Jeg ser deg lille venn. Jeg er her og beskytter deg, gogutten min. Jeg er jo mamman din.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Slow motion. Sekund for sekund. Det første sekundet står han med ansiktet mot min sønn, ca et hode høyere. På lekeslottet med sklien på står de to i kø, og noe sier meg at gutten ikke mener det neste han gjør, vondt.

Barn gjør så mye vi voksne må korrigere for å vise dem veien opp og fram. Og ikke er ens egne barn alltid bare snille heller. Sånn er det.

Det neste sekundet bøyer gutten på lekeslottet seg sakte ned, og tar begge hendene bak og rundt halsen på den lille gutten min. Så klemmer han til, og løfter ham. Sakte og i flere sekunder.

6? 8 sekunder? Jeg vet ikke, for jeg telte ikke, men jeg vet at i akkurat de sekundene sprakk jeg i panikk. Ikke rope, ikke løpe, for hva kunne gutten gjøre da? Klemme enda hardere? Slippe den lille nakken rett ned?

Fortvilet og redd hopper jeg av sykkelen mens sekundene sakte deler seg opp, og jeg ser etter de ansatte i barnehagen. Der er hun, det er lærlingen, og hun sitter på et av de nederste trappetrinnene med jentene. Bøkene ligger strødd rundt henne, og hun har ansiktet bøyd ned, mens hun peker i boka og leser konsentrert. Hun ser ikke meg en gang. Ikke før jeg er borte ved guttene og 4åringen min hiver etter pusten mens han prøver å hyle og forklare samtidig, rød i ansiktet mens tårene spretter. “Han klemte hardt, mamma! Han klemte hardt! Åå!”

Tilliten til lærlingen sprekker nok der og da, men jeg er for sjokkert til å kunne tenke klart. Jeg trøster og jeg irettesetter den andre gutten, mens jeg forklarer lærlingen hva som har skjedd.

Da kvelden kom var jeg fortsatt urolig og redd. Gogutten min våknet flere ganger og gråt. “Jeg er redd, mamma..” hvisket han, og hev etter pusten. Jeg trodde han drømte om da han nesten ble kvalt i barnehagen den dagen.

Dagen etter var tåke. Vi prøvde en dag til i barnehagen, men jeg måtte sette meg ned i undergangen etter levering. Der jeg satt med vondt i magen, ringte jeg til bestyreren i barnehagen for å fortelle om hva som skjedde dagen før. Jeg hadde nok forventet at den praten ble tatt på deres initiativ ved leveringen. Følelsen av ikke å bli tatt på alvor blandet seg med nervøsiteten i brystkassa.

Men de omkring oss tok oss på alvor. Et nettverk kan være så uvurderlig viktig. En barnefar som blir like redd som deg. Slekta som forstår, og den gryende sannheten; gutten din kan ikke fortsette i barnehagen han nettopp startet i. Bare etter en to måneder.

Så kommer kveld nummer to. Du vet at noe er galt, og du tør ikke sove. For nå har barnet ditt nettopp våknet for 8. gang mens han virkelig ikke får puste. Han setter seg livredd opp i senga og prøver å puste. Det er tussi for den lille, og skremmende for deg å se på. Kan du virkelig legge deg nå? Noe er riv ruskende galt, og visst pokker kan du ikke sove nå, selv om han sover mellom anfallene. Klokka er midnatt og du ringer legevakta. Du får beskjed om at legen ringer tilbake, før blir du sittende og grine i ei stille stue. Det er nok, og begeret er fullt.

For vi er så glad i disse ungene våre, vi foreldre. Vi gjør alt for dem og vi vil se dem friske og glade.

Legen ringte tilbake fra legevakta og fikk høre hva gutten min hadde opplevd i barnehagen dagen før. Da jeg spurte om det var trygt at jeg la meg til å sove, fikk jeg til svar: “Nei, du skal ikke sove nå. Jeg sender en ambulanse, og hvis ingen kan passe din andre sønn, må begge barna bli med til sykehuset.”

Det var natt til fredag, og vi ble kjørt til sykehuset mens barnas mormor passet 9åringen min. Tirsdag ser jeg takknemlig bort på min umistelige morroklump, gir ham is etter middag og nusser ham på kinnet. Legene på sykehuset forklarte oss at han hadde hevelse i halsen, noe som førte til falsk krupp og heshet. De kunne ikke se bort fra at halstraumaet han hadde opplevd, var årsaken til hevelse og heshet.

En ny uke har gått. En ny tirsdag, og minsten leker i parken med de andre barna. I dag har han hatt sin første dag i den nye barnehagen, og ble tatt veldig godt imot av både barn og ansatte.

Etter han havnet på sykehuset la de seg langflate i den forrige barnehagen. Hun ene hadde tatt oss på alvor hele veien, men nå reagerte også bestyrer. Skademelding skulle skrives og tiltak ble satt igang i barnehagen. Men gutten vår skulle ikke tilbake dit; vi hadde bestemt oss innen da.

Vi trodde vi virkelig ble tatt på alvor fram til møtet forrige uke, der vi møtte opp i barnehagen for å få skriftlig at vi slipper oppsigelsestiden.

Min innstilling var å la dette ligge, og altså bare bytte barnehage. Og jeg skal fortsatt ikke gå til sak eller lage noe styr ut av dette.

Men lærlingen hadde hatt en annen versjon. Blant annet hadde hun påstått at hun hadde sett hendelsen, og hun hadde angivelig trøstet sønnen min. Vel. Jeg var der, og så tydelig hva som skjedde og hva som ikke skjedde. Hun så ikke hendelsen, hun så boka, og hun forstod ikke bæra da gutten min prøvde å forklare hva som hadde skjedd. Jeg som mor måtte forklare, jeg som forelder måtte trøste og jeg som mamma måtte irettesette gutten.

Fram til dette møtet hadde jeg tenkt å la dette ligge helt. Men fanden heller om det er lov å lyve om omstendighetene rundt at min sønn nesten ble kvalt i barnehagen! Søren heller om hun som skulle gjort jobben sin får lov til å bagatellisere en så alvorlig hendelse! Pokker ta om det er greit at vi får beklagelsen en uke etterpå.

Som mor finner jeg meg sevfølgelig ikke i det, og hvis noe godt skal komme ut av dette foruten at vår verdifulle guttunge får begynne i en annen barnehage, får det være at andre får lese og lære av det.

Det er ikke det at vi ikke skjønner at mye kan skje i barnehagen. I flere dager hadde ungen vår prøvd å fortelle oss om to gutter som slo ham og at den ene også kastet stein. Men vi stolte på at personalet stanset disse episodene, fram til jeg ble vitne til at ungen min holdt på å kveles på leketårnet med sklia på.

Noen sekunder til med kvelertak og løft etter halsen, og dette kunne gått alvorlig galt. For gutten min fikk ikke fram et pip, og lærlingen som var alene ute med barna, så ned i ei bok. Det tar bare sekunder før hjertestans under kveling.

Jeg sender varme tanker til guttens og hans familie, for han skjønte ikke hva han gjorde.

Til dere ansatte i den barnehagen dette skjedde i, vil jeg minne om hvilken flott og erfaringsrik barnehage det er dere jobber i. Jeg vet det, at dere er dyktig fagpersonell, og at dere er i stand til å lære bort alt dette til enhver lærling dere har hos dere. Vi setter pris på alle tiltakene dere har satt i gang etter den triste hendelsen, og vi stoler på at måten å reagere på slikt som dette aldri mer kommer til å skje. Ha tillit til oss foreldre, vi har skapt våre skatter og gjør alt for dem. Det siste jeg ville var å rive opp vennen min fra enda en barnehage, men faktisk så måtte vi tenke sikkerhet og tillit. Og tilliten til lærlingen deres gikk i tusen knas i et mammahjerteras den dagen.

For minsten sin del venter en ny hverdag, med nye muligheter. Han er 4 år og den nye gutten i en ny barnehage, der han ler og leker seg i nye landskap. Og vi foreldre vet at ting kan skje. Det handler om hvordan det håndteres, og at sannheten blir ivaretatt. For ærlighet gir trygghet…

…og

våre

barn

trenger all trygghet de kan få.

Hilsen mamma på godt og vondt.