Jeg har flere ganger tenkt på hvordan jeg skal skrive dette. Det ville være uanstendig av meg å ikke forklare hvordan det gikk etter innlegget jeg postet i sommer om dette (kommer straks tilbake til det). 

 

For jeg tok feil. Det var ikke slik at jeg hadde peiling likevel. 

 

Jeg ga dere dette: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1469294374_23072016.html

 

…og fikk trøbbel. 

 

En muslimsk mann kom irritert inn i mitt hjem og ba meg slette noen av bildene. Det var en kjip opplevelse, hvor jeg prøvde å forklare at jeg hadde publisert bildene med deres samtykke. Jeg slettet noen av bildene, men fikk forståelse hos selve familien, og innlegget fikk stå. Det stemte ikke likevel, bildene behøvde ikke slettes.  Nå bryr jeg meg ikke om det hvis det en dag må fjernes. Det er ikke verdt sannheten engang, selv om jeg tenkte jeg gjorde det rette. Jeg trodde de likte velkomsten.

 

Men etterpå ble det kaldt…

 

 

Det hjalp ikke å prøve å integrere noen som helst  Jeg hadde gledet meg til å ta med de unge barna til sentrum, vise de rundt i byen og være en god Norsk statsborger som tok imot nye landsborgere. Idyll. Glede. Samhold. Men med vondt i magen måtte jeg til slutt innse hva som skjedde: De frøs meg ut. Jeg ble ekskludert fra deres indre nabosirkel. Her bor fire utenlandske familier i nærheten, og alle behandler de meg som om jeg er spedalsk. Jeg kjenner heldigvis to av de andre nabohusenes beboere, så jeg berger.

 

En dag fikk jeg en god idé. Hva med å lage velkomstfest i nabolaget for våre nye landsmenn? Vi kunne grillet, og jeg kunne tilogmed droppet svinekjøtt. Alle kunne blitt kjent. Akkurat da stod en annen av de utenlandske familiene utenfor omkring bilen sin. Det var sensommer, og jeg hadde på meg en sort kjole av type normalt nordisk. Ikke spesielt kort. Singlettoverdel. Helt grei. Jeg stilte meg på trappen og snakket vennlig til dem om idéen min. De snudde seg, mann og kone som barn, og så stygt på meg. Flaks at blikk kun dreper på film. De stod kun et par meter unna meg, og inntok rå og fiendtlig stillhet.

 

Jeg gjentok. 

De glodde.

Stillle. 

 

Kvinnen i huset begynte å gå sakte mot huset deres, med barna på slep, mens hun fortsatt hvilte blikket sitt intenst på meg. Mannen ble stående. De er gode i norsk og hører godt, likevel behandlet de meg som pest og kolera i samme norske kvinnekropp. Jeg ble irritert, og sa: “Dette er rasisme! Det er nettopp hva det er!” Da snakket mannen til meg. Han lurte hånlig på hvorfor jeg i det hele tatt snakket til dem. Så jeg ikke at han var opptatt med bilen? 

 

Jeg åpnet både hjertedøren og ytterdøren, men fikk i retur en type forakt jeg ikke er vokst opp med i dette trygge landet. Jeg ble målt opp og ned av en av de muslimske kvinnene, før hun spurte meg stille, med mørk stemme: “fryser du ikke? Skal du ikke gå og kle på deg?” Jeg prøvde høflig å forklare at det var en varm sommerdag, og at jeg ikke kom til å kle på meg mer enn tskjorte og shorts. Så ble det stille igjen. Ingen av barna kom over til meg mer. Det ble straks restriksjoner. De overser meg. Glor på meg. Behandler meg som luft. Og jeg nekter å endre meg for å behage dem.

 

Jeg blir bekymret og gjør meg noen tanker. Mange tanker. For hvordan skal det gå med samholdet i landet dersom vi i tillegg til å krenke våre egne tradisjoner, går glipp av det som skjer i landets nabolag.

 

For jeg var naiv og tok feil. Vi vanlige borgere KAN ikke bare integrere de fleste av dem. Det er umulig. Vi kan prøve, men det er som å helle olje i vann. Vi blir ikke godtatt som mennesker, men heller utsatt for rasisme.

 

Wikipedia says: Rasisme er blant annet å fryse ut og holde utenfor et menneske eller flere fra en annen nasjonalitet.

 

Jeg vil ikke at Pippi Langstrømpe skal få munnbind, og Hellbillies nye retningslinjer. Dette er nordiske nasjonalitetsskatter. Jeg vil ikke sitte å se på at de fjerner Lucia og barna våre må nynne Deilig er jorden, mens svinekjøttet svir seg i ovnen i det vi uoppmerksomt lar landet miste sine særpreg.

 

Jeg vil ikke at Listhaug skal tolkes i vilden sky.

 

Jeg er lei av at der hersker en fare for å bli kalt rasist bare jeg krever at mine forfedres og formødres verk må få stå i fred, samme hvor tradisjonene opprinnelig kom fra, mens jeg selv blir utsatt for rasisme oftere enn vinden skifter retning. Jeg mener tilogmed at kloden kunne vært cool uten grenser. Men sånn er det ikke; her er land oppdelt i grenser, et system jeg må forholde meg til.

 

Og jeg, jeg kan være både inkluderende og integrerende, men vit at her nede på grasrota bakkeplan funker det ikke hva vi gjør og ikke gjør. De liker ikke en norsk og selvstendig kvinne uten mann i hus. Sånn er det.

 

Jeg er bekymret, i det jeg tenker på forskjellen fra nå og tilbake til det nabolaget jeg vokste opp i. Jaggu var det ingen av naboene som stilte seg til og glodde stygt på hu mor, og når vinteren kom, var det tid for juleforberedelser. Vi ble opplært til å ha en dose selvironi forresten. Skal du bo i dette landet med alt det heftige været, trengs både galgenhumor og selvironi. Vi gikk ikke gjennom mørketiden uten litt humor i hverdagen. Da sola ikke lenger pøste på med Dvitamin, måtte vi passe på å skrelle av oss klærne om sommeren for å få nok D, og på vintertid måtte vi sørge for latter og glede i grender og bygdakroker.

 

Joda. Vi har tradisjoner både fra Tyskland og Usa. Jeg har selv delt den statusen på fb, fordi jeg synes den var inkluderende til alle mine innvandrede venner. 

 

Det betyr ikke at vi skal drukne de tradisjonene nedi skagerak før Danskebåten rekker å redde dem med tilbake, bare fordi vi ønsker å være inkluderende. 

 

Jeg mener at man ikke bør bosette seg i et land man finner støtende, og at man må omfavne landets tradisjoner, lover og regler med respekt.

 

Akkurat nå finnes et sprik mellom Norske og enkelte innvandrende statsborgere. Mange av oss nordmenn blir forsøkt endret, og ignorert etter noter, som om vi burde skamme oss over kjøttet vi eter, klærne vi går i og musikken vi lytter til. Dette er en type iskulde som gjør vinteren dobbelt så kald og dobbelt så lang. Og når sommeren kommer og vi skal sanke Dvitaminer, er det rett før enkelte av dem flyr på oss kvinner i frustrasjon over lettkleddheten. Jeg skriver herved under på dette.

 

Jeg vurderer tiltak. For jeg kan ikke akseptere å bli behandlet som dritten på bakken der jeg vokste opp, bare fordi jeg som kvinne insisterte på å delta i dugnaden i sommer, heller enn å høre etter en fyr som ikke kunne forstå hvorfor jeg som kvinne skulle bli med på den jobben.

En mann som korser seg fordi han tror jeg er heks, siden jeg ikke har mannlig samboer. Og Gud forby dersom en eventuelt samboer av meg skulle bli en kvinne. Jeg har tydelig fått med meg hva de synes om homofili. Det ville faktisk gått ut over min egen sikkerhet å irritere de med homofilt samboerskap.

 

Selv om homofili er lov her. Selv om de ikke kan gjøre noe med det.

 

Eller KAN de det? Har du tenkt på det? Hva det neste blir? Jeg kan love deg at det ikke er norske sympatisører som står bak alle ønsker om endring. Selvfølgelig vil de se deg tildekt, kvinne. Og de vil ikke integreres eller bli venn med deg før de finner deg finslepet og respektabel nok.

 

Burde det ikke være omvendt?

 

Nei, de fikk ikke til å endre meg. Jeg går fortsatt i de samme klærne, spiser den samme maten, og skjønner ikke hvorfor de i utgangspunktet tror at jeg vil komme til å legge alt norskt vekk, bare for å bli godtatt av dem. Bare for å bli hilst på, smilt til og besøkt. Jeg har hørt om sekter som bruker avvisende ignorering som våpen dersom noen strider mot gruppens felles-syn, men jeg vil være den jeg er uten å bli mobbet og utsatt for rasisme.

 

Jeg prøvde iherdig, men de ville ikke vite om integrering. Jeg kan ikke tvinge dem til å ville det. Kjære Statsminister, hjelp oss, du som skal kunne: Hvordan hindre at landet blir ytterligere delt? Hvordan lære innvandrere om de eksisterende normer, regler og tradisjoner? For ikke å snakke om at det er ok at jeg som kvinne går i kort skjørt og uten hodeplagg?

 

Hvem lærer dem ved grensa, at hekser ikke finnes, og at det er helt ok at norske damer bor alene?