Freak show

 

I dag møtte jeg en god kompis, og som vanlig ble jeg inspirert til å skrive en tekst bare av å prate med ham. For det er slik å forstå, at mangfold er genialt. Noen sliter med rus, andre med nattesøvnen. Noen sliter ikke, andre er på helt andre steder i livet. I mine øyne burde alle respektere at alle er på disse forskjellige stedene i livene sine. Vi er ikke her for å fikse på hverandre, forhøye oss selv og våre valg over andre’s private valg, eller dømme. En klok venn av meg var alkoholiker. Han brukte å si: “En kan bedømme, men ikke fordømme.” Han er en av mine kloke venner på den andre siden nå, og ville satt pris på respekt for mangfold. At vi gjorde vårt beste iallefall.

Jeg kommer til å ta en kaffe med kompisen min innimellom, selv om lokalsamfunnet har dømt ham nord og ned. Jeg kjenner sjelen hans, og bryr meg ikke med å blande meg i hvilke valg han tar i livet. Hvilke klær han går i eller hvor mange piercinger han har. Hvilket er hva denne teksten handler om: at han er ikke et freakshow. Han er en freak som meg, men ikke et show som alle kan glane, hakke og peke på, bare fordi han kjører et annet løp. Aksept og respekt, my dear. 

 

FREAK SHOW

 

I was just an awesome freak,

and you the beautyqueen of the week.

You were doing so good,

while it was me and Rob in the hood.

 

You went down from high school

the normal road.

I was institution stucked,

yeah, my life was fucked.

 

You loved the freak show.

Loved my down ride,

down ride and hide,

hide down and ride.

 

It aint a secret;

I’m back, Mary Beth.

Now you’re the fucked up frustration,

While I am loving this nation.

 

It’s the bitch karma, karma bitch,

the power of the mind witch.

 

This aint a freak show no more.

No witch burning on the shore!

Don’t look down on my friend,

it wount do ya karma good in the end.

Soon he’ll be the sober one,

and you’ll be done.

You’ll be freak show’s heavy stone.

Done, like the done in the done.
 

Da helse-Norge nesten drepte en pasient

 

 

Hvor langt må det gå før en lidende pasient med grusomme smerter får riktig hjelp i Norge’s land? Dette er historien om Ingrid Anette Hoff Melkersen, som ved et under fortsatt er her med oss. Hun og ektemannen Daniel har mange helsepersonell å rose og takke. Det jobber engler på St Olav som arbeider utfra varme hjerter. Både sykepleiere og leger. Men så er det jo som regel slik, at det alle steder finnes unntak fra regelen. 

Jeg gikk lenge med en følelse av at jeg ville ta kontakt med Ingrid, fordi jeg ønsket å sette mine ord på hennes opplevelser. Jeg er takknemlig for at vi fant tonen og hadde god kjemi, samt at hun ville åpne seg for meg og dele av ryggsekken sin. dette intervjuet ble gjort for et halvår siden, men var for tøft å publisere både for hovedpersonen og for meg som skribent. For meg ble det en påminnelse om deler av helsevesenet som jeg selv husker som tidligere pasient.

 

Bildet over er fotografert av An-Magritt Lerfald.

 

2011. St Olav sykehus, Trondheim. Mellom lyseblå vegger er en ung kvinne fanget mellom livet og døden, i desperate forsøk på å få den respekt, behandling og forståelse hun som pasient innen Norsk helsevesen skal ha krav på. Hun har vært her i 6 mnd nå. De har sluttet med både legevisitt og regelmessige blodprøver. 

Men Ingrid Anette Hoff Melkersen vet at noe er alvorlig galt. Hun kom inn hit med en utvekst på størrelse med en appelsin på magen sin. Som Morbus Crohns pasient ble hun stomioperert i 2004.

32 operasjoner senere ble hun altså innlagt på ny, og værende på sykehuset. Hun ser ikke ut til å bli frisk, selv etter enda en operasjon.

Nå er det en utvekst der igjen. Det gjør så innmari vondt, og Ingrid forsøker desperat å si fra om smertene. Til svar får hun: “Jeg har sett så mange kronikere bli narkomane. Vi dropper mer smertestillende enn du har fått. Du vil takke meg senere.”

Sykepleieren som sier slikt, er den aller verste for Ingrid å forholde seg til, og nå er hun ved bristepunktet. Det er helg, og sykepleieren skal ha ansvaret for henne hele helgen. Det eneste som hjelper på Ingrid’s smerter er å ligge i dusjen og la glovarmt vann renne på korsryggen. 

Hun tvinner rundt i sengen av smerter, men sykepleieren ser på henne med forakt i blikket og sier: “Vi tilkaller ikke legen for at du skal få morfin nå.”

 

Mens resten av verden opplever sine dager der ute, synker Ingrid videre ned i sitt mareritt. Hun får knapt puste, fordi smertene river henne overende, og hun vet at den siste timen er nær. Så hun gir opp. Nå greier hun ikke mer. Det er en desperat kvinne som ringer mannen sin, Daniel, og sier: “Du må komme til sykehuset. Jeg kommer til å dø i løpet av helgen. Jeg har skrevet dagbøker. Du finner dem i skuffene ved siden av sengen.”

Ingrid greier ikke å holde igjen tårene mens hun forteller: “Jeg visste at jeg var døden nær. I dagbøkene hadde jeg skrevet sangene jeg ville ha i begravelsen min. Hvem som skulle bære kisten og sånnt. Jeg hadde gitt mannen min tillatelse til å finne seg en ny kone, bare hun var en god mor for barna våre.”

Daniel får sjokk når han ser hvordan konen blir behandlet, men sykepleieren gir seg ikke, selv om han sier fra: “Ingrid har betent utvekst på magen og enorme smerter! Tilkall lege!” Men ingen lege blir tilkalt.

 

Det var som om ansvarlig sykepleier ikke var klar over alvorligheten, og man kan takke høyere makter for at sykepleieren ble syk den søndagen. Pleieren som overtok etter henne tok bare en titt innom Ingrid, før hun utbrøt: “HVEM i helvete har hatt ansvaret for Ingrid Anette i helgen? Hun er jo alvorlig syk! Hun har enorme smerter, brannsår og betent utvekst, få henne inn på operasjonssalen med en eneste gang!” Det skulle ta 20 minutter herfra og til operasjonsbordet.

 

Ingrid er på randen. Det er som om hun kan høre kirkeklokkene ringer for siste gang. Og ikke fra kirkebakken. Hun er halvveis til himmelen nå. Hun vet det. 

Veien til operasjonssalen er lenger enn lang for ei som har klaustrofobi, og nekter å ta heis. Hun er så sint. Det er ikke vanlig sinne, men temperamentet til en kuet, plaget og alvorlig feilbehandlet kvinne. Hun freser, mens hun prøver å gå ned trappen. Bare noen få trinn igjen. Nå revner magen. Det verst tenkelige skjer: den revner. Hun segner om. Nå står det om minutter. St Olav må redde livet hennes nå. 

 

(Teksten fortsetter under bildet)

 

30.06. 1982. Trondheim. Ei lita pie blir født. Hun vokser opp i Hegra ved Stjørdal. I barneskolealder er jenta frisk som en fisk, og spretter rundt ved feber på 40. I 13-årsalderen begynner hun å slite med at hun ofte må på do, og får på ungdomsskolen høre av lærere at hun må skjerpe seg. Ikke gå på do så ofte. Selv er hun livredd. En nær slektning hadde kreft, og symptomene var blod i avføringen. I redsel for at hun også skulle ha fått kreft, tier hun. Moren blir svært overrasket den dagen hun oppdager datteren’s tilstand. En livredd datter med blod i hyppig avføring.

Som 15åring får hun diagnosen. Hun lever med Crohns sykdom, som er en betennelsessykdom som kan angripe helt fra munnen og ut til endetarmsåpningen. Vanligst er betennelse i overgangen mellom tynntarm og tykktarm. 100-200 per 100 000 innbyggere i Norge rammes av sykdommen, og årsaken til Crohns er fremdeles ukjent.

Året er 1998, og Ingrid har allerede vanskelige dager å se tilbake på. Som da læreren stanset henne foran hele klasse idet hun var i ferd med å gå på do for 21. gang den timen. “Du får gå på do i friminuttet som de andre, Ingrid!” nærmest brølte han. Den unge jenta klarte ikke å holde seg. Hele klassen blir vitne til en så pinlig scene at ingen ord kan forklare. Det skulle bli en av mange ydmykende utfordringer for Ingrid å møte. 

Hun skulle måtte besvime i garderoben etter en totimers Coopertest før hun ble tatt på alvor.

-“Det var i 2.året på videregående, og jeg husker bare at jeg gikk på do. Der fant de meg en god stund etter, med blod på veggene og kutt i pannen.”

 

Ingrid blir kjørt til Meråker legevakt, der hun blir møtt av en lege som bestemt mener hun har menstruasjonssmerter. Ingrid og venninnen forsøker å forklare legen at hun har diagnose Crohns, men legen vil ikke høre. Det finnes ingen journaler på at det var legen som tilkalte sykebil. Så det må være telefonen fra Ingrid og venninnen som gjør at ambulansen kjører Ingrid til sykehuset denne dagen.

 

I et møte med NAV får 16årige Ingrid høre at hun bør la papirmølla ferdiggjøre seg, og motta uføretrygd. Men hun trygler og ber. Gråter og forklarer; hun vil jo bli frisør. Da får hun høre av navkonsulenten: “Men Ingrid. Hva skal du gjøre hvis du fikser håret til en brud? Gå på do mens du jobber?” 

Hun gråter seg til å unngå uføretrygd, og får til slutt studere til å bli ingeniørkonsulent i Telemark. I mellomtiden har hun møtt sin store kjærlighet, Daniel, og fått sin første sønn. Et halvt år etter er hun gravid igjen; denne gangen med tvillinger. De tre barna er hjertelig velkommen. Det er slik at den unge paret ikke vet at p-piller ikke fungerer som de skal inne i en syk tarm. 

 

I 2004 får hun operert inn stomipose på magen. Det offentlige forholder seg avvisende til henne, og mener at nå får familien trå til. Dette er en hittil ukjent sykdom, som bringer frem fordommer hos både helsevesen og folket ellers, får Ingrid lære. Paret Melkersen har flyttet tilbake til Trøndelag.

 

2008. Sona, Nord Trøndelag. Ingrid Anette henter barna sine i barnehagen. I garderoben kjenner hun noe varmt renner ned lårene. Angsten griper henne, og hun aner ikke hva hun skal gjøre. En lekkasje nå, som det passer dårligst av alle steder? Væsken fra den utlagte tarmen er etsende, og hun vet hun burde stelle seg nå. Det dannes en pinlig dam på gulvet. Ingen hjelper henne. Ingen sier noe. Hun begynner å bli vant til stillhet, blikk og fordommer nå.

-“Barna eller meg? Hvem skulle jeg ta meg av? Jeg valgte barna, og jeg husker ikke bilturen hjem.”

Vel hjemme hylgråter Ingrid stille. Hun går opp på badet og faller sammen som en potetsekk på gulvet. Avføringen som omgir henne er det siste hånet. Den siste langefingeren. Nå har hun opplevd så mange ydmykelser at hun gir opp. Hun ser ingen annen utvei enn at hun virkelig gir opp her og nå. Hun er klar. Det er best at hun forsvinner. Men rett før hun drar sin vei for godt, kjenner hun noe varmt i nakken bre seg nedover ryggen, og drar henne opp. Hun dusjer. Steller seg. Går ned på kjøkkenet og setter seg foran pc’n. Der kommer VGsiden opp, med overkriften “Er du Norge’s flotteste kvinne?” 

-“Jeg meldte meg på på pur f. Så kom jeg videre, og endte til slutt på 4.plass etter å ha vunnet den første delkonkurransen som gikk ut på kreativitet innen 80tallet. Alt dette bare for å plage meg selv. Straffe meg selv med enda flere ydmykelser fordi jeg hadde vurdert å ta mitt eget liv. Ydmykelser som da den ene dommeren sa han mente jeg var egoistisk som hadde satt unger til verden. Jeg kunne jo dø fra dem. Men alle kan vi dø.”

 

Ingrid var ikke den eneste som straffet Ingrid. Fra alle hold skulle det pepres. Som i en ulveflokk skulle Ingrid bites til blods og halvdøds, før ulveflokken fra alle kanter ga seg. Som om de ga seg bare en stund for å la henne overleve, slik at de kunne hakke videre. Plage henne med den doble hersketeknikken “all is wrong!” der alt ble galt, uansett hva hun gjorde. Vi andre kan undre oss: er Ingrid for vakker? For pen? For smart? Får hun ikke lov til å være et menneske? Fortjener hun å lide, bare fordi lokalsamfunnet’s misunnelse skinner gjennom bygdedyret’s kritiske pekefingre? De vet ikke. De aner ikke. De er så dumme, at de kun ser på den vakre fasaden, dømmer hoderistende og sier: “Ingrid du ser jo så frisk ut. Du kan da ikke være så syk!”

Hun nekter å blø ihjel på bakken foran en sulten ulveflokk. Hun begynner å blogge åpent. Holder foredrag og kjører på. Samme hvor vanskelig og smertefullt livet er, er hun en tøffing.

 

Ingrid og Daniel gifter seg i 2008. I 2010 er det på tide med en bryllupsreise til syden. De tar med seg barna. Ingrid ligger for det meste på stranden og soler seg. Hun vil ikke plage mannen sin med den vonde hemmeligheten hun bærer på. Til slutt sprekker Daniel:” Hjelp til med barna, Ingrid! Det kan da ikke være så viktig å bli brun!”

Da skjønner Ingrid at hun må snu seg over på ryggen og vise Daniel den grusomme sannheten; en illrød utvekst på magen. Størrelsen på den store slags kvisen er golfball, og plasseringen er rett ved stomiposen, en abcess fra tarmen. Hun gråter oppgitt. Vil ikke være til bry. Men hun er ingen pingle, så når de kommer hjem til Norge må hun sette på en klesvask før de drar til St Olav sykehus, Trondheim.

Hun skal på utflukt til helvete. Hun skal opereres, og opereres igjen. Hun skal få høre at hun er narkoman som vil ha morfin. Hun skal ligge i to døgn uten smertestillende etter en av operasjonene, og Daniel skal sjokkert si fra om at slangen har ramlet ut av ryggen hennes og all morfinen renner ut i sengen. 

For Ingrid har så vondt at hun holder på å klikke; og sier: “Jeg greier ikke mer, Daniel, der er så vondt. Og jeg er så klam og våt på ryggen.” Da er det samboeren finner ut at hun ligger der uten smertestillende.

Hun skal stikkes i ryggen så mange ganger at hun skjærer seg til blods på hendene av neglene sine. Det er så vondt at de lyseblå veggene forandres til røde vegger, og Ingrid tror hun har fått nytt rom.

 

Men først skal det feires jul. Det settes av en hel dag på st Olav der en spesialsykepleier skal lære opp to fra Stjørdal kommune i skifte og stell av Ingrid’s operasjonssår, samt bytting av smertepumpe. Men ingen dukker opp fra kommunen, og Ingrid får beskjed om at Stjørdal kommune ikke kommer til å stille opp med stell denne julen. Hun får klare seg selv på perm fra sykehuset. Det ender med at Daniel kjører henne til St Olav sykehus to ganger om dagen. På julaften kommer heldigvis en venninne, som er sykepleier. Hun tar på seg å gjøre stellet på privaten for at vi skal få litt fred.

Natt til julaften ligger Ingrid på plastunderlag foran peisen. Hun ligger på siden, slik at avføringen kan renne ned på en håndduk, og siden smertepumpen er innstilt på 3 timer, får hun hver tredje time en liten smertefri stund. Hver gang hun må på toalettet, roper hun på moren, som er på besøk. Ingrid velger dette opplegget for at mannen Daniel skal få seg en natts søvn uten å bli forstyrret. Det er en tøff og vanskelig jul for familien.

 

For Ingrid blir dette marerittet hverdagen. Hun skal måtte være på sykehuset i 9 måneder, og daglig opplever hun det utfordrende at sykepleieren tar seg den friheten å sette henne i båser hun ikke hører hjemme i. Ingrid er av den oppegående typen som gjerne sier fra dersom hun mener en behandling og en medisin er bra for kroppen hennes. I en slik setting er det at en lege sier til henne: “Du må huske at det er forskjell på pasient og lege, fru Melkersen!” 

 

Den fatale helgen nær døden, holdt på å ta fra en familie en høyt elsket mamma. Hvordan skulle det gått dersom den brutale sykepleieren ikke ble syk den søndagen? For ja, magen til Ingrid revnet, og det kunne den like gjerne gjort mens hun lå i dusjen under glovarmt vann. Alene; helt alene på et sykehus. Hvor lang tid hadde sykepleieren brukt på å komme inn til henne dersom Ingrid hadde nådd opp til nødknappen?

Hun overlevde operasjonen, men såret må forbli åpent. Der er infisert av bakterier, og Ingrid må leve med skadene som kunne vært unngått. 

 

En barsk kvinne fra Trøndelag gir seg ikke. Hun stiller til fitness i 2015, og kommer på 8.plass. Ikke alle forstår hva som ligger bak hennes avgjørelser innen det gruse på innen slike konkurranser. Fasade er fasade, men samfunnet forøvrig ser ut til å late som om medaljens bakside ikke eksisterer. Bare Ingrid og familien vet om den. Det samme året gjennomføres en endetarmsamputasjon på Ingrid. En operasjon ikke helt uten komplikasjoner.

 

Det er på tide å brenne fordommene på bålet, framfor de moderne og usynlige heksebålene som brenner her og der. Ingenting brenner mer enn et brannsår pgr av egenkomponert smertelindring på et sykehus der en sykepleier unnlater å gjøre jobben sin. Risikoen gjelder livet sådan. Usynlige heksebål brenner bare i sjel og sinn, og man blir til herdet kull. 

Søndag 7.mai kan man få med seg reprisen av Dokument 2 “Crohnprinsessen”, der Ingrid Anette viser åpent hvordan det er å leve med Crohns.

 

Og kull; kull blir til stein. Du er steintøff, Ingrid, og jeg gråter mens jeg skriver om deg. Du er rå, rå, rå, og alle vi andre bør være takknemlige for alt ved deg. 

 

Bildene i innlegget er Ingrid’s private.

 

Ingrids blogg: http://www.ingridanette.com/tag/crohnprinsesse/

 

Som skribent er jeg skremt over måten Ingrid Anette Hoff Melkersen har blitt behandlet på. Jeg har grått mange tårer, og blitt forbanna. For slik som dette her, skal det ikke være! Jeg kommer ikke til å legge fra meg Ingrid når jeg nå legger fra meg penna. Jeg har blitt glad i henne, og har uendelig stor respekt for henne. Nå håper jeg sykehuset St Olav reparerer feilen som gjør at Ingrid må leve med ydmykelsen det er å oppleve lekkasje, og gir henne den behandling hun har krav på; nemlig å bli behandlet som menneske.

 

Til Ingrid fra Helene

 

Tear

 

I give to you a tear

and I hope it heals your fear

I know you are tough

so God damned rough

 

But tears are power

of pain in the shower

So take this tear

and I will be there

 

I wount let you walk alone

woman made of stone

They can’t burn ya again

We’re too many now, my friend.

 

 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no, talerlisten.no 

Gira på å få barna tidlig i seng? Pump it up, bounce; and check this out!

 

Vil du se barna dine lukke øyenlokkene innen de treffer hodeputen? Ok, keep it up: In fact; jeg skrev deler av dette innlegget mens jeg stod og vrikket rumpa på stuegulvet i ettermiddag.

 

Noen ganger trenger også barna å riktig slå seg løs. Kjenne at de lever. Bruke litt ekstra energi. Ta seg en fest, you know.

Så: tid for party. På med musikken ca en time før leggetid, etter middagen. Gjerne rene partymiddagen, med dessert og hele pakka. Normalt prøver du å roe ned barna nå, ikke sant. But tonight it’s kids party. Er det “Jovial” som får barna dine til å klappe, hoppe og danse? Sett’n på! Er det nittitallsmusikk som pimper stemninga? Well so pump up the beat! Kanskje “Glade dager” med Margareth Berger lager rytmen? (her fikk jeg überstreng beskjed om repeat), eller er det Klovner i kamp som gjør susen?

 

Reis på hverdagsrumpa og hiv deg med i dansen. Kjenn hvor mye mer gøy det er å danse med småtroll på ettermiddagen enn med bygdadyr ute på livet en sen lørdag kveld. Bounce bounce; come on. Shake it like the big milky way!

 

Mens vi danset uidentifiserbar dance tonight, kom en kompis innom her. Da stod vi plutselig på gulvet og rocka alle sammen: toåringene, søstra mi, kompisen min og jeg. Barna lo så de skrattet, og jeg må innrømme at vi gjør dette ganske ofte, også av den grunn at jeg som mor digger det.

 

Middag, litt dessert, dans, bad og tannpuss, så er det klart for senga. Hvis du er litt lur; starter du hele denne prosessen ekstra tidlig, slik at barna treffer hodeputen omkring de gyldne 19.00. 

 

Godtrøtt av en hektisk dag ligger minsten og sover sin søteste søvn, og der har han ligget en god stund. Voksentid er viktig, men må iblant nøye planlegges for å kunne gjennomføres. Og når du har så innmari mye energi som en toåring gjerne har, da må du ha litt guiding til å få det ut. Så hoill brillainn, lægg fra dæ avisa and shake it, bounce gone dance; med barna. De vil elske stemningen 😉 

 

Have som good luck, and a great LaughingOutLoud!

 

 

Way too happy. That’s so crappy.

 

Ja jeg vet. Overskriften skulle vært fengende. Den skulle vært så bra, at den hadde lurt deg til å trøkke deg inn for å lese. Men sannheten er at denne bloggen ble opprettet nettopp fordi jeg lettet konkluderte med at “ingen, iallefall svært få, kom til å lese skribleriene mine likevel”, derfor kunne jo sjenerte jeg trygt skrive i vei. “Blågge” ivei. Gå i ett med tapeten, og gjemme meg her. I cracked the code!

Så nå gjemmer jeg meg bak en dønn kjedelig overskrift.

For det bare klør litt. Skriveklør. 

 

Som vanlig er jeg omgitt av telys og røkelse. Utpå kvelden skal det tennes og rykes, men nå skinner sola, og dagene er sosiale as usual. Det er kanskje jeg som er sosial. Dagene bare er der.

Anyway; jeg er altfor lykkelig til å være interessant for dramatic people. Vil du høre hvor trasi du helst vil at jeg har det; now aint the time for that.

Jeg vet at jeg er en forbanna irriterende lykkeblomst. Way to happy, now aint that crappy? 

Vil du høre om alle tabbene jeg har gjort? Alt jeg har mista i gulvet i dag? Gjerne det, men jeg kommer til å le sammen ned deg. Kommer til å le mer enn deg.

 

Jeg er alt for lykkelig til å messe med bullshit. Vet det så godt. Ser det i øynene dine, at dette er for kjedelig for deg. Now aint that crappy?

Det er desverre stor fare for at du ville trukket på det stramme smilebåndet ditt bare av å gå inn i hjemmet mitt. Her flyter farger over i hverandre, tingene mine er til å le av – latterlig cheep, og det er uimotståelig koselig her. Derfor er det nok best at du holder deg unna; vi kan ikke ha noe av at du smiler?!

 

Jeg er forelska i barna mine, forelska i vennene mine, forelska i slekta mi, forelska i det rotete kjøkkenskapet i hjørnet, fordi jeg vet jeg kommer til å storkose meg til alt for høy musikk den dagen kicket tar meg og jeg rydder der. Jeg kommer til å juble latterlig høyt over alt jeg finner der som jeg har glemt at jeg har. Og du lurer på hvorfor jeg ikke er shoppingvennen din.

 

I want more. Vil ha mer av de glinsende øynene til venninna mi i det hun forteller nok en latterbombe. Vil danse på stranda klokka ett på natta neste barnefrihelg. Vil ha mer.

Jeg er så happy, og jeg vet det er crappy. Beklager virkelig for det, at jeg er sånn en forbanna irriterende lykkeblomst. Det verste er at det blir verre. For nå har jeg tiltrukket meg enda flere sånne irriterende lykkeblomster, fordi alle dramaqueensn i byen er allergiske mot meg og min allergi mot gossip blopp blopp. Jeg er omringet av energiske gründere og happytasser som gjerne forteller meg om ambisjoner, planer og suksess. Fordi de vet jeg vil høre om crappyhappy foran complainbrain. Og du vet like godt som meg hvordan slike irriterende gladblomster sprer seg når det ikke er ild i tørt gress, men frodige landskap og latter i sivet. 

 

På tide å hente minsten i barnehagen, mekke taco og få besøk av besøket. Ha en crappy, eller happy, maidag 😲🤐😊

 

 

 

Bildedryss: 2 stk hippie-mødre uti skauen med småtrollene

 

Hun er den som alltid; uten unntak, får meg til å le så jeg må knipe igjen, av en eller annen crazy historie. Min gode venninne Pia inviterte oss på piknik i går. Hun og datteren Ronja kom og hentet minsten min Even og meg, før vi humpet ut på landet med godt mot. 

Bli med oss på vårt bildedryss her og nå, og se naturen med en bipper’s øyne. Det siste bildet er tatt i Pia’s stue, der lille Even fikk hilse på den ene teaterdukken hennes. Join the picride☆

Takk for digg piknik, Pia og Ronja 😙