Svein holder ut. Holder ut dag for dag. Og holder ut igjen. Så holder han ut og atter holder ut. Han er min helt, mitt forbilde. For Han er kompisen til venninna mi, og
…ringer i vannet.
var det hun bar i spannet.
Hun tok spannet med seg. Spannet og den heavy ryggsekken. Og så reiste hun. Billetten kjøpte hun selv, selv om hun ikke hadde råd.
Hver gang jeg snakket med henne i timesvis, holdt hun det meste inne
så
ikke
vi skulle
komme borti ringene.
Så vi skulle skånes fra hennes smerte.
She was only human, you know. Ingen klovn som ikke mente det hun sa.
Vi sitter igjen og prøver å puste uten henne. Vi kan ikke forestille oss en verden uten det vakre men tunge hjertet hennes.
Nå er trærne grønne, og da hun reiste sin vei, var alt hvitt. Hvorfor er de grønne uten henne?
Ja, nå er det 16.mai 2024, og for oss er dette plutselig en helt ny verden. Svein skal ikke kjøre henne noe sted i kveld. Ikke i morgen heller. Jeg skal ikke snakke med henne og galgenhumoren jeg delte, med henne, i kveld. Svein skal møte 17.mai uten sola si, og jeg skal ikke oppdatere henne i morgen kveld.
Vi vet begge at vi begge griner. Vi snakker sammen. Men samme hvor mye vi prøver, fatter vi ingenting. Forsvant virkelig vårt mesterverk av en venn?
Vær forståelsesfull til alle oss som så dem dra med vilje nå. Vi kanskje ikke har ekte smil i morgen. Vi elsker Norge, men et Norge uten våre kjære som dro altfor tidlig, er som en jordklode uten oksygen for oss.
Hun er jo ikke her lenger. Det synker sakte og smertefullt inn. Hver dag. Hvem skal bo i huset hennes? Ville hun godkjent antrekkene våre i morgen? Hun var ærlig. Hvor mange minutter hadde vi ledd sammen, sånn ekte latter? Hvor mange minutter hadde vi grått sammen?
Svein og jeg griner fortsatt etter alle disse månedene. Vi føler oss enda nakne, sjokkert og ganske forvirret, som i; really?? Nei nei nei, ei sol dør jo ikke, værtfall ikke allered?!
Som regel tør jeg ikke tenke på at hun ikke er hjemme i huset sitt sammen med hunden sin. Hvis jeg tenker, kommer følelsene.
But I got you, buddy! Svein, jeg lar deg ikke falle ved siden av graven hennes enda. Det er lenge til, og når som helst du føler ensomheten biter deg i hjertet, er både hun og jeg der ved deg og holder deg opp.
Ok?! Forstått? Det er ikke til å holde ut, men du skal. Venninna våres hadde villet at vi skulle reise oss OPP nå, både du og jeg.
Selv om det knirker i alle ledd, bein, tanker og følelser, skal vi reise oss opp og fortelle verden om vår skatt!
Kjære Svein, hold ut nå. Smil gjennom tårene. Jeg vet de er mange, de tårene. Hun hadde villet at du skulle smile gjennom dem nå. Du og jeg skal klare dette, samme hvor galskap og usannsynlig det er uten stemmen hennes. Smilet og øynene hennes. Omsorgen hennes.
Kan vi skru tiden tilbake?
Kan vi bare holde henne fast her hos oss?
Men nei.
Hun driver og reiser lenger og lenger fra oss.
Vangelis synger det som han tenker: Some how we’re going somewhere…
Svein! Vet du hva? Hun tok dette bildet.
Du vet at hun var så stolt av alt hun greide som hun kunne føle at hun oppnådde.
Samme hvor sur jeg var hvis turen var lang, var hun like blid. Hun ville pushe oss fordi hun ønsket oss vel. Hun vil det nå også, fra der hun er nå:
dytte oss gjennom en umulig sorg.
Vi skal heve våre hoder og være stolte over at hun valgte oss som venner! Vi skal gjøre henne, pia hennes og Domino; STOLTE!
Du skal fortsette å pynte graven hennes, og så kommer vi etterhvert, minsten og jeg, en times tid med tog. Du er ikke alene. Det vet jeg at hun ville at jeg skulle ha sagt til deg: Kjære, kjære, vær sterk og lev videre, samme hvor vondt det gjør.
Ta på deg finstasen i morgen, og vær stolt av deg selv. Vi fikk et siste bilde av akkurat oss med henne og Domino. Og ingen av oss skjønte hvorfor vi skulle ta en selfie akkurat da.
Nå vet vi.
I repeat: Du er ikke alene ♡♡♡♡♡
