“Dropp plastikkposene, mamma. Og la oss rydde ei strand!”

 

En hval på fremmed farvann strander. 36 poser fra forskjellige land i magen sin. Vi sitter og ser på, før vi fyker til butikken, handler oss fornøyde på mat og dilldall pakket i plast og folie, for så å putte det i engangsposer lagd av evigvarende plast. Hjemme i skapene ligger vesker og tøyposer.

Now, explain that to them kids!

 

Han har fått det med seg i sitt 7 år gamle kloke hode. “Hva med hvalen, mamma? Overlevde den?” Og det føles ikke bra, å måtte fortelle ham at den symbolske hvalen døde. Det blir stille. Veldig stille. 

Jeg spretter opp og tar gutten min med meg til skapene i gangen. “Se her, vennen. Nå skal jeg begynne å bruke de samme handleposene hver gang jeg handler.”

-“Ja, mamma, dropp plastikkposene. Og la oss rydde ei strand!”

 

Heldigvis har jeg tenkt over dette den siste uken. Helt siden tidenes bevis på forsøpling av havet fløt i land i Norge, og media viste oss fakta. Fakta i en stor kropp som har reist over store deler av verden. Nå var den her for å vise oss virkeligheten vi landkrabber slipper å se. Slipper å forholde oss til. Foreløpig. For om noen år vil havet inneholde like mye søppel som fisk, dersom vi fortsetter å forsøple det store ocean med et lastebillass med søppel i minuttet.  

 

-“Visst skal du og jeg rydde fjære og strand, gutten min. Den 6.mai i år skal vi rydde så mye vi vil.”

 

Jeg kjenner at det ikke holder. En dag i året duger ikke. Vi må begynne før det, og fortsette med det resten av livet. Og vi må slutte å være så forbanna naive og fortapte i våre egne små univers. For våre barn har kun en planet. Et håp. En klode. Den var grønn, brun og blå. Nå er den snart fargeløs og grå.

 

Hvordan kan vi se ungene våre i øynene og påstå at vi elsker dem, og fortsette å kjøpe evigvarende plastikkposer til engangsbruk, når vi miljøbevisste og smarte kan bruke langtidsvarende tøyposer til gjenbruk? For hvis vi virkelig elsker dem, da vil vi gjøre framtiden deres tryggest mulig, ikke sant?

 

Er du med på å boikotte engangs plastikkposer?

 

Jeg gir blaffen i hva folk synes om mine rare tøyposer, sekker og bager. Hva som helst er coolere enn de hvite, brune, røde og blå plastikkposene fra butikkene. Reklame kjøpt og betalt. Betalt av kloden mer enn av deg. Og jeg er mye tøffere i barna’s øyne, enn jeg var frem til nå. 

Så er du med? 

 

Bli med og rydd kysten, om og om igjen. La oss ta trimmen i fjæra foran fjellturen. Bli med og dropp å kjøpe plastikkposer, siden barna trygler og ber oss om det, NÅ! Bli med og våkne opp fra den naive drømmen om at kloden makter å bære vår tåpelige engangstankegang, når det tross alt er på høy tid med gjenbruksholdning og flerbrukstankegang!

Jeg skal ikke svikte dere og framtida deres, kjære uskyldige barna mine. Jeg lover at den hvalen vekte opp meg fra sovetåka, og at jeg skjønner alvoret nå. 
 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg