Å freshe seg opp med vippe extensions har blitt en hit de siste årene, og nå tenkte jeg at jeg skulle prøve dette jeg også.
Jeg la meg til rette med musikk på ørene i Stine Walskrå Iversens Salong Daisy på Stjørdal, og hørte deilige låter mens jeg ble dullet med. Man må ligge stille og rolig lenge, derfor anbefales musikk eller lydbok på ørene.
Hun brukte en blanding av singelvipper og faner for å tilføre volum på de stedene jeg ikke hadde så mye naturlige vipper. Jeg skulle få vipper på 9-12 mm med en tykkelse på 0.07mm omkrets per vipp.
Okay, jeg er en coctail av ADHD og bipolar 1. Å ligge stille på denne måten gir meg mange idéer. Hun var kommet halvveis da jeg tok av meg ørepluggene og mumlet “Næ! No må æ stikk, æ, så…”
Stine satte seg opp, og sa med mer volum i stemmen enn noen vipper har i formen: “Hæææ? Kødde du no? Æ e bærre kommi halvveis!!” Hun spratt opp i vinkel og slo ut med armene mens hun hoppet opp og ned. Ok, hun gjorde ikke det. Ikke nesten engang.
Man må la det gå et sekund eller to, før man avslører spøken. Ellers blir det ikke like mye gøy over rampen. Anyway. Lettet kunne Stine fortsette mesterverket sitt, og jeg ble kjempefornøyd!
Stine fikser også øyenbryn, spraytan og voksing i salongen sin, og hun er skikkelig nøye; just saying 🙂
Har du fått med deg vår kampanje? Salong Daisy gir deg 30 % avslag på vippe extensions i 30 dager. Er du interessert; sjekk ut linken under for pris og videre info
Du var der da dere måtte bære meg over dørstokken som 17åring, over grensene til en helt annen verden som het psykiatrisk. Du var der mens årene løp fra meg, og veien hit fortonet seg lenger og lenger. En 18 år lang vei mot et uant lykkeland langt der framme. For meg føltes det iblant som et mareritt. Du var der da jeg nektet å innse at diagnosen dere mente jeg hadde, stemte. Da jeg druknet i hele bipolar 1, og ble alvorlig syk. Du var der da jeg ikke var frisk nok til å få holde babyen min i armene mine og gi ham all mammakjærligheten jeg hadde så mye av, og du var der for å fortelle meg at jeg hadde bipolar 1. At det siste halmstrået av litt stolthet jeg klamret meg fast til, nemlig bipolar 2, ikke var min diagnose. Jeg hadde den alvorlige typen. Skammen jeg valgte å deale med, skapte grobunn for åpne marker å dyrke en ny hverdag på.
Du var der da alt snudde, og jeg fikk oppleve lykkeland. Da jeg endelig forstod at jeg måtte innta to viktige typer medisiner. Ja, det var du som skrev dem ut. På flekken. Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å prøve å prøve, var du klar med resepten på nettopp sen saltmedisinen du visste var hva jeg behøvde. Nå hadde jeg og skammen min danset samme dans lenge,og du hadde tålmodig stått og sett på, mens du ventet på at jeg skulle slutte å fornekte. Slutte å skamme meg i et lite hvitt skjell på en ensom strand i ødehav.
Du var der for å sikre meg under mitt andre svangerskap, slik at jeg holdt meg frisk. Du er ekspert på ditt felt, og med elegant føring var du med meg inn i mammarollen. Du gledet deg sammen med meg over ar jeg denne gangen fikk ta med meg den nyfødte babyen min hjem. Holde ham i armene mine og gi ham den kjærligheten jeg gledet meg sånn til å gi ham. Du gledet deg over at jeg hadde blitt i stand til å være både alenemamma og samværsmamma.
Du har trua på meg. Du sier ikke mye, men når du først sier noe, så er det ekte, og jeg vet du kan dette.
Du visste at veien var lang, og at jeg måtte gå den selv. At jeg kom til å miste de som ga opp, og at jeg kanskje kunne være en av de i statistikken som ville gi opp selv. Du har aldri noen garanti. Når eleven er klar kommer læreren. Du kan ikke omprogrammere en bipolar hjerne. Jeg måtte omprogrammer den selv, slik at du kunne få lov til å lære meg nye måter å leve med diagnosen min på.
Barna mine trenger en frisk mamma, en mamma som du møter ca 3 ganger i året. Du gir meg tillit og profesjonell vurdering. Og hver gang får jeg tilbakemelding om alt jeg gjør i livet mitt som du mener er bra.
Da jeg var syk var jeg livredd deg. Din rolle som psykiater var skremmende. Det er som om du visste hvor skjørt skjellskallet mitt var akkurat da. Som om årevis med trening i å tone seg inn på pasientens sinnstemning hadde gjort deg hypnotisk dyktig på å ta hensyn til menneskene du jobber med. Jeg har alltid lagt merke til din enestående måte å utføre jobben din på. Du visste nok om hvordan jeg trodde det var gift i maten, power i sansene mine og kameraovervåkning. Dette hadde du sett før. Likevel vet du aldri om du ser pasientene dine for siste gang. Når kirkeklokkene ringer over kirkebakken neste gang, aner du ikke. For det er ikke alle som rekker å velge livet. Some die young. Jeg er sikker på at du innerst inne sørger hver gang, og du skal vite at jeg tror du alltid gjør ditt aller beste. Men du kan ikke leke Gud, du må bare gjøre jobben din og håpe på det beste. Tilbake vil jeg gi deg gleden i å se at det i dette tilfellet gikk bra til slutt. At jeg nådde frem til solskinnsdagene. At jeg skjønte til slutt, at alt handler om å beslutte mine egne valg, du kunne aldri velge livet for meg.
Kanskje leser du dette, kanskje ikke. Uansett tror jeg du vet om min takknemlighet, etter denne lange veien hit jeg står og smiler i dag. Jeg trodde jeg var “gal” hvis jeg var meg selv, og skjønte ikke at galskap er sunt. Og jeg trodde all ryddingen min var tvangstanker. Alle disse tankene jeg aldri turde å dele med dere, fikk jeg til slutt svar på. Jeg kan være meg selv. Være litt gæren, og dønn frisk samtidig. For livet har lært meg at jeg er som ei skilpadd; Jeg trakk meg inn i skallet da jeg var syk, svømte ivrig i vei da jeg ble frisk, og det tok lengre tid med meg. Før jeg nådde målet mitt. Mye lenger tid.
Takk for profesjonell og respektfulll behandling. Det er meg en glede å la meg vurdere av en av landets fremste eksperter innen psykiatri, og jeg vet vi tenker i samme retning; det må være mulig å holde meg frisk resten av livet. Underveis rocker jeg edru og avholds ute på byen med vennene mine når barna er hos pappan sin, og slipper løs kreativiteten her hjemme når jeg blir til en virvelvind. Jeg fyker fra skriveprosjekt og glassmalekick, til sosialiserte dager og spennende horisonter. Å være frisk fra bipolar hanlder altså mye om å slippe løs galskapen. Sykdom var sykdom, galskap er galskap. Du har lært meg såpass om bipolar, at jeg vet jeg er frisk når jeg tør å værra litt gærn.
Jeg håper det enda er lenge til du må pensjonere deg. Håper du har fred med alle de som tok et helt annet valg enn det valget jeg tok. Håper du bringer med deg i hjertet ditt, minnene om alle oss dom du klarte å nå gjennom til, den dagen du låser kontordøren din for aller siste gang.
I dag møtte jeg en god kompis, og som vanlig ble jeg inspirert til å skrive en tekst bare av å prate med ham. For det er slik å forstå, at mangfold er genialt. Noen sliter med rus, andre med nattesøvnen. Noen sliter ikke, andre er på helt andre steder i livet. I mine øyne burde alle respektere at alle er på disse forskjellige stedene i livene sine. Vi er ikke her for å fikse på hverandre, forhøye oss selv og våre valg over andre’s private valg, eller dømme. En klok venn av meg var alkoholiker. Han brukte å si: “En kan bedømme, men ikke fordømme.” Han er en av mine kloke venner på den andre siden nå, og ville satt pris på respekt for mangfold. At vi gjorde vårt beste iallefall.
Jeg kommer til å ta en kaffe med kompisen min innimellom, selv om lokalsamfunnet har dømt ham nord og ned. Jeg kjenner sjelen hans, og bryr meg ikke med å blande meg i hvilke valg han tar i livet. Hvilke klær han går i eller hvor mange piercinger han har. Hvilket er hva denne teksten handler om: at han er ikke et freakshow. Han er en freak som meg, men ikke et show som alle kan glane, hakke og peke på, bare fordi han kjører et annet løp. Aksept og respekt, my dear.
Vil du se barna dine lukke øyenlokkene innen de treffer hodeputen? Ok, keep it up: In fact; jeg skrev deler av dette innlegget mens jeg stod og vrikket rumpa på stuegulvet i ettermiddag.
Noen ganger trenger også barna å riktig slå seg løs. Kjenne at de lever. Bruke litt ekstra energi. Ta seg en fest, you know.
Så: tid for party. På med musikken ca en time før leggetid, etter middagen. Gjerne rene partymiddagen, med dessert og hele pakka. Normalt prøver du å roe ned barna nå, ikke sant. But tonight it’s kids party. Er det “Jovial” som får barna dine til å klappe, hoppe og danse? Sett’n på! Er det nittitallsmusikk som pimper stemninga? Well so pump up the beat! Kanskje “Glade dager” med Margareth Berger lager rytmen? (her fikk jeg überstreng beskjed om repeat), eller er det Klovner i kamp som gjør susen?
Reis på hverdagsrumpa og hiv deg med i dansen. Kjenn hvor mye mer gøy det er å danse med småtroll på ettermiddagen enn med bygdadyr ute på livet en sen lørdag kveld. Bounce bounce; come on. Shake it like the big milky way!
Mens vi danset uidentifiserbar dance tonight, kom en kompis innom her. Da stod vi plutselig på gulvet og rocka alle sammen: toåringene, søstra mi, kompisen min og jeg. Barna lo så de skrattet, og jeg må innrømme at vi gjør dette ganske ofte, også av den grunn at jeg som mor digger det.
Middag, litt dessert, dans, bad og tannpuss, så er det klart for senga. Hvis du er litt lur; starter du hele denne prosessen ekstra tidlig, slik at barna treffer hodeputen omkring de gyldne 19.00.
Godtrøtt av en hektisk dag ligger minsten og sover sin søteste søvn, og der har han ligget en god stund. Voksentid er viktig, men må iblant nøye planlegges for å kunne gjennomføres. Og når du har så innmari mye energi som en toåring gjerne har, da må du ha litt guiding til å få det ut. Så hoill brillainn, lægg fra dæ avisa and shake it, bounce gone dance; med barna. De vil elske stemningen 😉
