Jeg har landet i sofaen i stua, og kjenner hvor godt det er å være litt alene. Det er vel stort sett et behov jeg har ganske mye: å få puste ut all by my self. I dag har 3åringen min hatt fri fra barnehagen, og vi har vært ute på tur med ei venninne og barnet hennes. Vi har hengt med folk vi er glad i, og storkoset oss i hele dag. Sosiale. Det er det vi er. Så innmari glad i vennene våre, både ungene og jeg.
Men alle har vi våre behov, og mitt er altså å trekke meg tilbake for meg selv og nyte litt ensomhet. Å la kattene hvile på magen min og bare la kjøkkenet leve sitt eget liv, slenge seg ned i sofaen og overse flekkene på stuebordet. Flekkene kan vente, mens jeg ligger her og glor på TV’n. Jeg vet at minsten fyller soverommet med søt liten guttepust når jeg skal legge meg, og alt er trygt og godt.
Hva mer kan man ønske seg. En darling? Kjæreste? No way. How to say? Det er det absolutt siste i hele verden jeg ønsker meg nå. Jeg hadde takket nei til det, glatt. Det er jo så godt å ha det som jeg har det akkurat nå. Sist jeg prøvde, bare savnet jeg å være alene i stua mi, og lengtet etter alenetid så intenst, at jeg tror jeg skremte ham bort rent underbevisstisk. Som om det er et ord. Well. Kjæresteri og samboerskap er ikke noe for meg.
Om jeg savner å kysse? Dele spytt? Neeh. Akkurat nå ville det bare vært irriterende. Alt det andre? Nope. Det finnes butikker som selger alt du behøver, for å pakke det godt inn. Den gode samtalen? Jeg har det, med veldig mange. Satt til nærmere tolv i går kveld og skravlet den aller beste prate med herlige Siri, en god venninne av meg. I dag hadde jeg flere fine samtaler også.
Kjæreste? Hva er det egentlig? Jeg er glad i så mange, men det er jeg selv som er min egen aller beste venn. Jeg funker best med å bo alene med barna.
Aaah, dette singellivet er digg digg digg.