Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Innerst inne er jeg en rømling. En reisende. Jeg elsker å legge tusen tanker igjen der jeg bor, sammen med følelser jeg ikke behøver å ha; og stikke. Jeg setter meg på toget, og vet at byen forsvinner bak meg. Men jeg setter meg med nesa mot målet, og ser meg ikke tilbake.

Her sitter jeg på en sovelugar i NSB’s deilige nattog. Små knirkelyder er velkjente, og da vet jeg at jeg er på eventyr. Jeg er så lykkelig at tårene presser på, for dette er nettopp hva jeg behøver: å stikke av langt til pokker alene, og suse i vei. Skribenten i meg trenger den roen og freden som en lang togtur kan gi meg. Jeg sitter i senga og skriver, og det er bare å gi seg hen inn i natten. Jeg skal til Oslo. Naboene mine er fra Atlanta i USA, og Christian forteller at han var i Norge da han var 6 år gammel. Kona Maddie derimot, har aldri vært i Norge før. De to og Wendy har reist med hurtigruten, og er nå på vei hjem. “Norway is beautiful!” Sier de og smiler. Jeg kan høre dem le på den andre siden av veggen når jeg setter meg på sengen for å jobbe med dagens bilder. Det er tydelig at de liker å ta toget. Jeg møter andre med like mye flyskrekk som meg, og de koser seg like glugg, de også.

There’s power in fredom. Og er det noe denne dama behøver, så er det frihet.

Jeg trenger å bringes mot målet i mitt eget tempo. Bli kjent med folk, skrive, se på naturen som suser forbi, og legge meg og sove i ei deilig seng.

Før jeg kom meg hit i lugaren min, hadde jeg også et lite eventyr i Trondheim by sammen med to flotte fotografdamer som jeg er så heldig å kjenne. Nandita og Marte er to like snedige skruer som meg, og noen timer med dem er rett og slett muntert! Nandita er hun som har fotografert de bildene bakfra der vi vandrer, og hvis du er nysgjerrig på hennes fotooppdrag, finner du henne her: https://www.facebook.com/nmpfoto/

Dere som følger meg på snap (forbipolene), har allerede møtt Nandita og Marte i dag 😉 Mye kan skje når vi er ute og surrer. På bildene under kan dere se oss sammen med folk vi ikke kjenner, men som vi skravlet en good talk med likevel.

Så mange ganger i livet mitt har jeg sverget til toget. Da jeg rømte til Stockholm som 18-åring, var det toget som var min venn. (Les gjerne den historien her: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html ) 

Noe av det beste jeg vet er å våkne opp en time unna Oslo, stelle meg, spise, og se byen åpenbare seg utenfor togvinduene. Det vakre er at det er tidlig nok til at Tigerstaden ikke har våknet helt enda. Men det har jeg; våknet fra hverdagens stress, kjas og mas, og reist meg lykkelig fra ei søt lita seng i en akkurat passe stor lugar i et tog. 

I løpet av helgen kommer jeg tilbake til vårt kjære NSB, og dere kommer til å bli overrasket over hvor mye dere ikke visste. Jeg kan røpe et par ord: “Rocketoget”, hørt om det? Eller hva med “Dansetoget”? “Sommertoget”? 

NSB er faktisk mye mer enn du vet fra før. De siste 4 årene har så mange kreative endringer skjedd i kulissene, at det spennende nok er verdt å ta en nærmere titt på. Her er action, spenning, veldedighet på høyt nivå, og litteratur blandet med musikk og fokus på barn. Når jeg får tårer i øynene av å skrive dette, forstår du sikkert at jeg har fått vite fakta om noe stort og rørende. Derfor vil jeg dele det med dere i løpet av helgen.

Nå skal jeg rusle en tur bort til restaurantvognen, skrive litt dikt, kanskje bli kjent med resten av restauranten som vanlig (😂) og så skal jeg krype til køys og sove meg til hovedstaden. Der skal jeg treffe noen supre folk som jeg kommer tilbake til 🙂 

Vi toges 😉

Kjære blogglesere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dere fortjener en oppdatering. Som dere kanskje har forstått, er jeg til enhver tid omgitt av et rikt nettverk. Med “rikt” mener jeg at det er variert, og bestående av ja-mennesker som jeg respekterer, og som respekterer meg. Det har jo lenge vært slik at jeg kutter ut de som ikke faller innenfor denne kategorien, og sitter igjen med de fantastiske ildsjelene. De som ønsker å faktisk LEVE livet, uten misunnelse, men med inspirasjonen i behold.

Nå skal bloggen berikes; dette blir en spennende sommer. Den siste uka har jeg jobbet med å bygge enda mer nettverk, og flere flotte samarbeidsavtaler har blitt inngått. NSB ønsker å bli med på reisen, favorittbutikken min er med, og neste uke får dere hilse på et velkjent band. 

Men først skal jeg innta mitt nye kontor, nemlig NSB’s togkupéer. I morgen kveld går jeg ombord på natt-toget fra Trondheim til Oslo, der jeg har bloggting å gjøre og folk å treffe. Jeg kommer til å skildre selve reisen på den måten dere kjenner til, og kanskje har NSB og jeg et par hemmeligheter å dele med dere, som dere ikke visste om fra før. Søndag ankommer jeg Trøndelag igjen, med et deilig dagtog for en skribent som meg.

Når forbipolene er på tur, er hun fri som fuglen, og alt kan skje. Noe er planlagt, men mye er uant. Come join us 😉

Ja jeg innrømmer det. Jeg er en original type skribent, som skriver mens jeg går og lytter til musikk. Det er da det ramler ned i hue på meg, og her er fra dagens trippetur. Det er en slags ….rap-låt :

Typisk Norsk

Det er kjølig i lufta,
men kong Vinter har fordufta.
Jeg har møkkamann på øret.
Typisk norsk, det kan jeg høre,

som rødt, hvitt, blått og svartedauen.
Som det å hilse på ekorna i skauen.
Leverpostei og ostehøvel,
russefest og knuffeknøvvel.

Typisk norsk, typisk norsk

Som galhøpigg og torsk

Ingen skulle tro

At nokon ville bo

På bygda i ei rønne

med Tusvik og Tønne..

Yeah we’re the norwegians for sure.
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo…
But we’ve got Åge, Tysland and Plumbo!

Ekorn i skauen på 17.mai.
Elgen vi later som vi er så glad i.
“Life is so good when I’m with you”
synger Lene Marlin; you know who?

Nordmenn, nord-damer
og fargerike samer;
Fra Oslo i sør
og Bergens nedbør,
til Tromsø i Nord:
Her i Norge vi bor!
Blant daler og fjell
bor Siri, Kari, Ola og Kjell.

Yeah, we’re the Norwegians for sure
Aint got Bieber, aint got Blur,
Donald Duck or Dumbo.
But we’ve got Åge, Tysland and Plumbo

Yeah yeah!
Ekorn i tre,
grøt med kanel og sukker!
Kuer og geitebukker:

Come on Norway wount ya show me what u got yeah!
Høyt i toppen av et tre:
Aint got Rancid, aint got offspring
but come on and sing:
Here is Dum dum and DDE
og ekorn i trær, yeah;

Skrevet av Helene Dalland, 2017

Forbipolene tekster:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Rampat faen under lua”

Følelsan, alle følelsan,
Prøv å deale med dem om du kan, om du kan.
Prøv å ligg under en benk
og tenk
når du har tusen av dem.
Stormen i hue, den blæs,
og stemmen e hes 
Du trur du vet ka bipolar e,
men du e blind og kan ikke se.
Du må vær sterk for å takle det her,
og det hjelp itj engang om du ber.
Det vil aldri aldri forsvinn,
men en rampat faen ska vinn.
 

For når du e en bipper
Da e du en vip’er,
inn i all exclusive idea zone
from the flesh to the bone,
the head to the toe;
That’s where you can never go.

Prøv å se sammenheng
Mellom gråstein og pæng.
Prøv å våkne på natta og ha det klart
Ommøblering klokka midnatt e itj så rart,
når du itj greie å ligg i ro,
men legg sammen mer enn to og to.
Steike det e action i hue
under ei glovarm vinterlue.

You get it? You got it?
Det e hverken svart, grått eller kvitt.
Små grå går itj bort med en kam
Og det e for svarte ingen skam.

Du bruke bare lampa inni pakken
og kaste pappen sammen med takken.
I en gave e itj det alt du behøve,
så du hive det sammen med støvet,

itj sant?

you understand, or you can’t?

Æ slikke ikke gamle sår
og e slettes ikke født i går.

Det bor en rampat faen under lua,

trenge sæ inn i den bipolare stua

Velkommen som julenissen

og det som måtte rime på det.

Tankan, alle tankan.
Prøv å deale med dem, om du kan, om du kan.
Prøv å føl at du har svaret,

men å få det ut e mer enn du klare
For du e dømt av samfunnet nord og ned
selv om du lett kan se
at sjøl om du e en rampat faen,
e det lyst om natta og mørkt på da’n.
Det e varmt på vinter’n under ei lue
i et intenst bipolart hue.

Så kast den pappen

Skru på lampa inni pakken

Kjenn at det godt

å bruk bare det du treng av gaven;

lampa, gråstein og den velkjente staven.

Skrevet av Helene Dalland, mai 2017.

Hvorfor er det ikke plass til dem? Allerede på ungdomsskolestadium, før de begynner å medisinere et overaktivt hode med rus; hvor blir det av de spennende, splitter nye yrkesretningene som passer kreative hjerner? “Design og håndtverk” holder ikke lenger, vi må utvikle oss!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har blitt kjent med et menneske som ikke helt skjønner selv hvor bra han er. Du vet, enkelte mennesker need no education til syvende og sist. Noen kan rett og slett leve som den Rønneberg eller Steenstrup de er. Relax, Thomas Numme; det gjelder deg også. 

Yeah. Enkelte mennesker kan sørge for at du holder magen i form uten at du så mye som trenger å gønne på med et par sit ups. De er som genier. Som natural born, amazing dirty dancers ‘nd entertainers.

Det er ikke bare dette med komikeren som bor i ham. Han kan så mye. Greier som en utdanning aldri ville pirket borti. 

Men samfunnet er hundre år for tregt. I Annie og Oliver Twist sine gater kommer innimellom både Peter Pan og Petter smart på besøk. Men det holder ikke. Yrkene av den mer kreative arten som min nye venn behøver, kan ikke engang Peter, Annie, Petter eller Oliver finne opp. Og hvis de fant dem opp, ville ikke samfunnet være klar enda. For glinsende gründere skinner ikke som gull. De koker som vulkaner og bølger som storm i ukjent farvann, mens de stråler som sola og lider som mannen på månen. Kreftene må ofte dempes med noe. For noen betyr det et liv som selvmedisinert rusmisbruker, fordi alle evnene og ressursene innabords has arrived 100 years too soon. Få det bort, demp det ned, du passer ikke inn i et primitivt 2017. Kom tilbake i futurama. 2120 would be great, come back then, you gründer!

Verden er ikke klar for dem enda. Nei. Jordboerende har ikke skjønt denne form for ressurser enda, men er fortsatt knyttet fast til sitt ego, der det går sport i å finne noen å se ned på for å heve seg oppover. Det er bare det at frøet på bakken som du nesten tråkket på nettopp, kan hende du møter igjen om et par år. Som en stolt orkidé. Eller hva med en stikkende vakker rose? Stemor? Tulipan? 

Dagens samfunn forstår ikke hva selvmedisinering innebærer, og hvor raskt verden kunne utviklet seg dersom de kreative folka i rennestenen fikk pusset opp underverdenen. En grobunn for framtida der gründere, kunstnere og genier fikk vokse i fred.

Noen hjerner er for kloke. De trenger å roe ned tankekjøret for å greie å henge med. De har allerede stanset jordkloden, og de har hoppet av. Mange ganger. Men du velger å ikke se dem hver gang de prøver å lande igjen. Hver gang et geni sklir ut på rus mister planeten en viktig brikke i utviklingen til et bedre og mer velutviklet samfunn. Det fattigslige i dagens utdanningssystem dreier seg om alle de spennende nye yrkene som forblir uoppdaget fordi rusmisbrukeren sklir ut på en sidevei langt utenom systemet. Hva med å spørre: “Kjære rusmisbruker, hvilke idéer har du? Har du forslag til nye oppfinnelser av jobber samfunner kan dra nytte av? 

Jeg ser deg, og jeg digger det jeg ser. Jeg lytter til deg og liker det jeg hører. Ser deg for meg på scenen, sammen med han eldre mannen som du sier du skulle ville jobbe bra som vaktmester sammen med. Ser deg for meg som gründer og som noe innen antikk, salg og service.

Man må bare se deg i øynene og godta at du ser med annet blikk enn andre. At du er en verdifull kunstner av en original. Mer enn bra nok akkurat som du er. Bedre, og mer spennende, enn så mye annet her på kloden.

Kjære såkalt vellykkede A4menneske: Pass deg, så du ikke tråkker på et frø. Ikke se ned på et menneske i utvikling når det befinner seg i sin aller første fase opp og fram. Det du knuser, kan hende var nettopp det frøet som skulle bli til den plantearten som skulle redde verden. Vokt deg for dine fordommer, og ta en titt i speilet. Der finner du det du skal endre på. Ikke nede på bakken under deg. Der finner du skattene. Det er stort dette, det er så globalt; det som kan skje med alle samfunn her i verden dersom vi inkluderer geniene.

Vi har en artist her i Norge, som har skjønt hvilken holdning vi bør utvikle:

“…var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i armen. Små arr etter gårsdagens skudd. For da ho gikk ut gjennom døra, var det for seint da for ho til å snu. Den blei for tung denna børa, vi skulle hjelpa ho, jeg og du. For ho satt nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Ho prøve å ta dem på ordet, men tida, den bare går…”  (Rune Rudberg, “Nederst ved bordet”.)

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

“Gja i dæ, mamma. Ejen ælsche dæ!” Han stryker meg på kinnet som vanlig, før han pjusker meg på armen.

Jeg stryker han på håret og hvisker: “Mamma ælske dæ, Even. Glad i dæ, akkurat som du e!”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Storebror Mathias ble hentet i dag, og for å vise barna at foreldrene er gode venner, tok vi oss en kaffeprat, barnefar og jeg. Det finnes tusen måter å vise barn at foreldre som ikke bor sammen, samarbeider positivt, og hver eneste en av dem er like viktig.

Så er vi her alene i huset igjen, minsten, meg og katta. Jeg kjenner en power i hjertet som jeg ikke greier å beskrive. Det er den store kjærligheten, nemlig det jeg kjenner for ungene mine.

Alt, absolutt alt sirkulerer rundt dem i mitt bipolare liv, og jeg digger det. Å legge mine egne behov til side, var nettopp det som helbredet meg. Det var akkurat det jeg trengte for å begynne å leve.

Gledestårene presser på hver gang jeg får en klem av Mathias. De presser på hver kveld når jeg legger ned lille Even, og han viser meg at han er så glad i mamman sin, med stryk på kinnet  fra  toåringspråket. Generelt presser de på  hver gang jeg tenker på at jeg får oppleve dette store. Det å få være mamma.

Hvordan kunne jeg være så grundig heldig å få lov til å oppleve den aller største kjærligheten jeg kan tenke meg? Det dundrer i brystkassa, og jeg får så mange varme gode klemmer. Fra bløte små runde kinn. Små hender klamrer seg rundt dongeribuksa mi når jeg står på stua og klør meg i hue, mens jeg undrer på hva det var jeg glemte at jeg skulle huske. En sjuåring lærer meg ivrig det han har lært seg på skolen, og jeg forklarer ham at han er et geni på data i forhold til muttra si. At han gjerne må lære bort til meg alt det interessante som han kan. Jeg er så innmari styrtrik som har disse to englene å øse kjærlighet over. Bada boom bada bing, det er jaggu ingenting, som kan måle seg med den store kjærligheten.

De er avhengige av at jeg holder meg frisk. Det er ikke et alternativ å bli syk av bipolar 1 igjen, derfor tar jeg mange valg hver eneste dag. Det koster meg så lite; å ta medisinen min, sørge for søvn, trene, spise riktig og holde meg avholds. Alle disse valgene er ørsmå i forhold til den poweren jeg bærer på i mammahjertet mitt. To små gutter er verdt uendelig mye mer enn alle disse tiltakene til sammen.

Men for å holde meg frisk fra bipolar 1, holder ikke de daglige valgene jeg tar. Denne mamman må ha action, ellers trives jeg ikke. Jeg må bruke tiden barna er i barnehage, skole og pappahelger; fornuftig. Og hva er fornuftig når du har bipolar krydret med en dært adhd? Jo, action og spenning! Jeg må ut i verden og møte folk i alle sjangre, gjøre spennende bloggavtaler og finne på sprell. Det handler om å booste hodet med lykke. Og er man en freak, kan man ikke la det at man har blitt mor forandre klesstilen eller hjemmet til straight A4. Jeg liker fortsatt hullete bukser, piercinger, tatoveringer, røkelse, tarotkort, tribals, stener og rare mønstre fra fjerne land.

Når man opplever den store kjærligheten, er noe av det beste man kan gjøre for de verdifulle småttisene, å bevare seg selv akkurat som man er, mens man utvikler hjertet sitt i riktig retning. Det beste jeg kan gi gutta mine sammen med kjærligheten og omsorgen, er lykke.

Tankene i natten fra en mamma som vet, er uendelige. For det hun vet, er at ingenting varer evig. En gang i tiden skal man se seg 100 år tilbake på dette nuet, og alt skal ha forsvunnet i et sort hull og gått videre. Min far sa: “Kor du trur det blir av alle tankan og følelsan når vi dør?”

Jeg aner ikke pappa, med det gjør du. Og en gang i tiden gjorde du deg nok dine tanker selv. Du visste at den store kjærligheten du kjente dundre i magen din en dag skulle bli til vakre minner. Nå gjør jeg alt jeg kan for å leve lykkelig hver eneste dag, slik du lærte meg med alle de geniale tanketriksene dine. Du viste meg varsomt veien ut av ubalanse og smerte, og vi leste de samme bøkene du og jeg. Hvis du er der ute et sted, og alle tankene og følelsene dine svømmer sammen med stranda og havet i himmelen, vet du godt at jeg har forstått den verdifulle gaven du ga meg den gangen. At jeg vet om sannheten: å gi barnebarna dine glade dager og lykkeverktøy, action og spenning, er den gyldne prikken over ièn. Og hva søren er en søt liten i uten prikk?

Åssen er det a pappa? Leser du det jeg skriver? Er dere på nett i himmelen? Besøker du oss innimellom? Hvor ble det av tankene og følelsene dine? Takk for at du lærte meg en funksjonell tankegang, slik at jeg fikk muligheten til å oppleve den store, buldrende, intense kjærligheten. Jeg er like glad i deg, som du er i meg. Den store kjærligheten er usynlig. Akkurat som du.

Now, please, make it last forever.

Alltid bærer jeg en tåre for deg. Den bor i hjertet mitt, og den er heavy. For jeg glemmer deg aldri. Glemmer aldri da jeg spilte Elvis for deg på den lille høytaleren min. Ei heller alle de andre minnene vi opplevde i et nydelig vennskap. Det var humor og alvor i skjønn harmoni.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du var alkoholiker, og slet med ditt. Ofte trillet tårene dine nedover slitne kinn, og det var som om tiden hadde stanset i stuen din.

Du snakket om å tenne lys heller enn å forbanne mørket, og du lærte meg å aldri fordømme. Kun bedømme.

Da du døde var du passert 60. En klok og snill mann jeg ofte besøkte nede i sentrum, og tente lys i mørket sammen med, hadde reist for godt. Den siste gave jeg kunne gi deg, var et dikt. Så jeg satte meg ned og skrev. I kirken var det vanskelig å reise seg og lese det opp foran den fine kisten din, men det kunne aldri falle meg inn å ikke vise deg den siste ære og respekt som du fortjente så inderlig.

Iblant dukker diktet opp på et a4ark sammen med et bilde fra den tiden vi var naboer, og jeg kjenner tåren i hjeret mitt. Å gråte av savn kan være vakkert.

Like vakkert er det for meg å forevige diktet her for deg i kveld. For å minne deg på at jeg aldri aldri glemmer deg.

Fly av sted, hvil i fred

Jeg kjenner at du har reist min venn,

og håper vi møtes igjen.

Sterke, snille sjel

du som gjorde oss andre hel

Jeg savner din humor,

dine tårer og kloke ord

Du sa: Tenn et lys i mørket

heller enn å forbanne det

Ja, jeg kan tenne lyset for deg

og la det vise vei

men tårene triller likevel

morgen som kveld.

For himmelen har fått en ny engel.

Fly av sted

hvil i fred.

Hils min far

nå som du drar

Men vent parat

på vår himmelske kaffeprat

en vakker dag

du og jeg i lag.

Skrevet av Helene Dalland til Arild Frode Evjemo

Å freshe seg opp med vippe extensions har blitt en hit de siste årene, og nå tenkte jeg at jeg skulle prøve dette jeg også. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg la meg til rette med musikk på ørene i Stine Walskrå Iversens Salong Daisy på Stjørdal, og hørte deilige låter mens jeg ble dullet med. Man må ligge stille og rolig lenge, derfor anbefales musikk eller lydbok på ørene.

Hun brukte en blanding av singelvipper og faner for å tilføre volum på de stedene jeg ikke hadde så mye naturlige vipper. Jeg skulle få vipper på 9-12 mm med en tykkelse på 0.07mm omkrets per vipp. 

Okay, jeg er en coctail av ADHD og bipolar 1. Å ligge stille på denne måten gir meg mange idéer. Hun var kommet halvveis da jeg tok av meg ørepluggene og mumlet “Næ! No må æ stikk, æ, så…”

Stine satte seg opp, og sa med mer volum i stemmen enn noen vipper har i formen: “Hæææ? Kødde du no? Æ e bærre kommi halvveis!!” Hun spratt opp i vinkel og slo ut med armene mens hun hoppet opp og ned. Ok, hun gjorde ikke det. Ikke nesten engang.

Man må la det gå et sekund eller to, før man avslører spøken. Ellers blir det ikke like mye gøy over rampen. Anyway. Lettet kunne Stine fortsette mesterverket sitt, og jeg ble kjempefornøyd!

Stine fikser også øyenbryn, spraytan og voksing i salongen sin, og hun er skikkelig nøye; just saying 🙂

Har du fått med deg vår kampanje? Salong Daisy gir deg 30 % avslag på vippe extensions i 30 dager. Er du interessert; sjekk ut linken under for pris og videre info

http://m.forbipolene.blogg.no/1494093473_30__p_vippe_extensions_i_30_dager.html

Annonselenke

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Har du lyst til å freshe deg opp til 17 mai, eller vil du bare bli ekstra fin til sommeren? 

La meg presentere for dere: superflinke Stine Walskrå Iversen!

Her inne på forbipolene.blogg.no er vi opptatt av at man skal få en sjanse også hvis man ikke har så god økonomi. Derfor har vi pønsket ut en inkluderende plan:

I Stine’s Salong Daisy på Stjørdal, får du hele 30% avslag på vippe extensions i 30 dager. Prisen for ett nytt sett vipper er 1250,- , og nå koster det altså 875,- kr.

 Tilbudet gjelder fra 6.mai til 5.juni, og du gjør slik:

Gå inn på linken under og lik siden. Send melding på siden med kode “Vippe whoop” (Stine vil kontakte deg for booking). Del så dette innlegget på din facebookside. Lik og meld kode her: https://www.facebook.com/salongdaisy/

Velkommen til en kreativ vippedesigner i nydelige omgivelser, som i sin salong har den intensjon å få deg til å blomstre og føle deg bra.

Mvh Helene og Stine 😉

Kjære psykiater.

Du var der da dere måtte bære meg over dørstokken som 17åring, over grensene til en helt annen verden som het psykiatrisk. Du var der mens årene løp fra meg, og veien hit fortonet seg lenger og lenger. En 18 år lang vei mot et uant lykkeland langt der framme. For meg føltes det iblant som et mareritt. Du var der da jeg nektet å innse at diagnosen dere mente jeg hadde, stemte. Da jeg druknet i hele bipolar 1, og ble alvorlig syk. Du var der da jeg ikke var frisk nok til å få holde babyen min i armene mine og gi ham all mammakjærligheten jeg hadde så mye av, og du var der for å fortelle meg at jeg hadde bipolar 1. At det siste halmstrået av litt stolthet jeg klamret meg fast til, nemlig bipolar 2, ikke var min diagnose. Jeg hadde den alvorlige typen. Skammen jeg valgte å deale med, skapte grobunn for åpne marker å dyrke en ny hverdag på. 

Du var der da alt snudde, og jeg fikk oppleve lykkeland. Da jeg endelig forstod at jeg måtte innta to viktige typer medisiner. Ja, det var du som skrev dem ut. På flekken. Akkurat da jeg hadde bestemt meg for å prøve å prøve, var du klar med resepten på nettopp sen saltmedisinen du visste var hva jeg behøvde. Nå hadde jeg og skammen min danset samme dans lenge,og du hadde tålmodig stått og sett på, mens du ventet på at jeg skulle slutte å fornekte. Slutte å skamme meg i et lite hvitt skjell på en ensom strand i ødehav.

Du var der for å sikre meg under mitt andre svangerskap, slik at jeg holdt meg frisk. Du er ekspert på ditt felt, og med elegant føring var du med meg inn i mammarollen. Du gledet deg sammen med meg over ar jeg denne gangen fikk ta med meg den nyfødte babyen min hjem. Holde ham i armene mine og gi ham den kjærligheten jeg gledet meg sånn til å gi ham. Du gledet deg over at jeg hadde blitt i stand til å være både alenemamma og samværsmamma.

Du har trua på meg. Du sier ikke mye, men når du først sier noe, så er det ekte, og jeg vet du kan dette.

Du visste at veien var lang, og at jeg måtte gå den selv. At jeg kom til å miste de som ga opp, og at jeg kanskje kunne være en av de i statistikken som ville gi opp selv. Du har aldri noen garanti. Når eleven er klar kommer læreren. Du kan ikke omprogrammere en bipolar hjerne. Jeg måtte omprogrammer den selv, slik at du kunne få lov til å lære meg nye måter å leve med diagnosen min på. 

Barna mine trenger en frisk mamma, en mamma som du møter ca 3 ganger i året. Du gir meg tillit og profesjonell vurdering. Og hver gang får jeg tilbakemelding om alt jeg gjør i livet mitt som du mener er bra.

Da jeg var syk var jeg livredd deg. Din rolle som psykiater var skremmende. Det er som om du visste hvor skjørt skjellskallet mitt var akkurat da. Som om årevis med trening i å tone seg inn på pasientens sinnstemning hadde gjort deg hypnotisk dyktig på å ta hensyn til menneskene du jobber med. Jeg har alltid lagt merke til din enestående måte å utføre jobben din på. Du visste nok om hvordan jeg trodde det var gift i maten, power i sansene mine og kameraovervåkning. Dette hadde du sett før. Likevel vet du aldri om du ser pasientene dine for siste gang. Når kirkeklokkene ringer over kirkebakken neste gang, aner du ikke. For det er ikke alle som rekker å velge livet. Some die young. Jeg er sikker på at du innerst inne sørger hver gang, og du skal vite at jeg tror du alltid gjør ditt aller beste. Men du kan ikke leke Gud, du må bare gjøre jobben din og håpe på det beste. Tilbake vil jeg gi deg gleden i å se at det i dette tilfellet gikk bra til slutt. At jeg nådde frem til solskinnsdagene. At jeg skjønte til slutt, at alt handler om å beslutte mine egne valg, du kunne aldri velge livet for meg.

Kanskje leser du dette, kanskje ikke. Uansett tror jeg du vet om min takknemlighet, etter denne lange veien hit jeg står og smiler i dag. Jeg trodde jeg var “gal” hvis jeg var meg selv, og skjønte ikke at galskap er sunt. Og jeg trodde all ryddingen min var tvangstanker. Alle disse tankene jeg aldri turde å dele med dere, fikk jeg til slutt svar på. Jeg kan være meg selv. Være litt gæren, og dønn frisk samtidig. For livet har lært meg at jeg er som ei skilpadd; Jeg trakk meg inn i skallet da jeg var syk, svømte ivrig i vei da jeg ble frisk, og det tok lengre tid med meg. Før jeg nådde målet mitt. Mye lenger tid.

Takk for profesjonell og respektfulll behandling. Det er meg en glede å la meg vurdere av en av landets fremste eksperter innen psykiatri, og jeg vet vi tenker i samme retning; det må være mulig å holde meg frisk resten av livet. Underveis rocker jeg edru og avholds ute på byen med vennene mine når barna er hos pappan sin, og slipper løs kreativiteten her hjemme når jeg blir til en virvelvind. Jeg fyker fra skriveprosjekt og glassmalekick, til sosialiserte dager og spennende horisonter. Å være frisk fra bipolar hanlder altså mye om å slippe løs galskapen. Sykdom var sykdom, galskap er galskap. Du har lært meg såpass om bipolar, at jeg vet jeg er frisk når jeg tør å værra litt gærn.

Jeg håper det enda er lenge til du må pensjonere deg. Håper du har fred med alle de som tok et helt annet valg enn det valget jeg tok. Håper du bringer med deg i hjertet ditt, minnene om alle oss dom du klarte å nå gjennom til, den dagen du låser kontordøren din for aller siste gang.

Du leser forbipolene.blogg.no

talerlisten.no

fb: forbipolene