Jehovas vitne som din venn?

 

Hun kan aldri dele min tro, og jeg kan aldri bli en del av hennes religion. I forhold til livssyn er vi enige kun når det kommer til en alkoholfri og nikotinfri livsstil, men jeg er om mulig enda mer ekstrem enn henne, fordi jeg ikke spiser unødig sukker og gluten heller. 

 

Hun er medlem av Jehovas vitner. Jeg er Helene. Bare Helene. Og Helene er aldri en del av noe hun ikke har tenkt ut selv, hva angår guddommelighet og åndelighet.

 

Hun tror på at hun skal vekkes til live etter døden, og en Gud som heter Jehova. Vi er venner, og vi respekterer grensene i vennskapet. Hun vet at jeg aldri i verden kommer til å takke nei til blodoverføring, og at jeg har mine tarotkort. At mine barn skal vokse opp fri til å bestemme sine retninger selv, og at jeg stødig i min private tro. Jeg er fri fra all religion.

 

Men venner. Det kan vi være. Så lenge hun respekterer meg, og jeg respekterer henne.

 

Er det mulig? Skikkelig i orden å være venner med noen fra Jehovas vitner som voksen? Ja definitivt. Vi kan ha lange og interessante samtaler, og jeg forsøker ikke å overbevise henne om at hennes tro ikke er riktig. Det har ikke jeg noe med. Hun kan tro på hva hun vil, og jeg kan tro hva jeg vil. Det er mennesket henne jeg liker å bli kjent med, ikke hvordan hun opplever sin tilhørlighet til gudommelighet. 

 

Fordommer florerer, men jeg liker å tenke sjæl. Hat og forakt er i mine øyne svært smittsomt. Men jeg er immun. Jovisst kan jeg være kompis med et medlem i samfunnets forhatte sekt. Det betyr ikke at jeg behøver å tro på det samme som henne. Det betyr heller ikke at jeg står i en posisjon der jeg har rett til å dømme henne. 

 

De som hever seg over andre er ikke stort bedre selv, enn de dem hever seg over. Gjensidig respekt varer så lenge den er gjensidig.

 

Ja jeg innrømmer med glede at jeg kjenner et medlem i Jehovas vitne, og at jeg digger å prate med henne. Jeg er oppvokst innen et helt annet livssyn, og er altfor preget av en mer humanetisk måte å tenke på, enn noen religion. Jul og påske feires med glede, men ellers holder jeg aftenbønnen min både privat og utenfor kirken. More like nøytral. Forever selvstendig.

 

Tenke sjæl. Man bør tenke sjæl. Og det gjelder ikke bare hvis man ønsker å holde seg unna religion, men også det å godta andre, selv om de skulle tilhøre en religion man er helt uenig i. 

 

Hun er ei snill og tøff dame som jeg gjerne tar en kaffe med. Mangfold og atter mangfold: la forskjellene blomstre og viske ut grensene mellom oss. Ikke så enkelt? Jo det er så enkelt som at hun hadde kuttet kontakt med meg dersom hun ikke respekterte mitt ståsted, som jo er langt fra deres ståsted. Eller omvendt. Dersom hun var av det slaget som ville overtale meg til å bli medlem, uten å respektere mine grenser, I would wave goodbye. 

 

Vi trenger ikke å vinke adjø. Vi kan drikke kaffe, snakke sammen, og unngå diskusjoner der vi vet vi er uenige. Synspunkter er en ting. Å messe for å overtale, noe ganske annet. Uansett kan man ikke hjernevaske en ferdig shinet hjerne. Jeg tok den rundvasken selv for lenge siden, så her finnes ikke et støvkorn å vaske bort. 

 

Jeg lover min pappa hvor enn han er nå, å for alltid holde meg til jul og påske, takke ja til blodoverføring, og forøvrig la all religion ligge i fred og ro. Han oppdro meg klokt, og jeg følger hans fotspor. Jeg ga ham et løfte en gang i tiden, om å for alltid være fri fra kollektiv samling av religion, tenke sjæl og bygge min egen tro. Det løftet må alle mine venner respektere, også de som velger å kalle det jeg kaller høyere intelligens, Jehova. Jeg tror på alt min far lærte meg, og med det har jeg kommet langt.

 

Vil vennskapet vare? Det vil tiden vise. Hvis jeg ikke er interessant å kjenne dersom jeg ikke joiner hverken sekt eller religion, da mister jeg også interessen for henne. Men hvis hun også senere respekterer den jeg er, standing outside, da er jeg all inn i vennskapet. 

 

Pappa måtte nemlig ha blodoverføring da han ble hjerteoperert på midten av 80tallet. Hvis han ikke hadde fått blodoverføring hadde jeg vokst opp uten far. Dette er et følsomt tema, da han var det snilleste mennesket i verden for meg. Pappa glemmer jeg aldri, og alle mine venner respekterer mine minner om en far som lærte meg stødige grunnregler i livet. Du pirker ikke i hjertet til ei ekte pappajente. Slikt kan få henne til å se rødt.

 

Aksept og respekt, de to ordene kommer man seg langt med, samme hva man velger å tro på. Og ingen, ingen, kan velge for deg.

Hva med deg? Kunne du valgt å være venn med noen fra en sekt eller en religion du selv aldri kommer til å dele troen på, hvis vedkommende respekterte dine grenser?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg