En to tre fire. Fire pluss fire. 8+8. 16+16. 32+ …33! Aha! Det kokte i hue mitt, og en matematisk verden tok kvelertak på meg. På et lite institusjonsrom, der bodde jeg. Uten at jeg hverken visste det eller forstod det selv, var jeg midt i en psykose. Året var 2009 og jeg var utenfor stand til å ta meg av den nyfødte babygutten min. Han ble godt ivaretatt, og jeg ble litt mindre godt ivaretatt, av sommervikarer på psykiatrisk lukket avdeling. Fnisete skoleungdommer som var for ung og millitærpreget til å jobbe der.

 

Jeg kunne ikke si noe om tankene mine. Ingen fikk vite om hvordan jeg måtte telle og sjekke at alt på nattbordet og ellers alle tingene i rommet, var i partall, før jeg kunne gå ut av rommet. Hvis det ikke gikk opp i partall, og en ting var til overs, måtte jeg fjerne tinge. Hvis ikke kunne noe forferdelig skje. Som at jeg aldri fikk se babyen min igjen. Jeg hulket meg gjennom tellingen, og kom meg nesten aldri ut av det rommet. For midt i den begynnende psykosen hadde jeg som høygravid pakket med meg mye rart som jeg drasset på. Rare ting. Alt fra en bitteliten gitar, til cdplater og kortstokker. Alle tillagt ulike betydninger. Dessuten; var en tyggispakke EN ting? Hva med papiret og selve tyggisene? Oppi det hele kunne jeg nesten ikke kaste noe som helst. Et slikt tyggispapir kunne jo brukes til å notere på dersom det ble krig og jeg måtte overleve på egen hånd. I ettertid kan jeg se på “Hoarders” på tv’n, og puste letta ut over at jeg ble frisk og ikke endte sånn.

 

Så kom bakteriefobien, i takt med at tellingen forverret seg fra partall til oddetall. Det ble vanskeligere å telle. Renslighets-tvangstankene kunne jeg heller ikke fortelle noen om. Da jeg dusjet, ble jeg skitten med en gang hvis jeg rørte borti alle de små dråpene. For dråper var bakteriekolonier i hodet mitt. Nei, jeg kom meg liksom aldri utav det rommet, for etter all dusjingen måtte det telles. Jeg fikk kjeft fordi jeg ba om for mange håndduker. Som om jeg var en diva eller noe.

 

Parallelt med de heftige tvangstankene, som jeg aldri hadde dealet med før, trodde jeg det var kamera over alt. I vår moderne verden kunne de ha montert kamera i insekter og fugler, og det var selvfølgelig også gift i maten. Den siste overbevisningen begynte å gå over, men hva hjalp det, når jeg nesten aldri kom meg ut av rommet og inn i spiserommet til måltidenes tidspunkter.

Det er skremmende å tenke på i ettertid. Alt jeg hadde å deale med i hodet mitt, men ingen psykolog å prate med. Jeg må ha vært innlagt i 6 mnd, men aldri var det noen som pratet skikkelig med meg. Ingen behandlet meg, samme hvor syk jeg var. 

 

Jeg husker hvordan jeg året etter fortsatt slet med siste rest av telletvangstanker, og hvordan jeg skammet meg for mye til å si det til noen. Situasjonen var fysisk endret, og jeg bodde i en leilighet i Stjørdal by. Jeg hadde begynt å trene på treningssenteret igjen. Under aerobictimene drakk jeg noen ganger vann av en medbrakt flaske, og det måtte være 3 drikkesuper. For nå hadde partall gått over til oddetall, og det var altså tretallet som gjaldt.

 

Til slutt var jeg klar for å gi slipp på kontrollen, i takt med at jeg fikk mer og mer kontroll over livet mitt. Jeg innså at dette var overtro mikset med galskap. Jeg fokuserte altså ikke på tvangstankene, og sa til meg selv at dette var bare tull. Hva var det verste som kunne skje? Jeg sa fortsatt ikke noe, ikke til noen, men begynte å gjøre det motsatte av tvangstankene. Jeg drakk av vannflasken min så mange eller så få super jeg bare ville, og rev meg fri på min egen måte. 

 

Hverken før eller etter har jeg vært plaget av tvangstanker, men jeg bestemte meg for å bruke dem innen trening, og gjøre dem til lek. Når jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, er jeg min egen personlige pisketrener. Jeg må jogge så og så mange strekninger før jeg kan gå en kort lengde. Så tillegger jeg fotballmålene meninger ved at det betyr at jeg oppnår målene mine hvis jeg highfiver dem en av rundene, og jeg bruker de hvite stripene til ulike oppgaver som bare jeg vet om. Det handler om å bruke sunne tvangstanker innen trening, foran å la tvangstankene bruke deg og slite det ut. 

 

Jeg forstår hvor syk jeg var for 8 år siden. Hvor viktig det var at jeg rett og slett var innlagt, slik at jeg ikke eksponerte meg selv for samfunnet rundt meg. Og kanskje var det bra at jeg måtte løse dette selv. 

Hvis jeg hadde begynt å jobbe på en psykiatrisk avdeling nå, hadde jeg forøvring hatt en helt annen innsikt i pasientenes tilstand, enn mange av de erfaringsmanglende og hjelpesløse menneskene som jobber ved slike avdelinger. Det er sjeldent at tidligere pasienter med grundige erfaringer får jobbe ved slike avdelinger, så det er desverre en herskende uvitenhet innad i systemet, som ingen pasienter har godt av. 

 

Jeg gjør meg mine tanker om menneskesinnet i ettertid av psykosen for 8 år siden. Blant annet forventer jeg kanskje for mye av samfunnet rundt meg, mens de egentlig ikke har nok erfaring til å forstå. Blant annet at en psykose ikke har noe med psykopati å gjøre. At jeg aldri var farlig. At jeg ikke er traumatisert, men videreutviklet i hjernen min. At innsikten man kan få under en psykose handler om så mye mer enn noen lærebøker kan forklare. At man kan bli helt frisk, og leve et superlykkelig liv, selv etter å ha klamret seg fast til en surrealistisk slags virkelighet, og telt seg bort fra sans og samling. 

 

Vi lever i et samfunn som fortsatt er preget av gjøkeredegenerasjonen. Det skulle ikke bare hysjes om. Det skulle lobotomeres bort. Fortsatt får man beskjed som pasient ved en psykisatrisk institusjon om at her er det moralsk taushetsplikt. Man skal hysje om at medpasientene er innlagt. Slik er det ikke å bli innlagt med en brukket fot. På somatisk avdeling hersker ingen “moralsk taushetsplikt”.

Sådan havnet vi utenfor sammen med skammen. Vi skal hysje og vi skal hysjes om. Som om det bedrer selvmordsstatistikken at vi skal skjemmes. Jeg og mange med meg skulle gjerne gitt psykiatrien konkurranse dersom vi hadde money nok. Vi skulle klart å utvikle behandlingsmetoder som gjorde at pasientene aldri mer vilme hatt behov for å komme tilbake, i kontrast til dagens svingdørspasienter. Jeg var selv en klippekortpasient. Men så knakk jeg mine egne koder og har ikke vært innlagt på 8 år. Jeg kjenner mange som har gjort det samme, og vi er enige om at vi gjerne skulle hatt et par ord med i laget hva angår behandling av psykisk syke mennesker. 

 

En tekst dedikert til alle som fortsatt teller seg fortvilte oppe i gjøkeredet, uten å tørre å fortelle til noen om alle tankene sine:

 

 

The gone ones

 

We are your shame.

No we don’t fit in your frame.

From the old days

old ways

We’re the ones to forget

ones to never let

inside.

 

World wide

there’s people you try to hide.

And there were times it hurts so bad,

cuz crazyness were all we had

Yeah all we really had

 

There were fights in our heads

And tears in our beds.

Cuz we never fit in

We can’t even begin

to try

or ask why

We’re the gone ones

Yeah the gone ones

 

But I don’t even like you.

Cuz where’s the fucking iq?

You don’t think creative

No, you’re som god damned native, 

and we’re outside the normal frame 

We’re the shame

the shame gone ones

and you met me once

but I wount scratch my shore

So no more, no no more.

 

For den åpenhet, av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no