ParykkParty-gjengen

 

Howdy dudes and snupps 😉 Her i Stjørdal har vi begynt med noe nytt, og mer moro, enn vi forutså. Vi er ParykkParty-gjengen, og vi vil gjerne ha med DEG dersom du er ladie eller gay mann som liker å kle deg ut, og bor i Trøndelag.

Vi forser, lager fester, kler oss ut med parykker osv, og går ut på livet med flere parykker i veska slik at vi kan skifte hårfrisyre straks vi går lei av looken. 

 

Jeg som er avholds og aldri drikker en dråpe alkohol er vel den som ler høyest og danser mest mellom kaffekoppene og isvannglassene.

 

I går var vi på Bamses Pub og laga liv. Jeg lo så mye at jeg automatisk kastet hodet bakover slik jeg veldig ofte gjør når latterkrampa tar meg, og den langhåra parykken med lugg skled av. Plutselig satt jeg der med med ei svart strømpebukse på hodet. Men hey, da fikk vi enda mer å le av 😉

 

Jeg må skryte av alle som satt på den puben akkurat i går, for INGEN gjorde et nummer ut av at jeg er avholds. For første gang var det ikke en eneste person som ville snakke om nettopp dette, og det var skikkelig deilig å slippe fokuset, men nyte midnatta sammen med voksne, brisne, herlige folk 🙂

 

ParykkPartygjengen er tilbake om 2 uker. Da lager vi fest her oppe på Lykketoppen, kler oss ut fra bondeknøl til tupper, frøkener og donnaer, før vi kommer ut og rocker med DEG 😉

 

Her er et lite bildedryss fra i går, med Laila, Annika og meg:

 

Den nye looken 😨😉😁

 

I’m with some crazy people, and I’ll tell you / show you all about it tomorrow 😉

Men før jeg stuper videre inn i kvelden: hva synes du om min nye look? Jeg liker den for øyeblikket, men det kan jo hende at den endrer seg ytterligere i løpet av kvelden. 

Jeg lover å komme tilbake til denne lookgreia i morgen. Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive, for dette er en av livets bedre sommerkvelder, and I need to go with the flow ‘nd the crazy people 😉😉😉 GOOOD HELG, and remember to have some FUN! 😎😁😉
 

 

Slik takler du folk som fucker med tida di

 

Et liv. Sekunder. Minutter. Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Og er man heldig: tiår. En bit av deg bør verdsettes, for du har dårlig tid. 

 

Et sted i livet bør du lære det faktum at alt handler om at du alltid har et valg. At alt er ditt eget ansvar. Kun du kan velge å la noe såre deg. De kan ikke bryte seg inn i hodet ditt og såre deg. Du må velge å la det skje. Å dukke litt ned i skuffelsen og felle et par tårer er lurt, fordi det renser ut smerte; men utover det kan det beste for deg være å velge tanker som gagner deg selv best.

 

En gang kjente jeg en dame som bodde i nærheten av meg. Hver gang vi møttes, og det var ofte, sa hun: “Jeg kan komme til deg i kveld. Vi sees da.” 

De første kveldene laget jeg god mat og te, ryddet og vasket og hadde alt klart. Noen ganger dusjet jeg ekstra lenge og sminket og pyntet meg, klar for en koselig og fresh prat. Andre ganger takket jeg nei til avtaler med gode venner fordi jeg skulle ha besøk av henne. Jeg tok av min dyrebare tid, og satte av tid til en person som ga totalt blaffen i å verdsette timene mine. Hun kom aldri. Hun dukket bare opp da det passet henne å bruke litt tid på meg. Men aldri da hun sa hun skulle komme. All maten jeg laget og alt husarbeidet jeg brukte energi på i forkant av disse kveldene, var bortkastet.

Jeg kunne kjenne det irriterte meg. Ble lei meg og følte meg både oversett og bortprioritert, men bestemte meg raskt for å ta tilbake herredømme over min tid. Jeg sluttet å vente på henne. Hun fortjente ikke så mye som et sekund av mitt liv. 

Jeg kunne velge. Hadde to valg. Jeg kunne la henne styre følelsene mine ved å tenke at jeg var mindre betydningsfull som ikke engang var verdt å holde avtale med, og dermed føle meg såret. Eller jeg kunne velge å tenke at min verdi ikke defineres av mennesker som aldri greier å si fra at de ikke kommer som avtalt likevel.

Jeg valgte det siste. Hun får ikke styre følelsene mine. Jeg venter aldri på henne lenger, og bruker tiden min på folk som gjerne vil finne på gøy sammen med meg.

 

Har du shava deg, sminka deg, pynta deg og forberedt deg, og så blitt “avglemt”? Fucker fuckers med tida di? Det er greit en gang, ikke sant. Alle kan glemme. Men skjer det to ganger har vedkommende allerede stjålet flere timer av ditt verdifulle liv, og du har kanskje avlyst avtaler med spennende mennesker som du heller kunne brukt tiden din på enn å sitte å vente. Slike mønstre tyder på en tidstyv av en timefucker.

 

Tenk tilbake. Du greide deg fint før du møtte denne personen.

Cut the wire. Det eksisterer et bånd mellom deg og vedkommende, og du holder respektabelt og høflig i den ene enden. Den andre enden henger løs, fordi “vennen din” gir blaffen i å holde fast i båndet. Kutt på midten slik at h#n ikke kan piske deg med flere skuffelser.

Det er mange måter å gøre dette på. Så mye forskjellige relasjoner eksisterer mellom mennesker, og blant de som ikke funker på grunn av manglende respekt, finnes den fellesnevneren at det stjeler av både tiden og selvrespekten din.

Kanskje skulle du passe barn, og hadde kjøpt inn små gaver og ekstra mat i skapene. Så fikk du beskjed i siste liten om at det ikke ble noe av, uten særlig gode grunner. Toppers det, men de kunne sagt fra før du blakket deg på forberedelsene. Så har du “venninnen” som avtaler skravlekveld i stua di, og der sitter du og venter.

Du skal ikke bruke livet ditt på å vente. Du skal ha så mye respekt for deg selv at du skal kutte slike bånd. Det handler om å fjerne ditt eget selvbilde fra disse menneskene`s respektløshet. At de gir blaffen i deg, betyr ikke at det sier noe som helst om akkurat deg. Men det sier en del om grensene dine. Signalene vi sender ut er det vi selv som er ansvarlige for; det er vi selv som viser andre hvordan vi vil bli behandlet.

 

Derfor skal du begynne med å gjøre deg selv lykkelig. Skaff deg spennende vennskap, tid til hvile og Space til tidtakende prosjekter. Sørg for å bli så glad i deg selv at du blir din egen aller beste venn. Det er greit å si: “det passer dårlig i kveld. Ring meg i morgen du,” når du vet at vedkommende aldri kommer til å ringe. Først og fremst må du jo redde tida di, så ingen dreper i hjel timene dine. Gå aldri mer med på avtaler, men be dem ringe i morgen. Slik tar du tilbake de delene av livet ditt som du aldri mer skal la noen stjele fra deg.

 

Bestem deg for at ingen skal få fucke med timene dine. De timene får du aldri tilbake. Derfor er det som å drepe en del av livet ditt når de aldri dukker opp og aldri sier fra at de ikke kommer til å dukke opp. Tving tankene over på noe annet enn vedkommende, og finn på noe gøy heller. Du er menneske, så du kommer til å bli litt plaget av små tanker omkring skuffelsen, men bare peil over på sideveier til du havner på et spor der personen er glemt og fortrengt. Gjør noe fysisk. Dra på besøk til en god venn, vask hjemmet ditt, tren, gå på kino eller gå en lang tur med ei venninne og prat om alt mulig annet enn timefuckers.

 

For det du fokuserer på får du mer av.

Og timefuckers, …vel, vil du miste flere drepte timer og stjålne minutter? 😉

Jeg hadde så sosial angst at jeg gjemte meg under dyna

 

Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

 

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

 

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

 

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene’s hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om 😉 

 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene:

 

 

Toåring sjarmerte bussjåfør i senk, se hva som så skjedde

 

Han ligger der og triller noe mellom fingertuppene. Det er leggetid oppi mammasenga siden muttern ikke har noen mann å ta hensyn til, og gullgravinga er godt i gang. Jeg ser gullklumpen ramler ned.

 

Så ligger han der og blunker. Da ser jeg det. God damned, gullklumpen har ramla oppå hans venstre øyelokk, og det er bare å utføre en av mammapliktene: snørrfjerning. Den havner på hånda mi, og alle parents vet at der sitter gullklumpen fast som vindus-slim. Noen minutter tidligere lå jeg der og tenkte på en fyr jeg synes er hot. Nå fighter jeg tidenes gullsnørr for harde livet.

Han “legger seg til å sove”, før han plutselig skraper noen små fingre på armen min. “Sile sile hihi!”

 

Dagen har vært lang og spennende for en liten toåring. Frokosten ble spist i ro og fred foran Dora og pysjheltene, før det braket løs med en dupp i barnehagen. Han og sykkelgjengen hadde nok litt av hvert å styre med i kinderghettoen i dag.

 

Imens drev muttern og jogget nedi joggeskogen sin i sentrum, blant hundebæsjer og andre sikre sommertegn, mens hun tenkte på hva den lille sjarmøren smeltet hjertet hennes med på sengekanten i går kveld, da han sa: “Mårra banehagen shøpe is ættepå!” 

Jeg var ikke i tvil, etter en lang dag i barnehagen med kinderkollegaene sine, fortjente han en is. Så jeg løp hjem, trente en teit dans på stua mellom styrkestunts, og la ivei gjennom dusjen, før jeg løp videre for å hente knerten min.

 

Vi har alltid hatt med barnevogna på bussen, men i dag skulle han få føle seg stor og sterk som den 3åringen han blir i oktober. Ei hyggelig dame kjørte bussen, og Even satt der og skravlet om is, biler og farger på veien ned til sentrum. Han imponerte tydeligvis bussjåføren veldig, for hun smilte og skrøt av ham. 

 

Da vi skulle gå av bussen plinget hun ut en 20krone til min søte lille sønn, og sa: “Her lille venn, kjøp deg isen du har gledet deg til. Du er så flink, den har du fortjent!” 

Han ropte: “En PÆNGE!? HÅHÅ MAMMA!” og så slengte han slengkyss etter bussen, før han kjøpte seg en “sokoladeis” og koste seg skikkelig.

 

En bussjåfør? Hva det er? Jo det er ei dame med godt hjerte. For selv om toåringen min kanskje glemmer henne, skal denne mamman minne ham på det hver sommer når han vil kjøpe seg en is. Noen ganger er en tjuekrone verdt en million hjerter 😍

Du selger porno for menn, men har du glemt oss damene?

 

Warning: her kommer et såkalt grovt innlegg fra forbipolene.blogg.no. Det er bare det, at jeg mener det er grovere å forvente at vi kvinner skal tie.

 

Kjære unge mann, kioskansatte på Trondheim torg; husker du meg? Hun du garantert trodde hadde rømt fra en eller annen anstalt, eller i alle fall måtte lide av noe kvinnelig noe. Som pms. Eller noen andre former for hormonutbrudd. Kanskje det, men jeg mente det jeg sa, og du blir ikke kvitt meg så lett: tittei, her er jeg på internett også.

Stakkars deg, det var du som til slutt fikk spørsmålet. For så lenge har jeg villet spørre, i hvilken som helst kiosk.

Det var en vakker gråværsdag i Trondheim sentrum, og jeg fikk akutt behov for tyggis. Men da jeg vandret inn i kiosken der du jobber, ble jeg også påmint andre behov. Som vanlig lette jeg men kunne ikke finne, noe som jeg kunne bruke for å tilfredsstille de behovene. Blader i mangfold på rekke og rad. Fantastiske greier det altså, men det var kun nakne damer å se. Som vanlig. Nemmen hei, en nestennaken mann! ..ååja, for homofile det ja, Ikke ET ENESTE BLAD tilpasset MEG som KVINNE.

 

Åja, tenkte jeg; det KAN jo hende de har tatt til vett og husket meg: kanskje det finnes en vibrator å kjøpe da, i det minste.. 

Siden jeg ikke så noen, tenkte jeg at nå er jaggu tiden inne: det er år 2017 og noen må si fra at, heey, dere glemte damene! Vi har også behov!

Jeg la tyggisen på disken og fyrte løs mens jeg pekte på pornobladene: “Jeg ser dere selger verktøy for menn. Ja det kan jo alle se. Barna også. Men selger dere verktøy for oss damer?”

Du rødmet og hvisket: “Heeeh?”

Så jeg fyrte løs igjen. Enda høyere og mer tydelig, så du skulle høre: “Jeg ser dere selger verktøy for menn her. Du vet: pornobladene. Men jeg ser ingen blader for oss damer her, så jeg lurer på om dere selger vibratorer eller noe i den duren her da?”

 

Nå ble det vanskelig for deg, så jeg. Du så helt skremt ut stakkar. Det du sa skulle nok være et slags “nei”, men jeg hørte ikke helt. Siden det ble så tøft for deg lot jeg det ligge, men jeg så deg da jeg snudde meg. Du stod med hendene foran munnen og fniste et eller annet til kollegaen din, en ung jente.

 

Jeg beklager at du måtte finne det ut på denne måten. At du fikk vite en slik travel dag på jobb, at damer også har behov. Ja dette var nok et stort gosh for deg, der du har gått rundt i din egen pornoboble og trodd at kvinner er fødemaskiner uten evne til å oppleve nytelse. Derfor var det nok et sjokk hinsides virkeligheten for deg, at et slikt kvinnevesen avslørte noe ganske annet. Noe så FREKT av meg, hva? For det er ikke i det hele tatt frekt av dere i butikkbransjen å GLEMME damer`s behov, lære ungdommene som handler hos dere at kvinner er avkledde objekter, mens menn tilhører en mer fornuftig arena. Shame on you.

 

Vi vil også kjøpe verktøy i kiosken der du jobber. Både avkledde menn og andre mer nyttige greier. It`s Natural, dude, tell your boss!

 

Sharing is caring for the WOMAN 😉

Bokanmeldelse: “Smil gjennom tårer” av Ingrid Anette Hoff Melkersen

 

Det nærmer seg sommertid, og TVskjermen kommer til å ta ferie. I den anledning tenkte jeg å bruke noen uker på en bokanmeldelse. Og hva passer vel da bedre enn å velge boka til ei jeg selv har skrevet om her inne på forbipolene? Nemlig forfatter, foredragsholder og blogger Ingrid Anette Hoff Melkersen med hennes “Smil gjennom tårer. 

 

Men hva i alle dager skjedde? På en to tre hadde jeg lest ei hel bok. Fordelt over 3 kvelder, fløy den gjennom hue mitt som en vind. En ting er sikkert; denne dama hypnotiserer deg. Hun tryller og trollbinder deg fra perm til perm. Ukene jeg skulle bruke på dette ble altså forvandlet til et par kvelder, og jeg sitter igjen og vil ha mer. Jeg ønsker at denne amazing forfatteren skal skrive flere slike lettleste bøker, asap! Jeg greier nemlig ikke å lese tungleste bøker, så dette var rene godteposen for ei lesehoppe som meg.

 

Boken begynner med å stupe rett inn i en utfordrende ungdomstid, der Ingrid som 16åring får beskjed om at hun lider av Morbus Crohn, for så å bringe leseren gjennom flere visuelle bilder av Ingrid’s barndom i Litjmarka i Hegra, rett utenfor Stjørdal i Nordtrøndelag.

 

Vi blir kjent med familie, slekt, venner, en stødig ektemann, og deres tre barn Elias, Vilde og Tuva. Vi får innblikk i en nydelig og svært utprøvd kjærlighetshistorie oppi det hele, mellom Ingrid og hennes Daniel. 

 

Hvordan er det mulig å fortelle en så vanskelig sykdomshistorie uten å fremstille seg selv som et offer? Få aner, men Ingrid Anette har knekt koden; hun skriver det hele med elegant penn, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at hun er en supertøffing. Som Daniel sa: “Ingrid Anette er ingen pingle!”

 

Det er av høyst betydning for samfunnets utvikling omkring både selve sykdommen Crohns, og hva angår fordomsbekjemping; at denne boken er skrevet og publisert. Og man behøver ikke å være interessert i å vite mer om sykdommen for å lese denne boken; Ingrid har klart å satt ord på en svært spennende historie, som man altså ikke greier å legge fra seg. 

 

Det hele er skrevet slik at det er trillende lett å lese. Akkurat passe med billedlig visualisering er blandet med sannhet fra lever og hjerte, og boken oser av kvalitet. Her er tatt tak i mange viktige temaer, og gjort interessant i samme slengen.

 

For å være helt ærlig var jeg forutinntatt, og tenkte at jeg, siden jeg har skrevet deler av historien selv, kom til å synes dette var en tunglest bok med fakta jeg visste fra før. Så feil jeg tok! Det er bare synd at jeg er ferdig med den nå, cuz I want more! Jeg kommer til å ringe Ingrid og trygle henne om å skrive flere bøker. Selv er jeg skribent jeg også, men få av oss skriveglade kan måle oss med den geniale måten Hoff Melkersen skriver på i denne boken.

 

ANBEFALES som sommerlektyre; men husk å skaffe deg flere bøker, for denne leser du ut på noen kvelder. I promise. Og du kommer til å grine, garantert. Etterpå vil du sitte igjen med respekt av en annen verden, provosert over svenske tøtter i pripne bassenger, fly forbanna, overlykkelig over et saltohopp på en fotballbane, og sjeleglad over at hovedpersonen fortsatt er med oss den dag i dag.

 

Jeg tar meg den friheten å linke deg videre til Ingrid Anette Hoff Melkersen’s blogg, uten at hun vet det selv. Der kan du nemlig bestille boka, samt kjøpe den i bokhandelen. http://www.ingridanette.com/

 

Bok anmeldt av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no

 

 

Jeg elsker deg, digger deg, liker deg!

 

Åh, som jeg digger deg, elsker deg, liker deg! Livet mitt var ikke det samme uten DEG!

 

Jeg har nok en gang ligget krøllet nedi sofaen, og vrælt av latter, heldig som ikke datt ned. Jeg har hoppet rundt i stua på en fot, og jeg har grått en tåre. Ok, to. To tårer. Alt dette fordi jeg snakket med deg på telefonen, du ditt multigeni.

 

Vi ble venninner som 18åringer, og har bodd sammen både på hybler, leiligheter og institusjoner. Vi har lekt hippier sammen og hatt latterkramper av dimensjoner sammen. En skog ble til en jungel, en godtepose på torget en vane, og hvorfor er det bare du og jeg som vet.

Så ble vi voksne da, omsider. Mammaer. Noen god damned steike coole mammaer, synes du ikke det?

 

I blant må vi snakkes på telefonen. Vi må ha update, og vi må ha de vanlige latterkrampene. For samme hvor kjipe dager vi har innimellom all den diagnotiserte ekstasen, greier vi å finne tilbake til den gode gamle humoren. Det er enda godt ingen hører oss akkurat da, for den humoren er ganske grov og absurd. Finsmidd for galgen, rett og slett.

 

Du skal vite, vennen min, at i dine seneste timer er jeg med deg. I dine dypeste, tristeste mørketider, kan du stole på meg. En humorist bærer ofte på mer hjertesmerte, enn en som aldri har behøvd å dekke over alt det vonde. Jeg kjenner deg, og vet hvem du er. En vakker, flott, smart og snill kvinne som prøver å holde hodet over samfunnets største innsjø. Jeg kommer roende med jålla, straks du behøver meg, skal du vite.

Du er stjernen som skinner på vannoverflaten. Du er en av de største gledene livet har gitt meg; bedre galskap enn deg finnes ei.

 

To mødre med hver sin barnevogn på Trondheim torg, that`s us my dear. For alltid knyttet til hverandre. Vi skulle møtes igjen et annet sted, en annen tid.

 

Du kommer til å le av at jeg skriver at jeg elsker deg. Men jeg gjør det; elsker nære venner som deg.  Du er priceless, og jeg vet at hvis jeg sa til deg at jeg satte pris på deg, ville du svart: “To fæmti.”

Venner som deg er verdt så mye mer enn money.

Venner som deg er selve livet`s innpakning.

Og du er av type vakker cellofan!

 

 

Hold den fylla di unna lekeplassen

 

Du kommer sjanglende med dama di i armen. Som et kjent innslag i bybildet er det flere år siden du begynte å hilse. Jeg har alltid brukt å nikke tilbake. Det er en småby dette her; de fleste er på hils.

Men nå befinner vi oss på barna’s arena, i en park i sentrum midt på dagen. Sola skinner og barna har hoppet gjennom små fontener, så jeg har lagt toåringen min på et pledd der jeg er i gang med å skifte bleie, før vi skal rusle videre. 

Du har fylla og dama di med deg, og går helt bort til oss, der du står og svaier mens du snøvler noe som minner om at du vil hilse på ungene mine. 

 

Jeg sier nei.

Du sier hæ.

Jeg sier: “Du får ikke hilse på barna mine nå som du har drukket alkohol!”

Du sier hæ.

Jeg gjentar: “Du har drukket alkohol, og skal selvfølgelig ikke være her sammen med barna mine. Det tror jeg du skjønner..”

Så kommer fjortisfyllprekenen, selv om du forlengst må ha passert 60. Det er selvfølgelig du som snakker. Dama di sier aldri noe. Det er som om du fnyser, før du fyrer løs:

“Hæææ? E du SÅNN? Hærreguuud ass. Atte går an!”

Jeg svarer deg at jeg er mamma, og at ja, sånn er jeg! 

 

Der dere virrer videre er jeg forbauset. For det kunne virke som om du mente jeg skulle sette mine barn`s behov til side for å “være cool nok for deg og den fylla di”. For barna mine har mange behov, og et av dem er å være omgitt av trygge, stabile omgivelser. En drita full fremmed mann og ei like full taus dame vaiende over seg, er rett og slett ikke trygt. Trodde du det var dine behov som gjaldt der nede på lekeplassen i dag?

 

Men du lurer altså på om “jeg er sånn”. sånn kjedelig straight dame.

Nå skal du få svaret ditt. For du spør ikke en mamma om sånnt rett foran ungene hennes, men det har livet kanskje ikke lært deg? For jeg tenkte barna mine skulle få være i fred, som vanlig, akkurat der og da. Ja, jepp; sånn er jeg! Men kjedelig er det du som er. Det er rett og slett forferdelig kjedelig hvordan den fylla di har fått følger for deg og omgivelsene dine, uten å gå nærmere inn på lukta av det. Selv lever jeg et spennende liv, og ikke en time sammen med disse barna mine er kjedelig. Straight må det oppleves når det går vane i noe. Du har for vane å finne noe tøft og coolt i det å drikke seg drita. Det er ikke jeg som er straight, men du. Og du er ikke viktigere enn barna mine; jeg kommer til å sette disse grensene, uansett hvor mye det plager deg at “jeg er sånn”. Hvis jeg er teit i din verden, er det som kompliment å regne for min del. Jeg er ikke her for å være cool nok for deg, spritflaska og sjømannstattisene dine; jeg er her for å være cool nok for BARNA MINE. Jeg er ikke fan av deg, men en omsorgsfull MAMMA.

 

For, hva i alle faderullan dei er det du innbiller deg? Fint at folk skal respektere deg og fylla di, og at man skal forstå seg ihjel omkring dette emnet. Men selvfølgelig ER JEG SÅNN, at jeg ønsker at barna mine skal få være i fred på lekeplassen sin, uten at en snøvlende nisse absolutt skal bøye seg over dem med spritånden sin og “hilse på”!

Du vet nok meget godt at vi foreldre unngår å hisse oss opp i nærheten av barna våre. Er det derfor du har blitt vant til at du ikke blir irettesatt på den måten du fortjener, der du driver og valser drita full omkring små og store på lekeplassen?

Det er ikke deg og dama di man skal ta hensyn til i en slik situsjon. Hvis du har driti på draget og drukki deg drita midt på dagen; hvorfor i alle dager er det en lekeplass du for enhver pris må sjangle deg gjennom med dama di på halv tolv? Vi foreldre må regne med litt av hvert i gågater og offentlige fortau,

 

….men vennligst hold den fylla di unna lekeplassen!

 

Den vonde sannheten

 

Man lærer underveis i livet, å la andre mennesker være i fred med sine valg. Det handler om å innse at man aldri kan fikse andre, men fokusere på å fikse på seg selv. Alle avgjørelser tas i enhver hjerne, av enhver hjerne, samme hvor mye man vil så gjerne  ….hjelpe dem på vei, må man innse at man kun kan be til det man tror på, for så å la dem være i fred. Hvis de finner inspirasjon i deg, er det flott. Men det er noe ingen andre kan finne, enn dem selv. Hvis de bestemmer seg for å lære av deg, er det vakkert, men de må bestemme seg for dette selv. Du kan ikke bestemme det for dem. 

 

Denne teksten handler om det. Man kan bli glad i folk, men da må man prøve å bli like glad i smerten i å se dem ta valgene som tynger bruen deres faretruende. Det er deres vei, og den krysset din vei. Der må du holde deg. Du kan ikke blande veiene. For man kan bare be en bønn, og sette seg ned i gresset med tårer i øynene. Det er den vonde sannheten. Man ser dem gå mot den stormete retningen, og håper de stopper opp og lytter til vinden før bruene ikke lenger tåler tyngden av bagasjen.

 

Bridge 
 

I hope you reach your shore,

so you can heal your sore.

Your bridge, your bridge,

will it carry your baggage,

or will it break

of your heavy heart eak?

 

I hope you take the guidance

and every lucky chance.

I pray for you,

cuz that’s all I can do.

 

Your life is the hard way

but you need to listen.

Mine was too, walking my shoe,

But I made myself a joyride,

decided no more hide in my world wide.

Only you can hear the wind

that’s ment for you.

Only you can feel the power

of joy in natural rain shower.

And I could meet you there.

 

The wiew around.

The noisy sound.

It’s too much,

sound to touch.

Can you hear my silence?

Use your sence.

You’re so good damned smart,

just connect brain with heart.

 

I can only step a side

and watch your wrong ride.

It aint my business.

Aint my kiss.

But in your darkest nights of sorrow,

remember I will be there tomorrow.

It’s one choice,

one owner of the voice.

 

If the bridges are strong

I might sing you this song.

Tomorrow my prayers will guide

your sence of joy and pride.

 

Good luck on the road;

maybe I’ll see you behind your cloud.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, 2017.