Danser du etter andre’s pipe?

 

 

Spikker du din egen fløyte, eller danser du etter andre’s pipe?

Jeg er en såkalt vanskelig person som ikke så mye som tripper litt til andre’s piper. Langt mindre, Gud forby; DANSER til andre’s piper. 

Jeg smidde min egen pipe ferdig allerede før jeg lærte å skrive. Med min egen kniv som jeg tok ut av min egen slire, smidde jeg mine egne meninger. Nede i fjæra. Oppe i skauen. Oppi båten. På vidda. You name it? No; I name it!

Jeg skulle vist meg sexy, operert og vakker her på bloggen. I stedet er jeg kjerring mot straumen og viser meg bloggings ugly. Det er den fløyta mi. Har instrument; danser ikke etter pipa di. No way. 

 

Her i mitt eget sandslott, er det jeg som bestemmer. Og kun jeg. Jeg bærer støvsugeren fresende over sofaen, og støvsuger smuler og støv under sofadoningen, mens mammamusklene vokser og snørra snufser. Yeah. Så bærer jeg 8 søppelposer ut på en gang mens damesvetten triller, før jeg løper inn og skriver på en story, mens jeg sjekker lasagnen i ovnen. Oh yeah. Men ikke for noen kar: everything I do, I do it for my kids and me. Prøv å klappe denne dama på ræva uten avtale, og jeg skviser til. Foran, på buksa di. I am my boss.

 

Prøv å prøve deg som herremann med kjedelig stemning i mitt happy home, og jeg sier bare “BØ!” så fiser du ut døra mi.

 

Utenfor marsjerer mammamafiaen spoiled swaggers, under eye baggers, i et velkledd og samstemt tog. De roper høyt om mote, barneoppdragelse, påbudt ekteskap, expensive living og by the way; forever living. Jeg titter ut av døra og spiller litt på fløyta mi så de kan trampe forbi i takten til pipene sine, sintesure fordi jeg ikke danser etter.

Men jeg tviholder på nattesøvnen min, og fløyta mi! Jeg vil ikke kjenne shallow chickens. Skal ikke ha noen mann i hus. Jeg oppdrar barna mine slik jeg vil, kjøper billige produkter samme hvor rik jeg er, føkker svindyr levestil og har ikke tenkt å leve forever. 

 

“Hun er så vanskelig. Så sær og tverr!” Piper det i opptoget med rosefiser og eplebæsjer; dette med å være ikkevanskelige; det kan de. Riktig damete og ikkevanskelige.

 

Ja, er jeg det? Er jeg egentlig vanskelig, bare fordi jeg ikke finner meg i hersketeknikker, dårlig stemning og bull? Eller shit? Er jeg sær, fordi jeg er superlykkelig uten både mann, lampe til 20 000 og jakke til 30 000? 

Ingen av de mange vennene mine piper dansende i togete kor. De har like sterke meninger som de er tøffe og originale. Alle smidde de seg sine egne solide seljefløyter i tidlig barndom. 

Vi bare er sånn. Deal with it! Vi gjennomskuer fake shit, og vi kjører på med våre egne prosjekter. Vi brøler oss gjennom styrketreningen i stuggu etter joggeturen så det høres ut som murder bitches, og vi setter sammen klesstil etter vett, ikke mote. Vi er sure når vi vil være sure, og glade når vi vil være glade. Vi er ikke pleasers, og ikke dine pipe dancers. Vi er så nerdete vi bare vil, og handler på loppis og salg as much as we want to!

 

Vi har så sterk intuisjon at du iblant undrer på om vi har installert små kamera inne på pipekaféen din. For hvordan kan vi vite?

Jeg skal fortelle deg hvordan. Vi er ikke forstyrret av pipa di. Vi er ikke distrahert av andre sine meninger. Vi har rene, klare, oppvakte sinn, og god gammeldags intuisjon. Enkelte pipespillere er så overtroiske at de kaller oss hekser. Som om det at de har forstyrret sin naturlige magefølse med materialistiske og primitive, lettlurte tanker, betyr at det er vi smarte damer som er utafor innaforet.

 

Ærlig talt; jeg driter i pipa di til den tetner. Du må bare pipe i vei; jeg danser kun den dagen jeg skaffer meg en elsker; og bare for ham. Ikke skal jeg gifte meg heller. Ikke kjøpe alt det latterlig dyre dilldallet du piper om, heller. 

Pipene sitter i fengsel, og fløyta mi er fri. Man kan ikke låse ut noen som har svelget fengselsnøkkelen, heller. De må drite seg ut først, for å si det sånn. Våkne fra bullshiten og lære seg å tenke globalt. Man piper ikke om at brukt og billig er ekkelt, og forventer at vi med våre egne fløyter gidder å danse etter. 

 

Hva med DEG? Smir DU dine egne meninger? Danner du din egen livstil, eller danser du unødige dansetrinn, etter fremmede piper? 

Er du redd for å “være vanskelig”, eller blåser du i den forbanna pipa? Tetner den i det du driter i den? Oh holy fløyte som jeg respekterer egensmidde meninger, original klesstil og vett oppi huggu i egen stuggu!

 

4 kommentarer
    1. Nå trakk jeg på smilebåndet her!
      Og ja, jeg danser etter min egen pipe! Kanskje ikke like ampert. Sannsynligvis litt mer smektende og sensuelt, for det er tonene av min melodi.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg