Året er 2016. En dame ved navn Adele, synger med nydelig stemme: “

I musikkvideoen får vi se en gjengrodd “gammeldags” telefonkiosk i en skog.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå er en telefonkiosk en kiosk der vi kan kjøpe mobiltelefoner og tilleggsutstyr til den lille dingsen.

For vi er mobile. Det er nesten så hele jordkloden er dekt til i deksel, og koblet til headset så mars kan lytte litt til alt livet.

Enkelte som tror på reinkarnasjon, hevder at jorden er overbefolket fordi de står i køer på den andre siden for å reinkarneres inn i denne mobile duppedingsverden. 

“Sorry!” Synger Justin. “Sorry! Sorry”  …..men i den videoen… hva er det mine stærløse øyne ser¿ Klær fra den gang telefonkioskene var røde, små, klare for småpengene dine, og langtfra gjengrodde…

Er det moderne nå igjen, med våre tynnstripete, hullete, rockete, batikkiserte, orange, grønne, strikkede, klorede …90tallsklær? 

Samtidig som dere lytter til vår Cobain, Metallica og Linkin Park?

Er det et hint? Vil dere tilbake dit? 

MED GLEDE! Bli med i min tidsmaskin, klar for avgang:

Det var på den tiden da Linkin park kalte seg Xero, og vi ikke visste om dem. Fordi de ble avvist av plateselskap etter plateselskap.

Kurt Cobain hadde dødd 5.april 1994. Noen av oss gikk fortsatt med sørgebånd. Dette året hadde rørt strenger i oss unge gryende blomstrende. Det var hormonelt intens. Og det var som om sommeren var lysere. Sterkere i fargene.

Soul asylum fanget oss med våre salte våte øyne noen minutter, hver gang MTV viste oss en trist verden. Barna. De savnede barna, ble etterlyst i musikkvideoen til Runaway train. Den tynne, lyse mamman som satte fra seg barnevognen sin og gikk inn på en butikk.. Da hun kom ut igjen var vognen med babyen hennes borte. Hun rev seg i håret, og vi bet negler mens tårene trillet…

Året etter. Våren 1995.

Det er etter skoletid. Jeg har skulket igjen.  Gjør alt for å unngå læreren, som er misfornøyd med meg samme hva jeg gjør. Så for alle de andre er det etter skoletid. Telefonen ringer. Det er en av de nærmeste venninnene mine, Liz. Hun vil treffes “på halvveien”. Dette betyr mellom de to byggefeltene vi bor i, oppe i bergene bak Stjørdal. Hun og flere av de andre vennene våre bor i gater med fuglenavn. Jeg og noen andre kompiser, bor i gater med bergart-navn. Kanskje er mitt ytre hardt som granitt. Men jeg gråter til Metallica og skriver dype dikt. Er forelsket hver eneste uke, mens sannheten nok er at jeg er forelska i alt fra jarlsbergost til oboy. Forelsket i brevene fra alle de 28 brevvennene mine. Dere har facebook. Jeg hadde brevvenner. Forelsket i livet, var jeg. Forelsket i alle sansene mine.

Jeg tråkket oppover langs sletta. Det er fine hus der nå. Ei slags gryte med hus. Men den gang da, beitet kuer der. Jeg så dem, men ble ikke redd. Var jo vant til både kuer, kviger og okser i mormors fjøs ute på øya. Mamma og pappa planla tur dit til helgen. Janne, Hilde Mari og jeg planla vi også. Skulle dit de også, hvis jeg skulle. For vi hadde skaffet oss venner der også, vi. Sosialt. Vi var så sosiale.

Liz står nede ved bergtrappa. Vi tar oss en røyk. Nei gud assa, så tøffe som vi føler oss. Sansene er ikke helt broken enda, så jeg senser smakene og luktene. Vips, så er deler av min sansesterke ungdomstid festet til røyk. 12 år senere skulle jeg slutte. Men jeg liker duften av tente sigaretter. Da er jeg tilbake til 90tallet, og sitter på garagetaket under sterk sol sammen med kompisen min Øyvind, og smugruller petterøes blå. Øver på rullingen.

Eller står “på halvveien” og småprater med venninner. Snakker om forelskafølelser, tabber og teite lærere. Nei god damned altså, livet er deilig.

I virkeligheten dufta vi ikke akkurat digg. Kafeer og restauranter var så røykbelagte, at du kunne svømme deg til bordet ditt. Det var nesten så folk måtte begynne å smoke for å slippe å kjenne stanka selv. 

Redningen var verdens deiligste parfyme: Fuzzy peach fra Body shop, som noen år senere knuste mitt hjerte da de kidnappet den ut fra sortimentet. Bringitback, bring it back!

Dagens outfit var høyst personlig for oss freaks. Det skulle ikke deles over land og strand og vurderes av noen som helst. Måhaha vi ga vel f i hva andre mente om “outfitten”.

En singlett under grønn grunge hullejumper med ytterst små hull. En blå gammel dongeri kloret med batikkaktig mønster. Dr martens sko. Capser. 

Nei forresten. Passa ikke dagsformen. 

Den orange jumperen men den eneste levisbuksa? Nope. Den brune fløyels slengbuksa fra mammas 70tall, et ultrafunn oppe i kottskapet på hemsen? (Jeg fant mange gullfunn der.) Den, sammen med den freshe jumperen fra fretex.

Ready to go. Røykene var stumpa, kvelden var skravlet i senk inne på ungdomsrommet sammen med to kompiser og ei venninne, natta var sovet ferdig, og en ny dag smilte gult fra blå himmel.

Jeg møter Øyvind og Larsa. De på skateboard og jeg til fots. Jeg bare setter ikke utfor de bakkene der som de gjør. Vi ler av det, og møtes lenger nede. Jeg er 15 år og skal på jobb i lokalavisa, sammen med verdens triveligste og mest lærerrike journalister, i Stjørdalens blad. Hvordan det var å jobbe der, kan dere lese om HER

Da jeg var ferdig med reportasjen om Gråtta fritidsklubb, skulle jeg på en annen jobb. Jeg var klar for å passe ei pie på tre og ei jente på ti. Vi danset til Kryddejentene’s wannabe og lekte med dukker, før jeg smurte kveldsmat og leste bøker etter nattestell.

Vi aner ikke enda hva mobiltelefoner er, rent bortsett fra at en dude på skolen har en sånn stor murstein som han bærer på. Vi synes det er noe unødvendig tull.

Vi er vant til å sitte omkring bål på ei strand og ta oss en pils mens vi griller marsmallows. Kontrastene mellom den tida og nå, kan du lese om i et av mine aller første innlegg  HER

Helgen kommer, og vi drar til øya. Lytter til discman. Musikken runger : “Vi drar til fjellen, fest hele kvelden!” Gården, slektninger og mormor venter. Kuer beiter og saltvannet dufter friskt. Bader litt i bukta.

Jeg reiser over til fastlandet Levanger med ferja for å hente mine venninner, og vi blir med ungdommene fra Ytterøy på fest. Ferjeleie er perfekt feststed en sommernatt, og vi ler og har det gøy. Floraen omringer oss, og det er duftende sommer. Et år igjen av ungdomsskolen, og vi aner ikke noe om framtida. Vi lever nå, i 1995, drinking moonshine, singing “Eeyoo Captain Jack”, og framtida kan bare komme senere. 

Det er en fargerik tid. Det sørger Gwen Stefany, Spice Girls og alle grungemusikerene for. Musikken påvirket oss i stor grad på denne tida. Vi skriver ned tekstene for å forstå dem bedre, og tegner mens vi synger. 

Jeg var så heldig. Ble aldri mobbet. Bortsett fra læreren som hakket på meg. Jeg hadde mange, nære, morsomme og dype vennskap. Vi var til stede. Så hverandre. Og vi så hverandre i øynene.

Jeg skulle henge med til 1997. Da skulle jeg bli alvorlig psykisk syk. Mens de andre lærte seg å danse til macarena og studerte seg smartere, skulle jeg bli kjent med gjøkeredet. 

Dette kan du lese om HER

Vi er tilbake i 2016. Ungdommer kler seg innimellom litt likt som vi gjorde på 90tallet. De lytter til samme musikk som vi gjorde har jeg hørt. 90tallet kommer aldri tilbake. Men jeg akter å finne frem ungdommen i meg hver eneste dag. Fordi hun var smart, sosial, snill og litt av ei arbeidsom jente. Og jeg er glad i henne.