Ķ
pow wow, in your face
Sommeren er endelig her, og vi voksne sitter og skravler mens barna leker ute. 80tallsmusikken på MTV sender oss deilige gamle toner. Toner som bringer oss tilbake til de tider da vi stakk blyanten i kassetten og greier. You know. Slikt som de småttisene våre aldri kommer til å skjønne. Som telefonkiosker. Som telefoner som satt fast i veggen. Som dagmammaer. U know. Som brev.
Snakker minst 20 brevvenner i uka.
Vi visste godt hvem vi var, vi var jordet og i utvikling.
Vi sitter her og snakker om nettopp det å vite hva vi er. Aldri la noen fortelle deg hvem du har vært, hva du er og hvem du har bestemt deg for å være. For det var det vi lærte oss en gang i tiden, da vi klatret i berg, busker og høye trær.
Du aner ikke hvor mange rare og komiske beskyldninger vi har fått, om hvem i bikuben vi surrer rundt her og er. Men du vet, vi er ikke bier. Vi er rever, og man lurer ikke en gammel rev.
Gun’sn roses takes us down to the paradise city.
Vi har åttitallet her i kveld, in our hands. Barna er fortsatt ute og leker, og vi grown ups plaprer akkurat som besteforeldrene våre gjorde senere sommerkvelder. Latter. Varme. Glede. Takknemlighet.
Over å få være nettopp akkurat dem vi er!
Vær det du også er du snill: aldri la dem prakke på deg løgner om ditt liv. Rist det av deg. Og for å komme oss til nåtiden: “Shake it off!” Som Taylor!