Verden er opptatt av forbilder. Dollyer og donnaer som Kylie og Sophie, pop idols ‘nd rockstars. Det er som om en selv ikke er bra nok. Man må liksom se opp til noen. Bilder forut. For-bilder. Et moderne ord som heter “forbilde”.

Well guess what? Akkurat det trenger jeg ikke. Jeg ser opp til framtids-meg. Jeg som har blitt klokere av enda mer erfaring i 2020. Meg med lengre hår om noen år. Forfatteren meg i 2023. Sjelen min som dealer bedre med egoet mitt i 2040. Mine stolte kloke rynker i 2050. Håpet om å fortsatt leve lenge der framme. Barnebarn? Forfatte bøker? Reising? Ja takk; give it to me.

Mitt for-bilde er foran meg, og heter fram-tiden. All den tiden jeg skal utvikle meg videre så lenge jeg lever, og bli en bedre versjon av meg selv. Hvordan andre dealer med livet sitt styrer ikke jeg med. Jeg kan aldri bli Kylie, og Kylie kan aldri bli meg. Så lenge vi ikke reinkarneres inn i parallelle verdener? Men er ikke det pretty usannsynlig eller?

Hva med deg? Har du forbilder, og hvordan arter de seg? Er det et annet menneske? Kan du ikke bare se opp til den du er der framme i framtida di? Du kan være din egen motivasjon, og forme deg selv slik du ønsker å være. Nøkkelen til det er å lære å elske deg selv akkurat slik du er. 

For et år siden var jeg 10 kg tyngre, hadde hull i bissene og slet med noe som så ut til å være søvnapné. Jeg endret kosthold, gikk ned 10 kg og ble kvitt søvnapné. Så fikset jeg tennene, selv om jeg hadde tannlegeskrekk. To timer hos tannlegen og så rett i narkose. Jeg kuttet kontakten med et par negativt ladede mennesker som sugde energi av meg, og jeg er nå det forbildet som jeg behøvde å se fram til back there. Å bruke året nyttig ga meg en bedre framtid. 

Men Kylie og Sophie? De lever sine liv. Dem kan jeg altså aldri bli, og ikke vil jeg det heller. Jeg elsker meg selv som jeg er; elsker du deg selv? 

Hvis ikke, hvorfor ikke? Er det noe du kan jobbe med? Endre litt på? Kan du bli en flinkere lytter?(det kan jeg 🙈) Blir det bedre å være deg dersom du begynner å jogge noen meditiative turer ute i naturen? Den varme dusjen etterpå, er det godt å være til da? Kanskje kan du gjøre et par tiltak innen kosthold, og prøve avholdstilværelsen? Lære deg kickboksing? Karate? Mindfullness? Bli kjent med flere mennesker? Du vet, den gode samtalen jeg nettopp hadde hjemme hos nabodama på kjøkkendate making snickers, mens mannen hennes satt i stuggu og barna lekte; den er mer verdifull enn all verdens make up, klær, botox, psykologtimer, restylane og tingetange shoppefjase.

De er rundt deg, andre mennesker. Get to know’em. De kan gi deg mer glede enn noe annet her i verden. Hvis ikke du er en forelder da. Barna mine gir meg den ultimate følelsen av liv, glede, mening, kjærlighet og takknemlighet. Jeg ber for dem hver kveld. 

Men forbilde? Nei jeg har intet. Men jeg er inspirert av min far, selv om han bor på den andre siden. Han var en superhelt av en pappa, og jeg ønsker å være en slik mamma som han var pappa for meg. Snill, varm og forståelsesfull. Det er bare det at jeg er ikke ham. Jeg har kortere lunte, lever med en sinnslidelse som jeg kaller gave, har pms en gang i måneden og er i det hele og det store et helt annet menneske. Man kan ikke bli som andre; de togene har gått. Men man kan kjøre sin egen bane. Utvikle sin egen vei, og det mot en original endestasjon. 

Kjære deg. Alt du ser rundt deg, er vel og greit. Men løsvipper, operasjoner, spraytan, løshår, make up og dyre klær; det er ikke livet. Du kan stanse, snu deg, og se inn i øynene til en sjelevenn. Det er ikke dyre vipper og spraytan du setter pris på å se. Ikke extentions heller. Du vil kjenne auraen av trygghet, og høre stemmen hennes. Du vil kanskje ha en varm klem og sitte i timesvis og bare skravle. Ingen av dere er hverandres forbilder, men dere kan godt la dere inspirere av hverandre. Lære noe nytt. Knytte trygghetsbånd. Oppleve noe penger ikke kan kjøpe.

I kveld skal jeg åpne en bok det er vanskelig for meg å lese. Det koster mye av meg, og jeg har passert side 100. Hundre sider om dødfødsler. Hundre sider for en nær venninne av meg. Det er min måte å være der for henne på i den forferdelige sorgen, å lese boken som handler om hva hun og mange med henne, går gjennom nå. For ti år siden ville jeg vært nettopp en sånn venninne. Jeg er mitt eget framtidsbilde, nå, akkurat slik jeg ønsker å være. 

Nei, du trenger ingen forbilder. Du trenger å gå til nærmeste speil og forsikre deg selv om at du er bra nok akkurat som du er, og at dine framtidsambisjoner er skapt av deg, og ingen andre. Du er hel, du er klok, du er vakker og du kommer alltid til å være god nok. Helt uten det hypermoderne ordet “forbilde”.