“NAV Stjørdal innvilget PC for bipolar blogger.”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hva kan andre kommuner i landet lære av dette?

I Stjørdal kommune jobber freshe nytenkende mennesker som velger å se potensiale hos sine brukere. 

I denne saken har de dealet med ei bipolar dame i årevis. Vært der for henne i opp og nedturer; og sikkert klødd seg i hodet mang en gang. 

Så viser det seg at hun liker å skrive. Ja, hun elsker å skrive. Oppretter blogg og skriver i vei. Lager en reportasje for lokalavisa som i old days, og fortsetter å skrive på bloggen. Det er dette hun ønsker. 

På grunn av diagnose bipolar 1 ble hun tidlig ufør. Men hun nekter å slå seg til ro med det, så hun skriver videre. Ramler innom 3.plass, 4.plass og 10.plass på topplisten, og snubler innom en god morgen på TV2. Ingenting er planlagt; det bare blir sånn. Et lett og luftig ord er “tilfeldigheter”. “Jobbing” er et litt tøffere ord. Noen ganger er arbeid morsomt. Noe man danser seg ut av senga til, om morgenen.

Det kommer frem på et møte med to spreke damer fra NAV at den ivrige skribenten blogger alt per mobiltelefon. Taster og redigerer bilder på mobilen. Møtet gjelder noe helt annet, men:

“Helene vi leser bloggen din, og mener at du skriver bra. Hvis det er dette du ønsker å satse på, så må du huske på at blogging er å anse som et yrke nå. Siden du også har mulighet til å frilanse for aviser, .. vel, burde ikke du hatt en pc?”

Det stoppet ikke ved en søknad om pc. De tok meg med på møte hos Proneo. De så meg. Så meg som akkurat den jeg er, og de aksepterte meg for å være der jeg er i livet nå. 

Nede på kjøkkenet står en splitter ny pc til lading. Jeg smiler hver gang jeg går forbi den, og kan ikke tro det er sant. For hva skjer når NAV ser ressurser hos et menneske fra laveste trinn på rangstigen? Hvordan føles det å bli respektert og hørt, når du er vant til vanskelige forhold. Da griner du av glede og begynner å løfte haka i ren arbeidslyst. Med nytt verktøy fra NAV Stjørdal blir livet mye lettere fremover. 

Ok så har jeg bipolar 1. Jeg rømte fra tvangsinnleggelse som 18åring, og fikk elektrosjokk samme året. To psykoser har jeg hatt, og jeg har ramlet innom erfaring etter erfaring på veien hit. Blitt klok, og prikk riktig medisinert. Min utdanning var av den mer heavy type praksis. Min utdanning tok 18 år, og den kostet meg rubbel og bit. Alt jeg maktet, og alt jeg hadde. Noen ganger holdt jeg nesten på å gi opp. Andre ganger aksepterte jeg nesten at jeg hørte til i en krok under nederste trinn på rangstigen. Lokalsamfunnet var nådeløst. Rykter og fordommer nådde meg mange ganger. Jeg vet godt hvordan det er å være upolulær og misforstått; og sånn really? Well, I could’nt care less today.

For i kommunen der jeg bor, jobber to damer som ikke bryr seg om svada som stygge rykter og bygdadyret’s kusine bymonsteret. De ser meg inn i øynene mine og velger å bestemme selv hvordan de blir kjent med dama bak blikket. Det å innvilge en søknad om nettopp det verktøyet som booster skrivingen min til et nytt nivå, vil jeg kalle moderne kompetanse. Vi med psykiske diagnoser vil gjerne også være med ut i verden om morgenen. Vil bidra vi også. Men vi bidrar annerledes. Det koker av kreativitet, og hvis vi får tilrettelegging i samfunnet, kan vi gi dere innblikk i virkelighetens bakside. Der gjemmer det seg fantastiske idéer som vi har oppdaget i diverse tilstander. Jeg glemmer aldri min siste psykose blant Østmarkas enorme trær og inne bak lukkede dører. Jeg behøver å skrive i ettertid, for det skjedde noe forløsende med hue mitt de ukene der. Jeg trenger å kunne jobbe i framtida. Med foredragsholding, skriving, blogging og forfatting.

Jeg vil være med jeg også. 

Men jeg vil være med på min måte.

På min del av karusellen.

I den båsen der jeg selv vet det er riktig for meg å være.

Akkurat det forstår de som jobber i kommunen der jeg bor. Oppfølgingstjeneste, NAV, familieteamet og DPS. Jeg opplever en tilværelse i møte med eksperter som får meg til å grine av glede, kjenne arbeidslysten sitre, og senke skuldrene i lettelse. Bipolare følelser behøver ikke å være negativt. Tenk at det jobber folk i denne kommunen som er så up to date at de FORSTÅR det! 

Men man må ville det. Man må jobbe for det. En kan ikke bare søke om en pc. Man må kunne dokumentere at det er grunnlag for det. Og sånn helt ærlig så har jeg jobbet gratis med denne bloggen i 2 år,  inntil forrige måned da jeg fikk min første lønning som toppblogger. Det å søke om pc føltes riktig for meg til slutt. Jeg forvalter økonomien i huset på en prikkfri måte, handler aldri alkohol, nikotin eller godteri til meg selv. Jeg lever på lavkarbo og kjøper hår og hudpleie billig og på salg. Dette vet damene på NAV. Hvis jeg hadde unødvendige utskeielser som 2 much sugar, alkohol eller nikotin, hadde jeg jo måttet kuttet ut dette, og så kjøpt pc for de oppsparte midlene jeg satt igjen med etter noen måneder. 

Gjensidig respekt er noe begge parter i denne saken har skjønt.

Til andre kommuner i Norge: Hvilke kvaliteter ser dere hos den scizofrene mannen dere følger opp? Kunstner? Er det pensler og papir han behøver? Et kunstnernettverk? Hvor og når finner dere gløden i øynene hans?

Hva med hun med ADHD som har gjort alt for å bli rusfri, men står på bar bakke? Er det musikk som vekker glimtet i øynene hennes? Er det innspilling av tre låter hos et lokalt studio som vil kunne være starten på resten av hennes liv?

Å tenke utenfor boksen vil gi deg muligheten til å pakke inn hele boksen i fargerikt papir.

Vi er ikke som alle andre. Ingen kunstnere, forfattere, artister eller dansere er som alle andre heller. Sånne som oss faller litt utenfor. Så kom og ta steget utenfor for å møte oss. Det bør være gleden i å jobbe med mennesker slik som dere i NAV gjør: å plukke et ugress fra grøftekanten, strø på noe magisk utradisjonelt, og forvandle blomsten til en orkidé.