Ikke kødd med en power woman som vandrer mot lysere tider. Se en annen vei og følg gjerne i hennes spor. Men vis respekt og la henne være i fred.
Skulle du være så klebbete og gå deg på en vårsterk kvinne i motbakke, vær forberedt på at ingenting du sier teller. For hun hører ikke annet enn vinden, fossen og fuglene. La henne gå i fred, men husk hvor hennes veier går.
For veien hun har å gå, kan ikke du forstå. Musklene hun har bygd, vil du ikke havne ut for. Herdet går hun oppreist, fordi det ikke alltid var slik å være kvinne. Fordi det en gang var vondt å gå på slitne føtter.
Skyld ei på syklus, og tro ikke at du skjønner deg på en slik kvinne. Du kan aldri vinne. Hun vet mer om livet enn vannet vet om sivet.
La snø bli til is, og is bli til vann. La vinden stilne, og la vinterstormen gi seg over. Ut av mørket kommer hver vår en ny skare med slike tøffe kvinner, og de smiler stille av ethvert forsøk på flom av forakt. Fordi forakt aldri kan måle seg med det helvete de kommer fra.
Det var en gang en tid da løpestrengen mellom kjøkken og soverom var virkelig. En gang da kvinner hverken fikk stemme eller gå på skole, og en fabrikk som spant tråder var eneste framskritt fra løpestreng og ut i verden.
En gang i tidens ubalanse var det ikke rom for en kvinne’s rungende stemme; til nød da hun ga liv til verden med all sin kraft. Selv om hun var mannens sterke mamma. Selv om hun var det sterke kjønn i bunn og grunn.
En oppreist power woman i motvind mot ny vår, glemmer aldri slik historikk. Hun vet å blåse i vinteren og nyte sommeren, samt å studere våren og være forelsket i høsten.
Så la henne være, ikke røre, ikke engang se. Hun nyter sin brytningstid, og har for sterke krefter til at du bør nærme deg. Hun er fredet og herdet.
Møt henne heller når høsten kommer. Det kan hende hun trenger en hånd å holde mot ny vår. Bare aldri aldri lag nye hjertesår.
Den tøffe dama på bildet heter Ankie, og har sin egen blogg her på plattformen blogg.no. Finn henne og følg henne, for det er i hennes spor en bør vandre hvis man vil bryte løs fra vinteren og gå mot sommeren: http://m.ankiesinn.blogg.no/blogg.html
Det handler om egenkjærlighet, the “stayaway from drama” og selvrespekt. Det handler om ditt liv og hva du akter å tillate å putte i det. Det handler om å lære seg å gi faen. La oss kalle det : “å gi eff!”
Du sitter mest sannsynlig ikke i ei hule i ingenmannsland, så du kommer til å treffe mange forskjellige mennesker. Snille. Glade. Falske. Slemme. Needy. Ja du vet, needy; som om du var denne stolpen her, og jeg var hu needy der:
Klamre klamre. Ansikt til ansikt med sannheten, kommer du også til å møte folk som bare stjeler av deg. Ikke lommeboka di. Ikke tingene dine. Men energien din, tiden din og roen i hjertet ditt.
(Bildene i dette innlegget er tatt av Christina Johansen, som du finner ved å trykke deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ )
Så hva gjør du når når noen dolker deg i backstabbing style, eller du finner deg selv midt oppi en slags stressende konflikt som du ikke aner hvordan du havnet i, med et needy menneske som beslaglegger tid og space, uten å gidde å bry seg om deg når du ønsker å be om litt tilbake?
Bryt av. Ikke les meldinger på kvelden. Slå av lyden på telefonen. Dropp hele mennesket og lat som om du er long gone other planet.
Sett deg ned og bestem deg for å gi en lang og sunn EFF. Pust. Kjenn ubehaget og hvor unødvendig det er for deg å bære på slik tullete ubehag. For det er jo ikke ditt ubehag egentlig. Du hadde det i utgangspunktet relativt greit, sant.
Så gi eff. Gi fullstendig eff. Tenk på noe annet og mer givende. Bak ei lavkarbokake. Lær noe nytt. Gå i dusjen og syng høyt. Se en av hangover-filmene. Gå en tur i friskluft og rist det av deg.Tilbring et par timer med en lattermild, god venn, og innse at du kan velge å bare være glad. Ingen andre styrer deg enn du. Du kan tillate å la andre bestemme over hodet ditt, eller du kan gi eff.
La oss si at det jobber en snurpete frøken bibelstripp på en butikk der du handler jevnlig. Gang på gang prøver du å være vennlig og hyggelig, men hun snerper tilbake som om butikk ikke handlerrrrr om service.
Well what have we here. Som om frøken stripp skal få tillegge deg følelser for resten av dagen? No way! Du kan fortelle henne at du legger merke til det snipete snerpet hennes, og at du foretrekker sprakende service, så hvis hun ikke skjerper seg får hun ….neida. Stopp en hel.
Bare smil. Så gliser du. Så sier du: “Vet du hva? Du har altså såååå innmari bra service! Tror nesten hele senteret her burde gått i servicekurs hos deg. (Sweedish princess-ti hi) Ha en strålende dag!” Og så sier man ikke mer om den saken. Så legger du igjen alle de vondtene i magen slike mennesker prøver å gi deg, på den gammeldagse kjøpmannsdisken hennes, og så gir du litt mer eff enn du trodde du kunne.
Yeah. Du trenger ikke å ta imot alt. Really. Det du trenger for å deale med denne verdenen, er å la det du ikke trenger, prelle av, ta til deg det du trenger, og bruke din verdifulle empati der det virkelig trengs.
Du kommer til å møte nok av mennesker som mer eller mindre bevisst vil såre deg. Men det sårer ikke før det går forbi ditt eff-filter. Du kan stanse alle kommentarer og sinnsstemninger som kommer fra omverden, i eff-filterer ditt, og tenke: er dette noe jeg trenger, eller er det kanskje en typisk eff?
Usikker på hvordan du skal sparke farsken i ræva og rett og slett gi faen? Eller mer diskrét; EFF? Det er mange måter å gjøre det på. Her er fire:
Hva skal man si? Å henge med meglerfru1 Chris J er alltid magisk, av flere grunner. Som for eksempel det at hun som regel har bakt et eller annet lowcarb digg. På bildet momser vi i oss panna cotta og brownies, og før det: fastelavensboller med diiigg fyll. Mmm:
I dag var jeg på besøk hos henne, og dere vet; to bloggere i samme rom wohoo! Pics and talk. Gira på forandring i livsstilen? Leve på sukkerfri snickers, sukkerfri kaker, fettkaffe og deilige middager? Klikk deg inn på http://m.meglerfru1.blogg.no/ og kjør på!
Vi gleder oss til helgen, for da skal vi fyre løs med en litt forsinket innflytningsfest hos Christina. Gutta skal sove hos mormoren sin, og vi skal ut på by’n og rocke byen etter innflytningsfesten. Jeg et vel det avholdsmennesket som fester mest, hoho. Koffein I say. Koffein!
Minsten og jeg er bare hjemom før vi fyker videre. Selv om han hadde spist flere skåler med kjøttsuppe i barnehagen, ville han gjerne ha middag, gogutten. Nå skal vi snart peise på videre og besøke noen herlige nye naboer nede i gata her.
Sånne folk lighter up dagen. Dere vet, sånne flotte, snille, sosiale, humoristiske, positive mennesker med masse prosjekter og likevel tid til en skravleprat innimellom.
Madonna, du har rett: “Those who run seeme to have all the fun!”
(…nei vi hadde ikke plutselig sminket oss awesome på bildet under. It’s airbrush.)
Siden jeg skrev om barnefar og meg her inne har jeg fått en del tilbakemeldinger fra venner og kjente. Men jeg skrev aldri at vi var kjærester, så jeg må nok roe det ned et par hakk; for jeg er jo fortsatt singel og fri.
Jeg har ingen hastverk med noe som helst, og elsker singellivet more than ever. Det er bare det at jeg skulle nok ikke skrevet om barnefar og meg, for da forsvant alle date-tilbudene på et blunk.
Jeg ser på et forhold som noe så seriøst at slikt tar tid. Så hvis dere ser meg ute med en annen mann, så er jeg altså ikke utro.
Det som er viktig i et foreldresamarbeid er det varme vennskapet i det å behandle hverandre med respekt og godhet. Selvfølgelig vil jeg alltid være glad i pappan til barna mine, men det er på et annet plan enn giftemål og slikt kliss.
Å dra på date med et menneske man aldri har møtt er noe så kriblende spennende, og jeg ser fortsatt fram til slike treff. Selv om det sjeldent fører til mer enn selve treffet, er det til forveksling likt forelskelse å styre rundt i timene før man hopper i det sosiale virrvarret, flau som fy.
Fortsatt singel, fortsatt fri, og ville aldri i verden stupt inn i et forhold på en to tre 😉
Med tårer i øynene lytter jeg til Kristin Gjeldsvik i det hun fyrer løs med tidenes takketale som årets influencer innen livsstil. Hun vinner en pris hun ikke var forberedt på å få, men snakker i vei med streng tone om den 40% økningen av psykiske lidelser blant unge jenter.
Der brister det for meg. Jeg var selv bare akkurat fylt 17 år da jeg ble innlagt ved psykiatrisk sykehus som et åpent sår, og vet så inderlig godt hvor viktig det hun snakker om er.
I talen sin retter Kristin kritikk mot de av dagens avkledde influensere som fraskriver seg ansvar. De som sådan får masse spalteplass, men bruker den spalteplassen på å fronte utseendepress.
Hun er skuffet over at der ikke hersker noen konsekvenser for de som bryter med Sunn fornuft plakaten.
“Assa det e barn, faen meg altså, som ser på dere daglig!” fortsetter Kristin, som håper at fra og med i dag er dagen vi kan se en annen utvikling blant dagens influensere.
Kjære Kristin, you bomb! Takk for denne talen! Selvfølgelig må vi ta ansvar! Du varmer mitt engasjerte bipolare hjerte med ordene dine, og jeg sitter her og håper du vinner flere priser i kveld: FOR DA VIL JEG HØRE MER!
Og DU, Tale aka helsesista: You rock too! Gratulerer som årets forbilde:
Det som ligger skjult, som ingen ser, er ofte det viktigste. På overflaten kan vi vise den andre siden ved det hele. Det er ikke alltid du gidder å fortelle hva som ligger bak.
Ostekaken står og kjøler seg på terrassen, og selv om den ble klumpete og rar i gelelokket, samt at nøttebunnen ble brent, gjør det ingenting. For jeg liker ikke den nederste bunnen, and the look does’nt matter.
Jeg slenger meg ned i sofaen og puster ut. Hvorfor? Fordi jeg kan. Hvorfor kan jeg? Fordi jeg føler meg 100% trygg på at barna mine er godt ivaretatt hjemme hos pappan sin. Akkurat det betyr alt for en sensitiv mamma som meg. Sensitiv fordi jeg er helhjertet stupforelsket i begge ungene mine, så det river i marg, bein, hjerte og mage. Å savne dem er ille nok. Å vite at de er trygge i et annet men like bra rede; oh god, det er virkelig awesome avgjørende for mammahjertet mitt.
Du din SUPERDADDY, Tore 💪👌👍
Alle som har 2 hjem rundt ungene sine vet hvor mye det krever å opprettholde et bra foreldresamarbeid uten de altfor store konfliktene.
Dere ser barnefar og meg her, på snap og på fb iblant. Vi stråler sammen og ser ut til å fikse det hele dønn, ikke sant.
Men i vår heavy bagasje bærer vi utfordringer så tårevåte og illsinte, at dere ikke kan tenke dere fram til det uten å ha opplevd det selv.
Når to av samfunnets underdogs finner sammen, men mangler den helt store selvtilliten, krever det fortvilt mange omveier og unødvendige høydebestigninger før man endelig har lært å pakke bort de illsinte tårene.
Så hva er hemmeligheten vår? Hva er det som gjør at vi greier å ønske hverandre godt etter alle disse grønne årene?
Hemmeligheten er snakking. Prating. Pent kalt kommunikasjon, samt å bestemme seg for å ikke krangle, men prioritere å diskutere.
Altså, hvis ikke Tore sier til meg at han mener jeg er ei sabla bra dame og ei god mor, greier ikke jeg å tenke meg til det selv. Hvis ikke jeg forteller Tore at i mine øyne så er han en stor kunstner, verdens kjekkeste mann og en superpappa, hvordan skal han da kunne vite det, når han ikke er vant til å være høy på pæra eller er av den innbilske sorten?
Alle de abnormale greiene vi bærer på fra fortiden, bestemte vi oss for å snakke om. Fortelle sannheten og prate i vei. Dette skapte ny forståelse for oss begge.
Det er ikke det at jeg sliter med selvtilliten, men av old habit gammelvane går jeg lett ut fra at jeg i andre’s øyne ikke er bra nok. At alle andre er mer vellykkede enn meg. Det er bare en vane å tenke sånn, men jeg har altså et godt selvbilde likevel. Det er ikke noe synd i meg.
Samtidig må pappan til barna mine og jeg ta dette i betraktning som at det gjelder oss begge: vi må legge tolken i hue til side, og heller lytte til hva den andre faktisk sier om tanker og følelse.
Man kan ikke, og har ikke rett til, å tillegge andre mennesker følelser og meninger.
Han er et mye mer fantastisk menneske enn jeg trodde, superpappan til gutta mine, og dess mer vi prater dess flere aha-opplevelser får jeg. Damned, så flinke vi har blitt til å lytte oppriktig og snakke åpent og ærlig. Jeg gleder meg til mer av det, for makan til spennende menneske skal man lete lenge etter. Han rocker, og han er pappan til barna mine! Uansettt hva framtida bringer skal jeg alltid gå inn for å respektere ham.
Ostekaken er ferdig, og siden jeg har lovet naboen min Dianelys å komme over med noen biter av favorittkaken hennes, rusler jeg over. Jeg roper på henne inne i gangen, og siden hun ikke hører setter jeg kakebitene i kjøleskapet hennes. Så går jeg inn til meg selv og sender henne ei gladmelding. Tillit. Mellom alle jeg kjenner og meg selv, handler det om tillit, fordi vi har pratet og blitt kjent. Man oppnår relasjoner av gull ved å benytte seg av kommunikasjon for å oppnå tillit. Solid gull.
Hemmeligheten er tillit skapt av solid gull og kommunikasjon.
Og tilgivelse laget av sølv.
For ikke å glemme takknemlighet av krystall og bronse.
For jeg ønsker rynkene like velkomne som linjene. Cellulittene plager ikke meg på stranda, bare alle de som gjør den feilen å titte. Jeg kommer ikke til å ta hensyn til det; my eyes are made for looking, and my body …vel, den bare henger med. Og apropos “henger”; disse puppene kan jeg snart kaste over skuldrene mine og bære med meg mye lettere enn før. Praktisk.
Jeg hører om et ord de kaller “cameltaw”, men wtf: skal jeg skjule linjene etter den vakre dingsen der nede, men mannfolka buler ut så mye de vil, uten at det hverken heter kamelpukkel eller kamelfot?
M@therf@ckers @re you with me? Det er like urettferdig med kameltå og hengepupp som skjellsordene bitch, hore, fitte og megge. Gi meg ET skjellsord på mannen? Gi meg ET negativt ord om mannekroppen.
Jeg er ikke her i verden for å behage verden med mitt utseende. Jeg er ikke her for å være sexy. Jeg kan være stygg og pen, men so what? Jeg er først og fremst smart, snill og humoristisk. Helt ærlig så kunne jeg virkelig ikke brydd meg mindre om hva verden synes om den hengende, iblant hårete, arrete, bulkete og linjete kroppen min, eller hva andre mener om mitt aldrende ansikt. Men du får ikke kalle den deilige midtdelen av meg for “kameltå” mens du selv sitter der med et oksehorn som er i ferd med å bule ut av buksesmekken. Eller hva med å kalle den bulken for hønsenebb? Sovende slange? Minimalt kujur? Rådyrfot? Grisefettklump? Elgebulk?
La oss slutte å analysere kvinnekroppen ned til minste detalj. La oss gi en lang eff i dette tullete og mobbende fokuset. Vi skal såvisst ikke skamme oss over såkalte kameltåer, celluliter eller hengepupper. Vi skal ikke tillate denne objektiviseringen av det skaperverket vi er.
Er du overvektig? Da er du et skaperverk. Har du rynker? Da er du et skaperverk. Har du celluliter? Da er du et skaperverk. Du er verdifull, og du kan fjerne alle de stygge ordene som liksom skal beskrive deg som kvinne, for du behøver ikke å være enig med de hjernene som fant opp disse ordene. Ei heller den tullebukken som fant opp ordet “skamben”. Det er din nytelse, ikke din skam, det du eier der nede.
Og vet du hva? Hvis din stolte vagina vises gjennom buksa di, har den like mye rett til det som alle verdens mannfolk’s hønsenebb og rådyrføtter. Hvorfor skal du skjule den vakre naturen? Legger du presenning over et tjern når du slår leir ved en bekk, fordi noen du kjenner synes det er penere med bekker enn tjern?
DU kan mene hva DU vil, og hvis DU vil, kan DU godt kalle den gullfontenen, paradislinjene eller buksesmykke i stedet for noe så latterlig som “kameltå”.
Det er ikke alt jeg kjøper. Jeg er skeptiker, og vet ikke om jeg er med på å kalle de døde spøkelser og gjenferd. Jeg ser dem ikke i våken tilstand, og har aldri sett dem. Men jeg er klinkende sikker på en ting; når natta senker seg og jeg sovner, da hender det seg jeg får besøk. Jeg har møtt dem i drømmeland, og det er som om det finnes parallelle verdener og dimensjoner, der REM-søvn fører oss til møtepunkt. To dype psykoser i livet har nok åpnet noen portaler i mitt bipolare hode, og jeg elsker disse drømmene der jeg får møte slekt og venner fra den andre siden. Jeg snakker ikke ofte om dette, for det oppleves så mektig og stort for meg, at jeg er redd jeg ikke får til å sette ord på det. Men nå skal jeg prøve.
Pappa døde på bursdagen min 14.april 2011, og han viste seg i en drøm lenge før jeg ble gravid med min nå 3 år gamle andrefødte gutt. Min far stod meg veldig nær, og jeg var alltid ei pappajente.
I drømmen holdt jeg en baby i armene i et sykehusrom. Det var hvitere enn hvitt da en stemme ba meg gå til gangen utenfor rommet, for “nå kom han gående”. Stemmen kom fra en kvinneskikkelse som satt i en sofa til venstre inne i rommet. Jeg var superlykkelig og så ned på babyen i armene mine, mens jeg stusset på at det ikke var min førstefødte, men en annen baby. Det bugnet med glede i brystkassa mi, og jeg klarte ikke å slutte å smile. For en lykke!
Jeg var usikker på om det var min baby, eller om jeg var der på besøk (Han var jo ikke min baby enda. Jeg var på besøk i framtida.) Da jeg stod i døråpningen så jeg meg til høyre, og min bror kom gående. Han smilte selvsikkert og jeg smilte tilbake. Jeg så ned på barnet. Så tittet jeg opp rett foran meg, og der stod pappan min og smilte sprekkeferdig. “Men pappa?? Hva gjør du her? Er ikke du død? Ok du får bli med inn da.” sa jeg mens jeg lo. Vi gikk inn i rommet, pappa, broren min og jeg, med en visshet om at det var flere der. Så husker jeg ikke mer av den lyse, hvite, overlykkelige drømmen. Jeg våknet til en vanskelig hverdag med mange utfordringer. Kan det være derfor pappan min ville vise meg min glade, enormt lykkelige framtid?
Det gikk noen måneder, og jeg glemte ikke drømmen. Husket bare denne fra den tiden. Jeg ble gravid. Så ble kona til broren min gravid. Så ble min søster gravid. Vi er tre søsken, og dette var det tredje året etter pappa døde på min bursdags morgen. De tre siste månedene av dette tredje året fikk vi hvert vårt barn: 20.10. , 22.11. og 22.12. Hvem vet, kanskje lille Even hadde kommet til verden 22.10. hvis vi ikke av medisinske grunner forløste ham med planlagt keisersnitt.
På turen innover til sykehuset sammen med min høygravide svigerinne som skulle være med på keisersnittet, falt det ned en bevissthet i hodet mitt. Det føltes ikke som at det var jeg som bestemte det, men babyen i magen min, som jeg endelig skulle få møte da morgendagen grydde; skulle kalles opp etter broren min. Even skulle han hete.
Da jeg fikk guttungen min i armene mine, møttes blikkene våre, og da skjedde noe merkelig, som et slags bombastisk zip. Det glapp ut av meg: “Nemmen hei, der der DU! Deg har jeg jo møtt før!” Jeg rett og slett visste at jeg hadde møtt babyen min før. Min lille Even. Skatten min med øyne som mørke tjern der og da.
På barsel var jeg mildt sagt superlykkelig. Deg bugnet i brystkassa mi, og jeg humpet rundt på skyer. Da jeg tittet ned på lille Even boblet det i hele meg, og da storebror Mathias kom på besøk, kunne jeg ikke bli mer lykkelig. Pappa tore kom og knyttet bånd til sin lille babygutt, og det var timer som maksimerte lykken til nye høyder. Akkurat som pappa hadde vist meg i drømmen.
Nå løper 3åringene fra trioåret rundt som glade søskenbarn når de møtes i bursdager og hjemme hos bestemoren sin. Tre søsken fikk tre søskenbarn det tredje året. De tre siste månedene. Tre år har på ny gått, og vi elsker våre gaver. Det meste av livet planlegger man ikke, og slik var det. Dette fantastiske styrte vi ikke selv.
Even er nå en liten gutt som er så knyttet til meg at han helst vil være sammen med meg hele tiden. Han vil i barnehagen, men aller helst bare være hjemme med mamman sin. Om natten sover han helst i mammasenga, for der føler han seg tryggest. O lykke; den ekstasen pappa viste meg i drømmen, går jo aldri over. Jeg har det så bra!
Men jeg fikk en smakebit i en drøm.
La meg fortelle litt om min englepappa.
En gang i tiden følte meg mer mislykket enn ei kloakkrotte. Jeg skammet meg så inderlig over å være meg at jeg lot være å ta telefonen. Til slutt satt jeg der alene, og bare jeg kunne reise meg. Ingen kunne ta valget for meg, og enda var jeg ikke rede til å ta ansvar. Jeg satt midt i læreprosessen, og skulle lære så mye på en gang at jeg ramlet sammen i en liten haug under dyna.
Jeg skyldte på alt mulig annet helt til jeg innså at ikke alt her i verden handlet om meg. Med et nytt fokus var det bare å reise seg og børste støv i vinden.
1997. Pappa kommer på besøk på psykiatrisk avd post 3, Levanger. Han sier: “Vær åpen. I dag gikk jeg på jobb, samlet kollegaene mine rundt et bord, og sa: I dag har jeg det ikke særlig bra, for min datter er innlagt på psykiatrisk, og hun har det tøft.”
Stille så jeg på pappa med beundring i blikket. Med en klok setning som jeg alltid kommer til å huske, fjernet han mye av skammen som tynget meg. Jeg var visst ingen skuffelse som burde gjemmes bort i et skummelt gjøkerede likevel. Dette var visst ikke noe å legge skjul på, mente han. Jeg var hans elskede datter, ikke bare en mislykket freak. Han ba meg inderlig om å tørre å være åpen om hva jeg slet med, og at jeg hadde blitt innlagt ved psykiatrisk.
Dette kan jeg ikke skrive uten at tårene triller. Nå har det gått 20 år, og det skulle gå år og dag innen jeg for alvor turde å være åpen, slik pappa ba meg være.
En ting var å fortelle folk at jeg hadde vært innlagt, men jeg likte aldri å snakke om diagnose, medisiner og uføretrygd. Jeg kjempet alltid mot den store vonde skammen. For 3 år siden begynte jeg som tobarnsmamma å kjenne på en intens mestringsfølelse. Jeg var frisk og klar for å stå for alt. Nå hadde jeg lært mye. Dette skulle ikke bli en blogg med lesere, men jeg tenkte som pappa: so what om de leser det? Hva skal jeg skamme meg over? Jeg er bra nok som jeg er.
Jeg skrev om elektrosjokk, om da jeg rømte til Stockholm som 18åring, om vennene mine som tok sine liv og om psykoser. En verden utenfor sett fra outsiderens ståsted. (Kategori på blogg “min egen historikk”), slik at mine etterkommere visste sannheten om hva som skjedde og hvorfor ting ble som de ble
Med årene har jeg gått fra å skamme meg over det meste, til å virkelig bli glad i meg selv, og til å eie en forståelse for at alle mennesker bærer en boks merket “historie” i ryggsekken sin. Jeg var aldri alene, selv om jeg trodde jeg var verdiløs og ensom. Det finnes mange flere outsidere enn meg, og faktisk også mange insidere som vil ha en outsider som venn.
Pappa, pappa. Hva skulle jeg gjort uten min englefar? Psykiske lidelser er vel ingen skam, og du aner ikke hvor stort det var for meg at du var glad i meg likevel. Min fiasko spilte ingen rolle; du brydde deg om hvem jeg var som person, ikke en eventuell suksess innen karriere, fasade og slikt bambus. Da jeg ble kjent med en nabo som slet med alkoholisme, valgte du å bli hans venn, og hjelpe ham. Nå bor dere begge et fjernt sted. På den andre siden. Begge fikk dere hvert deres dikt av meg som jeg leste opp i kirken.
Pappa fjernet store deler av skammen med en setning, og med årene viste både han og naboen min meg at det var det indre som tellet. At ingen hadde rett til å dømme meg. De ville at jeg skulle tenke sjæl. Stille spørsmål som: MÅ det være sånn, bare fordi andre hjerner har bestemt seg for at slik “er det bare”?
Jeg måtte gjennom helvete av en annen verden før jeg kom fram som meg selv. Det var et mareritt å være så psykotisk og tvangsinnlagt at jeg ikke fikk med meg babyen min da jeg ble sendt tilbake til gjøkeredet østmarka. Han var jeg for syk til å få med meg fra sykehuset. Jeg ble sendt til psykiatrisk, og han til et beredskapshjem. Når jeg ser meg tilbake greier jeg å tenke at babyen min ble godt ivaretatt, og at han havnet her han hørte til likevel. Hos pappaen sin, og på samvær hos meg.
Jeg reiste meg som den halvt vesterålingen jeg er. Da jeg ble gravid igjen hadde jeg lært hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Og pappa passet jo på den store magen min hele tiden; det var jeg aldri i tvil om. Kjærligheten til barna mine, pappan min og vennene mine driver meg så langt jeg bare vil. Vi er trygge i pappa’s favn, og jeg glemmer aldri da vi møttes i drømmeland.
En slik mamma som pappa var pappa, vil jeg være for mine høyt elskede gogutter. Hverken mer eller mindre; akkurat som englepappan min 💙💙💙
-“Dette har tatt helt av” forteller Eva-Lill Rønsåsbjørg. Hun står og smiler bak disken på Smile kafé i Stjørdal, og fortsetter: “Jeg tror det er inn i tida at folk spiser lavkarbo nå. Her om dagen kom det folk helt fra Steinkjer for å kjøpe lavkarbomat.”
Eva-Lill forteller at de selger ut ei kake snickersbiter hver dag.
For det er noe helt spesielt folka bak Smile kafé har skjønt, som ingen andre kafé-drivere i byen har forstått; I Stjørdal by bor nemlig den råeste lavkarbodronninga verden har sett maken til, og med sin blogg meglerfru1 tar hun landet med storm. Hun heter Christina Johansen, og er nok grunnen til at helsekosten på kjøpesenteret stadig er vekk utsolgt for tagatesse og johannesbrødkjernemel. Folk hiver seg på livstilen lowcarb hver dag. Denne kaféen har nytenkende forstått og respektert behovet for mat som ikke gir blodsukkerstigning.
Smile kafé i Stjørdal gågate inngikk en genial avtale med Christina nylig. Nå får de bruke oppskriftene hennes, bake, lage og selge i kaféen. Har du diabetes eller andre sykdommer der det er uheldig med blodsukkerstigning, eller vil du bare være sunn? Null stress, her kan du kjøpe selveste meglerfru1’s nydelige blomkålform, matmuffins, grove vafler snickers og bounty. De har tilogmed lavkarbo kaffe latte.
-“Vi skal etterhvert ta for oss flere av Christina’s oppskrifter” forteller Eva-Lill med glimt i øyet. Alle med peiling på lavkarbo vet jo at ingen andre oppskrifter man finner på nettet kan måle seg med hva man kan kose seg med inne på meglerfru1, så det fornøyde glimtet i øyet forstår jeg godt.
Er dere fornøyd med samarbeidet dere har opprettet med Christina Johansen?
-“Ja vi er strålende fornøyd med dette samarbeidet, hun er veldig flink.”
Som de eneste i byen med lavkarbomat på menyen, gratulerer forbìpolene Smilet kafé hjerteligst.
I dag skulle jeg møte en bloggleser som var så hyggelig å tok kontakt med meg. Hun er et varmt og godt menneske som av alvorlige grunner er svært opptatt av kosthold. Hun spiser så rent som overhodet mulig, og er en svært inspirerende dame på alle måter. Dere vet; jeg elsker inspirerende folk med god utstråling, og denne bloggleseren bare måtte jeg møte.
Hva passet vel da bedre enn å treffes på Smile kafé i Stjørdal?
Vi smakte på den fantastiske blomkålgratengen, og den var aldeles nydelig. Mettende og god, i kjent meglerfru-stil:
Så prøvde vi snickersen, og helt ærlig så holdt det ikke med en bit hver; vi bare måtte ha en til (warning: it’s too GOOD!) :
Attåt snickersen drakk vi lavkarbo kaffe latte med hasselnøttsmak og H-melk, attegåran sier jeg bare; ingen kunst å leve på lowcarb når vi har SMILE KAFÉ!
Se som jeg koset meg, og det med god samvittighet:
Se etter fargerike lyspærer og glade smil i Stjørdal’s trivelige gågate…
Da vet du at du er framme der det er trygt for deg som av forskjellige årsaker må holde blodsukkeret stabilt og humøret på topp. Sjekk de møblene! Se den stilen! Vi vet at resten av landet er gira på å kopiere byen vår nå, på grunn av Smile kafé og Christina Johansen. Det kan vi nemlig se på de store lowcarb-gruppene på nett.
Men folkens; dette er det bare EI dame som kan gjennomføre så grundig som dette, og dere finner henne på disse linkene:
Hun så seg ikke tilbake, men hun brukte det hun bar på i ryggsekken sin, til å hjelpe andre. Andre som var der hun selv hadde vært. De som hadde kjent tårene svi i åpne sår, akkurat som hun selv. De som løp og løp, men ble forfulgt. De som måtte erkjenne at det måtte en fluktplan til. Der kom hun inn i bildet.
I tiden som har gått etter at Ankie stod fram her inne på forbipolene, har vi blitt enda bedre kjent, vandret noen turer, tilogmed tatt oss en fest, og stiftet hvert vårt bekjentskap med journalist Gry, som skrev videre på Ankie’s historie for KK, og intervjuet meg for samme magasin rett etter jeg var på God morgen Norge.
Jeg innrømmer at det pipler fram et par tårer i øynene mine når jeg tenker på det nå; jeg har blitt så glad i Ankie. Hun har stjålet seg en spesiell plass i mitt hjerte, og jeg ser på henne som en sterk sterk kvinne. Et menneske som får min respekt, uten å nøle.
Vi snakket i dag om hvordan folk ikke bør forventes å tie etter å ha blitt behandlet uverdig. Det skal ikke taes hensyn til mennesker med psykopatiske trekk, for noe disse folkene selv har ansvar for å ikke skrive inn i historien i utgangspunktet. A crime is not legal: Det burde aldri skjedd, men det skjedde. Det skulle ikke være noe å forventes å tie om, men noe hendte, og det hendte om og om igjen. Helt til hun ikke maktet å bære annet enn flukten ut av helvete.
Veien ut av hennes livs mareritt er det mange der ute som har nytte av å lære mer om.
Hun er fri, og hun er sterk. Snart kommer bloggen hennes Ankiesinn over på blogg.no, så ta godt imot den, da denne dama har både skriveevner og erfaringer. Jeg vet hun hører hjemme på topplisten, fordi jeg kjenner henne nå. Hva hun har å bidra med, er en verden vi alle godt kan beundre.
I dag gikk vi oss en runde ute i kulda, Ankie og jeg. Fordi vi ville det. Fordi vi kunne det. Fordi ingen bestemte at vi ikke fikk lov til det. Og det betyr alt.
Følg med, følg med. Den tøffe dama som tok rotta på psykopaten i retten to ganger, er altså snart å følge som blogger. Når media er inne på ordet “forbilde”, er det verdt å ta mer mentale verdier i øyesyn, foran alt det fysiske fokuset.
For, kvinner der ute; er det ikke den psykiske styrken som teller foran utseendet?
Etter jeg hadde gått tur med Ankie; gikk jeg hjemover. Langt og bratt. På veien besøkte jeg en annem god venn, nemlig Raaya, min tapas businness queen. Ingen lager tapas som henne, og hun er rå på business. Mine venner er blant mine viktigste skatter. Hva var livet uten barna, vennene mine og Tore? Jeg er så, er så, GLAD i DEM 😍😍😍
I morgen skal jeg møte en annen tøff dame. Hun er en bloggleser som jeg aldri har møtt før. En potensiell venn 🙂
Dagen er over. Av med sminken, på med sannheten. Blogges fra Lykketoppen!
