Utenfor arbeidslivet. Utenfor slekta. Utenfor vennegjengen. Utenfor A4livet. Å være utenfor er noe jeg kjenner godt til. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er en trist sak, det å være en outsider. Det sorte fåret venner seg til at de andre sauene ikke er svarte. Men hvite.
Det var jeg selv som gikk hit. Jeg selv som ruslet utenfor. Med en gang de bar meg over dørterskelen inn til psykiatrisk avdeling som 17åring, gikk jeg hit. Og siden har jeg vært her. Outside.
Med tiden valgte jeg åpenhet. Tittei, jeg er bipolar, knock knock who’s there? Det medførte at jeg måtte betale prisen å være merkelig i andre’s øyne. Å ta imot uføretrygd relativt ung, gjorde at jeg vandret ytterligere utenfor. Den svarte sauen som alle så men som ingen helt forstod seg på.
Vi er mange sorte får her utenfor, så jeg føler meg ikke ensom.
Det var en tid da dette var det tyngste, tristeste temaet jeg kunne tenke på. Tårene var ikke til å stanse, hver gang jeg ble mint på at enkelte rett og slett ikke snakket til meg, men overså meg. Hver gang et stygt rykte om meg selv nådde meg. Alle gangene jeg ble baksnakket og sett ned på. Hver gang noen følte for å minne meg på: “Du ble alltid sett på som så rar du, Helene.” Hver gang de dømte meg. Hver gang jeg fikk merke at andre ikke respekterte meg slik jeg selv respekterer meg.
Når du har en psyk diagnose skal du ikke stå for beinhardt på meningene dine før noen blir provosert. Samfunnet forventer at du er svak, slik at du matcher deres fordommer. De kan bli sinte hvis du ikke står i stil med deres gjøkeredete forestilninger, eller er de egentlig redde? Uansett blir de vrange når de ikke får lov til å kjøre over deg. Du skulle jo være et lett bytte. I stedet er du søren meg tøffere enn toget, og smartere enn Petter i Donald.
Neida, vi er ikke dumme, vi som falt ned fra gjørkeredet og ikke gidder så mye som å prøve å passe inn. Vi gjennomskuer din uvitenhet og er ikke interessert i å bli undervurdert.
Jeg er visst god å ha for folk som trenger noen å prate med. Er det kjærlighetssorg, da er jeg knall å snakke med. I timesvis. Men så en dag har det ordna seg, og jeg passer ikke inn i partallet lenger, jeg som er singel. Da hører jeg ikke en lyd mer. Stillheten er til å ta og føle på.
Jeg holder meg heller utenfor, enn å prøve unødig hardt på å passe inn i den indre kjerne. Siden mine yngre dager har folk betrodd seg til meg, og jeg vet for mye om nettopp den innerste sirkelen. Å stå utenfor medfører alt for mye informasjon, siden de føler seg trygg på en outsider. Der inne baksnakker de hverandre like mye som jeg selv har fått gjennomgått. Jeg tror det er lettere å være en herdet outsider som tåler en trøkk, enn tynn og akseptert silke til det sprekker i utfordringer.
Jeg tar det ikke personlig lenger. Andre’s frykt for den diagnosen jeg lever med er ikke mitt problem mer enn lorten på bakken. Jeg savner ikke lenger deres respekt, og har klart å opparbeide meg ren lykke, takknemlighet og styrke. Men jeg kanskje burde begynne å innføre begrensninger på hvem jeg bruker tid på. Hvilke kjærlighetssorger jeg skal gidde å bruke tid av livet mitt på å lytte til. Hvem som snakker sant. Hvem som fiser bak ryggen min så det stinker helt foran. Hvem som gjerne tråkker på en nedfalt gjøk som helt klart hører til i et visst rede. Hvem som er ekte, og hvem som er fakety fake.
Takk og pris for utenforheten. Her er det trygt å være for en gammel rev i gjøkedrakt. Jeg har venner her ute som står støttestødige ved min side, og som kjenner meg bedre enn sønnavinden kjenner havet. Så hva har jeg der inne i den innerste sirkel å gjøre, når der er her ute i hardt vær at vi sammen tåler trøkket?