Som skeptiker åpen for sprell, drev jeg nysgjerrig og prøvde ut tarotlegging for 9 år siden. Med latter og skepsis fortalte jeg samboeren min om det som stod skrevet i danskeboka mi den dagen jeg la kortene som skulle endre mitt syn på tarot. Jeg skulle flytte, få barn, oppleve tragedier, bli kjent med mange nye mennesker, og til slutt skulle alt bli veldig veldig forandret, men veldig veldig bra. Legene hadde sagt jeg hadde mindre sjanser til  bli gravis etter en cysteoperasjon i ung alder, så jeg lo modig, og sa: “Ja særlig!”

Så ble jeg gravid.

Så flyttet vi.

Så raste verden sammen som tårnet.

Så kom sola i form av en vakker babygutt, og jeg fikk ikke være i nærheten av ham de tunge dagene i verdens tøffeste barseltid.

Så ble jeg frisk og fikk ha ham boende hos meg 46% av tiden.

Ei ny sol kom til, og jeg fikk ha babyen min boende hos meg. Storebroren var hos meg nesten 50%. 

Så kom baby nr 3 i form av en blogg, noe som har medført at jeg har blitt kjent med svært mange mennesker. 

9 år senere opplever jeg den rene lykke og velstand som tarotkortene lot meg vite den gang da. 

Jeg har fått respekt for tarotkort, og ler ikke lenger i vantro, men i spenning. 

 

Siden jeg har blitt godt kjent med tarotkortene, er det på tide å utvide horisonten i form av orakelkort. Jeg tester for tiden ut Doreen Virtue’s orakelkort “Archangel Raphael Healing orcke cards”. Alle som kjenner meg vet at jeg ber mye, og prøver å sette av tid til meditasjon. Ikke aner jeg om det heter Gud eller Engler, men vi ler en del av at jeg bruker de ordene for sikkerhets skyld. Jeg tilhører ingen religion, men er knyttet til min egen tro.

 

Kortene jeg tester ut, samt et godt utvalg andre orakelkort, tarotkort, runer og englekort, kan kjøpes på butikken Shangri La i Oslo. Du finner butikken ved foten av Karl Johan, på venstre side sett fra tigerens øyne. Nettbutikk? Trykk på denne linken: http://www.shangri-la.no/

 

Orakelkort er altså helt nytt for meg, og jeg finner det behagelig å bruke dem. Her er et par bilder av noen av kortene:

 

 

 

Det følger med en liten håndbok, med tydelig oversikt over kortene. Man spør sitt spørsmål, stokker kortene og trekker et kort, før man leser kortets betydning og bønnen som følger med, i håndboken. Kortene er basert på numerologien i matematikken, og skal ikke i berøring med andre energier i det man bruker dem. Man skal klarere pulten sin, heter det seg.

 

At det står skrevet på engelsk er ingen nedtur for min del; jeg har godt av å lære meg mer engelsk. Settet er smått og hendig å ha med seg i veska, og jeg ser for meg idyllen i det å sitte på ei strand og ta dem i bruk ved havet. Bildene er nydelige å se på, og akkurat det er viktig for meg. Hele greia med erkeengler er nytt for meg, men jeg synes det er greit. Tilogmed skeptikeren meg kan kjenne nærvær hvis jeg bruker bønn og meditasjon i tillegg. Dette kommer jeg til å fortsette med. Særlig fordi jeg allerede har fått de bevisene jeg behøver for å tro på orakelkortene, selv om jeg er åpen for at det hele styres fra min egen hjerne og energiene jeg selv skaper. Jeg er altså en skeptiker som trenger bevis, og kan ikke bare tro på noe uten å ha satt meg inn i det. Jeg kan trygt anbefale både orakelkort og englekort. 

 

 

 

 

Noen ganger er det enklest for meg å skrive på rim. Samme hvor irriterende det er, har jeg dager hvor jeg bare må skrive ord som rimer. Ja, det er så irriterende at jeg innimellom skriver tekster der jeg med vilje slenger på noen setninger som ikke rimer. I dag har jeg desverre ikke gjort det; warning: her rimer ALLE endingene.

 

 Løpe, løpe, ikke gå

 

Du lener deg inn til mamman din,

som er så glad i gutten sin.

“Hjæm, ikke barnehagen…”

sier du, og ser for deg dagen.

 

Noen ganger må en liten kropp

få bestemme hva som er topp.

Ja, det er verdt det,

når jeg ser ham smile og le.

 

Vi tok dagen fri sammen

i fryd og gammen.

Dro på eventyr i fantasiland,

noe bare vi kan.

Spiste god mat med saft til

Han sa: “Mamma e snill.”

Vi leste bok før duppetid.

Det var Mikke, Pluto og vi.

 

Nå ligger han der og sover trygt

og været ute er stygt

Vi kan fortsette dagen her inne

og skape et trivelig minne.

 

Hvert minutt teller i mammahjertet.

Hvert lille skrubbsår med plaster og smerte,

hver kos og hver eneste klem,

hver time sammen med dem

som betyr alt for en mor.

To gutter som en dag skal bli stor.

 

I blant tar vi fri og gjemmer oss

fra tiden som gleden til tross,

en dag skal skille hjerter ad

på rekke og livets rad.

 

To barnekinn.

To guttesinn.

To livlige smil.

En liten hvil.

Jeg elsker dere, elsker dere,

Høyere en høyt, og mer enn mere.

Don’t you ever forget the love

if tomorrow I’m a dove:

Kjærligheten fra mor

er større enn stor.

Den kan blø

men den kan aldri dø.

 

La oss holde hendene.

La oss mate endene.

La oss løpe om kapp med solstrålene,

og studere gnistene i bålene

på stranden en midtsommerdag,

i varme og velbehag.

Vi må leve, kjære barn;

høste livet og sette ut garn,

plukke blomster, krabber og skjell.

For tiden er alltid på hell.

Kanskje er det travelt, det vet vi ikke nå

Men vi må løpe, løpe, ikke gå.

Ja vi må løpe, løpe, ikke gå,

få med oss livet, så godt vi kan

Så hold fast i ei mammahand.

 

Len dere inntil meg

og la meg vise vei.

En dag skal jeg bli til en vakker due,

og bruke blikket til å skue

ned på veien der dere går,

og plastre hvert et skrubbsår.

 

Mama’s love can never die

It’s the truth; it aint a lie

Løpe løpe, ikke gå.

Fly senere, ikke nå.

 

Skrevet av Helene Dalland, 2017. 

 

 

 

 

 

 

Freakshowet er i gang igjen, og jeg sitter der som en awesome snedig klovn, mens resten av forspillet hoderistende forsøker å få svar på noe de på forhånd har bestemt seg for løsningen på: “Du kan vel drikke litt alkohol en gang i blant?”

Klart jeg kan. Jeg hverken inntar antabus eller lider av avhengighet. Of course I can, mådderføkker, men jeg vil ikke, ok? 

 

Nei, det er visst ikke ok. For mens jeg påpeker at selv om barna mine er hos pappan sin den helgen, er det bra å kunne møte edru opp hvis det skjer dem noe, kommer et nytt tema; et slags argument. Nå er vi plutselig inne på at det er helt greit å leie inn barnevakt og ta seg ei lita fyll de helgene jeg har barna. Ja, mulig det. For alle andre enn meg. I’m talking bout MY life. Ok?

 

Nope, det heller er ikke ok, for “jeg må da slå meg løs jeg også iblant.”

Jeg forklarer at jeg slår meg løs hver eneste dag, og at jeg blir en kjedelig person med en kjip oppfatning av meg selv og omverden dersom jeg inntar alkohyler.

 

Det hele betyr plutselig nå at jeg er “flink”, som i “råflink”, “siden jeg bruker så mye krefter på å avstå fra alkohol og all annen rus!”

Jeg skjønner at dette er ment som kompliment, men dette handler ikke om å være “flink’. Ikke bruker jeg krefter på det heller. More like stikk motsatt. Ville du drukket melk utgått på dato for en måned siden? Ikke? Det ville gjort noe med kroppen din og hue ditt, sant? Og smaken, for ikke å snakke om usj. Jeg liker ikke smaken av alkohol, og nå som jeg ikke lenger har behov for å bli brisen, er det en perfect match for hue mitt. Er det virkelig så vanskelig å fatte det?

 

Noen av dere henger over meg med spritsterk fylleånde og bruker ekstra lang tid på å overdøve musikken med noe slags sentimentalt pjatt om fortida. Andre roper til meg fordi man har fått et paranoid innslag i fylla av tendens parkrangling, noe jeg alltid opplever der ute. Å prøve å hjelpe dem er slettes ikke smart. Det er glemt som forduftet dagen etter, og skal ties ihjel, men jeg husker alt om da kong alkohol blottet seg i den frekke keiserens nye outfit. Hvis jeg siden slår an en liten spøk når hverdagen er tilbake og alle er like edru som meg, kan det bli tatt ille opp. Som om jeg likevel skal tåle å bli ropt til in public fordi fylla hadde skylda. Noen søler pils i håret mitt mens andre sier ting de aldri i verden burde sagt.

 

Likevel spør jeg dere aldri: “Hvorfor drikker du alkohol?” Eller: “Hvorfor er du så drita at du ikke greier å erindre nåtiden i mårradagens tøffe timer?” Eller hva med: “Hvorfor rører du alkohol når du vet at det ødelegger forholdet?” Nei det er sosialt uakseptabelt av meg å forstyrre festen deres med å spørre hvorfor dere drikker. Men å forstyrre den deilige koffeinfesten min med å be meg forklare den kaffen; DET er greit, det, hva?

 

Hvorfor er det slik, at det er en selvfølge å forvente av meg som er avholds, at jeg skal respektere fylla di, og aldri what so ever være så uhøflig å spørre, når du selv er flatlusfrekk nok til å pepre meg med all verdens spørsmål om hvorfor ditt danser edru med datt? Hvorfor kan du spørre og grave etter grunner til freakshowet “avholds”, mens jeg må tåle at du problematiserer noe så friskt og coolt som å drikke alkoholfritt? Wtf? Lol. Sw? (=say what?)

 

Nå har jeg vært senter for så mye unødig oppmerksomhet som avholdsmenneske, at jeg har bestemt meg. Neste gang du spør, kommer jeg til å foreslå at vi snakker om hvorfor du drikker alkohol. Det er mye mer interessant enn å bable om avholdslivet, som jeg jo har forsikret deg om at er knallbra. Jeg har det BRA, don’t you worry. Har DU det bra?

Hvis du mener det er uhøflig av meg å spørre hvorfor du drikker deg full som ei overmoden gjæra pære med evnen til å skrike høyt som kråka som prøver å spise deg, er det ikke da like uhøflig å spørre meg om det motsatte? Hvorfor skal jeg tåle så mye fra drunken sailors, men samtidig trå varsomt og på høye tær når det kommer til “hvorfor drikker du deg pærings når du vet det blir skjærings?”

 

Jeg digger å feste med dere, og respekterer dere samme hva dere putter i munnen og andre kroppsdeler. Men da må for pokker dere også respektere at jeg ikke ruser meg. Finito. Villikke villikke. Sånn errebare. 

Jeg kjenner en person som ikke ville ha med meg på fest fordi jeg ikke drikker. Hørt noe så latterlig? Jeg er glad i vedkommende, men må innrømme at jeg syntes det var en merkelig ting å si. Heldigvis kjenner jeg plenty partyfolk som vet at jeg er å regne som natural high, og som gjerne drar på fest med meg. Og de er mye gøyere å feste med anyway.

 

Alle er vi forskjellige. Jeg med min bipolar og snev av adhd har party i hodet 95 % av året. Hvis det er så vanskelig å forstå; er det da også vanskelig å skjønne det faktum at vi alle er forskjellige?

Jeg har like mye å gjøre på et utested som deg. De selger kaffe og brus der, og jeg trenger hverken være gravid eller sjåfør for å drikke det. 

Jeg elsker livet, I don’t want to miss a thing. Nåtiden min kan ikke viskes bort i et fylleslør, og jeg vil gå frisk inn i morgendagen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg har igjen av dette deilige livet mitt; det kan være 10 år. Men det kan også være 10 dager. Av 10 dager vil jeg ha 10 friske, klare, energiske. Ikke så mye som 3 av dem skal få fade bort i tåka.

 

Ikke at jeg har forklaringsplikt, men sånn errebarre!

 

Når Plumbo er i byen kan alt skje. Det fikk en kvinne erfare etter å ha hoppet til køys med bandet.

I bandbussen har plumbo deilige myke senger å lande i. For ikke å snakke om kjekke, morsomme, snille, trivelige mannfolk.

That`s me. Det var jeg som gjorde det. Jeg bare måtte teste den ene køya da jeg først var inne i bandbussen. Men jeg må desverre innrømme at det var det eneste jeg testet.

 

Bildet over under dyna: Glenn, forbipolene, Tommy og Lars

 

Bildet over: Henning, Lars og forbipolene.

Jeg kidnapper vokalisten Lars Erik Blokkhus og tar meg en prat med ham under fire øyne. Senere får jeg også en prat med bassist Tommy Løken-Elstad og Henning Hoel Eriksen. Henning spiller keyboard.

Velkommen til Plumbointervjuet der vi skal snakke om Møkkamannen, tabloide overskrifter og historien bak Plumbo`s tittel. Er du klar for sannheten?

 

Nå skal dere snart på scenen, Lars Erik; har dere noen faste ritualer dere gjennomfører før dere går på scenen og rocker løs?

-Vi samles og prates hele bandet en halvtime før vi går på scenen, og vi tar en pils. Men ikke noe videre utover det.

 

Hva slags musikk hører dere på?

– Vel, vi er 8 mann samlet på veien lissom, og alle har på seg headset. Vi hører på alt fra heavy metal til gammeldans. (Henning hører på en egen liste på spotify som heter New music friday.)

 

Jeg: selv har jeg gode minner fra den tiden jeg danset rundt med babyen min i armene på stuegulvet mitt til “Møkkamann”, “Ola Nordmann” og “Mine barns bein”. Det var en spesiell tid i livet mitt. Dere i Plumbo er sikkert vant til å høre folk fortelle hvor mye låtene deres har betydd for dem . Hvordan er det for dere i bandet å få høre folk dele med dere sin begeistring for låtene deres?

Lars: Det kommer ofte folk bort til oss med historier omkring låter som fungerer som knagger de kan henge sine opplevelser på. Alt fra rolige kjærlighetslåter til mer rocka låter. Det er stas å få hjelpa noen.

Tommy: Det er så gødt å høre at låtene våre får så stor betydning for mennesker, i andre`s livssituasjon.

 

Finnes møkkamannen?

Lars: Ja, han finnes, og han bor i Sandnes. Det er ikke noe vondt i ham, men han er møkkete ja. Det er en mangfoldig låt, alle bygder og byer har en møkkamann. Denne møkkamannen som låta handler om, er skikkelig snill.

Hva med hun damen i låten?

-Hun er en fantasidame.

En hallis?

– Ja, hehe.

 

Hvorfor navnet Plumbo, Lars?

-Det var i år 2000, vi kalte oss Svigermors drøm. Det var bandøvelse, og jeg husker det var i et lager. Vi tenkte det var på tide med et nytt navn. Omkring oss florerte navn som Aqua og soda. Jeg så meg rundt, og det stod malingsbøtter på hylla. Da så jeg den. Plumboflaska. Det ble Plumbo, da. Teit navn, men et som folk kunne huske på og kjenne igjen. Bruker du plumbo blir det fart i sakene liksom.

 

Lars, hvis man googler, finner man overskrifter som at du slet med sosial angst, kan du fortelle litt om det, og har du noen råd til de som sliter med dette?

-Nei jeg har ikke noen gode råd, fordi jeg føler ikke at jeg sliter med sosial angst. Det er fra et intervju Dagbladet utførte, tatt helt ut av sammenheng, og jeg sa aldri at jeg hadde sosial angst.

-Er det sjenanse?

– Ja jeg kan bli sjenert. Hvis jeg ser en mann som jeg skjønner kommer til å snakke til meg på butikken, kan jeg finne på å gå omveier for å unngå å møte ham.

-Det er forskjell på sosial angst og sjenanse, ikke sant?

-Ja så absolutt.

 

 

 

 

 

Bildet over: Lars og Tommy er klare som egg: Stjørdalinger, er DERE klare?
 

Bildet under: Thomas, Henning ville så gjerne låne armbåndet ditt, og lover at jeg får det tilbake etter konserten 😉

 

 

Kjære pust fra fortiden

 

Som tårene triller på et ungt kinn, skal de helbrede ensomheten på et gammelt kinn. Som øynene ser ut som de engang gjorde, skal de fortelle om tider forut vårt moderne, hektiske samfunn. Som jeg tenker på deg, som jeg tenker på deg..

 

Jeg hadde akkurat ankommet Trondheim stasjon etter en vakker dagsreise over Dovre. Fornøyd med å kunne logge meg inn fra både smart-telefon og pc, hadde jeg jobbet paralelt i restaurantvogna. Bildene ble redigert og opplastet per telefon, mens teksten ble skrevet på pc. 

 

Du hadde vært på besøk hos din datter, og satte deg smilende og utadvendt ved siden av meg på benken. Vi kom raskt i prat. Det tok ikke lange stunda før du kunne fortelle at du er 91 år, og jeg ga deg et kompliment for den fine gule veska di; samt det faktum at du holder deg svært godt for alderen.

Da lokaltoget kom, satte vi oss på de samme firersetene for å prate videre. Ansiktet ditt var så vakkert, og de snille øynene dine minte meg om min himmelske farmor sine varme edelstener. Brune. De var brune. Dine mer blå. 

 

Var det din siste reise, dette? Er det ikke lenge til du tar med deg alle historiene du fortalte meg, og drar for å møte din kjære på den andre siden? Skal dere minnes den tida du jobbet som budeie, og flittig stelte 3 kuer? Eller da dere bodde lenger nord? Eller den tiden for lenge siden da dere bodde i Oslo? 

 

Det er sent på kvelden din, og du vet det i hjertet ditt, at det snart skal slutte å banke. Kanskje om 10 år. Kanskje om 1 år. Du er en vandrende gullgruve av historier og vakre minner, og jeg satt ovenfor deg som et tent lys på toget i dag.

 

-“Hva gjør du om dagene du da?” Spurte jeg.

Du sa, med nok et smil: “Åh, jeg stusler nå litt da. Det er en liten leilighet. Men nå finnes det jo vaskemaskin også. Og doen er inne, så.. man slipper å gå ut.” 

Akkurat da kjente jeg det. Pustet fra gamle dager. Påminnelsen om takknemlighet. 

 

Jeg så det på deg. For deg var det som om det var i går at du tuslet opp om natten og gikk ut på utedoen. Du så det der vi satt på toget, i et fjernt blikk og vemodig blanke øyne; vannet i bekken som omfavnet de unge hendene dine en gang i tiden da du vasket klær. 

Så mye har du fått med deg, og flere du kjente har reist fra deg. Du har deltatt i begravelse etter begravelse, og det har blitt en vane å ta farvel. Men alle sorgene var likevel der som bunnløse avgrunner, før du reiste deg og gikk videre.

 

-“Det er ikke mange igjen rundt meg nå.” Sa du rolig, før du forklarte at det mest bare var slekt igjen.

 

Jeg tørker en tåre, og jeg tørker en til. For møtet med deg er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Vi sitter på hvert vårt tog gjennom livet, men ditt er så mye nærmere tidens endestasjon enn mitt. Og ikke vet vi om mitt tog holder stand til endestasjonen. For en liten stund delte vi linje i dag, du og jeg. Begge avholds fra alkohol. Begge utadvendte. Begge med ryggsekken full av historier. Begge uvitende om hva som skjuler seg bak neste sving.

Kanskje tenkte du på meg før du sovnet i kveld. Mulig er det, at du sendte meg enda en klem. Helt sikkert er det, at du reiste videre en times tid etter at jeg hadde tatt farvel og forsvunnet ut i grytidlig sommerkveld. 

 

Jeg tenker på deg, og håper du vet det. Håper du skjønner hvor viktig du er. Tårene som triller nedover kinnene mine er takknemlige gaver til deg. De skal skylle bort ensomheten du kjenner inni deg om dagene, og de skal vaske bort følelsen av avmakt over en alfor hektisk og modernisert verden. For jeg kan bare tenke meg hvor utenfor du må føle deg i det moderne samfunnet. Det aller meste er nytt, og så mye er totalforandret. Vi flyr hit og dit i svære maskiner oppi himmelen, bærer på små dingser kalt mobiltelefoner, vasker ikke klær og kopper selv, er hekta på en skjerm vi kaller TV, går på kaféer og reiser med tog på jernbanesporet som mannen din var med og laget. Jeg kan bare tenke meg til hvor vanskelig der er å innrette seg i denne nye verden.

 

Jeg har skrevet ned navnet ditt, og skulle så gjerne kontaktet deg og tatt en kaffe sammen med deg en dag. For jeg vil ikke at du skal rusle rundt alene dagen lang, uten gjøremål som å vaske klær for hånd, eller å sy klær og stelle kyr. Jeg ønsker ikke at du skal sitte i en stol og se ut i lufta mens du lengter tilbake til den tiden da vennene dine levde, og dere kunne løpe leende rundt på ei blomstereng. 

 

Du fortalte meg tilogmed hvor du bodde. Det var som om du indirekte fortalte meg om ensomme dager. Men du ville ikke klage. 

Du var fortidens velduftende pust, og på den tiden der du kom fra, klagde man ikke. Da bet man tennene sammen og jobbet seg gjennom iskalde elvevask og grytidlige fjøsstell. 

 

Men kjære deg. Det er andre tider nå. Du har lov å se oss rett inn i øynene og fortelle om forandringene du opplever å måtte henge med på. Det er lov å si fra om ensomme dager foran vinduskarmen. Det er lov å svare meg den dagen jeg ringer og ber deg på en kopp kaffe i byen der du bor; at ja, det ville lyst opp dagen betraktelig.

Jeg håper vi rekker det, før du tar med deg alle de verdifulle historiene dine og reiser din siste reise.

 

Klem fra ei som rakk å bli skikkelig glad i deg.

 

 

 

 

I sidesynet ser jeg grønne marker danse i takt med røde hus, fjøs og stripete fart. Jeg har for lengst satt musikk på ørene. Lenge satt jeg her i restaurantvogna og forundret meg over en mann i dress som snakket i et sett med en annen mer stille mann. Snedig, tenkte jeg, at det finnes folk som skravlet mer enn meg. What happened to breathing, akkurat nå som jeg skulle nyte togturen min og masse spennende skrivejobber og bilderedigeringer. Så husket jeg spotify og øreplugger: Let`s Music!

 

Dette er et genielt og ubeskrivelig fantastisk kontor. Hver gang jeg setter haka mi i hendene for å brekke av og la tankene vandre, har utsikten endret seg. Fra vidder og fjell, til norske bygder og fossefall. Fra vann til dyrket mark, og biler på landeveier. Jeg ser små hvite strender langs elvekroker, mens toget suser over broer, og en traktor brummer trofast på åkeren sin. Grus har lagt seg ved fjellføtter, og den norske fjellheimen får meg til å føle meg hjemme med sine laftede hus og røde fjøs. Her i togvognene hører jeg hjemme. Her er jeg mer norsk enn noensinne.

 

 

Jeg har gledet meg til denne returen tilbake til Trondheim, så jeg ankom Oslo s med et smil som jeg ikke greide å skjule. I natt sov jeg over hos snille Lakhsmi, Ketil, og med gøyalt selskap av kompisen deres atle. For dere som undrer på om vi var fulle rett og slett, da vi lagde snapvideoen “Tabasco-Atle tar utfordringen”, er svaret: ingen av oss hadde rørt alkohol faktisk. Jeg er avholds, Lakhsmi er for tiden også avholds, og de to andre er måteholdne, så vi var alle helt edru. Det er gøyere sånn.

 

 

Restaurantogna er fylt med trivelige, blide folk som spiser og hygger seg. Hils på Airi Anneli og Martin Hagen, som koser seg på vei til Trondheim, og påstår at det å reise med tog er rett og slett trivelig. Jeg er enig.

 

 

Det er plass til alle slags mennesker her i hos NSB, også en freak som meg. Men jeg må nok innrømme at jeg bare pyntet togsetet mitt for anledningen på bildet under. Dere vet, jeg var jo en hyggelig tur innom yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1494706595_du_fr_ikke_ta_henne_fra_meg_jeg_kommer_ikke_til__svikte_henne.html
 

 

I det jeg ser ned i et elvedyp med skarpe klipper og heftig strøm, kjenner jeg at jeg er glad jeg tar toget hjem i dag. Her kan jeg både jobbe, slappe av, spise, snakke i telefonen, skrive sangtekster, legge tarotkort, drikke kaffe, bli kjent med tognaboer, være meg selv; og ellers ikke være redd for å falle ned fra himmelen.

 

Jeg rekker å utvikle meg. Tenke. Fatte slutninger. Som det å spekulere på hvorfor jeg alltid automatisk innbiller meg at folk er mine enemies. Hvordan jeg automatisk tenker at folk er fiendtlig innstilte mot en freak fra nedrerste trinn som jeg før satt og dinglet med føttene mine på. Så jeg ser meg rundt i restaurantvogna og tenker at de alle er mine potensielle venner. At de kan være fiendtlig innstilt hvis jeg møter dem med sure lepper og flakkende blikk. At de også kanskje trenger et smil fra meg, for å avvæpnes i sine indre landskap. 

 

Gamle vaner kan endres i ei restaurantvogn hos NSB. Varierende natur i sidesynet påvirker endringene på en behagelig måte. Stress? Hva er det? Jeg la der igjen hjemme før helgen da jeg dro.

 

Vi ruller mot Dombås og ler litt av en morsom konduktør på høytaleren. Her inne er vi alle på vei et sted. Mama is coming home 😉 

 

 

 

August 2016; rockebandet Razika (bildet over) er på veg til RaumaRock. Det mange ikke vet i Norge`s land, er at markedsansvarlige i NSB har begynt å tenke i splitter nye retninger. Mens toget tøffer i sine vante spor, skapes ideèr i freshe baner innad i NSB. Fra gammel jord skal vakre planter gro, og grønnere marker får prege NSB`s nye konsepter. Nå skal det rockes! Det skal danses og det skal synges, gjennom vårt langstrakte land!

 

Derfor rigger Razika seg til i ei togvogn, og begeistrer de reisende med deilig musikk på vei til Raumarock. Aldri glemmer de reisende denne turen, og inntrykket av en togtur endrer seg til evig tid. Minner er kommet for å bli. Minner tar vi med oss videre, i det vi hopper av toget på endestasjonen, og rusler videre i hver vår retning.

 

På bildet under ser du gruppa Seljemark med Eden Brent på keyboard på Blues Train fra Oslo til Hell i september. Målet var Hell Blues festival, så hvorfor ikke bre festivalen utover norske statsbaner? (Teksten fortsetter under bildet)

 

 

22. juni 2017 braker det løs igjen. Klokken 08.18 tar toget av fra Trondheim stasjon, og suser i vei over Dovre. Da får du underholdring i form av rock. Det er et rocketog, rett og slett, der målet er festivalen Tons of rock i Halden. Det er festivalbandet Divided Multitude som spiller på toget, og kommer til å skape en opplevelse utenom det vanlige.

 

Bildet under: rockekonduktørene Rikke og Charlie. I midten: festivalsjef Svein Bjørge.

Rikke og Charlie er på plass 22.juni for å gi deg en glad rocketog-tur, med glimt i øynene og smil på lur. Velkommen ombord; tut og rock yeah!

 

 

 

Jeg vet du vil det. At du ønsker det så inderlig. Det klør i fingrene dine, men du får ikke røre henne.Hun er fredet, and you can`t even reach her. Fingrene av fatet, og føttene på landeveien, bye bye, now hit the road!

Hun er freaken som bor i meg, og du har så lyst til å vrenge av henne batikkjumperen, ta ut nesepiercingen, og kle henne i de rosa prinsesseklærne dine. Du vil få henne til å forsvinne fort som fy, fikse meg og plukke bort hippie pippi og ronja røverdatter på en gang.Du har det klart; akkurat hvilken stil du mener ville kledd meg. Du ser meg sitte på en kafe og taste på en pv. Greit nok det, men fydda, jeg sitter der og småtramper takt og vugger rytme til musikken på ørene. Du har så lyst, men får ikke lov til å kle av meg energisk  adhd og glad bipolar. Du har ingen tilgang.

Og nå blir det verre for deg, din A4. Min store drøm om et samarbeid med min yndlingsbutikk har nemlig gått i oppfyllelse, og jeg føler meg rent forelska! Tenk å få fronte selveste SHANGRI LA, Oslo`s skatteste skatt, her inne på forbipolene!? Dette er stort for meg, I promise you that!

Hils på verdens kuleste, snilleste, råeste gjeng: Christian, Hussain og Chandra:

 

Er du noe for deg selv, du også, kanskje? Litt freakete, glad i røkelse, tarotkort, tribals, yin jang, alver og Shiaskjerf fra nittitallet?  Og god service, glad i det også? Men du bor ikke i Oslo og kan stikke innom butikken som ligger nederst ved Karl Johan mot østbanehallen? Da er det supert, ikke sant, at dette skattekammeret har egen nettbutikk:

http://www.shangri-la.no/
 

Bli med meg på min reise innover til freaken i meg selv i ukene og månedene som kommer. Jeg skal teste ut røkelse og erotisk olje, orakelkort, stener og jeg har vakre drømmefangere og klær å vise dere. Den fine batikkjumperen dere ser på bildene er selvfølgelig fra Shangri La, og den lille pungen rundt halsen inneholder tre forskjellige stener og små piercinger. I`m in heaven!

Her i Oslo er det en uterestaurant som er dagens kontor, og fingrene begynner å bli kalde; Queen summer where are ya?
 

 

Til slutt en liten titt på Shangri La. En LITEN titt, vi har så mye mye mer å vise dere. Kom innom da vel, og bli oppslukt av en lang gruve fylt med eventyrlige skatter i mengder:

 

 

 

 

 

 

Det hele begynte slik: Jeg tok kontakt med superLinn fra Stjørdal, som altså bor på Lillestrøm, og pep om at jeg skulle til Oslo. Om jeg ikke kunne gjøre unna snorkinga hos henne og familien. Of course could I!

 

(Jumperen jeg har på meg på bildet under er fra http://www.shangri-la.no/ )

 

 

Hvordan skal man forklare med ord, gjestfrihet av type godhjerta? Linn og jeg kjenner ikke hverandre sånn kjempegodt fra før nemlig, men noen ganger bare vet du at du oughta get to know the person, you know! Og for en kjemi! For ei dame, jeg digger henne, she`s awesome! For ikke å snakke om den utadvendte mannen hennes og de herlige barna deres! Jeg følte meg skikkelig velkommen, og kommer til å savne dem. Må bare treffe dem alle igjen!
 

 

Vi var over hos naboen hennes i går kveld, og der var alle Lillestrøm`s real ladies samlet i ei stor stue. Kjempegøy. Som vanlig likte jeg å unngå oppmerksomhet rettet mot min avholdenhet, så jeg laget funlight fruktsaft på ei ølflaske jeg fikk av Linn. At det er saft, er det mer morsomt å røpe sent på kvelden.

Jeg vil takke gjengen på Lillestrøm, supertøttene glade fruer of the little streem, you rock bad ass! Og jeg skulle så gjerne festet natta lang sammen med dere og kaffekoppen min, men jeg måtte krype både til korset og senga allerede i tolvtida i går.

 

(overskrifta? Åja den ja. Joa, kommer tilbake til den helt nederst her…)
 

I mårest fikk jeg tatt en varm dusj, og da jeg kom opp på kjøkkenet hadde Linn laget deilig omelett, og jeg fikk en kaffekopp i hånda; at det går an! Jeg ble så lykkelig av å sitte der og spise omelett laget med hjertet og drikke varm kaffe !

Nå sitter jeg på dagens kontor ved Karl Johan, og her har jeg laget et innlegg som publiseres i kveld. Min store drøm om det ultimate bloggsamarbeid, har nemlig gått i oppfyllelse: følg med, følg med!

Snart går ferden videre til enda ei grepa dame, som jeg håper jeg får blogge litt om senere 😉

 

…men waitaminute! Vi må ta en titt på Linn`s fantastiske interiør-ideèr:

en stokk til å henge kjoler på! Must have  ….and it`s free! Sjekk lampeløsningene forresten! Drømmefangeren har Linn laget selv.

På rommet til gogutten på 8 år har Linn sendt inn et bilde som hun printet ut fra internett, til ,et selskap som lager tapeter. Hvor kreativt er ikke det? Takk for meg, trivelige familien, I miss you allready.

 

Håper vi sees i sommer, kos dere på hytta 🙂

 

 

 

Noen mennesker bråker mer enn andre, tar mer plass enn de fleste og irriterer enkelte. Disse ler høyere og bruker litt vulgære ord og setninger. 

Hvordan tåler en restaurant slike som oss? Bli med da forbipolene og Nandita testet service og mat på sushirestauranten “Sushi me” ved Solsiden i Trondheim.

 

 

 

Vi er alltid overalt, med en enorm energi. Tar bilder, snakker høyt og ler så det koker. Likevel fikk vi strålende service og nydelig mat av denne superdama:

 

 

Jeg må bare bøye meg i støvet: å teste en for meg, ny sushirestaurant i Trondheim var en fantastisk opplevelse.

 

 

Det var rom for latter, liv og røre…
 

 

…og maten smakte aldeles nydelig. 

Jeg tilogmed likte det spesielle badet de har på Sushi me. Faktisk verdt å stikke innom bare for å få med seg tidenes mest elegante toalett 😊