“Hun er singel. Stakkar. Nærmer seg førti og greier. Begynner å haste litt nå, med å finne den rette frosken. Kanskje det er noe rart med henne siden hun bor alene.”

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Wellah well. Jeg ser litt annerledes på det, if you could give me a minute: Du ser livet fra din ende. Jeg ser det fra mine erfaringer. Og det er mitt liv, ikke sant, så å ta utgangspunkt i mine egne erfaringer er gunstig. I have been there and done that, serru. Jeg har kyssa froskene. Testa menyen. Fant et par hovedretter, og ble lei av dem. Jeg har laget 2 barn, hvilket var det viktigste. Nå vil jeg leve resten av livet singel og fri.

Og får jeg en kjæreste, er det ikke raping, promping og skittentøy vi skal dele. Med andre ord, inn med skje: vi skal ikke flytte sammen. Og skal vi det etter 10 år, blir det i et svært hus delt i to. Jeg kødder ikke med min private sfære en gang til, såpass har JEG lært om MITT liv.

Åh den følelsen, når du har nådd målet ditt og tilværelsen er en goodie bag med barn, hjem, spennende venner, nettverksbygging og begivenheter. Når du har jobbet med det å velge å tenke sunt og fordelsaktig i årevis, og endelig kjenner at du faktisk elsker deg selv. Ja nå er du din egen beste venn, og du har på mange måter forstått menigen med ditt eget liv. Singel, fri og selvstendig. Du har en flirt innimellom, men skjønner at forelskelsen går over.

Så, ved et av disse tilfellene hvor følelsene har gått over, og du flyr til neste blomst, sier ei venninne: “Ååå så synd, stakkar du. Og jeg som tenkte at du endelig hadde funnet den rette.”

En annen venninne sier: “Håper du finner den rette en ganga da. Såå synd det ikke ble dere.”

“Den rette”? Jeg har vært borti mange rette regnestykker der ute, men så gikk følelsene over. Og det er ikke så uvanlig. Men den rette for meg er desverre meg selv. Desverre, fordi det kan se ut til at mange småsjalu kvinner i et forhold ikke kan ha deg i den indre sirkelen sin hvis du ikke har partner. I mean, du er god nok når det skjærer seg, og hun har kjærlighetssorg. Men straks det har fiksa seg, da er det som om det årvåkende skal passes på at den partneren kun har utsikt til andre opptatte damer. Alt som teller er å holde på fyren’s oppmerksomhet, og plutselig er forholdet det eneste ene.

Sorry, men i mine ører låter det svært naivt med “finne lykken” og “den rette”. For real, hvor mange ganger har du egentlig “funnet den rette”? Og er det så vanskelig å forestille seg at jeg som singel kan ha nådd min hylle i livet nå? Eller greier du ikke å se for deg en annen tankegang enn din?

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å ha flere epoker i livet hvor jeg har en kjæreste. Jeg sier ikke at jeg ikke griner i bryllup. Ei heller at jeg er følelseskald.

Men jeg HAR DET SÅ BRA SOM JEG HAR DET, skjønner du? Nei du skjønner ikke hvordan man kan være uavhenhig av et annet menneske og samtidig ha det bra. Du tror det er både trist og stressende å “ikke ha funnet den rette”, og du tror helt oppriktig at jeg virkelig driver og leter. Sånn at jeg kan tre inn i de gyldne A4rekker med normale forhold. 

Men jeg er fri fra krangler. Fri fra sjalusi. Fri fra dårlig stemning styrt av et annet menneskes humør. Jeg er fri, og mer sosial enn noensinne. Og du, jeg leter ikke. 

Nei takk. Jeg kunne ikke tenke meg et liv med et annet menneske akkurat nå. Jeg ville takket pent nei til både samboerskap og giftemål. Fordi jeg HAR DET SÅ BRA akkurat som jeg har det. Jeg slipper alt det jeg vet du sliter med. For i mine øyne er det svært unaturlig å bo sammen med kjæresten sin. Jeg deler desverre ikke saueflokken’s syn på dette. Og man kan se den samme saueflokken søke skillsmisse, bare for å gifte seg igjen. Jeg deler ikke dette synet på måter å bruke tid og energi av livet sitt på. 

Jeg er så lei av den rosa dollinga. Er så sick and tired av at så mange ikke forstår at sånne som meg faktisk HAR funnet den rette: MEG! Slik bevarer jeg ekte humør og lykke, og kan bedre ta meg av barna mine. Det eneste som gjør meg trist er adskillelse fra barna, og sorg ved død. 

Jeg har ingen som sårer meg. Og jeg går ikke glipp av noe. Men jeg vet mange mennesker som går glipp av år og dager av livet sitt pgr av dårlige forhold som gjør dem deprimerte. Når de endelig kommer seg ut av det, kommer de fram dit jeg er nå. 

Jeg kommer til å forelske meg igjen. Sånn er jeg. Jeg forelsker meg, og så går det over med høstvinden. Begynn nå ikke å mas om “den rette”, vær så snill. Og stakkarsliggjør ikke en sterk kvinne som bobler over av lykke, der du selv forsøket å hanskes med en vanskelig relasjon til en samboer du kommer til å klare deg bedre uten den dagen du endelig er sterk nok til å fly din vei. Det er som en kristen som preker om religionen sin til en sliten ateist: Jeg tror ikke på det samme som deg. Kjærlighet for meg strekker seg så mye lenger enn en monogam tilstand av 1 + 1. Det rette tallet for deg er 2, men tall teller ikke i min kjærlighetsfylte verden. 

Det er du og prinsessebrudekjolen din i god tro, og meg i hippiekjolen min i fred og ro. Vi kan møtes på halvveien, men slutt å prek!

Noen ganger trenger man en god venn med positiv energi og massiv tilstedevælse. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For enkelte dager kan være tøffe, og akkurat da er det man behøver å endre fokus. 

I dag skulle 2åringen hentes av pappan sin, og jeg gruet meg. Denne uka har han vært skikkelig mammadalt, og jeg Evendalt. Selv om jeg kjente jeg virkelig trengte barnefri nå, sank jeg sammen som en sekk og følte at en kroppsdel manglet. Jeg har mange venner og er veldig sosial. Men disse dagene når huset blir tomt for barn, og det er ingen munner å mette og småtasser å stelle, kan føles ensomme. Det er de første timene som er verst. De dagene Mathias på 7 drar til pappan sin, er akkurat likens, men da har jeg iallefall en 2åring å øse kjærlighet over. Barna er mitt alt, og jeg lever og ånder for dem begge to. Men noen ganger må man altså som alenemor tvinge på seg barnefri. For barna trenger pappa også, og jeg som mor behøver å bygge tålmodighet og energi.

Jeg ble altså sittende som en sekk i sofaen og glo ut av vinduet uten mål og mening, mens jeg kjente savnet rive i magen.

Så ringte denne dama:
 

Hey heeey! Ankie og Helene på laaang gåtur uti eventyrmarka! Vi gikk og vi gikk, pratet og peste oss opp og ned bakker, før vi gikk videre. Jeg kjente humøret kom tilbake, og hvilken uvurderlig gave er vel ikke det å få av en god venn? Vi møtte franske, stille kuer, snakket med en turgåer, fant selveste Mariusbenken med utsikt over Stjørdal, skravlet, så på blomster, ei død mus og et knust lite fugle-egg. Tjas, stress og mas? Nope, ikke disse damene nei.

Ankie, Ankie, nå kom du som sendt fra noe sabla bra noe. Dette var akkurat den energiske turen jeg behøvde i dag. Og så har vi en hemmelighet da. Den skal jeg dele med dere bloggleserene når Ankie gir klarsignal.

Det er så rart med det, men det er vel sånn naturen er. At som man er knyttet til barna sine, så kjennes det når de rives løs, om det så bare er for noen dager. Derfor føles fortsatt ikke denne dagen helt topp. Men jeg har iallefall fått meg timesvis med venninneprat, friskluft og trim. Og dusj og taco. Yeah for det!

Noen av dere husker kanskje Ankie? Hvis du ikke har lest hennes historie, kan du lese om den tøffe dama her: http://m.forbipolene.blogg.no/1471210563_ankie_kom_seg_fri_fra.html
 

Hver eneste kveld skjer det. Det slår aldri feil. Vi finner frem favorittboka til toåringen; en detaljert finn og pek-bok, som tilfeldigvis også er favorittboka mi fordi den er så stilig tegna. Hver kveld øyner jeg et håp: “Kanskje skjer det i kveld. At han ENDELIG er lei av den forbanna kjøkkensida.” Men nei. Han er to år og elsker repeat.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har forlengst funnet syltetøyet, melka, kaktusen, kattematen og bollen, og vi vet at hunden spiser og at en fyr skjærer brød. Likevel skal vi late som om det er første gang vi ser i boka hver eneste kveld. Hvor er syltetøyet? Hmmm.. ååh! DER JA! Melka..? Åjaaa DEEER! HVA gjør han der? Ahaa skjærer brøøød! For vi kom oss aldri videre i boka.

Sorry lille søte, men mamma eeer så lei av det kjøkkenet der, at du aner ikke. Det er bare det at du vil ikke se de fine badesidene, butikksida eller den idyllske bakgårdsfesten: bare det samme gamle kjøkkenet, med den samme gamle melka, det velkjente syltetøysglasset og hurragjengen ved frokostbordet. Og jeg skjønner; du mestrer syltetøy og melk. Du vet hvor du finner alt på de sidene, derfor føles det kjent og trygt for deg. Men hold deg fast; snart skal du og jeg finne båter, badeføtter, telt, dyr og bakgårdskatter. Som jeg gleder meg til den kvelden du er ferdig med det aaaltfor velkjente kjøkkenet. Jeg blir jo så trøtt av dette pgr av kjedsomhet, at jeg legger meg tidlig hver kveld. 

Hilsen småbarnsmor som føler seg mer som en barnslig storesøster, enn en pedagogisk riktig mamma.

Tittei. Her er man bare innom en liten bloggvisitt før drømmeland neste. Denne dagen ass… Hvor skal jeg begynne. Altså jeg har malt en gøyal fasade med bilder fra forrige uke da Even’s turbobestemor Lala kom på besøk med masse bamser til han. De hadde bamsekrig kan dere se, og pjokken storkoste seg dønn. Nei, disse bildene er såvisst ikke fra i dag. 

Feberhet og slapp våknet Even til en dag der han bare ville ligge på sofaen og se TV. Flere disneyfiserte timer senere lå han der fortsatt, og jeg fikk såvidt i ham mat. Det eneste som var toppers, var at han ville ha maaaasse mammakos og klem. Og is og saft.

Jeg helte i meg i overkant mye kaffe for å gidde å støvsuge, rydde og sånnt random stuff, ja jeg må virkelig si denne dagen var “spennende”. 

Etter ei stikkpille kviknet Even til, og jeg øynet et friskt håp da han ville ut og leke seg. Men så: “Ejen ikke ut. Ejen tejen.” Tejen betyr TV’n, og Ejen betyr Even. Så var det på’n igjen med tegnefilmer, saft og litt godis. Og sånn går no dagan. For han kan nok ikke innta barnehagen i morgen heller han svetteperla her stakkar. 

Nå spiller jeg litt tøff. For i virkeligheten er en mammadalt alt en mamma behøver. Så mange koser og klemmer som jeg har fått gitt en bitteliten febersyk kropp i dag, det føles så bra. Mer enn bra. 

Og jeg har fått en god nyhet i dag, som jeg halvveis kan dele med dere. Vi får nye beboere her på Lykketoppen i sommer. Ikke vet jeg om kattungene kommer først, eller om venninna mi kommer hit før dem, men jaggu er dem mer enn velkommen alle sammen. Dette skal bli en fet fet sommer, og jeg gleder meg trill rundt. 

I kveld satt naboene mine og sang nydelige sanger fra Cuba og Latinamerika på terrassen bortom her. Jeg ruslet over etter minsten hadde sovnet, med en tunika jeg vet hun liker. Hun ga meg et drømmetydesett. Og en klem. Sånnt er ekte rikdom, med affeksjonsverdi man ikke kan måle. Det er sommerstemning, og trygt og godt på toppen i kveld. 

Jeg håper mine blogglesere har det like godt som oss her oppe, med ønske om ei fredelig natt.

Som alenemamma har jeg en del triks og hemmeligheter. Aller mest funksjonelt er det jeg har skrevet om helt nederst i innlegget.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mange spør meg hvordan jeg får det til. Andre forteller at de lengter etter å få være aleneforelder, for å oppleve å få ha annenhver helg fri. Ja, hva skjuler seg bak fasaden til en bipolar alenemamma med hint av adhd? Her bor minsten på 2, og annenhver helg og i ferier bor størstemann på 7 her. Ofte har vi overnattingsgjester, slik at det kan være 3 eller 4 barn her til sammen de helgene. I helgen hadde jeg 3 barn i hus. Jeg har hverken førerkort eller bil, bor 2 km unna sentrum, og liker ikke å be om hjelp, så jeg går og busser mye.

Jeg må nesten innrømme det faktum at jeg lever ut min store drøm ved å få være mamma. Samtidig må jeg også innrømme at det er skikkelig mye jobb.

Mine hemmeligheter for å alene få dette huset til å funke i drift, er først å fremst å være en kamelon. Alt kan skje, og det gjelder å innstille seg kjapt når det oppstår nye veier å gå. I går kveld hadde jeg planen klar for morgendagen, men da jeg skulle legge minstemann var han glovarm. Da var det bare å finne frem stikkpilla og gi ham medisin. Jeg dullet ham i søvn med masse mammakjærlighet, og omredigere synet på morgendagen. Han har feber, og må være hjemme fra barnehagen i dag.

Det er altså bare å bli glad i plan b, c og d først som sist, for sjeldent går alt som planlagt. 

Handlelister er en annen god venn av meg. Det er mye å huske, og egentlig bare å innse at man bli lettere preget av tidlig demens. “Lettere”, liksom. Kremt. Når noe går tomt, må jeg notere det med en gang. Alle avtaler må telefonforeviges asap, ellers flipper det bort. 

Jogging og bading er et must for meg. Jeg jogger utfra behov. I stressende tider jogger jeg mye. I sorg også. Slik takler jeg det. Ja jeg skulle altså jogge i dag, men så ble det annerledes. Og jeg finner mye glede i å øse mammakjærlighet over mitt febersyke barn, så joggeturen kan fint vente. Et godt varmt bad med levende lys og musikk på høytalere må til innimellom, for å finne tilbake til roen. 

Man gjør sitt beste, men bør ikke prøve på perfeksjonisme. Jeg lar noen deler av huset freake ut innimellom. Hemmeligheten er å la det variere hva som freaker ut. Nå er det trappa ned til kjelleren. Den ekke akkurat nyvasket. Det gjelder merkelig nok ikke trappa opp til loftet, den er vasket nylig. Klesvasken fikk også hope seg opp litt, og jeg kan ikke si det frister å vaske juledukene akkurat. De får ligge i skittentøyet sammen med påskedukene. Enda lenger enn lenge.

Nå har jeg begynt med klesvasken og tatt tak i den, og så får et par andre områder i huset freake ut. F.eks støvtørkingen. Kjøkkenet og soverommene derimot, er shinet. En stund var det behov for rydding i kottet nede, nå er det gangen oppe som får lide. Jeg lar det sirkulere, med andre ord. Man må være fornød med godt nok. Perfekt er aldri aktuelt. Kjærligheten til barna er perfekt, og det er fokus nr 1. 

Mest lykkelig er jeg når jeg legger meg tidlig å sove. Dette med søvn er ultraviktig for å fungere som mamma. Humøret med nok søvn kontra humøret uten nok søvn, er som olje og vann. Jeg prøver å tenke at det ikke er naturlig for meg å sitte oppe og se på en TVskjerm sent på kvelden, og når jeg først har kommet meg i seng med ei god bok, er det slettes ikke så ille å legge seg tidlig.

En annen hemmelighet jeg har er grensesetting. Og ikke bare ovenfor barna. Det finnes mange som vil ha en bit av en, og da er det allright å kunne det å verdsette sin egen tid. Jeg ønsker ikke, og har ikke tid, til å stå i en butikk og lytte til problemprat eller sykdomsinformasjon, når jeg har en kid å hente i barnehagen, middag å lage, kid å bade, utedresser å vaske og gulv å støvsuge. Prioriteringer tilsier at det er ok å si: “Kan du ringe meg om dette? Got to run. Bye!” Og når de ringer, kan jeg be dem på kaffe, og når vi drikker kaffe kan jeg være der og lytte, akkurat når jeg har bestemt at jeg har tid.

Den ene hemmeligheten min er nettopp det å bo alene med barna. Ingen annen voksen å krangle med, rydde etter og i det hele tatt bo sammen med. Fjernkontrollen og sofaen er min på kveldene, og jeg får space til å puste i mitt tempo: Aah, deilig!

Kosthold! Jeg må ha energi, og kan ikke vase i søppelmat. Kroppen min bør være smidig, frisk og sunn, så jeg kan løpe opp og ned i dette huset for å holde hjemmet vårt i gang.

Mye besøk, og en god porsjon alenetid. Noen frihelger lager jeg åpen, med null avtaler, slik at jeg kan ha tid til vennene mine og følge intuisjonen dit livet fører meg.
 

Økonomi! Jeg ligger ikke om kveldene og bekymrer meg for økonomi, men tar tak i alt på dagtid. Da ringer jeg de kjipe nedbetalingstelefonene, og handler billig, salg og brukt. Jeg er superflink på økonomi. En regel er at jeg ikke åpner post i helgene, for man må passe på nattesøvnen, og ikke tenke på det man ikke kan gjøre noe med når alt er stengt. Og nå funderer du sikkert på hvorfor toppbloggeren jeg jobber sånn for å få endene til å møtes. Ja, jeg akter å tjene mer penger senere. Men jeg kjører ikke på med hva som helst av reklame for å påvirke ungjentene negativt. Jeg er blogger, men jeg akter å bevare selvrespekten oppi det hele. Jeg ble uføretrygdet allerede som 21åring, og det er min “lønn” akkurat nå. Jeg har det ikke travelt. Vi trenger ikke dyre produkter, men selvrespekt og stolthet. Så min økonomiske hemmelighet som alenemamma er altså billigprodukter, handlelister, gjenbruk, salg, ingen dumme kredittkort eller tullelån, det å ta tak i alt økonomiske på flekken dagtid, og la det ligge på kveldstid. Faste utgifter kan være høye, og de fleste av oss kan først som sist lære oss å bli glad i en tilværelse uten svindyre produkter. 

Hva så, når vi har skatter vi aldri kan regne i penger og gull? Små søte tasser som gjør oss mer lykkelig enn all verdens diamanter og formuer. Det blir for banalt å grine over den kostbare lampen du ikke har råd til, når du har barn! Så mange kan ikke få barn, og mange lengter etter barna sine på den andre siden. Har du barn i hus, har du uvurderlige verdier.

TAKKNEMLIGHET. Kjenner du til følelsen av ordet?

Alenemamma, men langtfra alene. Hverdagsøkonomisk, men langtfra ulykkelig. Synet på det hele er den største hemmeligheten, for der ligger motivasjonen og bobler: det å velge å være TAKKNEMLIG for hver klem, hvert smil, nye ord fra barnemunn, venner, familie, unikt drikkevann vann i springen, dusj, badekar, mat, møbler, myke senger, regnvær og solvær. Hvis man klarer å være takknemlig for hver minste lille greie som ville vært stort for deler av verden, da klarer man alt.

Tygg på takknemlighet, og du vil føle deg styrtrik hvert eneste sekund i døgnet; alenemamma eller ei 😉 

Det er mye vi kan lære våre søte små. Hvis vi ikke gjør det, er de ikke å anse for særlig søte å være om kort tid, ikke sant. Det gjelder å pøse på med verdier som høflighet og empatisk omtenksomhet. Men kanskje glemmer mange akkurat det jeg skal skrive om nå.

Uansett er oppdragelse en personlig prosess, og man tenker ut sin egen måte å oppdra barna sine på. Jeg kan bare bidra med noen inspirerende tips jeg selv har lært på veien. Og jeg er langtfra ferdig utlært som mamma.

Vi er individuelle mennesker, med forskjellige behov, ønsker, humor og intensjoner. Dette er i mine øyne noe av det viktigste vi kan lære våre barn. For hvis de lærer seg at de voksne alltid sier ja til å leke lego, når den voksne egentlig vil leke sisten; hvordan skal barna da kunne fungere blant alle individene i omverden senere når de skal klare seg selv? 
 

Vi voksne er så opptatt av å ha på bilseler, karusellseler, og sikring når vi klatrer. Og det er vel og bra. Nødvendig er det også. 

Men hvilke sikkerhetsseler tar vi på barna våre i hverdagen med tanke på framtidas sosiale intellegens? Hva lærer vi dem som sikrer at de kommer til å funkere glimrende der ute blant folk den dagen de forlater redet? For å unngå sosial bakkekrasj er det viktig å ha utviklet et par antenner. Som empati og relasjonskompetanse.

Men hva med evnen til å kunne peile seg inn på mangfoldet’s forskjellige behov og ønsker?

Barn trenger en voksne foreldre. Ikke identitetsløse figurer som alltid sier ja.

Det handler om å gi barna sikkerhetsseler, slik at de ikke kjører seg ville i sitt syn på medmenneske. 

Sikkerhetsseler:

1. Å lære barna at vi voksne har følelser. Vi kan bli både glade, triste, sinte og redde. Vær deg selv. Får du sint stemme så er det greit. Får du så latterkrampe at du gråter glade tårer, så er det også greit. Bli trist og tut i vei, og forklar barna hvorfor du gråter. 

2. Å si unnskyld hvis man har vært urimelig, og vise den slik at voksne også kan gjøre feil. Det er godt å si unnskyld. Og deilig å vise barn at voksne ikke er feilfrie.

3. Å bevisst la barna forstå at man som voksen er et originalt individ. Å si pent nei til å leke hvis man ikke har tid, eller ikke vil. Man kan foreslå en annen lek heller, hvis en har tid. Det handler om å vise barnet at den voksne har individuelle behov. Føle etter hva man ærlig og oppriktig faktisk VIL gjøre. Foreldre er et mennesker, og mennesker har private behov og ønsker. Roboter er noe annet. Barn gjennomskuer en robotmamma som later som om hun digger lego, mens kroppsspråket skriker etter en vei ut av det hele.

4. Å lære dem at voksne ikke er tjeneren deres. De bør lære seg å gjøre ting selvstendig, og dessuten er det greit at forledre blir sure av klær og rot som ligger slengt her og der. Hvorfor ikke lære dem allerede, hvordan en sjef på en arbeidsplass ikke kommer til å like slurv når man vet bedre.

5. Å ikke la dem overkjøre deg. Så fremt ikke noe alvorlig har skjedd, hvorfor ikke lære dem å vente litt dersom de avbryter en samtale. De er ikke verdens navle, og kommer aldri til å bli det heller, akkurat som alle andre. 

6. Å sørge for liv og røre i hjemmet. Et barnesinn påvirkes av stemninger, derfor er det beste en lett stemning rundt dem. Inviterer store og små til lek, moro, middag og hyggelig samvær. Dans, løp, les og tegn. Lag rolige kosestunder. Kanskje spise ved stuebordet og legg dere på sofaen etterpå? Spabad med planter og telys for barna? Eller for mamma, mens barna leker og mor hører åttitallsmusikk? Lesestund? En må roe ned også. Å sikre barna en best mulig psyke ved å gi dem hverdagslykke og munter humor, er noe av det viktigste man kan putte i sekken deres. Men de bør altså leke alene når foreldre ikke har lyst eller ikke har tid. Og enkelte dager i måneden gidder ikke mamma og pappa noe av dette. Da kan barn leke selv; slik vi gjorde på 80tallet, da hverken dagmammaer eller foreldre lekte seg på gulvene sammen med barna.

7. Å ta vare på deg selv. Ikke glem DEG! Skjem bort deg selv med det du liker best. Lag SPA på badet. Hør musikken du liker. Tilbring tid med venner og andre spennende mennesker. Le høyt og lenge. Le mye.  Finn en treningsform du digger. Det sikrer barna en lykkelig og sprek forelder, og det sier seg selv at når foreldrene har det bra, speiler barna seg i dette. Det skal være DIN lek. Noen liker fotball, andre dans. Jeg for min del elsker å jogge til harry musikk, og blir i superhumør av det. Gjør deg selv lykkelig, så blir barna dine også lykkelige.

8. Unngå at ungene dine får foreldre med unødig svingende humør. Spis sunt og lag deg en tilværelse med et stabilt blodsukker. Dette vil styrke tålmodigheten. Men sunt er ikke kjedelig: Lag deg sunne lowcarbkaker og mums i vei. Utforsk lavkarbobloggen meglerfru1, der finner du masse digg. Sørg for å være for det meste mett. 

9. Har dere to hjem og samværsavtaler? Velg å prate positivt om den andre foreldren til barna dine, og lar det herske en regel om at du aldri skal fornærme dine barn med et eneste negativt ord om pappan eller mamman deres. Av respekt for barna først og fremst. Og hva angår barna dine, så har de jo arvet mye fra den andre foreldren, så å rakke ned på vedkommende ville vært som å rakke ned på barna. Pappa er like viktig som mamma og omvendt. Å snakke varmt om den andre foreldren, er en viktig sikkerhetssele, med tanke på hvor skadelig det motsatte er for barna.

10. Rot, kaos, flekker og tidsklemme er en del av det hele. Det kreves mye av foreldre å få er hjem til å gå rundt.  Å inkludere barna i denne mølla er en kunst. Men selv om stresset piper deg i ørene, kan det være smart å la minsten vaske noen flekker med en klut, mens størstemann rister noen matter. Ha klart noen små oppgaver etterpå også. De vil så inderlig gjerne hjelpe til, og det er så viktig at de ikke glemmer den delen ved seg selv. Vis takknemlighet og skryt ivei. Ta fri innimellom, fra det hele. Husarbeidet løper ingen steder. Leave it, og gå til punkt 7 asap!

Ekstra: Ikke spør så mye: just do it. Barna trenger ikke spørres om alt mulig. Vær mindfull. Det funker best å være i nuet. Kjeft ikke på deg selv når stresset tar deg og du ikke greier å være i nuet at all: du er bare et menneske.

Dette er ikke profesjonelle råd, men tips fra en bipolar mamma som i 8 år har vært på søken etter smarte løsninger. Som alenemamma med bipolar og adhd har jeg vært som en svamp når det kommer til å lære nytt.

Her er min tankegang bak de ti rådene:

Når minsten har sovna er det på tide å lande i sofaen med ei god bok eller noe på skjermen å glo på. Da vil sjuåringen leke smålego. Ja da kan vi endelig bombadere stua med bittesmå biter som ikke er så bra for lillebror. 

Men det er bare det at jeg ikke VIL leke krigslegolek. Jeg heller vil bygge små legohus og rare åttitallslegobiler. Så jeg setter i gang med individuell grensesetting: “Greit, jeg kan lage legobiler og bygge legohus i 10 minutter. Det har jeg lyst til. Men jeg vil ikke leke legokrig.”

Jeg mener det er ok å si plent nei også, etter en lang dag.

Jeg elsker dem, digger dem, liker dem. Jeg blir superimponert når eldstemann regner regnestykker, og glad når han fortsatt vil gi mamman sin 3 koser i stedet for en. Jeg smelter totalt når minstemann har skrelt og spist to mandariner helt selv. 

Som mamma får jeg så mange fine opplevelser.

Tilbake vil jeg lære dem at mamma hverken er en robot eller en tjener. Jeg er et menneske med personlige behov, som heller vil tegne og male enn å leke med biler. Jeg vil heller danse crazydance enn å leke lego. Og noen ganger er jeg for sliten til å danse. Heller sisten enn gjemsel. Togbane og storlego er å foretrekke framfor smålego, og jeg har ikke alltid tid til å leke, rett og slett. Jeg skal lage mat, rydde, vaske og henge opp klær. Og det er mer enn nok ting jeg gjerne kunne unngått til fordel for en deilig joggetur, om jeg ikke også skal sitte på gulvet og late som om jeg liker å leke lego med et lite fly i hånden. Sorry men den innlevende fantasien forsvant i takt med alt ansvaret: 2 much to thinkabout! Regninger skal betales, mat handles inn, søppel kastes, klær kjøpes og avtaler huskes og holdes. Med et slikt legofly i hånden får jeg tid til å tenke på alt dette som må gjøres. Desverre. Men vi kan leke sisten på plena, da løper jeg fra det hele, kid, og mamma er med som fy 😉

Men vet du hva? Akkurat nå bare gidder jeg ikke. Vent en halvtime på ræva her så er jeg der 😉

Slik er det med de fleste voksne. Og hva angår individuelle ønsker og behov, gjelder det også i aller høyeste grad også barna i barnehagen minsten går i. Ungene på skolen eldstemann går på er også forskjellige. Noen liker ditt og andre liker datt. Noen elsker både ditt og datt, mens andre i tillegg digger rabbel og babbel. Hvordan skal barna mine forstå forskjellene i mangfoldet, hvis jeg lærer dem at mamma sier ja til alt de foreslår? 

Er det ikke deilig å kunne si nei til det du som voksen ikke liker, med god samvittighet? Tvert imot gjør du barna dine en tjeneste og viser dem at folk er forskjellige

Hva gjør du for å sikre at barna dine lærer seg om andre menneskers følelser, behov og ønsker?

Dere har hatt en av disse forferdelige dagene der enkelte forsøker å ta inn over seg nok en jordisk hjertesorg, mens andre prøver å unngå nyhetene, og distansere seg. London we stand with you, anyway.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg ønsker å gi dere noen vakre bilder, stappfulle av kjærlighet, til en pause fra de vonde nyhetene. 

Vi har overnattingsbesøk av en venninne av barna, og ruslet en tur ned til min herlige søster Silje og barna hennes i dag På vei hjem knipset jeg vennskap, sommer og skogstur. 

La oss være sammen med barna, når vi innerst inne gråter fortvilte hjertetårer. Ungene lever i nuet og holder hender mens resten av verden får seile sin egen sjø. Faktisk aner de ikke hva som skjer i resten av verden, de yngste av dem. Til mine venner som ikke makter å følge med på nyhetene lenger: jeg respekterer valget deres.

Sommerklemmer fra Lykketoppen:

Tror du det er synd på barnet ditt dersom du ikke har økonomi til annet enn lokale strandturer og lekeplasser i sommer? Da bør du lese videre.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvis man skulle tro på enkelte bedrevitere fra vår nåtid, kan vi nesten søke erstatning for omsorgssvikt alle vi som vokste opp på 80tallet. For tenk, foreldrene vår tok oss nesten aldri, eller aldri, med til syden på sommeren. 

I stedet måtte vi innta digge campingplasser og deilige rasteplasser. De store svenske bassengene smilte til oss med knallblå farge, og vi inntok duften av svensk yoghurt med folie til lokk, med barnesansene våre. Vi badet og spilte minigolf, og det hersket en ro over foreldrene våre, der de supte i seg kaffe og leste quizblader høyt. Vi spilte ludo i campingvogna og sovnet i sommerkøyene, før vi tutet videre og gledet oss til neste campingplass. Og forøvrig sommer.

Jeg husker butikkene. Badebarn på campingplssene. Den varme sola. Summingen av insekter, og lukten av Sverige.

Sving etter sving i nord. For hver kilometer kom vi nærmere farmor og farfar. Bytte ut den følelsen, da vi endelig kunne løpe ut av baksetet og kaste oss inn i armene deres mens tårene spratt av glede, mot en simpel sydentur? No way! Never. Jeg var barnet, ergo vet jeg dette. Farmor og farfar bodde 80 mil lenger nord, og det å komme til den vakre lille bygda var magisk. Vi møtte sommervennene våre, fisket, spiste farfars tørrfisk og var med slekta. 

Syden. Sydligere strøk. Fremmede land. Dette skal altså være det eneste ene som funker for barn, mener enkelte voksne. De piper om at det er synd på de barna som ikke opplever sydensvetten, og tragisk for de som ikke iallefall får med seg en klam og stressa norsk familiepark. Er det også likens i naturen? Består skogen kun av bjørketrær? Skal vi alle være prikke dønn like?

Et barn overveldes hvert minutt av alle de sansene en voksen forlengst har fortrengt. Unger lukter mer, hører mer, føler mer, kjenner mer og opplever mer. Selv om DU som voksen, behøver masse stimuli for å OPPLEVE, gjør ikke et barn det. Bare en svensk yoghurt kan være uvanlig og spennende nok for et norskt barn til å ha en hel time fylt med tanker, lukter, luktminner, synsinntrykk og opplevelser. Det å gå ut av campingvogna til en summende verden av insekter, blomster, mennesker og sommervarme, bidrar til enda mer sansefryd. Og når kvelden kommer, holder det. Kanskje var det pappa’s nye caps som ga hovedintrykket. Kanskje en sommerfugl nede ved elva. Eller mamma’s sommerkjole. Men når kvelden kommer holder det. Nok inntrykk for i dag.

Hva er det som får folk til å tro at det er inntrykkene fra en stressa flyplass og et kjedelig fly som er det “riktige” for barna våre å oppleve? Hvorfor kan det ikke være like allright i de voksnes øyne med de barna som vil fortelle om svenske sommerfugler, norske capser, mamma’s sommerkjoler, besteforeldre og svensk yoghurt, når august fyller klasserommene på ny?

Man skal ikke tillegge barn følelser de ikke har. Unger opplever ikke verden på din måte, og er ikke så kravstor som du tror. La det være godt nok å campe på plena i et lite telt noen ganger i sommer. Du er IKKE en dårlig forelder dersom du bruker kreativitet foran penger. Det skal være akseptabelt å holde barna hjemme i sommer, og det skal ikke ties om. Det er hverken flaut eller grunn til bekymring, dersom den lokale stranda er årets hovedatraksjon. På den stranda opplever barna dine et helt univers av inntrykk og opplevelser. Og det holder. 

To ganger var jeg i syden da jeg var lita pie, og det var mer enn nok. En gang kjørte foreldrene våre sammen med en annen barnefamilie til Italia. En annen sommer fikk mamma og pappa reise til Lanzarote av kollegaene til pappa, i gave etter en hjerteoperasjon. Det regnet mye i Spania, og jeg har generelt bedre minner fra sommerNorge.

Mangfold. Plass til alle. Variasjoner. Det er slik naturen er: Her er plass til både trær, busker og blomster. Dette er hva barna kan fra før; vi behøver ikke lære dem det. 

Men mange voksne trenger tydeligvis å lære seg dette, samt respekten for de sterke sansene til unger, og nødvendigheten i å slutte å tillegge barn følelser de ikke har.

SommerNorge er BRA NOK. Punktum.

Tallet stiger fra 6 til 7 drepte. Minst 48 er skadet. Jeg hører barna leke med venninnen sin nede i kjelleren, mens jeg sitter her og ser stjerner. Jeg er så forbanna! For man kan ikke lenger bagatellisere det til at verden er syk, når store deler av kloden faktisk er ond og egoistisk. London fikk sorgen denne gangen. Hvem er nestemann ut? 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi er flere sterke damer her i lander som prøver å nå ut med hvordan muhammedanismens lover og regler funker her nede på bakkeplan. Men usynlige munnkurver puttes på bare det piper litt i oss. Når vi setter grenser, og forteller om det offentlig, blir vi kalt rasister. Da tenker vi som så, at når det samme skjer omvendt og mot oss, ja da kan vi også kalle det rasisme? Men nei, det kan vi visst ikke. Samme hva vi prøver å nå ut med, skal vi ties ihjel, og kritiseres nord og ned. Så er det nettopp kvinner som settes tilbake et par hundre år med muhammedanismen. Vi river av oss munnkurvene.

Vi er stødige, sterke damer fra nord, og nåde oss hvis vi berører temaet muhammedanisme. Fy skam oss hvis vi forteller om grasrotopplevelser mange er skånet for. Media tier også om tilstandene på bakkeplan. Som om disse sharialovene ikke har noe med resten av koranens sharialover. 

Men hva har hudfarger og raser å gjøre med det å si fra når nok er nok innen atferd og nye, påprakkede regler?

For vi ser en sammenheng mange ikke ser. Noe fremmed sniker seg inn over landet. Ved enkelte skoler blir barn mobbet dersom de har svinekjøtt på matpakka si. Tradisjonelle julesanger må nynnes, der de før ble sunget av stolte barn. Men jorden var ikke bare deilig på 80tallet heller. Vi sang at jorden var deilig da også, uten at noen ble støtt av en barnesang. Jorden er ikke alltid deilig for norske barn heller, og slik har det alltid vært. Men når jula ringes inn går vi hånd i hånd rundt juletreet og ser for oss de delene av jorden som fortsatt er deilig, før vi drar hjem og nyter deilig ribbe. Ved en skole i Oslo-området ble julenisseluer forbudt. 

Det skyldes på nordmenn i form av rykter der det blir hevdet at det er nordmenn selv som bestemmer disse nye retningslinjene. Dette stemmer ikke. Det kan vi bekrefte, alle vi som har opplevd ubehageligheter. Jeg har blitt kontaktet av lærere, kvinnelige bussjåfører og andre folk som forteller det samme.

Vi snakker om å grille oss en helgris og lage sommerfest. Da må hundene til besøket også være med. Men vi føler at vi planlegger noe helkriminelt. For hvorfor må vi absolutt lage pulled pork og sitte der sammen med kjæledyrene våre akkurat der lukta av svin kan nå noen som må skånes?

Homofile trakasseres, unge jenter går ikke trygt i måneskinn, og vi damer bør tåle å bli bedt om å dekke oss til.

Nei Norge. Nei nei, ikke lukk øynene for regnbuen etter sorgens regn. For hvert terrorangrep gråter himmelen. Ser du ikke regnbuen? Våre formødre og forfedre og bygde opp dette landet. De tok noen tradisjoner her og noen tradisjoner der, og satte dem sammen. Julesanger, 17.mai-tog, koteletter, egg og bacon, gris til jul, svin til pålegg, og med 70tallet kom lette sommerklær. Det har blitt bestemt at homofile skal få være i fred her, og kvinnene får ha stemmerett og utdanne seg. Dette har fungert fredelig.

Lærere forteller om tilstander der våre nye landsmenn nekter på elegante måter å integreres. Nekter å lære språket. Nekter å bruke samme grill som nordmenn og nekter å møte til undervisning pgr av koranlesestund og bønn. Kvinner får ikke lære norsk av mennene sine, og interessen for norsk kultur er lik null. Muhammedanere som klumper seg sammen og snakker seg i mellom på eget språk uten noe ønske om å inkludere nordmenn. Nei, dette gjelder ikke alle. Men det gjelder mange nok.

Jeg skal snart ta med meg barna ut i frisklufta og sola. Det er fred ute, og sånn vil jeg ha det. Jeg ber om det hver kveld, til en høyere intellegens. For jeg tilhører ingen religion, selv om jeg aldri meldte meg ut av statskirka. Jeg finner mye norsk tradisjon i konfirmasjoner, begravelser, bryllup og dåp, så jeg støtter gjerne statskirka. Dessuten kan mine homofile venner gifte seg der, tommelen opp for det, Norge!

Det blir varmere og varmere, og juni setter inn. Jeg bestemmer meg for at nok er nok. Jeg skal gjøre som jeg er oppdratt til i sommer. På de varmeste dagene skal jeg gå i shorts og bikinitopp når jeg steller i blomsterbedet og henter posten.

Jeg kommer til å bli beglodd av folk i nærheten her. Er det greit? Nei her i landet er det ikke høflig å glo på kvinner på den måten. Men jeg skal visst finne meg i det og tie. Vet du hva? Don’t put the blame on me! Jeg skal hverken tie eller finne meg i det.

Grille gris kan vi også gjøre. Og hvis noen sier: “Ja men må dere sprade rundt sånn og grille gris akkurat her da?” så bor jeg her jeg også. In fact så vokste jeg opp med bikini og gris rett nedi her. 

Bak terroren i verden ligger lover bestemt av en koran skrevet 20 år etter Muhammad’s død. Han ble født i år 570, hadde et harem av koner, hvorav den yngste var 7 år, mente at alle kristne og jøder burde drepes, og var i det hele tatt en politisk leder. Forsiktig skal man være, med å la et rent og fredelig land skitnes til med hint preget av slike lover og regler. Det er ikke lov å kritisere religion, men politikk er det lov å kritisere.

Det funket ikke der de kom fra. Det kommer ikke til å funke her heller. Man må betale for freden med å omstille seg til respekt for kvinner, julesanger, likestilling, mangfold i matveien og aksept for homofile. Vi har forlengst knekt kodene for fred i dette landet. La oss ikke glemme disse løsningene i usynlige kvinnekrenkede handlinger og bortgjemt trakassering av våre homofile.  

La det dessuten være lov å heie på Norske tradisjoner uten å bli mistolket.

La oss slippe å bli nedropt av tullete beskyldninger, bare vi mener May, Le Penn og Listhaug har noen gode poenger.

La det være helt klart, at vi norske sterke kvinner med slik evne til å tale fritt, har nære venner fra mange forskjellige nasjoner. 

La det være tydelig at vi ikke kommer til å sitte stille og se på trusselen som stadig rykker nærmere barn våre og oss selv. 

La oss snakke om at vi har forstått hvor viktig det er i det store bildet at vi tviholder på våre formødres verdier, og at vi ikke kommer til å tie. Ei heller å godta denne usynlige munnkurven.

Å møte ukjente mennesker som slår av en prat har blitt en del av hverdagen, både i hjembyen her og på nett. Plutselig er de ikke så ukjente lenger.

Blogglesere kan virkelig være noe av det snilleste og vennligste som finnes, det skriver jeg gladelig under på. Jeg får høre mye hyggelig, og det inspirerer meg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I dag hadde jeg en skikkelig pms surmamma rattata – dag. You know; en sånn bestemt mamma med feil klang i stemmen som dirigerer hit og dit for at man skal rekke diverse klokkeslett. Det er ikke mye pedgogisk over slike dager, men så er jeg da heller ikke her for å være pedagog. Jeg skal lære barna mine om alle slags dager. Det er bare det at mammasamvittigheten min pines halvt i hjel bare jeg småkjefter litt. Det er dommedag i mammamagen bare tissebleien har rukket å bli full på minsten, og sånn dårlig klang i stemmen får jeg hetta av etterpå. Vi kom oss da i vei, og fikk hentet barneseter og tutet over humpene ned til sentrum med Lala og driver`n. Ja jeg synes at når Even kaller henne Lala, så får hun hete det. Grønt hår har hun, og da er hun best i mine barns øyne.

Vi dro en tur på gjenbruksbutikken på shopping, og møtte flere kjentfolk. Sånn er det med en tur ned i den lille byen her, sjuåringen min tror jeg kjenner hele verden. Nå lyver jeg litt, for han har nok begynt å skjønt det. Løst mysteriet. Kall det hva du vil; forstått smalltown- greia.

Minsten begynte å sutre over at han ikke fikk trykke på kortgreia da jeg allerede hadde rukket å gjøre det. Ikke for meg, men for kassamannen. Problemet til barna mine er at de har ei mor som blir like hvinete streng i stemmen offentlig, som hjemme. Det hjelper ikke med sutring og manipulasjon; denne mamman er kjedelig konsekvent whenever wherever. Akkurat som Shakira.

Jeg tok med barna ut i gangen, der minsten begynte å bestemme at størsten ikke fikk sitte på en stol, som bare han selv skulle sitte på. Alle alenemødre vet dessutenom alltid-radaren: så lenge man er alene om ansvaret for barna, er man som en årvåken radar som søker over området rundt seg for å passe på at ingen av småtrollene springer ut i veien eller finner en skog å løpe til skogs inn i. Og blir spist av løver. Eller anacondaer. Eller at et rosa helikopter kommer og kidnapper dem. Og det er usynlig. Dessuten; er de mette? Tørste? Begynner den minste av dem snart å hyle som en apekatt? Skal man hyle som en apekattmamma tilbake, eller late som om det ikke er sitt apekattbarn? Jeg kjenner ei som brukte å gjøre det i dagligvarebutikker. Barna var så apekatt at hun latet som om hun var en annen art. Tiger eller noe. Not my kids, nei har du sett på makan for noen apekatter. Jeg skjønner henne.

Jeg stod altså der med dirrende hormoner og svett rygg og speidet etter grønt hår, mens min minste apekatt freste mot min største apekatt.

Da skjedde det. En engel kom gående mot meg med store øyne og et smil. Nei jeg tuller ikke, for akkurat denne bloggleseren virket som en engel midt i denne ville jungelen min. Hun ga meg en klem og fortalte om sitt forhold til forbipolene, noe som var overveldende positivt. Akkurat da jeg trengte å høre det som mest, ga hun meg det drivstoffet jeg behøvde for å takle Hormonella i tango med Alenemamma. Hun fant fram en liten konvolutt og fisket frem sånne moderne spinnere som hun hadde hentet på postkontoret. En lykkelig storebror fikk seg en rød spinner, og vet du hva kjære bloggleserengel? Ja jeg blir helt rørt av å skrive det, for du gjorde gutten min så glad. Han fortalte at han hadde spurt pappan sin om å bestille sånn spinner, og at mange av de andre barna på skolen har en sånn. Han hadde ønsket seg en sånn en sååå masse. Og nå sitter han og overnattingsgjesten hans nede i kjelleren og leker seg med spinneren. Tusen takk, han sa han aldri kommer til å glemme da han fikk den av deg. Han lot til og med lillebroren låne den, og gleder seg til å stolt ha med den på skolen.

Noen ganger kan et menneske utgjøre så stor en forskjell. Livet med små barn kan være hektisk, og særlig en gang i måneden for en loner about it. Vi behøver hverandre, og ofte vet vi ikke selv hvor mye vi gleder andre med ord og oppmerksomheter. Jeg håper jeg er sånn selv, alle de andre dagene i måneden da humøret er bedre og sola skinner på et bipper-sinn. Håper jeg gleder andre og er der for dem slik jeg ønsker. Håper morgendagen er en slik dag, og at vi spinner inn i den her på Lykketoppen med glade hjerter <3 <3 <3