Jeg husker sommeren 2015. Det var sene junikvelder, og jeg lå og skrev på min nyoppstartede blogg på telefonen min. Jeg ante ikke hvor eller hvordan man sjekket lesertallene inne på bloggen, og trodde det ikke gikk an å finne ut om noen leste bloggen, så ny var jeg. Jeg tenkte “Aaaah for en befrielse. Jeg kan skrive og lagre alt her. Ingen leser bloggen til en bipolar mamma fra lille Stjørdal!”
Så jeg skrev og skrev. Postet og publiserte
Så gikk det opp for meg at noen leste det jeg postet. Det ble noe å deale med. Jeg som trodde jeg slapp å si til noen at jeg var “en blogger”, som i “hei bloggen”.
Step 1: Get used to it! Noen leser skribleriene mine: ok deal med det!
Step 2: Don’t care! Mange har lest hva jeg skriver, gi blaffen i hva de tenker om det.
For det var aldri planen at noen skulle lese. Så ble det slik, og de nye stiene fikk tråkkes opp. Nytt var det, for meg å deale med, at folk leste det jeg tenkte skrivenerden jeg skulle gjemme her. Planer måtte endres underveis, og jeg fikk et nytt slags forhold til sjenanse. Bilder av barna mine måtte blures og jeg fant nye måter å tenke på i det hele tatt.
Jeg kan nemlig fortsatt gjemme meg. Jeg ser deg ikke i øynene i det du leser dette, og jeg slipper å deale med hvem du er. Jeg er fortsatt bare en skrivenerd, det er fortsatt sommer og det er enda kveld. Det har riktignok gått to år, og jeg har lært mye om blogging. Som at beste sendetid er omkring kl 19.00. Så da vet jeg at jeg kan lure meg unna med et kveldsinnlegg mye senere, og kun nå noen lesere. Kanskje ingen. Slik kan jeg fortsatt leve ut min drøm om å få skrive masse og samtidig “gjemme meg her”.
Norge sover nå, og jeg skriver under mørk høsthimmel og taket til søstra mi, på en deilig sofa. Den grønneste og mest rufsete skrivenerd-bloggeren skal sove, og gjemme seg under et deilig pledd. Det er tussene, trollene, huldrene og forbipolene. Aldri kommer det til å endre seg, at noen ganger; sent på kvelden, kan jeg skrive uten å skrive for noen. Med ei teit overskrift som ikke lokker noen til å lese. Uten noe særlig å skrive om. Akkurat som en alenemamma med en baby og en 5åring trodde hun gjorde sommeren 2015: uten publikum.
