Det er rimelig tomt her nå. Space. Den space jeg behøver for å joine nok en reise. Jeg har aldri før skrevet om det jeg snart skal i gang med å skrive om. Ingenting av hva jeg før har skrevet ligner på det jeg har notert under et vakkert intervju i dag.
Vakkert, fordi god damned hvor hun er tøff, hvor hun er rå. Noen mennesker lærer seg raskt å danse i regnet.
Når jeg får lov til å skrive en historie, jubler hjertet mitt. Da får jeg dra på reise sammen med vedkommende, på en nær måte. Jeg får leve meg inn i hendelser jeg selv aldri har opplevd. For ikke å snakke om den verdifulle tilliten det er å få gjøre oppgaven det er å sette ord på det for dem.
Jeg synker inn i nok en historie, og flyter med. Greier ikke å vente, men bare må begynne nå i kveld. Få fargelegge timene hennes, og male dager hun aldri glemmer. Tenk at jeg får det?! Det er en gave. Ikke en skrivejobb, men en skrivegave.
Noen vil danse i kveld. Noen vil synge. Jeg vil skrive.
Jeg er så lykkelig. Kjenner at jeg lever nå som jeg skal dra et halvt år tilbake i tid, og plassere bokstaver der som skal få henne til å føle seg så spesiell og sterk som hun er. Gi meg timer og dager; så skal dere få bli kjent med henne, dere også.
God helg fra Lykketoppen
