….men jeg er ikke her for å please deg!
Du. Du er som cheewed on og spyttet ut av 60tallet, med dine trange måter å se ting på. Det kalles både fordommer og tabupregede synspunkter.
Jeg hadde et par av dine holdninger selv. Skammet meg så bunnløst over å være en såkalt “fiasko”, at jeg fornektet at psykiatriske diagnoser fantes.
Da jeg først gikk med på at psykiatrien hadde rett i dignosen, og at jeg bare kunne funke på korrekte medisiner, klamret jeg meg fast til det “faktum” at jeg iallefall hadde den milde versjonen av bipolar. Bipolar 2. Det viste seg å være trollgull. En luftkastell. Et vakkert selvbedrag.
-“Nei, Helene, du har ikke bipolar 2”, sa psykiateren en dag, før han fortsette: “Du har den alvorligste typen. Bipolar 1.”
Den dagen falt min siste skam ned i et pokker så dypt hull, og så begravde jeg den der. Nå fikk det være nok, nå gadd jeg ikke skjemmes mer. Jeg sluttet med det. La det bak meg.
Min pappa sa det tidlig, allerede i 1997: “Vær åpen, du har ingenting å skamme deg over. Bare vær helt åpen om alt dette.”
Og vet du hva, du anonyme kommentator som mener jeg ikke burde dele for mye av slikt som som du synes å synse at jeg burde holde kjeft om?
Jeg hører selvfølgelig på min far, enn deg!
Pappa var en svært klok og god mann. Han visste godt hva han snakket om. Jeg har ingenting å skjule, faktisk. Og jeg kommer til å fortsette å være åpen om min fortid. En fortid da jeg var både syk og feilmedisinert.
Problemet er ikke åpenhet. Problemet er sånne som deg, som mener at det er ok å være åpen om et brukkent lårben, eller en fysisk kronisk sykdom, og kun det som har med det fysiske å gjøre. Men straks det er snakk om psyken, ja da tar du din egen psyke og stikker den i sanden. For slikt vil du ikke høre om.
Vel, så la vær. Vi er mange som er komfortable med å dele åpent omkring våre erfaringer innen psykiske lidelser. Og ingen av oss synes dine gammeldagse holdninger er av særlig interesse. Derfor kan du synse og mene så mye du vil; vi kommer ikke til å tie.
Du prøver deg som anonym knebler, men når ikke fram. Du kan ikke stanse den vid åpne informasjonskanalen vi startet. Kampen mot fordommer og tabu er forlengst vunnet, og samfunnet begynner våknende og støvbørstende å bære preg av alle oss som ikke skammer oss lenger. Alle vi som mener våre psykiatriske diagnoser ikke skal holdes skjult mer. Vi er flere enn deg og dine sneversynte issues, og vi har ikke kommet til bords for å sitte nederst, eller for å skamme oss borti kroken. Vi er her for å eat it, beat it. Du er her for å cheat it.
Det er verdt å få ut til folket at det ER mulig å leve frisk med psykiatriske diagnoser som bipolar. Det er viktig å fortelle om good endings, i vår verden der statistikkene peker mot økende selvmordstall. Jeg har selv mistet flere venner som ikke maktet å leve mer. De levde i et fordomsfylt samfunn der deres lidelser var tabu å snakke om. Jeg akter å påvirke vårt nåtids samfunn i en annen retning, så får du prøve å tviholde på en iskald tilværelse der taushet er gull og psykiske lidelser er tull. Men jeg lover deg at du kommer til å tape. For vi kommer ikke til å la dine fordommer vinne.
Du vil jeg skal skjule det. Jeg vil du skal slutte å tro at du ruler det. Du ser helst at jeg tier. Vel, jeg hører ikke hva du sier. For du piper, og den funklende lakken din har riper.
Hilsen ei som aldri i verden kommer til å sette seg i den bipolare skammekroken din og tie.
