Et liv. Sekunder. Minutter. Timer. Dager. Uker. Måneder. År. Og er man heldig: tiår. En bit av deg bør verdsettes, for du har dårlig tid. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et sted i livet bør du lære det faktum at alt handler om at du alltid har et valg. At alt er ditt eget ansvar. Kun du kan velge å la noe såre deg. De kan ikke bryte seg inn i hodet ditt og såre deg. Du må velge å la det skje. Å dukke litt ned i skuffelsen og felle et par tårer er lurt, fordi det renser ut smerte; men utover det kan det beste for deg være å velge tanker som gagner deg selv best.

En gang kjente jeg en dame som bodde i nærheten av meg. Hver gang vi møttes, og det var ofte, sa hun: “Jeg kan komme til deg i kveld. Vi sees da.” 

De første kveldene laget jeg god mat og te, ryddet og vasket og hadde alt klart. Noen ganger dusjet jeg ekstra lenge og sminket og pyntet meg, klar for en koselig og fresh prat. Andre ganger takket jeg nei til avtaler med gode venner fordi jeg skulle ha besøk av henne. Jeg tok av min dyrebare tid, og satte av tid til en person som ga totalt blaffen i å verdsette timene mine. Hun kom aldri. Hun dukket bare opp da det passet henne å bruke litt tid på meg. Men aldri da hun sa hun skulle komme. All maten jeg laget og alt husarbeidet jeg brukte energi på i forkant av disse kveldene, var bortkastet.

Jeg kunne kjenne det irriterte meg. Ble lei meg og følte meg både oversett og bortprioritert, men bestemte meg raskt for å ta tilbake herredømme over min tid. Jeg sluttet å vente på henne. Hun fortjente ikke så mye som et sekund av mitt liv. 

Jeg kunne velge. Hadde to valg. Jeg kunne la henne styre følelsene mine ved å tenke at jeg var mindre betydningsfull som ikke engang var verdt å holde avtale med, og dermed føle meg såret. Eller jeg kunne velge å tenke at min verdi ikke defineres av mennesker som aldri greier å si fra at de ikke kommer som avtalt likevel.

Jeg valgte det siste. Hun får ikke styre følelsene mine. Jeg venter aldri på henne lenger, og bruker tiden min på folk som gjerne vil finne på gøy sammen med meg.

Har du shava deg, sminka deg, pynta deg og forberedt deg, og så blitt “avglemt”? Fucker fuckers med tida di? Det er greit en gang, ikke sant. Alle kan glemme. Men skjer det to ganger har vedkommende allerede stjålet flere timer av ditt verdifulle liv, og du har kanskje avlyst avtaler med spennende mennesker som du heller kunne brukt tiden din på enn å sitte å vente. Slike mønstre tyder på en tidstyv av en timefucker.

Tenk tilbake. Du greide deg fint før du møtte denne personen.

Cut the wire. Det eksisterer et bånd mellom deg og vedkommende, og du holder respektabelt og høflig i den ene enden. Den andre enden henger løs, fordi “vennen din” gir blaffen i å holde fast i båndet. Kutt på midten slik at h#n ikke kan piske deg med flere skuffelser.

Det er mange måter å gøre dette på. Så mye forskjellige relasjoner eksisterer mellom mennesker, og blant de som ikke funker på grunn av manglende respekt, finnes den fellesnevneren at det stjeler av både tiden og selvrespekten din.

Kanskje skulle du passe barn, og hadde kjøpt inn små gaver og ekstra mat i skapene. Så fikk du beskjed i siste liten om at det ikke ble noe av, uten særlig gode grunner. Toppers det, men de kunne sagt fra før du blakket deg på forberedelsene. Så har du “venninnen” som avtaler skravlekveld i stua di, og der sitter du og venter.

Du skal ikke bruke livet ditt på å vente. Du skal ha så mye respekt for deg selv at du skal kutte slike bånd. Det handler om å fjerne ditt eget selvbilde fra disse menneskene`s respektløshet. At de gir blaffen i deg, betyr ikke at det sier noe som helst om akkurat deg. Men det sier en del om grensene dine. Signalene vi sender ut er det vi selv som er ansvarlige for; det er vi selv som viser andre hvordan vi vil bli behandlet.

Derfor skal du begynne med å gjøre deg selv lykkelig. Skaff deg spennende vennskap, tid til hvile og Space til tidtakende prosjekter. Sørg for å bli så glad i deg selv at du blir din egen aller beste venn. Det er greit å si: “det passer dårlig i kveld. Ring meg i morgen du,” når du vet at vedkommende aldri kommer til å ringe. Først og fremst må du jo redde tida di, så ingen dreper i hjel timene dine. Gå aldri mer med på avtaler, men be dem ringe i morgen. Slik tar du tilbake de delene av livet ditt som du aldri mer skal la noen stjele fra deg.

Bestem deg for at ingen skal få fucke med timene dine. De timene får du aldri tilbake. Derfor er det som å drepe en del av livet ditt når de aldri dukker opp og aldri sier fra at de ikke kommer til å dukke opp. Tving tankene over på noe annet enn vedkommende, og finn på noe gøy heller. Du er menneske, så du kommer til å bli litt plaget av små tanker omkring skuffelsen, men bare peil over på sideveier til du havner på et spor der personen er glemt og fortrengt. Gjør noe fysisk. Dra på besøk til en god venn, vask hjemmet ditt, tren, gå på kino eller gå en lang tur med ei venninne og prat om alt mulig annet enn timefuckers.

For det du fokuserer på får du mer av.

Og timefuckers, …vel, vil du miste flere drepte timer og stjålne minutter? 😉

Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene’s hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om 😉 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene:

Warning: her kommer et såkalt grovt innlegg fra forbipolene.blogg.no. Det er bare det, at jeg mener det er grovere å forvente at vi kvinner skal tie.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kjære unge mann, kioskansatte på Trondheim torg; husker du meg? Hun du garantert trodde hadde rømt fra en eller annen anstalt, eller i alle fall måtte lide av noe kvinnelig noe. Som pms. Eller noen andre former for hormonutbrudd. Kanskje det, men jeg mente det jeg sa, og du blir ikke kvitt meg så lett: tittei, her er jeg på internett også.

Stakkars deg, det var du som til slutt fikk spørsmålet. For så lenge har jeg villet spørre, i hvilken som helst kiosk.

Det var en vakker gråværsdag i Trondheim sentrum, og jeg fikk akutt behov for tyggis. Men da jeg vandret inn i kiosken der du jobber, ble jeg også påmint andre behov. Som vanlig lette jeg men kunne ikke finne, noe som jeg kunne bruke for å tilfredsstille de behovene. Blader i mangfold på rekke og rad. Fantastiske greier det altså, men det var kun nakne damer å se. Som vanlig. Nemmen hei, en nestennaken mann! ..ååja, for homofile det ja, Ikke ET ENESTE BLAD tilpasset MEG som KVINNE.

Åja, tenkte jeg; det KAN jo hende de har tatt til vett og husket meg: kanskje det finnes en vibrator å kjøpe da, i det minste.. 

Siden jeg ikke så noen, tenkte jeg at nå er jaggu tiden inne: det er år 2017 og noen må si fra at, heey, dere glemte damene! Vi har også behov!

Jeg la tyggisen på disken og fyrte løs mens jeg pekte på pornobladene: “Jeg ser dere selger verktøy for menn. Ja det kan jo alle se. Barna også. Men selger dere verktøy for oss damer?”

Du rødmet og hvisket: “Heeeh?”

Så jeg fyrte løs igjen. Enda høyere og mer tydelig, så du skulle høre: “Jeg ser dere selger verktøy for menn her. Du vet: pornobladene. Men jeg ser ingen blader for oss damer her, så jeg lurer på om dere selger vibratorer eller noe i den duren her da?”

Nå ble det vanskelig for deg, så jeg. Du så helt skremt ut stakkar. Det du sa skulle nok være et slags “nei”, men jeg hørte ikke helt. Siden det ble så tøft for deg lot jeg det ligge, men jeg så deg da jeg snudde meg. Du stod med hendene foran munnen og fniste et eller annet til kollegaen din, en ung jente.

Jeg beklager at du måtte finne det ut på denne måten. At du fikk vite en slik travel dag på jobb, at damer også har behov. Ja dette var nok et stort gosh for deg, der du har gått rundt i din egen pornoboble og trodd at kvinner er fødemaskiner uten evne til å oppleve nytelse. Derfor var det nok et sjokk hinsides virkeligheten for deg, at et slikt kvinnevesen avslørte noe ganske annet. Noe så FREKT av meg, hva? For det er ikke i det hele tatt frekt av dere i butikkbransjen å GLEMME damer`s behov, lære ungdommene som handler hos dere at kvinner er avkledde objekter, mens menn tilhører en mer fornuftig arena. Shame on you.

Vi vil også kjøpe verktøy i kiosken der du jobber. Både avkledde menn og andre mer nyttige greier. It`s Natural, dude, tell your boss!

Sharing is caring for the WOMAN 😉

Åh, som jeg digger deg, elsker deg, liker deg! Livet mitt var ikke det samme uten DEG!

Jeg har nok en gang ligget krøllet nedi sofaen, og vrælt av latter, heldig som ikke datt ned. Jeg har hoppet rundt i stua på en fot, og jeg har grått en tåre. Ok, to. To tårer. Alt dette fordi jeg snakket med deg på telefonen, du ditt multigeni.

Vi ble venninner som 18åringer, og har bodd sammen både på hybler, leiligheter og institusjoner. Vi har lekt hippier sammen og hatt latterkramper av dimensjoner sammen. En skog ble til en jungel, en godtepose på torget en vane, og hvorfor er det bare du og jeg som vet.

Så ble vi voksne da, omsider. Mammaer. Noen god damned steike coole mammaer, synes du ikke det?

I blant må vi snakkes på telefonen. Vi må ha update, og vi må ha de vanlige latterkrampene. For samme hvor kjipe dager vi har innimellom all den diagnotiserte ekstasen, greier vi å finne tilbake til den gode gamle humoren. Det er enda godt ingen hører oss akkurat da, for den humoren er ganske grov og absurd. Finsmidd for galgen, rett og slett.

Du skal vite, vennen min, at i dine seneste timer er jeg med deg. I dine dypeste, tristeste mørketider, kan du stole på meg. En humorist bærer ofte på mer hjertesmerte, enn en som aldri har behøvd å dekke over alt det vonde. Jeg kjenner deg, og vet hvem du er. En vakker, flott, smart og snill kvinne som prøver å holde hodet over samfunnets største innsjø. Jeg kommer roende med jålla, straks du behøver meg, skal du vite.

Du er stjernen som skinner på vannoverflaten. Du er en av de største gledene livet har gitt meg; bedre galskap enn deg finnes ei.

To mødre med hver sin barnevogn på Trondheim torg, that`s us my dear. For alltid knyttet til hverandre. Vi skulle møtes igjen et annet sted, en annen tid.

Du kommer til å le av at jeg skriver at jeg elsker deg. Men jeg gjør det; elsker nære venner som deg.  Du er priceless, og jeg vet at hvis jeg sa til deg at jeg satte pris på deg, ville du svart: “To fæmti.”

Venner som deg er verdt så mye mer enn money.

Venner som deg er selve livet`s innpakning.

Og du er av type vakker cellofan!

Du kommer sjanglende med dama di i armen. Som et kjent innslag i bybildet er det flere år siden du begynte å hilse. Jeg har alltid brukt å nikke tilbake. Det er en småby dette her; de fleste er på hils.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nå befinner vi oss på barna’s arena, i en park i sentrum midt på dagen. Sola skinner og barna har hoppet gjennom små fontener, så jeg har lagt toåringen min på et pledd der jeg er i gang med å skifte bleie, før vi skal rusle videre. 

Du har fylla og dama di med deg, og går helt bort til oss, der du står og svaier mens du snøvler noe som minner om at du vil hilse på ungene mine. 

Jeg sier nei.

Du sier hæ.

Jeg sier: “Du får ikke hilse på barna mine nå som du har drukket alkohol!”

Du sier hæ.

Jeg gjentar: “Du har drukket alkohol, og skal selvfølgelig ikke være her sammen med barna mine. Det tror jeg du skjønner..”

Så kommer fjortisfyllprekenen, selv om du forlengst må ha passert 60. Det er selvfølgelig du som snakker. Dama di sier aldri noe. Det er som om du fnyser, før du fyrer løs:

“Hæææ? E du SÅNN? Hærreguuud ass. Atte går an!”

Jeg svarer deg at jeg er mamma, og at ja, sånn er jeg! 

Der dere virrer videre er jeg forbauset. For det kunne virke som om du mente jeg skulle sette mine barn`s behov til side for å “være cool nok for deg og den fylla di”. For barna mine har mange behov, og et av dem er å være omgitt av trygge, stabile omgivelser. En drita full fremmed mann og ei like full taus dame vaiende over seg, er rett og slett ikke trygt. Trodde du det var dine behov som gjaldt der nede på lekeplassen i dag?

Men du lurer altså på om “jeg er sånn”. sånn kjedelig straight dame.

Nå skal du få svaret ditt. For du spør ikke en mamma om sånnt rett foran ungene hennes, men det har livet kanskje ikke lært deg? For jeg tenkte barna mine skulle få være i fred, som vanlig, akkurat der og da. Ja, jepp; sånn er jeg! Men kjedelig er det du som er. Det er rett og slett forferdelig kjedelig hvordan den fylla di har fått følger for deg og omgivelsene dine, uten å gå nærmere inn på lukta av det. Selv lever jeg et spennende liv, og ikke en time sammen med disse barna mine er kjedelig. Straight må det oppleves når det går vane i noe. Du har for vane å finne noe tøft og coolt i det å drikke seg drita. Det er ikke jeg som er straight, men du. Og du er ikke viktigere enn barna mine; jeg kommer til å sette disse grensene, uansett hvor mye det plager deg at “jeg er sånn”. Hvis jeg er teit i din verden, er det som kompliment å regne for min del. Jeg er ikke her for å være cool nok for deg, spritflaska og sjømannstattisene dine; jeg er her for å være cool nok for BARNA MINE. Jeg er ikke fan av deg, men en omsorgsfull MAMMA.

For, hva i alle faderullan dei er det du innbiller deg? Fint at folk skal respektere deg og fylla di, og at man skal forstå seg ihjel omkring dette emnet. Men selvfølgelig ER JEG SÅNN, at jeg ønsker at barna mine skal få være i fred på lekeplassen sin, uten at en snøvlende nisse absolutt skal bøye seg over dem med spritånden sin og “hilse på”!

Du vet nok meget godt at vi foreldre unngår å hisse oss opp i nærheten av barna våre. Er det derfor du har blitt vant til at du ikke blir irettesatt på den måten du fortjener, der du driver og valser drita full omkring små og store på lekeplassen?

Det er ikke deg og dama di man skal ta hensyn til i en slik situsjon. Hvis du har driti på draget og drukki deg drita midt på dagen; hvorfor i alle dager er det en lekeplass du for enhver pris må sjangle deg gjennom med dama di på halv tolv? Vi foreldre må regne med litt av hvert i gågater og offentlige fortau,

….men vennligst hold den fylla di unna lekeplassen!

Man lærer underveis i livet, å la andre mennesker være i fred med sine valg. Det handler om å innse at man aldri kan fikse andre, men fokusere på å fikse på seg selv. Alle avgjørelser tas i enhver hjerne, av enhver hjerne, samme hvor mye man vil så gjerne  ….hjelpe dem på vei, må man innse at man kun kan be til det man tror på, for så å la dem være i fred. Hvis de finner inspirasjon i deg, er det flott. Men det er noe ingen andre kan finne, enn dem selv. Hvis de bestemmer seg for å lære av deg, er det vakkert, men de må bestemme seg for dette selv. Du kan ikke bestemme det for dem. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne teksten handler om det. Man kan bli glad i folk, men da må man prøve å bli like glad i smerten i å se dem ta valgene som tynger bruen deres faretruende. Det er deres vei, og den krysset din vei. Der må du holde deg. Du kan ikke blande veiene. For man kan bare be en bønn, og sette seg ned i gresset med tårer i øynene. Det er den vonde sannheten. Man ser dem gå mot den stormete retningen, og håper de stopper opp og lytter til vinden før bruene ikke lenger tåler tyngden av bagasjen.

Bridge 
 

I hope you reach your shore,

so you can heal your sore.

Your bridge, your bridge,

will it carry your baggage,

or will it break

of your heavy heart eak?

I hope you take the guidance

and every lucky chance.

I pray for you,

cuz that’s all I can do.

Your life is the hard way

but you need to listen.

Mine was too, walking my shoe,

But I made myself a joyride,

decided no more hide in my world wide.

Only you can hear the wind

that’s ment for you.

Only you can feel the power

of joy in natural rain shower.

And I could meet you there.

The wiew around.

The noisy sound.

It’s too much,

sound to touch.

Can you hear my silence?

Use your sence.

You’re so good damned smart,

just connect brain with heart.

I can only step a side

and watch your wrong ride.

It aint my business.

Aint my kiss.

But in your darkest nights of sorrow,

remember I will be there tomorrow.

It’s one choice,

one owner of the voice.

If the bridges are strong

I might sing you this song.

Tomorrow my prayers will guide

your sence of joy and pride.

Good luck on the road;

maybe I’ll see you behind your cloud.

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene, 2017.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger er det enklest for meg å skrive på rim. Samme hvor irriterende det er, har jeg dager hvor jeg bare må skrive ord som rimer. Ja, det er så irriterende at jeg innimellom skriver tekster der jeg med vilje slenger på noen setninger som ikke rimer. I dag har jeg desverre ikke gjort det; warning: her rimer ALLE endingene.

 Løpe, løpe, ikke gå

Du lener deg inn til mamman din,

som er så glad i gutten sin.

“Hjæm, ikke barnehagen…”

sier du, og ser for deg dagen.

Noen ganger må en liten kropp

få bestemme hva som er topp.

Ja, det er verdt det,

når jeg ser ham smile og le.

Vi tok dagen fri sammen

i fryd og gammen.

Dro på eventyr i fantasiland,

noe bare vi kan.

Spiste god mat med saft til

Han sa: “Mamma e snill.”

Vi leste bok før duppetid.

Det var Mikke, Pluto og vi.

Nå ligger han der og sover trygt

og været ute er stygt

Vi kan fortsette dagen her inne

og skape et trivelig minne.

Hvert minutt teller i mammahjertet.

Hvert lille skrubbsår med plaster og smerte,

hver kos og hver eneste klem,

hver time sammen med dem

som betyr alt for en mor.

To gutter som en dag skal bli stor.

I blant tar vi fri og gjemmer oss

fra tiden som gleden til tross,

en dag skal skille hjerter ad

på rekke og livets rad.

To barnekinn.

To guttesinn.

To livlige smil.

En liten hvil.

Jeg elsker dere, elsker dere,

Høyere en høyt, og mer enn mere.

Don’t you ever forget the love

if tomorrow I’m a dove:

Kjærligheten fra mor

er større enn stor.

Den kan blø

men den kan aldri dø.

La oss holde hendene.

La oss mate endene.

La oss løpe om kapp med solstrålene,

og studere gnistene i bålene

på stranden en midtsommerdag,

i varme og velbehag.

Vi må leve, kjære barn;

høste livet og sette ut garn,

plukke blomster, krabber og skjell.

For tiden er alltid på hell.

Kanskje er det travelt, det vet vi ikke nå

Men vi må løpe, løpe, ikke gå.

Ja vi må løpe, løpe, ikke gå,

få med oss livet, så godt vi kan

Så hold fast i ei mammahand.

Len dere inntil meg

og la meg vise vei.

En dag skal jeg bli til en vakker due,

og bruke blikket til å skue

ned på veien der dere går,

og plastre hvert et skrubbsår.

Mama’s love can never die

It’s the truth; it aint a lie

Løpe løpe, ikke gå.

Fly senere, ikke nå.

Skrevet av Helene Dalland, 2017. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Freakshowet er i gang igjen, og jeg sitter der som en awesome snedig klovn, mens resten av forspillet hoderistende forsøker å få svar på noe de på forhånd har bestemt seg for løsningen på: “Du kan vel drikke litt alkohol en gang i blant?”

Klart jeg kan. Jeg hverken inntar antabus eller lider av avhengighet. Of course I can, mådderføkker, men jeg vil ikke, ok? 

Nei, det er visst ikke ok. For mens jeg påpeker at selv om barna mine er hos pappan sin den helgen, er det bra å kunne møte edru opp hvis det skjer dem noe, kommer et nytt tema; et slags argument. Nå er vi plutselig inne på at det er helt greit å leie inn barnevakt og ta seg ei lita fyll de helgene jeg har barna. Ja, mulig det. For alle andre enn meg. I’m talking bout MY life. Ok?

Nope, det heller er ikke ok, for “jeg må da slå meg løs jeg også iblant.”

Jeg forklarer at jeg slår meg løs hver eneste dag, og at jeg blir en kjedelig person med en kjip oppfatning av meg selv og omverden dersom jeg inntar alkohyler.

Det hele betyr plutselig nå at jeg er “flink”, som i “råflink”, “siden jeg bruker så mye krefter på å avstå fra alkohol og all annen rus!”

Jeg skjønner at dette er ment som kompliment, men dette handler ikke om å være “flink’. Ikke bruker jeg krefter på det heller. More like stikk motsatt. Ville du drukket melk utgått på dato for en måned siden? Ikke? Det ville gjort noe med kroppen din og hue ditt, sant? Og smaken, for ikke å snakke om usj. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og nå som jeg ikke lenger har behov for å bli brisen, er det en perfect match for hue mitt. Er det virkelig så vanskelig å fatte det?

Noen av dere henger over meg med spritsterk fylleånde og bruker ekstra lang tid på å overdøve musikken med noe slags sentimentalt pjatt om fortida. Andre roper til meg fordi man har fått et paranoid innslag i fylla av tendens parkrangling, noe jeg alltid opplever der ute. Å prøve å hjelpe dem er slettes ikke smart. Det er glemt som forduftet dagen etter, og skal ties ihjel, men jeg husker alt om da kong alkohol blottet seg i den frekke keiserens nye outfit. Hvis jeg siden slår an en liten spøk når hverdagen er tilbake og alle er like edru som meg, kan det bli tatt ille opp. Som om jeg likevel skal tåle å bli ropt til in public fordi fylla hadde skylda. Noen søler pils i håret mitt mens andre sier ting de aldri i verden burde sagt.

Likevel spør jeg dere aldri: “Hvorfor drikker du alkohol?” Eller: “Hvorfor er du så drita at du ikke greier å erindre nåtiden i mårradagens tøffe timer?” Eller hva med: “Hvorfor rører du alkohol når du vet at det ødelegger forholdet?” Nei det er sosialt uakseptabelt av meg å forstyrre festen deres med å spørre hvorfor dere drikker. Men å forstyrre den deilige koffeinfesten min med å be meg forklare den kaffen; DET er greit, det, hva?

Hvorfor er det slik, at det er en selvfølge å forvente av meg som er avholds, at jeg skal respektere fylla di, og aldri what so ever være så uhøflig å spørre, når du selv er flatlusfrekk nok til å pepre meg med all verdens spørsmål om hvorfor ditt danser edru med datt? Hvorfor kan du spørre og grave etter grunner til freakshowet “avholds”, mens jeg må tåle at du problematiserer noe så friskt og coolt som å drikke alkoholfritt? Wtf? Lol. Sw? (=say what?)

Nå har jeg vært senter for så mye unødig oppmerksomhet som avholdsmenneske, at jeg har bestemt meg. Neste gang du spør, kommer jeg til å foreslå at vi snakker om hvorfor du drikker alkohol. Det er mye mer interessant enn å bable om avholdslivet, som jeg jo har forsikret deg om at er knallbra. Jeg har det BRA, don’t you worry. Har DU det bra?

Hvis du mener det er uhøflig av meg å spørre hvorfor du drikker deg full som ei overmoden gjæra pære med evnen til å skrike høyt som kråka som prøver å spise deg, er det ikke da like uhøflig å spørre meg om det motsatte? Hvorfor skal jeg tåle så mye fra drunken sailors, men samtidig trå varsomt og på høye tær når det kommer til “hvorfor drikker du deg pærings når du vet det blir skjærings?”

Jeg digger å feste med dere, og respekterer dere samme hva dere putter i munnen og andre kroppsdeler. Men da må for pokker dere også respektere at jeg ikke ruser meg. Finito. Villikke villikke. Sånn errebare. 

Jeg kjenner en person som ikke ville ha med meg på fest fordi jeg ikke drikker. Hørt noe så latterlig? Jeg er glad i vedkommende, men må innrømme at jeg syntes det var en merkelig ting å si. Heldigvis kjenner jeg plenty partyfolk som vet at jeg er å regne som natural high, og som gjerne drar på fest med meg. Og de er mye gøyere å feste med anyway.

Alle er vi forskjellige. Jeg med min bipolar og snev av adhd har party i hodet 95 % av året. Hvis det er så vanskelig å forstå; er det da også vanskelig å skjønne det faktum at vi alle er forskjellige?

Jeg har like mye å gjøre på et utested som deg. De selger kaffe og brus der, og jeg trenger hverken være gravid eller sjåfør for å drikke det. 

Jeg elsker livet, I don’t want to miss a thing. Nåtiden min kan ikke viskes bort i et fylleslør, og jeg vil gå frisk inn i morgendagen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har igjen av dette deilige livet mitt; det kan være 10 år. Men det kan også være 10 dager. Av 10 dager vil jeg ha 10 friske, klare, energiske. Ikke så mye som 3 av dem skal få fade bort i tåka.

Ikke at jeg har forklaringsplikt, men sånn errebarre!

Når Plumbo er i byen kan alt skje. Det fikk en kvinne erfare etter å ha hoppet til køys med bandet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I bandbussen har plumbo deilige myke senger å lande i. For ikke å snakke om kjekke, morsomme, snille, trivelige mannfolk.

That`s me. Det var jeg som gjorde det. Jeg bare måtte teste den ene køya da jeg først var inne i bandbussen. Men jeg må desverre innrømme at det var det eneste jeg testet.

Bildet over under dyna: Glenn, forbipolene, Tommy og Lars

Bildet over: Henning, Lars og forbipolene.

Jeg kidnapper vokalisten Lars Erik Blokkhus og tar meg en prat med ham under fire øyne. Senere får jeg også en prat med bassist Tommy Løken-Elstad og Henning Hoel Eriksen. Henning spiller keyboard.

Velkommen til Plumbointervjuet der vi skal snakke om Møkkamannen, tabloide overskrifter og historien bak Plumbo`s tittel. Er du klar for sannheten?

Nå skal dere snart på scenen, Lars Erik; har dere noen faste ritualer dere gjennomfører før dere går på scenen og rocker løs?

-Vi samles og prates hele bandet en halvtime før vi går på scenen, og vi tar en pils. Men ikke noe videre utover det.

Hva slags musikk hører dere på?

– Vel, vi er 8 mann samlet på veien lissom, og alle har på seg headset. Vi hører på alt fra heavy metal til gammeldans. (Henning hører på en egen liste på spotify som heter New music friday.)

Jeg: selv har jeg gode minner fra den tiden jeg danset rundt med babyen min i armene på stuegulvet mitt til “Møkkamann”, “Ola Nordmann” og “Mine barns bein”. Det var en spesiell tid i livet mitt. Dere i Plumbo er sikkert vant til å høre folk fortelle hvor mye låtene deres har betydd for dem . Hvordan er det for dere i bandet å få høre folk dele med dere sin begeistring for låtene deres?

Lars: Det kommer ofte folk bort til oss med historier omkring låter som fungerer som knagger de kan henge sine opplevelser på. Alt fra rolige kjærlighetslåter til mer rocka låter. Det er stas å få hjelpa noen.

Tommy: Det er så gødt å høre at låtene våre får så stor betydning for mennesker, i andre`s livssituasjon.

Finnes møkkamannen?

Lars: Ja, han finnes, og han bor i Sandnes. Det er ikke noe vondt i ham, men han er møkkete ja. Det er en mangfoldig låt, alle bygder og byer har en møkkamann. Denne møkkamannen som låta handler om, er skikkelig snill.

Hva med hun damen i låten?

-Hun er en fantasidame.

En hallis?

– Ja, hehe.

Hvorfor navnet Plumbo, Lars?

-Det var i år 2000, vi kalte oss Svigermors drøm. Det var bandøvelse, og jeg husker det var i et lager. Vi tenkte det var på tide med et nytt navn. Omkring oss florerte navn som Aqua og soda. Jeg så meg rundt, og det stod malingsbøtter på hylla. Da så jeg den. Plumboflaska. Det ble Plumbo, da. Teit navn, men et som folk kunne huske på og kjenne igjen. Bruker du plumbo blir det fart i sakene liksom.

Lars, hvis man googler, finner man overskrifter som at du slet med sosial angst, kan du fortelle litt om det, og har du noen råd til de som sliter med dette?

-Nei jeg har ikke noen gode råd, fordi jeg føler ikke at jeg sliter med sosial angst. Det er fra et intervju Dagbladet utførte, tatt helt ut av sammenheng, og jeg sa aldri at jeg hadde sosial angst.

-Er det sjenanse?

– Ja jeg kan bli sjenert. Hvis jeg ser en mann som jeg skjønner kommer til å snakke til meg på butikken, kan jeg finne på å gå omveier for å unngå å møte ham.

-Det er forskjell på sosial angst og sjenanse, ikke sant?

-Ja så absolutt.

Bildet over: Lars og Tommy er klare som egg: Stjørdalinger, er DERE klare?
 

Bildet under: Thomas, Henning ville så gjerne låne armbåndet ditt, og lover at jeg får det tilbake etter konserten 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I sidesynet ser jeg grønne marker danse i takt med røde hus, fjøs og stripete fart. Jeg har for lengst satt musikk på ørene. Lenge satt jeg her i restaurantvogna og forundret meg over en mann i dress som snakket i et sett med en annen mer stille mann. Snedig, tenkte jeg, at det finnes folk som skravlet mer enn meg. What happened to breathing, akkurat nå som jeg skulle nyte togturen min og masse spennende skrivejobber og bilderedigeringer. Så husket jeg spotify og øreplugger: Let`s Music!

Dette er et genielt og ubeskrivelig fantastisk kontor. Hver gang jeg setter haka mi i hendene for å brekke av og la tankene vandre, har utsikten endret seg. Fra vidder og fjell, til norske bygder og fossefall. Fra vann til dyrket mark, og biler på landeveier. Jeg ser små hvite strender langs elvekroker, mens toget suser over broer, og en traktor brummer trofast på åkeren sin. Grus har lagt seg ved fjellføtter, og den norske fjellheimen får meg til å føle meg hjemme med sine laftede hus og røde fjøs. Her i togvognene hører jeg hjemme. Her er jeg mer norsk enn noensinne.

Jeg har gledet meg til denne returen tilbake til Trondheim, så jeg ankom Oslo s med et smil som jeg ikke greide å skjule. I natt sov jeg over hos snille Lakhsmi, Ketil, og med gøyalt selskap av kompisen deres atle. For dere som undrer på om vi var fulle rett og slett, da vi lagde snapvideoen “Tabasco-Atle tar utfordringen”, er svaret: ingen av oss hadde rørt alkohol faktisk. Jeg er avholds, Lakhsmi er for tiden også avholds, og de to andre er måteholdne, så vi var alle helt edru. Det er gøyere sånn.

Restaurantogna er fylt med trivelige, blide folk som spiser og hygger seg. Hils på Airi Anneli og Martin Hagen, som koser seg på vei til Trondheim, og påstår at det å reise med tog er rett og slett trivelig. Jeg er enig.

Det er plass til alle slags mennesker her i hos NSB, også en freak som meg. Men jeg må nok innrømme at jeg bare pyntet togsetet mitt for anledningen på bildet under. Dere vet, jeg var jo en hyggelig tur innom yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1494706595_du_fr_ikke_ta_henne_fra_meg_jeg_kommer_ikke_til__svikte_henne.html
 

I det jeg ser ned i et elvedyp med skarpe klipper og heftig strøm, kjenner jeg at jeg er glad jeg tar toget hjem i dag. Her kan jeg både jobbe, slappe av, spise, snakke i telefonen, skrive sangtekster, legge tarotkort, drikke kaffe, bli kjent med tognaboer, være meg selv; og ellers ikke være redd for å falle ned fra himmelen.

Jeg rekker å utvikle meg. Tenke. Fatte slutninger. Som det å spekulere på hvorfor jeg alltid automatisk innbiller meg at folk er mine enemies. Hvordan jeg automatisk tenker at folk er fiendtlig innstilte mot en freak fra nedrerste trinn som jeg før satt og dinglet med føttene mine på. Så jeg ser meg rundt i restaurantvogna og tenker at de alle er mine potensielle venner. At de kan være fiendtlig innstilt hvis jeg møter dem med sure lepper og flakkende blikk. At de også kanskje trenger et smil fra meg, for å avvæpnes i sine indre landskap. 

Gamle vaner kan endres i ei restaurantvogn hos NSB. Varierende natur i sidesynet påvirker endringene på en behagelig måte. Stress? Hva er det? Jeg la der igjen hjemme før helgen da jeg dro.

Vi ruller mot Dombås og ler litt av en morsom konduktør på høytaleren. Her inne er vi alle på vei et sted. Mama is coming home 😉