Å rase ned på lavkarbo

 

Ok jeg innrømmer det. Jeg hadde slettes ikke tenkt å rase ned i vekt på noen slags slankis. Har alltid trivdes best med former ala Monroe, og slik vil det nok alltid være at jeg ser på kropp. Men nå har det seg slik at jeg har bestemt meg for (å prøve) å ikke få diabetes senere i livet. Jeg skal fighte, og holde meg frisk, siden jeg alltid vil være utsatt for å, mest sannsynlig, få diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes i 2014. Selv om slik diabetes gikk over straks babyen kom ut av meg, vil jeg altså alltid være utsatt. 

 

Som mange lesere vet, har jeg allerede skeia ut i matveien i 2 år og 4 mnd, før jeg torsdag 5.januar 2017 bestemte meg for at jeg var klar. Ready for å leve så og si sukkerfritt, pastafritt, risfritt, potetfritt og glutenfritt, slik jeg gjorde under den siste graviditeten. Lavkarbo banket på døren min, og jeg var altså klar til å åpne døren.

 

Noen uker før dette hadde jeg også landet på at jeg trives best uten alkohol, noe som jo går hånd i hånd med lavkarbomat. I ettertid kjenner jeg hvor godt det er å ikke lenger tiltrekke seg dramafolk. Det er faktisk en deilig effekt av det å leve avholds, at man ikke lenger er “spennende nok” for de som er mer glad i å drikke alkohol en folk flest. Man slipper bråk og styr, og kan likevel ha det gøy sammen med de ekte, rene vennene man hele tiden burde brukt mer tid på anyway. 

 

Her er jeg altså nå. En mye kvikkere og gladere mamma. Buksene begynner å henge, magen har krympet, kondisjonen er på topp, ketose er et ord jeg er blitt kjent med, eggefaste vet jeg også litt om nå, tagatesse is my best friend, hvor ble det av adhd’n? Sover jeg ikke mindre tro?  …jeg er like superlykkelig som tidligere avholds og lowcarb-times of my life, og jeg pleier de viktige vennskapene i våken og tilstedeværende tilstand. God damned dette er bra, hurra for det!

 

Jeg eier ingen badevekt. Det har aldri vært interessant for meg å vite hva jeg veier. Heller ikke nå. Men jeg raser ned; krymper her og der. Og jeg følger med på at denne kroppen min ikke skal bli for tynn, for det er veldig viktig for meg. Det er som å slankes litt ufrivillig, av et kosthold som til syvende og sist vil være til det beste for meg. Barna i huset spiser selvfølgelig som før; men eldstemann husker godt den tida da mamma måtte stikke seg i fingeren og sprøyte inn medisin i låret. Så han heier på meg. Spis sukkerfritt du mamma, så du ikke blir syk igjen.

Greia er at jeg stortrives mentalt, og det er jo det viktigste. Dette kostholdet, og selve avholdenheten, fjerner alt jeg er allergisk mot. Sukker, stivelse, alkohol og gluten har jeg ikke sett snurten av på 5 uker, og jeg savner det virkelig ikke. Jeg gløder inni meg, og øynene mine har fått liv igjen. 

 

Å være lettere gjør alt enklere. Sånn sett er det foreløpig helt greit at sunnhetshaka er i ferd med å forsvinne sammen med mammamagen, og at lårene har dampet litt bort i heten av joggeturene i iskulda. Men jeg kommer til å fortsette å følge nøye med. Det blir legetime og blodprøvesjekk om et par måneders tid. Vitaminer og mineraler skal også ivaretas, og ikke er det ønskelig å bli for tynn heller. 

 

Så kommer jeg til den bipolare delen av det hele. Jeg har drøftet både avholdenhet fra alkohol, og lavkarbo kosthold, med en psykiater jeg stoler på. Han kunne bekrefte at jeg også gjør det rette i forhold til min diagnose bipolar 1. Og dette kjenner jeg godt inni meg. Det er ubeskrivelig, og jeg får ikke til å forklare den store forskjellen på meg for 3 mnd siden og nå, rent psykisk. Tilbake er selvtillit og humør, og latteren sitter der den skal: løst som fy.

 

Så det å rase ned på lavkarbo, er både spennende og gledelig når man har en psykiatrisk diagnose i tillegg. Kanskje slipper jeg om noen år å slite med enda en sykdom; diabetes that is, nettopp fordi jeg erstatter gluten med kokosmel, mandelmel og sesam-mel. For ikke å snakke om viktigheten i å velge tagatesse, sukrin og stevia foran sukker. Eller dette med å la fett fra avokado, nøtter og fløte gi energi i stedet for karbohydrater. Å la isen bestå av egg, fløte og tagatesse, er heller ikke noe problem: det er like digg som det er godt; nam! Smeltet ost over fløtegratinert pastinakk; yummi!

 

Livet har snudd igjen for min del, og det meste av hva jeg var vant til å spise mye av før, vil nå komme i ørsmå doser i en sjelden sprekk. Sola er tilbake her på lykketoppen, og slik trives jeg. Sånn trives de rundt meg med meg også forresten.

Takk og pris for vettet til å snu i tide, og klokskapen i å akseptere at andre lever på sine måter, samt evnen til å gi blanke i hva andre måtte synse og mene om egg, fløte, nøtter, bær, kokosmel, fibersirup, hvitost, pastinakk, salat og hjemmebakte knekkebrød 😉 

 

 

Bildet over er lånt fra google 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg