Jeg sitter på Harrybussen, og foran meg sitter Harry og Marv fra Alene hjemme. Ingen tvil, det må være dem. Og siden de lukter en blanding av snus, sigg, sprit og “hva er dusj”, føler jeg meg like sær som hun sinnadama i Kardemomme by. Sofie? Burde vel flytte meg, men disse to må jeg serrrriøst følge med. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Neida. Bare litt. 

Men lell.

Selvfølgelig sitter en som ligner på en av verdens kjekkeste menn en to tre seter foran her. Rett bak ham sitter julenissen, og det var rett før det plumpet ut av meg da jeg så han på bussholdeplassen: “Næh, nissen er det deg? Og Harry, og Marv! Og nesten-kjekken jo! Og så meg.” 

Vel. Så er vi her da, på vei tilbake fra Harryland. Vi har handlet omkring i sweedish shop med sperrende og krasjende handlevogner. Kanskje har vi tatt feil handlevogn også? Jo. Ja. Det var meg det. Jeg rakk å putte oppi to store melkekartonger før jeg gräbbat vognen og ruslet gjennom meieridelen. Da jeg lusket tilbake med vognen, turde jeg ikke ta opp melken, for da så det jo ut som jeg stjal. Så kom det en elegant dame gående.

-“Hei, haha jeg tok vogna di og der oppi ligger to melk som jeg puttet i og greier. Hihi.”

-“Excuse me, what did you say?”

-“Well I took yours and then I put some milk in it. Sorry. Hihi!”

Jeg humrer litt for meg selv mens jeg titter ut i bekmørtna utenfor bussen. Der ser jeg en bipolar skapning med blond hårkrise på 37 år som har fått to kviser, og jeg tenker på når jeg begynte å glede meg over slikt. Kanskje føler man seg young, wild’n free når man får seg ei sånn ei etter fylte 35? Jippi.

Hvordan går det med Harry and Marv der framme? Skal jeg fortelle Marv hvordan han får senket setet bakover? Han strever men får det ikke til. Jeg lar det være.

Har kjekkingen dame? Type? Hvorfor kan ikke bipolar bety at jeg er crazy nok til å spørre …om vær og vind, og om ikke han vil sitte her med meg og late som han ser bussjåførens film “Børning 2”?

Whoop whooo kom og sitte litt med mai, jai vil snakke litt med dai. Whoop. (Nope nope, Jai er for shy!)

Ungdommene i (barnehagen …bettremeg, det var nesten) baksetet, fikk latterkrampe da de klaget på lyden, og jeg sa: “Dere kan jo dubbe?” 

-“Hæ?”

-“DERE KAN JO DUBBE, DERE?”

-“Hihii wrææl æh æh æææh!”

Plutselig ser jeg konturene av velkjent begynnende by rundt bussen, og siden jeg har storkost meg med å ha flyttet inn i bussen som vanlig (selv om jeg ikke var alene hjemme on the road) må jeg skyndte meg ned sekkepakking. Ikke spør hvorfor, men posen med det siste kokte egget bare må jeg ha med meg. I det jeg setter meg pakket og klar til å gå av bussen på setet ved siden av Harry og Marv, begynner en av dem å snakke smilende til meg. Plutselig er de ikke så skurkete uflidd likevel, men riktig så hyggelig. 

Det var vel mer jeg selv som var en raring, der jeg satt med kokt egg omgitt av eggeskall i en pose i ryggsekken min. Hell yeah. Sånn er det som regel. Og hvor crazy er det ikke å ha buss-skrekk på lik linje med flyskrekk? Say a pray, I say! But I’m a survivor, you know.

Jeg vinker smilende til Harry og Marv, og de vinker smilende tilbake. Nå skal de nok hjem og bare være alene, de to.

In a bipolar mind, you’re one of a kind.

I sometimes deal with fantasy thinking,

like ring ding ding.

Well I can’t explain

Cuz there aint no pain,

but more like comedy

as long as there is remedy.