Ok da; her er han 😊

 

Noen historier hugges ikke i stein, men skrives i snø. Det er noe vi alle vet. Men hva med det som bare fortelles til lyttende ører. Det som lagres i hjertet og huskes i en sjelevenns indre landskap? 

 

Det tok ham 10 år å fortelle meg alt. Og jeg er den første han åpnet seg til. For når ekte kjærlighet aldri rustet, samme hvilke stormer den red på, kan man ikke unngå å møte hverandre på ny under Gjertrud’s misteltein. (Fant ikke bedre måte å beskrive det på, så takk Gjertrud og Olaf.)

 

For mange venner av meg kommer det ikke som noe sjokk det som skjer mellom pappan til barna mine og meg for tiden. Det er nok mer vi selv som er overrasket, for dette trodde vi aldri om oss.

 

Men det var alltid han. Ingen kunne måle seg på noen måter, og jeg er rede til å leve singel resten av livet hvis vi ikke får dette megatannhjulet til å fungere. Det krymper og blir lettere hver dag, forresten, og tilgivelse og forståelse ser ut til å smelte alle isbreér.

Vi begravde det dypt, dømte hverandre nord og ned, og satte på oss hvert vårt foreldresamarbeids-smil. Helt til vi begynte å kommunisere på ordentlig, og snakke sammen om alt. 

Trenger vi å krangle, bare fordi resten av verden mener man “må krangle og rope til hverandre” innimellom, ellers er det ikke å anse for en normal kjærlighets-relasjon? Få renset lufta, liksom? Men hva hvis man kommuniserer så bra, at den lufta er ren til enhver tid? Han er en god mann tvers gjennom, og jeg vet alt om ham.

 

Han har blitt spyttet og slått på, og rykter har surret verre enn biene på 70tallet. Men jeg er mammaen til barna hans, og vet sannheten. Jeg kjenner detaljene, og blir bare mer og mer glad i det mennesket jeg har laget unger med. 

Hvis vinter kan forvandle seg til sommer, kan istiden mellom oss bli til paradis.

 

Vi er fortsatt gode venner, og har ingen hastverk med noe annet. Men jeg kjenner hvor naturlig det er å ha ham med på middag hos gode venner. Kjenner hvor trygt det er når han sitter ved siden av meg i en begravelse og holder meg i hånden. Han er min mest trofaste bloggleser, og med en gang jeg legger ut innlegg er han på leser’n. 

 

Det kjennes så riktig å se film sammen med en som har samme humor. Kjennes så bra å snakke med en som er så lett å prate med. 

Jeg tenker at det umulige er mulig. At den gode praten forklarer det meste. Der ryktene tok grundig feil av ham, med mobben som lekte dommere, og bygdadyret som elsket å få all negativ fokus over på ham, er jeg superstolt av at Tore er far til mine barn. Han er en stor kunstner med et like stort hjerte, selv om falske og onde tunger sikler etter å svartmale ham. Jeg har vunnet alt på å velge å heller bli kjent med ham og den sannheten han tross alt kan bevise, og like stolt er jeg av det.

 

Bare han elsker barna mine like høyt som jeg elsker dem. Bare han kjenner meg som mamma. Nei det er sant; ekte kjærlighet ruster aldri, og nå skal vi se om ikke vi kan bruke litt tid på å pusse opp den til noe nytt og vakkert, og litt vintage.

 

Vi har hvert vårt hjem, og sånn er det. Vi skal ikke endre på noe, ikke på år og dag. Vi har så mye å ta igjen når det kommer til å bli kjent med hverandre på nytt, at vi gjerne lar barna våre kjenne den trygghet det er i det velkjente.

Men de bærer på en drøm, de også. En 3åring og en 8åring som smiler lurt hver gang mamma får en klem av pappa, og som elsker å være sammen alle fire. 

 

Ingen mann er så rå som du, Tore. Du er verdens beste superhelt for Even og Mathias, og du er en stor kunstner. Misforstått, ja, men de vet ikke sannheten. Jeg kjenner det du bærer på, og jeg forstår deg. Jeg kan trygt leve her, fordi hvis jeg skulle reise før deg, vet jeg at barna våre er trygge her hos deg. Du er en superpappa, og jeg har tillit til deg. 

 

Jeg er spent på hvor framtida bringer oss, og du kan stole på at jeg er her for deg min venn.

8 kommentarer

Siste innlegg