Jeg ler høyt i dét jeg ser meg litt av meg selv i utstillingsvinduet til barbereren i byen. Det sier seg selv at vi bor i en smalltown når vi både har barberer og skomaker her. I love it. I allso love the fact that I look fucking pregnant i barbervinduet. Det er ikke barbereren sin feil, for å si det sånn. Og snart skal jeg trippe gjennom gågata med alle kaféene i en trang kjole. Den har jeg hatt på meg nettopp fordi det er så komisk at jeg ser gravid ut.
På kaféene i en smalltown, der sitter mange ivrige hønsenebb som snart skal se magen min i profil.
“Mamma hvorfor ler du?” Spør 5åringen. Snart 6åringen. Han ser opp på meg med blå glade øyne mens han hopper og spretter.
“Jo fordi det ser ut som at mamma har baby i magen sin. Og så har jeg bare mat der haha!”
Vi ler sammen og han klapper meg på magen min.
Da koronabølgen herjet landet laget vi ikke bare en pizza hver gang vi skulle herje løs på kjøkkenet. Alt fra bunnen. Forbanna ALT fra bunnen, jeg skjønner ikke hvordan jeg gadd. En pizza? Nei vi laget tre stk. En til hver. Hver gang. Vi bakte ikke bare pizzahorn heller; vi bakte en porsjon med ostehorn også. Rock on lowcarb, we stayed here with gluten and the gang. Godterier, mel, ris, pasta, oh yeah for et team av mette tassebasser vi var.
Etterpå er det bare å flire av den pregede magen min. Jeg vet jo godt at det nettopp er magen min som hverken tåler gluten eller pms. Jeg er glad i den lell. Båret fram to flotte gutter, har den. Og jeg har det ikke travelt med å gjøre noe med det at den titter fram ekstra hvis jeg ikke behandler den som ei j… prinsesse.
Når kroppen roper “laaavkarbo” kjører jeg på meg det. Og når den roper: “potet til biffen og karamellpudding til dessert på restauranten”, så hører jeg etter.
Dette medfører at jeg er “enda mer gravid” in this smalltown gossip-place i dét vi etter restaurant med minsten og venninne, stresser gjennom kjøpesenteret for å rekke leggetida.
Hvem bryr seg? Tenker du sikkert.
Et par fem ti stykker, svarer jeg. De kan sitte på kaféene og pubene her på bøgdebyen, og filosofere høyt om den magan til hu Helene. Om forholdsproblemene Magda og Bjørnar. Om alt fra hemmelighetene til a Maren til barnevernssaken rundt familien Ola og Kari Nordmann. Aah så mye deilig å jabbe om. Og så sprer det seg raskere enn korona skal jeg si deg. Og fortere enn ild i tørt gress.
Jeg må jo bidra litt. Blåse opp både ryktepjattet og glutenmagen min litt ekstra og holde rundt den som om det var en liten beibi inni der.
“Og så er a førti år!’
Ja gad, tenk det du. Nå er a ikke bare gravid. Hun er gravid og førti år i tillegg.
Så hils på min foodbaby. Hun heter Corona twenty twenty are forty, og på bildet under holder mamman pusten.
Blåser jeg opp den er det ikke lenger bare et rykte. Da er det et “smalltown-faktum”. Det er derfor vennene mine, barna mine og jeg får oss en god latter hver gang jeg slipper minnene fra koronatida løs i en svær bollebaby, baby 🤜🤛😯😳😆😉
