Innerst inne er jeg en rømling. En reisende. Jeg elsker å legge tusen tanker igjen der jeg bor, sammen med følelser jeg ikke behøver å ha; og stikke. Jeg setter meg på toget, og vet at byen forsvinner bak meg. Men jeg setter meg med nesa mot målet, og ser meg ikke tilbake.
Her sitter jeg på en sovelugar i NSB’s deilige nattog. Små knirkelyder er velkjente, og da vet jeg at jeg er på eventyr. Jeg er så lykkelig at tårene presser på, for dette er nettopp hva jeg behøver: å stikke av langt til pokker alene, og suse i vei. Skribenten i meg trenger den roen og freden som en lang togtur kan gi meg. Jeg sitter i senga og skriver, og det er bare å gi seg hen inn i natten. Jeg skal til Oslo. Naboene mine er fra Atlanta i USA, og Christian forteller at han var i Norge da han var 6 år gammel. Kona Maddie derimot, har aldri vært i Norge før. De to og Wendy har reist med hurtigruten, og er nå på vei hjem. “Norway is beautiful!” Sier de og smiler. Jeg kan høre dem le på den andre siden av veggen når jeg setter meg på sengen for å jobbe med dagens bilder. Det er tydelig at de liker å ta toget. Jeg møter andre med like mye flyskrekk som meg, og de koser seg like glugg, de også.
There’s power in fredom. Og er det noe denne dama behøver, så er det frihet.
Jeg trenger å bringes mot målet i mitt eget tempo. Bli kjent med folk, skrive, se på naturen som suser forbi, og legge meg og sove i ei deilig seng.
Før jeg kom meg hit i lugaren min, hadde jeg også et lite eventyr i Trondheim by sammen med to flotte fotografdamer som jeg er så heldig å kjenne. Nandita og Marte er to like snedige skruer som meg, og noen timer med dem er rett og slett muntert! Nandita er hun som har fotografert de bildene bakfra der vi vandrer, og hvis du er nysgjerrig på hennes fotooppdrag, finner du henne her: https://www.facebook.com/nmpfoto/
Dere som følger meg på snap (forbipolene), har allerede møtt Nandita og Marte i dag 😉 Mye kan skje når vi er ute og surrer. På bildene under kan dere se oss sammen med folk vi ikke kjenner, men som vi skravlet en good talk med likevel.
Så mange ganger i livet mitt har jeg sverget til toget. Da jeg rømte til Stockholm som 18-åring, var det toget som var min venn. (Les gjerne den historien her: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html )
Noe av det beste jeg vet er å våkne opp en time unna Oslo, stelle meg, spise, og se byen åpenbare seg utenfor togvinduene. Det vakre er at det er tidlig nok til at Tigerstaden ikke har våknet helt enda. Men det har jeg; våknet fra hverdagens stress, kjas og mas, og reist meg lykkelig fra ei søt lita seng i en akkurat passe stor lugar i et tog.
I løpet av helgen kommer jeg tilbake til vårt kjære NSB, og dere kommer til å bli overrasket over hvor mye dere ikke visste. Jeg kan røpe et par ord: “Rocketoget”, hørt om det? Eller hva med “Dansetoget”? “Sommertoget”?
NSB er faktisk mye mer enn du vet fra før. De siste 4 årene har så mange kreative endringer skjedd i kulissene, at det spennende nok er verdt å ta en nærmere titt på. Her er action, spenning, veldedighet på høyt nivå, og litteratur blandet med musikk og fokus på barn. Når jeg får tårer i øynene av å skrive dette, forstår du sikkert at jeg har fått vite fakta om noe stort og rørende. Derfor vil jeg dele det med dere i løpet av helgen.
Nå skal jeg rusle en tur bort til restaurantvognen, skrive litt dikt, kanskje bli kjent med resten av restauranten som vanlig (😂) og så skal jeg krype til køys og sove meg til hovedstaden. Der skal jeg treffe noen supre folk som jeg kommer tilbake til 🙂
Vi toges 😉
