Han ligger her ved siden av meg og er så bitte liten. Bare to år, og lillebror til verdens beste storebror. En toåring ligger tett inntil mamman sin, og jeg har ikke hjerte til å flytte ham. Har savna gutta så inderlig mens de har kost seg på hyttetur med pappan sin i helgen. Jeg bakte ei kake til minstemann i kveld, og han løp rundt og ropte med gladstemmen sin: “Mamma! Mamma! Mamman miiin! Mammaaa!”
Tilby meg all verdens penger; jeg vil heller høre toåringen min rope “Mamman min!”
Noen ganger bare må jeg skrive. Jeg har ikke telling på hvor mye som ligger lagret her inne på bloggen, og som aldri er publisert. Det er så mye jeg skriver uten at det handler om lesertall. Sånn er det nå. Plutselig melder skrivebehovet seg, og jeg kjenner trangen til å formulere setninger og sette ord på tanker. Finne bokstaver å bruke på der jeg ser og hører. Kanskje publiserer jeg det, kanskje ikke. Dersom du kan lese dette har jeg nok gitt den vanlige blaffen i at det kanskje ikke er like interessant å lese som viralinnleggene.
Det piper i oppvaskmaskinen nede, og jeg vet det er minsten som har satt på den. For det var ikke meg. Han skulle stolt vise meg at han kunne klatre opp på kjøkkenbenken fra stolen han stod på under kakebakingen.
At det går an å bli så glad i noen som jeg er i barna mine. Det sprenger i brystkassa, og noen ganger må jeg bare ut og jogge en tur for å deale med all den kjærligheten jeg føler for ungene mine.
Eldstegutten min kommer på fredag, og blir her i nesten 3 uker. Jeg finner ikke ord for hvor innmari mye jeg gleder meg. Tårene presser på mens jeg skriver dette, og jeg planlegger all den moroa vi skal finne på sammen.
Jeg har forlengst godtatt og forsonet meg med det faktum at han bor hos pappan sin. Fordi han har det godt der. Der har han vennene sine, pappaslekta si og lekene sine. Rommet sitt som han er vant til, og skolen der han trives. Man flytter ikke på barn som har det godt der de bor, på grunn av savn, status eller andre egoistiske årsaker. Man respekterer barnet.
Han er hos meg annenhver helg og i ferier. Vi har hatt 8 år på oss å gro inn i denne livsstilen, min eldste sønn og jeg, og vi er godt vant. Aller viktigst er det at han er blitt vant med det. Jeg brukte lang tid på det, men nå er det helt greit.
Lillebror, som bor her hos meg, vennes også til ordningen vår. Nå er han med annenhver helg hos mamman sin og pappan sin, og synes det er godt å ha mamma for seg selv i ukedagene. Akkurat som storebror synes det er digg å ha pappa i fred i hverdagen sin 20 minutter med kjøring unna byen her.
Når jeg tenker meg om, gjør jeg absolutt alt for barna mine. Alt i livet mitt handler om dem, og det kommer til å fortsette slik. Jeg kommer aldri til å risikere å bli syk igjen, så jeg klamrer meg fast til medisinen morgen og kveld, trener kroppen, spiser sunt og lever avholds fra alkohol. Jeg kunne aldri mistet dem. De er jo livet mitt. De er grunnene til at jeg danser meg ut av sengen om morgene.
Det er så mye mer jeg gjør for å holde meg frisk. Så innmari viktig for meg å få dette til. Å skrive er en del av hele bildet. Jeg får satt ord på mye, og er en mamma som går med hevet hode. Jeg tok løvemorhånda mi og knuste alle rykter til pinneved. De to gutta mine skal ha en mamma de er stolte av.
Slike kvelder kan jeg ikke skrive så lenge. Søvn er noe av det aller viktigste å ta vare på for meg som er bipolar, derfor må jeg passe på når klokken nærmer seg tolv på kvelden. Det må soves.
Takk og pris for to små gutter jeg elsker, digger, liker, glad i, akkurat som de er. Jeg tør ikke tenke på hvordan morgendagen hadde sett ut hvis jeg ikke var ♡MAMMA♡