Du er rett og slett en stor poet, og jeg skjønner hva du skriver om. Du er et vakkert vakkert menneske som skriver gull, diamanter og godt gjemte skatter. Du fortjener en klem i kvelden, og jeg sender den til deg akkurat nå. Aldri slutt med musikken i hjertet og poesien fra ditt nirvana. Se inn i øynene omkring deg og hev hodet; vær stolt av den du er. Du er her for å skinne

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Les Rie Aurora’s nydelige tekst i linken: 

http://m.rieaurora.blogg.no/1508957959_til_den_det_mtte_ang.html

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Velkommen til 2017. Nye ord som “bloggbarn” og ferske uttrykk som “eksponering på facebook” har tatt sin plass i tiden, og biler tuter rundt på strøm mens teknologien når nye høyder. Det finnes “smarte hus” og telefoner som vi kan bære med oss, titte på, fikle med og klikke over hvis vi mister dem på asfalten. Eller i do. Begge deler like ille. (Jeg møtte en gang en fyr som fortalte at telefonen han holdt i hånda hadde havnet i do. “Han hadde bare tørka den etterpå”.)

Velkommen til framtida skal du være, men det er desverre en ting jeg tenker litt på for tiden, som har vært i fokus i media i det siste, og det er begrepet “bloggbarn”. 

Vi har morgenstund. Minsten har fri fra barnehagen fordi han og jeg skal på tur med en venninne og hennes barn i dag. Jeg ser treåringen har tatt av seg sokkene og det virker som han fryser litt, selv om stua er varm. Jeg spør om han vil ha et pledd over. Det vil han. Så sier han noe til meg om tegnefilmen han ser på. Da ser jeg ham i øynene og svarer smilende. Han har nettopp spist frokost.

Alt dette er hans behov. Jeg som mor skal passe på å dekke hans behov. Så hva med hans behov for personvern og retten til en barndom i fred og ro? Er det mine behov for å skryte av barna mine offentlig som skal komme først, eller er det behovene til ungene mine som skal ruve over alt? Svaret sier seg selv. Det er barna som kommer først. Guttungene mine trenger ikke bare pledd, mat, bad, kos, stell og trøst. De har behov for at jeg verner om deres identitet og beskytter privatlivet deres. Den første gangen jeg lærte om dette med å beskytte barna på bilder offentlig, var på kurset til Marte Frimand Anda, som står bak bloggen Casakaos.

Her inne på forbipolene kan jeg på noen uker snu det hele til big business og tjene penger på bloggen. Alle bloggere kan, ved å stå på litt ekstra, earn money. På mange måter. Hvis et innlegg havner som en farsott på internett kan man havne på toppen av topplistene, og utfra hvor lenge man ligger der oppe, får man lønning fra blogg.no. Eller man kan inngå reklameavtaler, og tjene på det.

Jeg fikk problemer med å stå for begrepet “bloggbarn” da bloggen ble preget av litt reklame og en del toppliste-plasseringer. Jeg har hittil vært forsiktig innen business, men hva hadde ansiktene til barna mine der oppe på toppen å gjøre? Barnearbeid? Hvor kom de inn i bildet? “Hjelpe mamma å gjøre bloggen interessant ved blottlegging av ansiktene deres”? 

Noen barn er selvsikre, og mange barn er sårbare. Noen barn kan tidlig stå foran speilet for å lete etter feil, og har helt andre behov enn bloggerforeldre som knipser bilder i hytt og pine. Langt mindre at disse bildene ligger på framsida av bloggtoppen, på lik linje med framsidene av VG og Dagbladet.

De små trenger en mamma som setter seg ned og viser alle de nydelige trekkene i det speilbildet, og minner om at utseendet ikke er all verden. De trenger en pappa som garanterer å respektere null fokus på utseendet ved å poste bilder av dem på nett. De behøver et trygt og rolig personvern, og å konsentrere seg om lek, lekser og kids stuff. 

Hvis jeg skal ta bilder av dem hele tiden, vil de bli overbevist om at det som er viktig er hvordan de ser ut. Jeg skjønte ikke dette før, og kan ikke fokusere nok på forvandlingen nå. Det er fullt mulig å drive en blogg uten å eksponere ungene mine for dere. Dere har ikke behov for å se ansiktene til mine skatter, og sånn er det bare. Det må jeg som mor forstå. Når begynte vi å bestemme oss for at alle andre ville se på barna våre til enhver tid? Når ble det greit å tjene grove penger på å vise fram det kjæreste og mest forsvarsløse vi har, for hele verden? Uten at de noensinne rakk å bli myndige nok til å svare et høyt og rungende NEI. 

En god del må slettes her inne på bloggen, og det er ikke jeg selv som avgjør hva. Vi må nok sette oss ned med både facebook og blogg, og ta noen bestemmelser. To gutter er sjefene, og inntil de blir store nok til å ta slike viktige og svært alvorlige avgjørelser, må disse innleggene skjules for public. 

Det er lov å trampe i salaten. Men du blir ikke stående og stampe i paprika, tomat, spinat og agurk, sant! Du kommer deg videre og spiser ikke av samme salat som du før så klumsete tråkket i. 

Jeg har trampet og tråkket; og som blogger: sluttet å stampe. Barna mine skal slippe, og dere skal slippe. Ekspertene har talt, og det er altså mulig å snu, og unngå samme salaten i framtida. Hvilke barn kan si akkurat nå, hvordan eksponering av barndommen føles om 20 år?