Hvis 2018 ringte 1990

 

Har du noen ganger lurt på hvordan en samtale med 2018 og 1990 ville hørt ut som. Vel, jeg har svaret right here. For nei, vi ante ikke hva “selfies” og “serr” var. Saklig. Vi var ikke trøkt oppi en mobil, nei for det var ingenting som het mobil. Telefonen satt fast i hjemmet, og å bringe med oss den ut var svært lite interessant å bry seg om. 

 

2018 ringer 1990:

 

-“Hallå milf, er det early 90-tallet? Det er totusenogføkkingatten som ringer. Sup?” 

 

-“Yo! Stemmer det, I’m the 90’s. Milf? Milk mener du? Eller? Søpp  ….el?”

 

-“Bængshot haha! Milf som i mother I would…, ja du vet? Er du kin på å ta selfies med meg eller?”

 

-“Hæ? Selfis? Hvordan “tar man selfiser”? Har ikke tid til å jakte på fiser nå nei. Kremt. Bæng bæng sjøl forresten” 

 

-“Serr? Hvordan man tar selfies? Man bare fisker opp mobilen og trøkker i vei?”

 

-“Sær? Jeg er ikke sær. Jeg er kul. Fisker opp bobilen og trøkker på den? Fiser selen da?”

 

-“LOL!”

 

-‘Det heter lolipop, kan du fullføre setningene så man skjønner hva du sier eller, 2018? Og jeg er ikke så gira på å fange sel-fiser. Ikke på å fiske bobiler heller! Jeg er opptatt med life. I’ve got life. All that she wants is anything that smells like Metallica, Nirvana og Offspring, så jeg har ikke tid. Må pugge tekstene i coveret til Nevermind nå.”

 

-” …åffspring? Hva er det?”

 

-“Nevermind!”

 

-“Ta selfieser med meg da, 90, please. Du er jo selveste Cobain og Bodyguard!”

 

-“Aaah nå snakker vi samme språk, bare at; NEI JEG FANGER IKKE SELFISER MED FRAMTIDA. Saklig!”

 

-“Vi som kunne vært bff og greier?

 

-“Bieffeff? Bjeff bjeff. Nei nå er jeg skuffa over deg assa, framtida. Jeg som så for meg flyvende biler, aliens og megaroboter; og så ringer du og bjeffer om lol-i-pop-er, bæng bæng, bobilfisking og av alle ting: SELFISER! Som jeg “gleder meg” til framtida! Kjedelig ass. Tror jeg holder meg til 1990 jeg.”

 

-“Ok. Add meg på facebook i det minste da.”

 

-“Feisbook? Booke fisen min å??

 

-“Nei men …åååh! Seff, du skjønner ingenting, hva?”

 

– “(river seg i håret) Du sier seff, serr, milf og bængshot ass, jeg fatter ingenting. Jeg er opptatt med musikk back here. Snart skal jeg ned til stranda og bade. Vi kommer til å fyre opp et marshmallows og pølse – bål hele gjengen, og vi skal hverken booke fiser eller fange dem. Helst ikke. Vi skal se hverandre i øynene, fullføre ord og setningeeeer, mens vi snakker med hverandre og bare være til stede i nuet. For snart er vi gone in a weird future tydeligvis, kjære 2018. Og da må vi nyte denne tiden, hører jeg.” 

 

 

Oooh yeah, det var tider det. Tider det. I dag skal jeg spille litt Offspring, Nirvana, Metallica, Ace of base, Houston, Dion, Beastie boys og REM  og muligens ta et par selfieser med gode venner. Kanskje ikke rundt et pølsebål med kjeften full av marshmallows, men glad og lykkelig likevel. 2018, du er ikke så ille du heller, sånn seriøst. Selvfølgelig. Mother I would give a hug! Miwgah!

 

💛MIWGAH💛

Ikke kødd med byen min, for den er nemlig fin!

 

Byen jeg bor i har visst flere ganger blitt kåret til Norges styggeste by. Men jeg elsker my little smalltown, akkurat som den er. Okay så er fasaden langs E14 trash. Okay så burde de skifte ut de orange greiene på den gamle Værnestunnellen. Eller var det grønngult? Nevermind. Yes, en diamant kan slipes til den skinner, bare gi oss litt tid. 

 

Men jeg tror ikke en fotomodell nødvendigvis ville gjort meg lykkelig. You c? Denne byen har sjel, and you better love our pub, his name is Bamse. Der bør du være tøff nok til å tåle at dassen ikke akkurat er nymoderne. Vi har flere utesteder, og de fortjener alle å fylles stappfulle med glade sommerfolk nå. Stjørdal by night er wonderful, we’ve got the groove. Sånn egentlig. 

 

Jeg har vokst opp her i bergene over Stjørdal. Kjenner hver minste lille lomme av bergart-veiene, fugleveiene, snarveiene, stiene med de svære røttene og bekkene (til og med stiene er vakre) “gata” og strendene nede ved sjøen. Her har jeg knyttet viktige bånd siden jeg var lita jente. Her er meg mange kjente. (Bare  m å t t e  rime litt, jeg er jo en treg trønder)

 

Da jeg var yngre gjorde jeg som de fleste andre ungdommer; sutret over “herre forbainna kjedelige litje byen her!” Klaget og bar meg; nei her skulle jeg ikke bo da jeg ble stor, gidameg.

 

Og her bor jeg. Helt hekta på Stjørdal by. Ikke flyttbar at all. Hvorfor?

 

Jo. Det skal jeg fortelle deg. Når jeg rusler ned til sentrum en vakker solskinnsdag, med musikk på ørene, magisk utsikt over verdens fineste by foran meg, og jeg ser flyene lande og ta av med himmel og hav i bakgrunnen der framme; da er jeg lykkelig. Da danser jeg litt når jeg tror ingen ser meg. Det har skjedd at noen har sett meg. So what. Som regel er det kjentfolk, og de vet jo at jeg er en raring.

 

Jeg kan ikke gå gjennom gågata uten å møte kjentfolk. Kan ikke tråkke inn på en kafé uten å nikke til noen, smile til kjente på torget, eller bli stoppet av snille blogglesere, hva enten det er butikkansatte, andre kunder i butikkene eller folk som jobber i restauranter. Her er jeg aldri ensom. 

 

Iblant går jeg turer i marka omkring byen med gode venninner. Noen ganger tar vi en kaffe i solsteiken ved en av kaféene på torget. Jeg kjenner et par awesome nabodamer her, og har mange venner i denne byen som står meg nært. 

 

Hadde jeg bodd i en annen, større og for meg ny by; ville jeg ikke hatt det like bra. For her er jeg hjemme. Her hører jeg til. Jeg kan ikke tenke meg å bo et sted der ingen slår av en prat på torget, der jeg aldri får hilst på minst 5 kjentfolk i dét jeg haster gjennom butikken for å rekke bussen, der jeg slår av en prat med en av “hei vi må ta den lunsjen snart, hva?” Yeah let’s do that. Og så gjør vi det. Et halvt år senere. Men vi gjør det. 

 

Vi er sosiale, mange av oss i denne byen. Vi sier i forbifarta: “Eeey, kåss går det?” “Tid til en kaffe?” “Steike, du sjer bættre bra ut, du stråle!” “Ha en fin daaaaag!” “Du åååå!” “Nemmen hei du, ska vi gå den turen en dag?” “Heisann, travelt, hade, haha!” Og så ler vi mens vi vinker oss videre gjennom sentrum. 

 

Men! Don’t mess with my town! Strendene langs byen her er ikke de styggeste i landet her! Ferskvannene i marka omkring her er blant landets vakreste! De svære lekeplassene i sentrum, har du sett dem? Vel, de er nye, moderne og god damned awesome!

 

I sommer tror jeg nesten at jeg må vise dere disse sidene av Stjørdal. Når vi bader i Storvika, skal dere få se hva vi ser. I det jeg går turer med venninnene mine oppi marka her skal jeg jaggu knipse noen bilder så dere får titte litt på den virkelige byen Stjørdal. Ankie? Janne? Christina, du snakket om Spigiln, er du med? 

 

It’s a smalltowned,

uncrowned

city, my dear;

and let’s make one thing clear:

It aint here to please you, but us.

So put your shiny ass on the bus

and leave, if you need beauty.

Cuz this town just does it’s duty.

 

The diamond beach 

aint for you to reach.

Streets of a smalltown city

will blow away your pity,

wount make you feel lonely, honey.

They, can’t buy that, your bigtown money.

 

 

Rimeligere hårklipp til 17.mai?

 

Nå er 17.mai snart her, og jeg har lyst til å anbefale dere trøndere en frilansfrisør med tæl i. Rimeligere løsning for hårklipp av minsten til den store dagen? Da er bloggeren Helene Nordvik løsningen for deg. 

 

Reklame? Nei, jeg kjøpte en hårklipp til minsten selv, så sponset er det ikke. Jeg er bare oppriktig veldig fornøyd med hårklippen og den rimelige løsningen i forhold til frisør. Det viktigste er at minsten selv oser av stolthet når jeg leverer ham i barnehagen om dagen. Helene er dyktig med barn, så han satt i ro som en engel under hele hårklippen.

 

Ta kontakt med Nordvik og redd 17.mai, på https://www.facebook.com/f0rbidd3n

 

 

Dette er sannheten som jeg helst skjulte

 

Jeg løper. Fortere. Hvor har det blitt av smertene i knærne? Hvorfor stivner ikke leddene? Hvis jeg gasser på nå, får jeg vondt da? Nope, jeg fikk ikke det. Enn nå da? Jøss, ikke vondt noen steder.

 

Så smiler jeg bredt, for jeg vet jo hvorfor. Sykepleieren sa det da jeg ringte henne: “Prøvene viser negativt. Det vil si at blodet ditt er helt virusfritt, men vi fullfører kuren for å være sikker på at rensesystemet ditt også helbredes.”

 

Hun har kjent meg i noen år nå. Behandlet meg med verdighet og alvor, både hun og den kloke, eldre legen. De kjenner mine tårer, og fortvilet har de lenge ønsket å kurere meg. Men staten Norge bestemte slike økonomiske spørsmål. Ikke de.

 

Og som vanlig; jeg begynte å grine, men gledestårer nå: “Er det SANT? Er jeg frisk? Kan jeg ikke smitte noen nå? Kan jeg endelig slappe av?”

-“Ja nå kan du slappe av, for du kan ikke smitte noen, du er frisk nå. Kjenner du at formen er bedre? Har du mer energi? Det tar på å leve med et virus i blodet, Helene, så jeg regner med at du føler livet er lettere å leve nå?”

 

Tårene danset i ansiktet mitt i det jeg bekrefter det og fortalte henne om hvor frisk og energisk jeg føler meg for tiden. Jeg er så heldig. Jeg går ut av denne forbanna sykdommen uten alle de skadene jeg kunne fått for resten av livet. Frisk! Jeg er stolt og frisk.

 

-“I dag skal jeg jogge!” Forteller jeg sykepleierdama. Sola skinner på meg og himmelen er skyfri. Jeg suser bortover kunstgressbanen uten så mye som et vondt ledd. Varme salte tårene triller nedover kinnene mine mot vinden mens minnene strømmer på. Det har tatt meg lang tid å dele sannheten med dere, men her kommer den.

 

Lukta av blod. Mengden med blod. Å sitte i gangen alene som ungdom og tørke opp blod. 

 

Jeg bodde sammen med en rusmisbruker, altfor ung til å fatte hvor langt utpå kjøret han var. Han kunne bli gal av sinne, og jeg slet voldsomt med angst. Vi hadde kranglet. Jeg hadde et helvete å deale med inni meg, så jeg gikk inn på badet og kuttet meg ei stripe på skulderen min i ren frustrasjon. Hatet meg selv på den tiden. Jeg var ingen selvskader, det var ren impuls.

 

Han ble provosert over mitt barnslige påfunn da han oppdaget det etterpå, og var av typen som klikket mentalt. Jeg skjønte lite da kjæresten min hentet en kjøkkenkniv mens han ropte “Hva om JEG også gjorde sånn?” 

 

Så skjærte han seg. Dypt. Langt. To ganger på samme underarm. Legene som sydde ham sa senere at det var 15 og 20 cm.

 

Kjøttet. Det orange kjøttet. Det bredte seg utover og blodet begynte å renne i elver over kjøttet. Det sprutet blod, mens han prøvde å holde for. Ansiktet hans, det gren i smerte . Jeg gikk i sjokk, og stivnet der i gangen. Jeg er sikker på at noe av sjelen min står der enda og ser på orange kjøtt som lukter blod. Huset er revet og nye boliger er bygd oppå, men der i tidens huggtann står ei ung jente og glor sjokkert på skrått ned mot høyre. Noe av meg våknet da han ropte desperat: “Ring ambulanse da di forbanna kjerring!” Han overlevde.

 

Her om dagen satte ei venninne blikket i meg, og sa rolig: “Helene. Jeg har stor tro på å si B etter A. Nå har du noe du skulle fortalt leserene dine. Du har ingenting å skamme deg over!”

 

Det er sant. Hun har rett. Hvis noen mener jeg skal skamme meg; hvis de ser ned på meg for dette, da er det dem det er noe galt med. Ikke meg.

 

Fordi, ei ung jente satt en gang alene med et langt sår på armen sin og tørket opp masse blod etter kjæresten sin. Og hun visste ikke. Ante ikke. At hun ikke burde gjøre det. Ikke røre. Hun gråt i fortvilelse over måten han behandlet henne på, hver eneste gang han stakk av for å ruse seg. Hver gang han slo, og hver gang han sparket. Men i ettertid skulle det vise seg av det mest livsfarlige av alt i hele verden, var å sitte der alene og tørke opp blod som hun aldri skulle glemme lukten av. Der og da skjedde det noe som ingenting kunne beskytte henne mot. Ikke engang voldsalarmen hun gikk med da hun endelig kom seg unna ham. Hun ble alvorlig fysisk syk, og det er lettere å skrive “hun”. Men hun var meg. Selv om jeg ikke lenger er henne.

 

Kjære ungdom. Vær opplyst. Ikke reis fra livet før du egentlig skal. Jeg var aldri narkoman. Visst har jeg røyket et par fredspiper, men da jeg hørte Mette Marit fortelle om sin fortid skjønte jeg at vår kommende dronning var mye tøffere enn jeg turde å være i det rufsete miljøet. Hun turde å prøve stoffer jeg aldri i verden hadde mot til å teste. Var jeg kanskje ikke unstable enough fra før, om jeg ikke skulle “aldri oppleve glede igjen” med smileys, eller risikere å få skumle halliser på sopp?

 

Men i visse miljøer finnes overflod av sykdommer som kan stjele alt fra deg. Og de smitter ikke ved sex, nei de er ikke kjønnssykdommer, men livsfarlige virus som flytter inn i blodet ditt. De smitter ikke ved kyss. Heller ikke kun bare ved deling av sprøyter. Selv om smittefaren er liten, ja så KAN det skje deg. Det finnes egoister som aldri vil advare deg om hva de bærer på. Folk som gir faen i framtida di. Livet. Ditt. Own it, my dear; own it!

 

Jeg skalv enormt da jeg satt på legevakta den dagen kom jeg meg unna ham for evig og alltid. Legen sendte meg ikke til psykiatrisk fordi jeg var syk. Han la meg inn for å beskytte meg mot en mann som var farlig for meg. De måtte ta blodprøver på sykehuset, inne på psykiatrisk. Vanlig prosedyre. Jeg måpte uvitende da legen fortalte meg at jeg hadde fått sykdommen til Pamela Anderson. Den skamfulle hepatitt c som hele verden hadde mobbet henne for. Men jeg var ung, og gråt ikke, siden jeg ikke var særlig opplyst. Kunne det være så farlig da?

 

Ja. Jovisst levde jeg farlig nå. Nå fikk jeg vite at livet mitt kunne bli kraftig forkortet av denne sykdommen.

 

Fra den dagen ble jeg besatt av å ikke smitte noen. Jeg skulle ikke synke så lavt som ham. Alt som hadde med blod å gjøre ble min store skrekk, og klorin ble min beste venn. For denne sykdommen smitter kun ved blod mot blod. Legen og sykepleieren som fulgte meg fortalte meg om lav smittefare og alt det der, men for meg var det nok med muligheten for å ødelegge flere liv. Skammen kunne jeg bære sammen med viruset. Men ikke samvittigheten over å smitte noen. Jeg sluttet nesten å gi klemmer. Tenk om. Hvis. Sår. Blod.

 

Dette måtte jeg bære på alene. Kunne ikke skjære meg. Selv om oppfølgingsteamet på sykehuset forsikret meg om at dette ikke var en sykdom som smittet lett, at jeg kunne fint ha sex, at jeg kunne kysse, kunne leve som normalt, gjorde jeg ikke det. Jeg var anspent hver dag, og å blø var uaktuelt. Det måtte ikke skje. Kunne ikke kutte meg. Passe på syklusen. Så ble jeg mamma, og ble enda mer forsiktig. 

 

Jeg opplyste kanskje litt for mange, og selv om det både var flaut å fortelle, og jeg ikke behøvde å si det, følte jeg et intens behov for å advare. 

 

Sykdommen brøt meg ned. Jeg gjorde alt for å leve friskere. Ble avholds fra alkohol, spiste sunt og trente aerobic og styrke. Men nå vet jeg at jeg aldri hadde samme opplevelse av styrke i musklene som andre. På slutten hadde jeg så vondt i knærne at det ikke akkurat var gledestårer som trillet nedover kinnene i motvind. Jeg bet tennene sammen og brukte lang tid på oppvarming. Ja, jeg jogget noen ganger bare i 20 minutter, og ble helt skremt over de vonde knærne og leggene som plutselig stivnet i smerter. Hva var best? Å gi seg, eller protest? Jeg valgte protest, og brukte altså heller tid på å varme opp og å gå, samt å tøye til jeg fikk til å jogge uten de verste smertene. Likevel kunne jeg være utmattet etter en halvtime. 

 

Om morgenen seg jeg sammen som en sekk. Kreftene var borte. Å reise seg opp fra badekaret etter et varmt bad var et ork. Jeg ble anpusten bare jeg gikk opp trappen for å se til barna når de sov. Som en gammel kropp, sliten av dage.

 

Det jeg ventet på var surrealistisk. Jeg gikk og ventet på at leveren min skulle få arrvev, altså at jeg nesten skulle få skrumplever. For hvis prøvene kunne vise høye verdier, og leverprøvene skader på leveren, kunne legen på sylehuset sende inn søknad om en altfor dyr kur ved navn Epclusa. Den kuren hadde ikke harde psykiske bivirkninger, og jeg med bipolar ville tåle den. Men den var altså for dyr. Jeg måtte bli skadet for livet for å få den, og kanskje leve et kortere liv med leverkreft og skrumplever. Samme hvor frisk jeg ble fra viruset ville jeg måtte bære med meg skadene. 

 

Jeg fikk høre det på en av kontrollene i fjor. Markedsprisene kom til å bli presset ned av nye medisintyper, og staten Norge kom mest sannsynlig til å åpne for behandling av absolutt alle med hepatitt. Med medisinen Epclusa. Tårene trillet da de sa det, og vi gledet oss over at jeg ikke hadde klart å skade leveren min.

 

Du tidde om noe alvorlig viktig. Du smittet meg og stjal år av mitt unge liv. Du ga meg smerter i kroppen, og du tok fra meg energien min. Jeg måtte stå dødens stille og se på at livet suste forbi meg. Måtte sove i døs mens andre var våkne og levde livet. Men jeg beholdt friske organer, og jeg fikk livet tilbake i gave. En ny sjanse fra et nydelig land i rødt, hvitt og blått. Jeg tilgir deg. Du fortjener ikke min bitterhet. 

 

Du fortjener å vite at; jeg overlevde, jeg også! Og det som bare pokker, [email protected][email protected]@ckeeeer 😉

 

Synd og skam, hva? La meg fortelle deg HVA som er synd og skam!

 

Noen ganger er en boblende hvit løgn litt innafor. Andre ganger ikke. Sometimes kan det altså være på sin plass. Den jeg skal fortelle om, mener jeg boblet pent på sitt sted. 

 

Jeg satt i et boblebad i Pirbadet, fordi 3-åringen trengte seg en dupp i vogna si, der han hadde sovnet dønn etter tegn bare jeg som mamma ser. Behov som litt søvn kan være viktig etter masse nye inntrykk og annen luftfuktighet. I know my kids. 8åringen badet innen synsvidde, og jeg prøvde å slappe av. Men det var rett og slett umulig.

 

Rundt meg satt nemlig 3 stk mørkhudede menn og snakket arabisk, høyt og med fektende armer. Siden de snakket så høyt rett ved siden av mitt sovende barn som sårt behøvde litt søvn, satte jeg meg høyere opp slik at jeg så gutten min bedre, og samtidig hadde bedre oversikt over badingen til 8åringen min. Vel vitende om en enorm puppesprekk i en utringet, normal, nordisk bikinioverdel. Like vitende om at jeg befant meg i mitt hjemland Norge, der slike bikinier er innafor. Langt innafor. Helt i orden.

 

Stemningen ble hissig oppi boblene. Bobler som etterhvert stilnet. Innimellom kastet mennene kjappe, sorte blikk på meg, og jeg la merke til et gjennomgående ord: “Haram”. De ristet på hodene sine, og gjentok order flere ganger: “Haram, haram! Smatt smatt smatt.”

 

Haram vet jeg godt hva betyr. Mitt første møte med dette ordet var da en tidligere islamsk nabo av meg forklarte meg og min venninne at det var synd og skam, altså “haram”, at vi som to kvinner satt alene ute på kvelden uten mannlig beskyttelse. Ja, at vi viste oss ute som kvinner etter klokka åtte i det hele tatt.

 

Jeg ble mer og mer irritert der jeg prøvde å slappe av i boblebadet. Jeg satte meg enda høyere opp, slik at jeg ruvet over dem. Kremtet: “Unnskyld? Snakker dere norsk?”

 

De svarte på ganske godt norsk, at ja, det gjorde de. Da reiste jeg meg opp og så ned på dem, før jeg smurte inn min hvite løgn: “Jeg snakker språket deres også!”

 

De måpte, og han ene spurte: “Snakker du arabisk??”

 

-“Ja, og det er haram å snakke med så høye, ropende stemmer rett ved siden av mitt sovende barn!” svarte jeg, før jeg satte bikiniræva til, og tråkket opp boblebadtrappa, tok med meg vogna, hentet 8åringen min; og fant meg et mer respektabelt sted som kvinne å slappe av for penga. For ikke å snakke om å slippe å bli generalisert pgr av mine naturlige pupper og former. 

 

På grunn av ordet haram tror dessuten islamske kvinner at vi Norske damer er usosiale. De ser oss aldri der ute på livet, dansende og leende, fordi det er synd og skam hvis de viser seg ute blant folk alene etter kl 20.00. Jeg har flere ganger blitt kritisert for min “usosiale, norske kultur”. 

 

Men! Det er SYND OG SKAM å kalle min herlige, norske kultur for asosial, der en non stop av Cuba, Russland, Norge og maaange andre freshe nasjoner er ute og rocker Norge sammen til en nydelig, lettkledd culture of freedom, etter å ha fått badet i ro og fred i flotte badeanlegg, før vi treffes på kaféen dagen etter, der vi møtes for å ha det trivelig. 

 

Hilsen stolt, hvit bikinimamma med multikulturell vennekrets.

Endelig!

 

Aaaaaah dette er så riktig. Dette er så bra. Etter to måneder sparing og moderat shopping, er vi endelig der at vi unner oss litt av potten. Dette kunne vært fin reklame for både Clarion hotell Brattøra, Pirbadet og sånn derre moderne slim som alle kidsa snakker om for tida; elasti plasti. Det er det altså ikke; this is from crazy mama’s pocket bucket; fordi vi fortjener det. 

 

Clarion har gitt oss et knall hotellrom, her vi bader i badekar, relaxer, leker med grønt slim og lader opp til en hel dag i Pirbadet i morgen. Even og Mathias oppfører seg som bestevenner, og jeg ligger pal ut over en av tre deilige hotellsenger og kjenner at det snart er på tide å fortelle dere hvorfor jeg går på en expensive medisin for tida, og hva det er jeg feirer at jeg er frisk fra nå, rent fysisk. Jeg er frisk, men gjennomfører resten av kuren med et glis.

 

Latteren sitter løst nå, her kan vi slappe av. Jeg nesten griner av glede over roen vi opplever sammen nå. Sist Mathias og jeg overnattet her på hotellet, lå en spent 5åring og kjente lillebror sparke med små babyføtter inni mammas mage. Det var Mathias, meg, babyen i magen og masse bading i Pirbadet. Nå har vi ham her, og han har blitt 3 år, den lille pjokken. Mamma har blitt blogger, og dessuten har a nettopp forlenget livet sitt med mange år. 

 

For nå er mamma frisk i kroppen sin!

 

Jeg vil takke absolutt alle de herlige vennene mine for all god støtte. Dere er bare awesome, og så er det jaggu så mange av dere, at jeg føler meg rik bare jeg tenker på dere. Dere er så gode på tilbakemelding. Så flinke til å minne meg på at jeg tross alt er en snill, grei og dyktig [email protected]@cker som får til det jeg vil. Og når jeg ikke er på rett spor, får jeg høre det også. Ærlige, dønn ekte mennesker, er hva dere er. 

 

Men nå må jeg “stikke”, for slimet må deles i to. Det er sånn det er med enkelte søsken: er det ikke likt, risikerer stemninga å bli muggen. Ikke alt er mulig å dele likt. Ei grantelle er ikke ei bjørk, for svarte. Men dette slimet. Well. Yeah. God helg fra Trondheim 🙂

 

Geniene du ikke ser

 

Velkommen til forbipolene. Dagen har vart i noen timer nå, hva? Jeg lot lille trille sove lenger mens jeg løp gjennom dusjen og spaklet på meg et freshere face enn the wake up gone one. Tenk så digg det er for en trøtt liten tassi å gå sove litt lenger før den lange arbeidsdagen sin i kindergarden? Jeg vurderte å lage ferdig frokosten til ham, men han er så uforutsigbar når det kommer til all maten han liker. Noen morgener vil han ha kaviar oppå skinkeost på brød, andre frokostblanding. Tassebassen min. 

 

What about us? Us grown ups? Når barna er levert i skoler og barnehager, og mange av oss har flydd ut i verden som tingelinger og magicaer fra tryll. (Iallefall er det jeg tror at treåringen min tror) what then? Noen gliser seg inn på bussen, some like the train, others are dancing in the rain. Andre ligger under ei dyne og gråter. Noen sitter langs ei gate og skammer seg over tiggekoppen sin. Jeg? Jeg er den frustrerte. Den som hver dag irriterer seg over at den slitne, norske dama ved tiggekoppen ikke er statsminister eller kunnskapsminister. Min ister. MIN! 

 

Cuz they’ve got the boom boom. Petter uteligger ser det. Jeg ser det. Ser du det? 

 

Jeg sitter på en av liggestolene ved Solsiden. Venter på ingenting. Nyter skriveinspirasjon, frekke måker, naughty damer og vårkåte menn. Sildrende vann. Blå himmel, og en buss som snart går tilbake til lille Stjørdal. Da ser jeg ham. Et glimt fra en hippietid langt der tilbake. Han smiler og tar av seg solbrillene. Tar seg tid til å snakke. Tida den tida, gurimalla så lenge siden. 

 

Du. Du ville kanskje hørt ham fortelle om uføretrygd, isolasjon og angst. Jeg. Jeg hørte et geni. Og hvor er det plass til dagens genier? Hvor ville Einstein bodd per dags dato? Wasted on the street.

 

Cuz we are fucked!

 

Vi setter kronidiotene ved makta og overser de geniale filosofene. Kunstnerende. For det er så lett å  overse både dem og tiggekoppene, selv om det er de som sitter der som burde skrevet et par hundre lærebøker for framtidas unge spirrevipper.

 

Ariana Grande. Right now she’s in a state of mind. She’s turning it up. Legg merke til det. At livet går videre.

 

Men overse ikke fuglene. Ignorer ikke tiggekoppene. Glem ikke geniene.

Du må operere deg for å være sexy

 

It’s time! Etter 3 år som blogger er tiden inne for å banke litt i det lille sorte sexy bordet. Jeg er omgitt av opererte barbiedukker her i bloggverdenen, og det er på tide å gjøre som han der modne Justin. Du vet, han som bringer sexy back. Ikke han Bieber’n, han umodne, men han derre Timberlake.

 

Media roper til deg: Du må operere deg for å være sexy! Fylle på med ditt, stappe inn datt og ende opp som catface and wannabe dolly.

 

Men vet du hva? Når du slipper cellulittene dine løs og gir blanke i dem, så er det sexy. Vet du det? Vet du det, modne kvinne, at når du deiser bortetter stranda med de store hoftene dine vrikkende hit, dit and everywhere, ja så er du HELT RÅ?

 

Arrene på den 45 år gamle ræva di. Den litt dissende magen som bar frem 4 barn opp gjennom årene; den er så fin, er du klar over det? Skriften på kroppen din som forteller om det verdifulle livet ditt, ahhh: finnes det mer sexy enn det?

 

Skrukkene, sprekkene, rynkene; please ikke fjern dem. De er så vakre, og du er så nydelig med alle dine kvinnelige kvinneligheter. Særlig når du soler deg litt så arrene kommer tydeligere fram med hvite nyanser.

Babe, hold on to whatever you ARE, cuz YOU are the only star that YOU are. 

 

Er du en swinger? Liker du å være frisinnet sammen med flere enn bare en? Det er ikke noe som feiler deg. Det er noe som feiler den fordomsfulle verden som rent har glemt at noen måtte kose seg splitter nakne sammen for at de skulle få livet i gave. Med dissende rumpestumper, arr, rynker og tigerstripete strekkmerker i skjønn harmoni med alle cellulitene. 

 

Sex er like naturlig i din alder som i alle andre aldre. Men det er EN rød sexy tråd som aldri knytter feil: selvsikkerhet. Du må, før du legger deg under en gal kniv, lære deg å GI FAEN! Gi en lang eff i cellulitene, disseræva, hengemagan og gliserynkene.

 

For alle andre elsker alt ved deg så lenge du elsker deg selv. Vær som: Let me rock you, and take me as I am, or leave this room asap!

 

Overse den gale delen av bloggverden er du snill. Vær den du er. Og opererer du deg likevel, ja så gjør det da. Men ikke glem å pøse på med evnen til å gi eff i resten av alle dine merker og arr. Du skulle bare sett alle de fine arrene mine, du! Og cellulittstripene mine ned langs lårene mine, de er awesome fordi. Just because. Rumpa mi lever sitt eget liv, og den og jeg har en pakt. Jeg har lovet den å aldri aldri drepe den med en kniv.

 

For du er hot, mama; du er SEXY SOM DU ER!