Livet kan være hardt. Hard like steel. Og hva forskjellen egentlig er mellom de med en diagnose i bagasjen, og de uten, vet ikke jeg. Jeg vet bare hvordan motgang føles med bipolar nummer en i sekken min. De uten diagnoser kan bære på tunge steiner de også, så hvem vet; kanskje det ikke er så stor forskjell.
I hate that I can’t lie, jeg må nesten være ærlig: virkeligheten kan virkelig knuse en lonely roller on the road. Jeg trodde ikke de var ensomme, noen av dem, men de hoppet av en etter en. De var knust. Så ble vi knust også, mens alt vi kunne var å be for dem.
Jeg sitter tilbake med drømmer om natten som tatt ut av dagen. Så klare og tydelige er de der fortsatt. I natt var det en kompis som besøkte meg.
Back to reality.
Alt slo meg over ende, og mye kan jeg ikke skrive om. Fortsatt er det mye mer jobb å takle bippen i bagasjen enn det var for 2 år siden, og jeg gjør tiltak hele tiden, fra jeg våkner til jeg sovner. Jeg har jo barn, og inni meg har jeg lovet dem en så trygg og stabil barndom som overhodet mulig. Den barndommen skal være minst like bra som om mamma ikke hadde bipolar.
Så mamma hun tar medisinen sin morgen og kveld, og mamma hun jogger. Mamma satser på et kosthold som preger hue sitt positivt, og mamma hun drar ut på byen og rocker edru as sober sammen med venner.
Ja mamma hun ser på tøffe tider som en tunell. Hold on, bare å holde ut god damned it! Klamre fast, det kommer lysere tider!
En venn av meg er lei av den tunellen min. Hver gang han er nedfor minner jeg ham på at det bare er en tunnel. Hvis han holder ut kommer han seg gjennom og finner lyset igjen.
“Ånei Helene, ikke den tunellen din igjen!”
Men det er slik jeg holder ut. Når sorg og faenskap velter meg overende, og jeg ikke lenger vil noen ting. Ikke skrive, ikke kino, ikke jogge, ikke treffe noen, bare være mamma. Da sier jeg til meg selv at jeg må stå stødig gjennom enda en tunell. Og at den kommer til å styrke meg på andre siden av den forbanna tunge tiden.
Det har gått flere måneder.
Nå lysner det, og jeg våkner opp til en virkelighet det er vanskelig å akseptere, samtidig som ting funker så bra i et nytt hjem og hele pakka. Det er bare det at det er et menneske som skulle være med, og samme hvor mange tårer jeg grein i dusjen kom hun aldri tilbake. No return, hun ville til heaven. Det er sånn livet er hardt; du kan desverre ikke endre det tilbake til før de døde.
Og det går tregt å lære. Lærdom tar evigheter. Det tok meg flere måneder som avholds før jeg forstod hvordan jeg faktisk ikke tåler alkohol. Tregt. Og man har ikke tid til tregt.
Men: hånd i hånd går det triste og det glade.
Jeg klasker på meg sminken og er i ekstase. For i dag skal jeg hente minsten i barnehage etter 4 dager langt samvær hos pappan sin. Torsdag henter jeg skolegutten min også. Det skal handles mat og bytte på senger. Lages middag, danses og males. For jeg tror han vil det, danse og male.
Derfor passer det dårlig å tenke på henne nå. Hun som skulle vært her sammen med oss. Men det er som å ha sett på sola og så ikke bli blendet etterpå.
Tårer og latter går hånd i hånd, også idet du sakte tusler ut av nok en tunell.
Sola titter fram mellom persiennene, som for å minne meg på minnene. At så lenge jeg møter dem i drømmeland, og så lenge jeg holder ut dalene kommer alltid en ny bølge.
Sakte og tregt kommer alt tilbake, men det tar tid. Innimellom får jeg lyst til å skrive igjen, men bare iblant. Det kommer senere, jeg vet. Relax. Plutselig får jeg lyst til å youtube, men så må jeg vente litt igjen. Sånn er det å ha bipolar i bagasjen, jeg føler så innmari mye mer enn om jeg ikke hadde det. Det krever så veldig mye av meg å kravle meg opp etter et fall, at jeg kun har energi til prestasjonen det er å reise seg og børste av meg støvet.
Men jeg rusler ut av tunellen akkurat nå i disse dager, og tar med meg de minnene jeg vil beholde fra landskapet før jeg gikk inn i fjellet.