Daglig utsettes vi for det såkalt perfekte glamlife på internett, og du kan kanskje kjenne hvordan facebook kan bringe fram mindreverdighetskomplekser du ikke visste du burde ha.
Vel, la meg roe ned forventningspresset.
For her sitter en god damned rufsete blogger, og gjett hva? Jeg har aldri fylt botox i de begynnende rynkene mine. Jeg har aldri tatt en skjønnhetsoperasjon, og selv om jeg rundvasket huset (som jeg leier, ikke eier) for noen dager siden; er det smårotete både på kjøkkenet og her, der and everywhere. Det ene bildet på veggen er skjevt, og ingen av bilene utenfor her er min. Fordi jeg har ingen. Klærne mine er kjøpt på salg og brukt, og skosamling? Hvilken skosamling?
Jeg tilhører ingen glamorøs supergjeng som de du ser på alle høytidsbildene på facebook. Mine venner er originale og spredd over alle vidder. Ingen av dem er divaer lagd av glam and glitter, men tøffe, selvstendige, humoristiske bad asses. Jeg har ikke reist mye, og kan ikke skryte av en lang og stor karriere.
Jeg er like småblakk som deg etter førjulstida, og det fordeles, for å si det sånn. Men det er andre ting som opptar meg mer enn at vi har akkurat så det holder med penger.
Som; har barna det godt inni magen sin når de sovner på kvelden? Are we clear, no bad feelings? Er de mette i den samme magen sin? Har jeg vært der nok for vennene mine?
Og da, skjønner du, teller ikke dyr make up, kostbare ting, overdådige klær, bilder på fb fra eksotiske strøk eller annet skryt rent fasademessig offentlig. Meg som god mamma og meg som god venn handler om tankene mine, ansvarsfølelsen min og min evne til å bruke hue i harmoni med hjertet.
Å, så du har ikke masse venner, et hus du eier, bil, fast jobb eller masse dyre eiendeler som du kan vise fram? Du har ikke et glitrende A4liv å vise fram? Men du? Det ville ikke definert deg som person. Det ville ikke fortalt meg noe som helst om hvem du er.
Ikke la verdens falske ansikt; internett, lure deg. Du er god nok akkurat som du er. Jeg er også god nok her jeg sitter i ullsokker, sommerbukse og rar ulljumper. Selv om jeg ikke eier huset vi bor i. Selv om jeg ikke gidder å sette på den klesvasken i dag, men venter til i morgen. Selv om jeg ikke er en utdatert utgave av en slags highschool prinsesse, men en freak of nature med ekte venner som ikke behøver noe glam fra min side. Selv om jeg gjorde feil som jeg måtte fikse. Jeg fikset det iallefall. Jeg reiste meg opp og tørket av meg støvet, før jeg kvittet meg med det falske folket. Selv om jeg ikke eier masse svindyre gjenstander og flotte klær. Det ville ikke vært min stil. Jeg eier ikke engang en sølvskje. Hva skal jeg med det?
Jeg eier egenverd, ærlighet, selvtillit, takknemlighet og kjærlighet, noe money can’t buy.
Er jeg ikke god nok for dem på grunn av en forbanna sølvskje, da handler det ikke om det i det hele tatt. Da handler det om at de ikke er ekte nok for meg.
Men DU. Du som føler deg litt utenfor fordi du ikke eier det internett roper mot deg at du burde ha; du er ekte, er du ikke? Er det ikke det som er det viktigste? Screw that fake perfect glam, you’re that real stuff gone bad ass, og du trenger ikke sølvskjeer for å glitre i de levende øynene dine 😉