Barnevernet. Ikke foreldrevernet. Ikke familievernet. Ikke besteforeldrevernet. Men BARNEvernet.
Det finnes så mange skjebner, og med all respekt for de barna som blir feilbehandlet av det offentlige; forstår jeg at slike feil faktisk skjer.
Men når jeg leser saker på nettet eller i aviser. Når TVskjermen handler om triste barnevernssaker, kan jeg ikke unngå å legge merke til hvordan det ofte handler om “de stakkars foreldrene”. De fleste saker er laget og vinklet dit hen, om at det handler om en medlidenhet rettet mot foreldrene.
Hva med barnet?
Til sommeren er det 8 år siden jeg forlengst hadde bedt barnevernet være med meg gjennom svangerskapet og inn i mammarollen. 8 år siden jeg ble så psykisk syk, at det dreide seg om fødselspsykose og utbrudd av bipolar 1. Jeg var så syk at jeg trodde jeg var frisk. Dersom jeg hadde jobbet i barnevernet den gangen, ville jeg gjort akkurat det samme som de gjorde. De gjorde jobben sin så godt de kunne.
Ja, det var vondt, å måtte være borte fra den kjære lille babyen vår. Ja, jeg fikk sjokk. Ja, Det var et helvete å gå gjennom. Men hovedpersonen i dette var faktisk ikke meg, men det uskyldige lille barnet mitt.
Heldigvis stod der en stødig far klar. En pappa som hadde like mye kjærlighet for ungen våres som meg. Han tok ansvaret på strak arm, og fikk god oppfølging i kommunen der han bor for å greie farsrollen best mulig. Jeg skrev tidlig under på at barnet vårt skulle bo hos ham.
Valgene å ta i ettertid ble å gå kurs om diagnosen min, stable meg på beina, innta medisinene som var riktige for meg og modnes mentalt. Skulle jeg være mamma, måtte jeg faktisk innrette meg. Det var ikke en rettighet jeg hadde, å bare være halvveis god nok mor for barnet mitt. Det var noe jeg måtte bruke år på å forstå.
Uansett hvor hardt det er for mange å innse det, handler barnevern kun om å verne barn. Er du med på å tenke i samme baner; å verne barna og sette deg selv og din egen selvmedlidenhet til side; først da kan du forstå hva dette handler om. Ikke et eneste sekund handler det å være foreldre om at vi får være foreldre fordi det ville vært synd på oss hvis vi ikke fikk være foreldre. Et foreldrevern i form av voksenpsykiatri, finnes.
Jeg er evig takknemlig til barnevernet for at de gjennomførte en omsorgsovertakelse etter jeg ble mamma for første gang. Når jeg ser meg tilbake, ble babyen min ivaretatt med de kvalitetene mitt barn behøvde akkurat da. Nå er jeg et tipp topp samværshjem, og det eldste barnet mitt har god kontakt med mamman sin. Det er ikke synd på meg fordi jeg måtte kjempe mine indre kamper for å bli frisk mamma. Det er hvordan barnet mitt hadde det, og har det, som teller.
Jeg lærte mye, og da jeg ble mamma til nr 2, ble han værende hos meg. Jeg hadde vokst meg inn i mammarollen, og på lik nivå med barnevernet, hadde jeg fokus på barna, og kun barna. Jeg hadde lært å tenke som barnevernet, og jeg var både frisk og i stand til å sette mine egne behov til side. Jeg eier ikke mine barn; man må jobbe hver dag for å forbli ansatt som mor.
Med fokus på barna mine må jeg ta vare på meg selv. Trene, spise sunt, ta medisinene mine, være sosial, hvile og ta spa-bad. Så da gjør jeg det.
Jeg må også sette meg selv til side, og prioritere behovene til to barn, og konsentrere meg om en verden sett med mine barn’s øyne. Dette er intet problem, men en gave å ha forstått at det er ungene mine alt handler om.
Hvis barna mine faller og slår seg, er det ikke meg det er synd på. Hvis de opplever vanskelige endringe i livene sine, skal ikke jeg klage over hvor fælt det er for meg som mamma at ungene mine opplever vanskelige endringer i livene sine. Skal jeg være en del av disse verdifulle små og skjøre livene, må jeg forstå dette.
Hvis andre barn må flyttes fra sine foreldre, og det ikke er god nok grunn til det, er det barna det er synd på, først og fremst. Fokuset bør være på hvordan det vil bli for disse barna å vokse opp uten mamma og pappa. Ikke på hvordan det er å bli fratatt barna sine.
For hvis man blir fratatt sine skatter, da bretter man opp ermene og lærer seg hva man skal gjøre for å nå punktet der det er på tide at barna får komme hjem igjen. Og snarest mulig, før barnet gror fast blant nye røtter. Man bretter ikke opp ermene ved å søke sympati for noe som strengt tatt handler om små uskyldige føtter som vandrer sin egen livsvei. Man stiller seg foran speilet og gransker, til man finner ut hva det er man bør endre på for å forstå oppgaven bedre. Så løser man den.
Det er bra at media tar tak i de vanskelige historiene. Forøvrig er det vinklingen jeg funderer på. Det spekuleres på hvordan det blir for foreldre og besteforeldre å savne den lille, men jeg hverken leser eller hører noen undringer på hvordan horisonten ser ut for hovedpersonen i historien: BARNET. Det regjerende fokuset på foreldrene og hvordan de har det, hersker. Selv om det er heter BARNE-vern.
Vi som foreldre har ideér til hvordan denne krisen kan løses. Dette problemet med at ikke hele familier blir vurdert, og hastevedtak tas utfra hvor barnevernet står per ressurser og dags dato. Hva med et eget foreldrevern bestående av psykologer og faglærte, som tverrfaglig kan jobbe sammen med barnevernet, i et helt team av familievern? Slik det er i dag, blir flere barn boende i fosterhjem. Med et slikt familievern kan foreldre raskere tas hånd om, og opplæres i både tankegang, atferd og veiledning.
Du e bare så god!!! Selvinnsikt og omsorg har du mye av! Dette traff meg rett i hjerte <3 Tenk hvor mange barn som hadde hatt det så utrolig mye bedre om de ble tatt av barnevernet.... Kommet til en trygg og god plass, der de fikk vokse opp i trygghet, omtanke, bli løfett opp og blir en flott voksen.
Syntes desverre det e får mye fokus på foreldrene:( men selvsagt , en kan ikke skubbe alt under en kam... klart det er saker der barna har det best med å bli hos sin mor eller foreldre!!
Er nok ikke bare bare dette... er ikke alltid like lett.... Men BARNA FØRST !
God klem til deg
charlotte79: Tusen takk. Og ja, jeg tenker at i de sakene der feil blir gjort; har barna best av foreldre som bruker kreftene sine på å brette opp ermene sine og vise hvorfor barna bør bo hos dem.
Eg er ganske sikker på at de aller fleste som ser desse sakene i media veit at det ikkje skal vere eit foreldrevern eller besteforeldrevern. De forstår godt at barnevernet må handle der det er nødvendig, uavhengig av at det gjør vondt for foreldre å bli fratatt barna. Saken er den at det i enkelte tilfeller nok vil gjøre like mykje skade på eit barn å bli flyttet på som å bli værende. Det vart tatt frem i går at det var stor forskjell i tal fra Sverige og Norge når det kom til tvangsflytting av barn. Sverige veiledet i mykje større del i hjemmet. Eg er enig det du skriv om at ein vaksen må ha fokus på å lære seg hva som skal til for å få barnet tilbake. I ei av sakene som var i media i går kunne kanskje pappa lære seg å vere yngre. Han var 69. Noko barnevernet syns var for høg alder for ein småbarnsfar.
Jeg liker tanken om et familievern. Et familievern som først og fremst fokuserer på at barna har det best hos sine biologiske foreldre.
Ellers synes jeg du har lite innsikt i virkeligheten, dessverre..
Ikke alle har en far til barnet som kan stille opp når mor er syk. Hadde ikke ditt barn hatt en far som kunne stille opp, så hadde han kanskje blitt bortadoptert og du hadde mistet absolutt alle rettigheter som mor. Din sønn kunne mistet deg for alltid! Dette skjer i dag, og også av langt mildere årsaker enn at mor har bipolar1.
Fokuset i media akkurat nå, er på mødre som mister barna sine til barnevernet fordi de har blitt diagnostisert som lettere psykisk utviklingshemmede. Dette til tross for at fedrene i de omtalte sakene har hatt evner innen normalområdet. Noen av mødrene har det vist seg har blitt feildiagnostisert. Disse familiene har gjort alt de kan for å få barna sine tilbake, men det nytter ikke. Det er enklere for barnevernet å plassere bort barna, enn å sette inn omfattende hjelpetiltak, slik lovene egentlig krever. Dessuten viser det seg at prestisje er viktig. Barnevernet innrømmer nesten aldri at de kan gjøre feil, kanskje fordi en innrømmelse er vanskelig å ta innover seg? Det må være forferdelig å vite at man er årsaken til en knust familie.
Du sier at om barnevernet tar feil, så er det først og fremst barna det er synd på. Det er ikke bare synd på dem. Hvert barn som urettmessig blir revet bort fra familien sin, er en stor TRAGEDIE! Det har en egenverdi å få vokse opp hos sine egne. Det er en grunn til at barnevernet er i søkelyset for brudd på menneskerettighetene. Menneskerettighetene sier noe om retten til et familieliv, og både barn og voksne har menneskerettigheter!
De aller fleste som mister sine barn til barnevernet, er ikke like heldige som deg og ditt barn. Dessuten synes jeg det blir litt feil å si at du har mistet ditt barn til barnevernet, når det er far som har omsorgen. De fleste får aldri sine barn igjen, uansett hvor mye de bretter opp ermene. Hadde du sagt det samme om du hadde mistet barnet ditt urettmessig? Hadde du sagt det samme om barnet ditt ble bortadoptert?
Dessverre så er det ofte pengene som styrer. Babyer er lette å omsette. Mange vil ha friske, nyfødte babyer. Barnevernet har noe de kaller “Småbarnsbanken”. Bare ordet er kvalmt, synes jeg.
Det er billigere for kommunene å sette babyer bort i fosterhjem (der det statlige tar en del av kostnadene) eller å adoptere dem bort, enn å følge opp barn hos sine biologiske foreldre. Da må nemlig kommunen ta arbeidet og kostnadene selv. Så kynisk er det.
Det beste er selvsagt når foreldrene har så mye selvinnsikt som du, at de forstår hva som er til beste for barnet. De fleste foreldre gjør sitt beste, de forstår ikke selv at deres handlinger ikke alltid er til barnets beste.
Kanskje vi hadde hatt behov for noen som kunne fulgt opp foreldrene? Det er trist når det går så langt at barnet må tas fra foreldrene, og vi ser at dette kunne vært unngått om foreldrene hadde fått tettere oppfølging tidligere. Barna er jo som oftest glade i foreldrene sine, med de mangler de måtte ha. Å bli tatt bort fra foreldrene er også et overgrep mot barnet.
Til syvende og sist handler det om skrekken for barnevernet, mange er redde for å be om hjelp, fordi de trenger hjelp til å bli bedre foreldre, men den hjelpen de frykter at de får er at barnet blir tatt fra dem.
Vi trenger barnevernet, og det er fint med historier som forteller at barnevernet gjør en god jobb, og at foreldrene innser det. Vi trenger mange slike om vi skal få bukt med skrekken for barnevernet
Dette er kunnskapsløst. Noen barn skulle vært tatt, mange skulle ikke ha vært tatt. Men hensynet til barnet må også innbefatte BARNETS rett til familieliv, BARNETS rett til tilknytning, BARNETS rett til sin kultur (det trenger ikke være annen etnisk kultur enn den norske, det er mange subkulturer her i landet), BARNETS rett til å slippe de traumer som omsorgsovertakelser i veldig mange saker fører med seg.
Familiene kjemper for BARNETS rett til å møtes av personer som forstår dem, ikke tillegg dem motiver som de ikke har. De som kun tenker på seg selv er SVÆRT få, og de blir raskt avslørt.
Føler egentlig din opplevelse er ganske irrelevant, ungen din bor jo hos sin egen far?! Du er klar over at det er hverdagen til flere 100.000 barn i Norge, og vokse opp hos en forelder? Det er helt normalt, og som regel har det ingenting med barnevernet å gjøre.
Anonym: Ok.
NN: Takk for kommentar.
Anne Lise Wie: Takk for kommentar.
Bipolar2: Ok. Takk for kommentar.
EVELYN SKURTVEIT: Takk for kommentaren din.
Jeg fikk helt vondt i magen av det du skrev. Det høres ut som alle bør være takknemlige for at barnevernet tar barna deres. Jeg er ikke takknemlig, datteren min burde fått komme tilbake til meg så fort jeg ble frisk. Så flott at du hadde en pappa som kunne stille opp og ta vare på barnet ditt. Da jeg ble syk, ble barnet mitt sendt til sin pappa i regi av barnevernet. Jeg godtok fordi jeg var redd for barnevernet. Og redd for at barnet skulle havnet i fosterhjem og at jeg aldri skulle få henne tilbake.
Jeg vet til dags dato ikke om jeg gjorde rett i det. Hadde barnet havnet i fosterhjem hadde jeg kanskje aldri fått henne tilbake. Men hun hadde hatt det bedre i fosterhjemmet enn hos far.
Når jeg var syk, lyttet ikke barnevernet til meg, og de undersøkte ikke forholdene godt nok hos far. Etter en runde i retten fikk barnet flytte tilbake til meg. Med 100% støtte fra barnevernet. For de skjønte det til slutt. Jenta mi hadde det ikke bra hos far.
Jeg skulle ønske de ikke var så forutinntatte ovenfor foreldre med psykiske sykdommer.
Foreldre med psykiske sykdommer kan også være gode foreldre. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg noen ganger blir syk, og da må datteren min til bestemor og bestefar, for da er jeg ikke en god mor. Men resten av tiden er jeg det. Og med god behandling, selvinnsikt og forebyggende tiltak så er jeg frisk i årevis mellom hver gang.
Med det sagt, så må jeg også si at barnevernet har hjulpet familien vår enormt mye. Jeg er evig takknemlig!
Og jeg har aldri vært i tvil om at alt de har gjort har vært med tanke på barnets beste.
Helt enig i at barnets beste skal stå i fokus. Og jeg tenker at det som regel er at foreldrene får hjelp til å være gode foreldre. Bipolar eller ei.
Jeg er redd for at du gjør det enda mer stigmatiserende, det å ha en psykisk sykdom.
Det er dumt at folk er så redde for å be om hjelp fra barnevernet. Familievern, det var en god tanke.
Jeg tror du erter på deg mange knuste hjerter med innlegget ditt.
Det er ingen tvil om at barnevernet skal sette barnet først. Men at det er best for barnet å bli revet vekk fra sitt opphav og tilhørighet over antakelser og dårlige begrunnede gjetninger uten forsøk på tiltak og oppfølging som dokumenterer eventuelle påstander er noe jeg tror vil bli lest om i historiebøkene som et grovt feilskritt gjort i Norge om 50 år.
Barnevernet gjemmer seg bak taushetsplikten sin og tviholder på den selv der de er fritatt fra motpart. Jeg har selv opplevd å møte saksbehandlere som lyver til foreldre for å få dem til å gjøre det de vil. Unnlate foreldre muligheten til samarbeid eller tiltak for å gjøre raske bakholdsangrep der barn blir hentet på skolen eller barnehagen under traumatiserende omstendigheter.
Saksgangen fokuserer ikke på barnets beste. Det fokuserer på barnevernets beste. Hvordan saksbehandler kan gjøre unna en sak så raskt og kostnadsfritt som mulig under god tro om at de mest sannsynlig verner nok et barn fra udugelige foreldre. Fosterforeldre derimot – som kun har tatt et raskt kurs med et par besøk – er superforeldre. De vernes i flere tilfeller mer enn barnet selv.
Jeg synes det er bra at du har møtt et annet barnevern enn det jeg har sett. Men innlegget ditt er med på å så mistillit til de mange foreldre som kjemper hver dag for å få tilbake barna sine (med all overbevisning om at de har det best hos dem). Nettopp fordi barnevernet sitter i en enorm maktposisjon fritatt fra plikt til å forklare seg offentlig (taushetsplikten). Du sår tvil om andre foreldres intensjoner i omsorgssaker kun på grunnlag av egne erfaringer der du i utgangspunktet kun overga barnet ditt til far for en kort periode for å komme deg på bena igjen selv. Jeg tror ikke det var lett, men det kan ikke sammenliknes med frykten for at barnet ditt oppfostres hos helt fremmende folk som frem til barnet blir 18 år får klekkelig betaling som kompensasjon. Det strider i alle fall mot alle fiber i min mammakropp.
Flere fine innlegg i etterkant👍, systemet i dag svikter totalt i forhold til hjelpetiltak!! Her må fullstendig endring til.. Det er selvfølgelig mange opplagte saker, og mange barn trenger å bli vernet om! Men i utrolig mange tilfeller er det faktisk ikke “så mye” som skal til for at familier skal kunne få det bra og være sammen. I tilfeller der foreldrene sliter med feks rus, psykiske lidelser, nedsatte funksjonsevner eller dårlig økonomi handler det ikke om kjærligheten til sine barn,ønsker om eller evnen til å gi barna sine en trygg og god oppvekst. Det handler faktisk om de utfordringene foreldrene sliter med! Ikke at de ikke vil gi barna sine det aller beste, men at de rett og slett på ett eller annet tidspunkt har fått utfordringer så store at de ikke klarer!! Barn og foreldre har utrolig sterke bånd! Det er ingen tvil om at barnet i de fleste tilfeller har ett stort behov og ønske om å vokse opp med de biologiske foreldrene sine i gode trygge rammer. Ergo burde det være ett vern som hjalp foreldrene uavhengig av dems utfordringer til å være rede til å gi barna den oppveksten de fortjener.. Vi er mennesker og innimelllom trenger vi hjelp til å klare å levere muligens det mest opplagte, nemlig det å være gode foreldere. Så inn med hjelpetiltak! Hjelp foreldre til å bli friske, rusfrie, til å takle en vanskelig hverdag eller økonomiske utfordringer ( sistnevnte forundrer meg stort! Ved flere anledninger vet jeg bv betaler enorme summer til avlastningsforeldre.( flere omsorgshjem har barn kun pga store økonomisk bidrag). Med bare litt økonomisk støtte i den opprinnelige familien kunne situasjonen sett helt anderledes ut. Så ved å hjelpe foreldre til å kunne ta seg av barna sine på best mulig måte, hjelper en barnet i aller høyeste grad! Det er vel det mest riktige, antageligvis mye rimeligere og for ikke å snakke om at det må være bra for samfunnet å ha friske foreldre. De fleste som mister ungene sine, mister vel stort sett “livet” sitt og ressursene sine også?? Hjelp foreldrene, ikke slå bena under dem, ikke ta fra de det kjæreste de har. Men hjelp de til å gi barna sine en trygg, god og romslig oppvekst og tilværelse! Det er barnevern!!
For en latterlig bloggpost. Du vet jo absolutt null om det norske barnevernet. Hold deg til omtale av sjampo og hudlotion, krig og fred og sånt. Samfunnet for øvrig vet du tydeligvis minimalt om. At du hadde store problemer som forelder og ikke klarte ha egne barn betyr ikke at andre som mistet barna var like hjelpesløse. Selv ressurssterke foreldre taper kampen mot det totalitære barnevernet. Et tips er at du leser statistikk på hvor mange barn som fjernes og årsakene til at det skjer. “Fare for fremtidig omsorgssvikt” er en klassiker. Da tar man barn fra foreldre som ikke har gjort noe galt. Litt som å sette noen i fengsel for en forbrytelse de ikke enda har begått. Kanskje det går opp et lys for deg. En skjønt…
Benjamin: Nemmen heisann du. Så du mener også at dersom man roser en lærer, så roser man hele Norges skoleansatte da eller? Gjerne les hele innlegget. Takk for hyggelig kommentar
Anonym: Ja jeg kommer tilbake til dette i muntlig versjon. Men ikke her på bloggen. Har en del erfaring med dette med nettverksjobbing i form av tverrfaglige samarbeid som funka hva angår bv.
Stina: Jeg var selv et slikt knust hjerte, og veldig lite av det kommer frem her i innlegget. Dette er et svært minimalt innlegg. Kommer tilbake til dette muntlig i media.
BP: Har du lest det siste kapittelet også?
For en fin blogg du skrev, med masse selvinnsikt. Du er kommet langt!! Hilsen meg som fikk hjelp som barn av barnevernet ❤️
K: Så godt at du fikk hjelp altså. Takk for fine ord