Dette har aldri skjedd før, as far as I can remember. Å knipse bilder in public er en ting. Det er pinlig nok for en rufsete og grønn blogger fra åttitallet. Jeg er grønn på det å stille seg til og ta selfie. For ikke å snakke om alotie. Men for en tid tilbake lovte jeg dere lesere å skjerpe meg på dette området, og vise mer av hverdagen min. Så i dag har jeg dokumentert hele dagen. Faktisk. Stort sett. I bilder! Only for you: Åpen bloggdag; forbipolene tar den helt ut:
Nå har jeg akkurat landa på sofaen etter denne dagen, og avgjorde nettopp at rotet får være i fred til i morgen tidlig. Etter minsten er levert i barnehagen skal det skje: det skal ryddes, jogges og dusjes. Akkurat nå skal det straks soves.
Rett etter jeg hadde gjort nettopp det i dag; levert søten min i barnehagen, var det bare å trimme kilometrene ned til sentrum. Siden jeg lever med diagnose bipolar 1 i remisjon (symptomfri, rett medisinert og frisk), og er alenemamma med daglig omsorg; synes jeg det er viktig med nøye oppfølging. Jeg er så heldig å få ha 4 møter i året med en psykiater som er å anse som ekspert innen feltet, og akkurat i dag skulle morgenen frisknes til med en time hos ham. Å få tilbakemelding om at jeg vurderes som stabil og frisk fra denne psykiateren, er alltid viktig for meg. Jeg tar dette seriøst, og kan snakke med ham om alt fra kosthold til det å velge avholdenhet fra alkohol. Han bekrefter hvor viktig disse valgene mine er for den psykiske helsen min, og jeg kan nærmest danse meg derfra, vel vitende om at jeg er på klin rett spor.
Det foregår en del planlegging i mitt liv sammen med kyndige folk for tiden. Både i forhold til hvor jeg vil og skal i forhold til skrivingen min, og andre prosjekter. Derfor var det bare å komme seg videre ned til sentrum av sentrum etter møtet. Jeg ringte min venninne Christina (meglerfru1, sjekk ut den bloggen), i mangel av headset: “Hjælp meg, jeg finner ikke headsetene mine, har du å låne bort?” Og det hadde hun, knuppeluppa. Jeg er musikkjunkie; helt hekta.
På bildet over sitter jeg på Egon og skravler med Christina (midten), og Karianne med datteren sin Elina. Christina’s lille Iver var også med, mens mine var i barnehage og på skole.
To timer etterpå var det tid for å møte en dame jeg er så heldig å få ha blitt kjent med, på en av Stjørdal’s kafeér. Anne Marie heter hun, og jeg kan bare fortelle at den dama er både spennende og klok. Jeg gjemmer mye i mitt hjerte. Mange betror seg til meg, fordi de vet jeg tar det med meg i graven, og tillit er essensen i alle mine vennskap. I dag gjemte jeg litt mer, bak tårevåte øyne. Jeg er så takknemlig for å ha fått lov til å på en måte lese ei sann bok i dag. Helt utrolig. Mennesker er sterke.
Vent litt. La meg spole tilbake. For Christina og jeg ruslet en tur til Europris før jeg dro for å møte Anne Marie. Så ble vi begge dønn forelska. Sjekk her da:
Hils på Anton 2 år og 75 kg (..skal bli ca 10 kg mer!) For en AMAZING nydelig hund. Monica Sagen er den stolte eier, og det viste seg at hun er bloggleser av forbipolene også gitt. Jeg tror jaggu Anton er stolt av mamman sin også jeg, for snakk om trivelig og sosial eier å ha da! Skjønne Christina gikk godt overens med Anton, og det var henne han falt for:
…så spoler vi fram igjen, og enda mer fram. På bildet under har jeg nemlig rukket å hoppet på bussen, løpt innom huset vårt på lykketoppen, pakket vognen med bleier, pysj, velling og andre greier, hentet Even i barnehagen og gledet ham med følgende beskjed: “Vi skal til tante Silje og Maria Louise for å spise middag!” Han sa “tattje chilje” ca 30 ganger mens vi trillet vogna ned til min søster.
Om jeg ble sjalu da han hadde hakk i plata på “tattje chilje”? Kremt nei åssen det? Her er hun da, søstra mi:
Ser dere at jeg smiler på bildet under, og ikke søstra mi? Just saying:
Så dansa vi boogie boogie sammen, spiste vafler og drakk kaffe. Og her fant vi Even og Maria etter at det hadde blitt stilt en liten stund:
Vi tok bussen hjemover mens min plan gikk som lagt; Even sovna i vogna før vi gikk på bussen, og det var bare for meg å bære ham i seng da vi kom hjem.
Og her sitter jeg. Har fått et kyss på håret av samboern min Evine, og det eneste hun alltid krangler seg til er å få ligge på fanget mitt. Fantastisk å være singel alenemamma, I telle you: amazing!
Nå nærmer det seg pappahelg for lille Even, og alt jeg tenker på er søndag når han kommer tilbake… my children are my everything..
…men man må huske på å pleie det sosiale livet sitt også. Noe jeg altså gjør såpass mye, at slike “barnefri” helger ofte handler om jogging, bading, husarbeid, klesvask og tvtitting. Det å innimellom søke deilig ensomhet. For man må være sin egen beste venn, det mener jeg.
