Aleneforeldre er sterkere psykosomatisk

 

Det er bare toåringen og meg i huset. Han begynner å kvikne til etter omgangssjuken, og vil leke med leire på det lille bordet sitt. Jeg flytter gutten og leiren til stuebordet. Må vise meg selv omsorg og ta det med ro nå. For jeg kjenner kvalmen rir meg, og jeg kan ikke gi etter. Som vanlig må jeg sørge for å holde meg frisk. Hvem andre enn meg skal bære ham opp trappene når han setter seg på et trappetrinn og varsler intro til 3årstrass? Hvem skal lage mat til ham? Bade’n? Stelle ham for natta? Ingen andre. Her er kun meg om alt ansvaret, og det er prentet meg inn i marg og bein. En ting er like sikkert som det er visst; jeg kan ikke gå fra kiden og løpe på do og spy midt i bæsjebleieskiftet. Ikke aktuelt. Kan ikke tenke meg mer uhygienisk hverdagsopplegg.

 

Han kastet opp to netter på rad stakkar liten, og så smitta han pappan sin og storebror på 7 år, som begge bor i en annen kommune. 

 

Jeg kjente kvalmen presse på i dag med en gang minsten hadde sovna dupp. Men nei: I refuse. Skal ikke ha denne dritten, og kan ikke. Har ikke tid. Jeg slukte litt tørr havregryn og este ut en neve chiafrø i vann. Så spiste jeg chia og drakk vann for fulle mugger. En mage i ulage kan jeg tåle, men jeg er alenemamma og kan ikke bli syk. 

 

Så tittet jeg en film og roet ned i sofaen, før jeg ruslet opp og la meg til å sove sammen med lille Even. Vi sov til over fem. Vi trengte det. Og da vi våknet, var vi fine da. 

 

Det handler om å sette på bremsen og det handler om det faktum at du vet at det er utenkelig at du som eneste voksen i huset blir liggende i sykeleie og ellers drive å henge med dassen.

 

Det handler om å senke kravene og godta litt slapphet, småfeber og kvalme, men for all del ikke gi opp for noen som helst omgang med influ. 

 

Det handler om å velge bort det verste husarbeidet i noen dager, og flytte inn på sofaen i en slags dvale. Prioritere kun stell og mat for barna.

 

Det handler om nudler og pølser til middag, og det å klappe seg selv på skuldra for det. At det er bra nok med nudlepølsemiddag, hellyeah.

 

Jeg elsker å være alenemamma, og jeg elsker dette også. Det at jeg ikke whatsoever kan legge meg nede for telling og bli syk. Hvis alternativet er å kunne bli syk, vil jeg jo mye heller holde meg frisk.

 

Nei jeg blir ikke syk

 

Jeg blir “småpjusk” jeg også, men ikke som de som kan tillate seg å bli sengeliggende. Jeg blir ikke fullt så syk, og er innstilt på de mildeste symptomene som er akkurat nok til å leve med og samtidig kunne holde dette hjemmet i tøylene. For barna trenger meg uansett. De må bades, fores og stelles. Jeg kan ikke og vil ikke sende bort minsten eller droppe samvær med eldstemann, bare på grunn av litt influensasymptomer eller et hint av omgang.

 

Psykosomatisk, er det noe som heter. Og det ordet er velkjent for alle aleneforeldre som må klare seg på egne føtter, og som rett og slett ikke kan. Ikke kan legge seg syk nedpå og la babyen sin krype hit og dit alene. Ikke kan la treåringen sin lage maten sin selv. Ikke kan bli sittende fast på dass mens barna setter fyr på kåken og stikker av for den saks skyld. Vi har en indre klokke innstilt og timet perfekt hva angår sykdom og slikt. Litt, men bare litt. Bittelitt feber, men ikke nok til knockout. Litt kvalm, men ingen pjuking. Litt magelaus, men kun engangs; etterpå er det bare for alenemagen å skjerpe seg!

 

Kan man ikke, så kan man ikke. Ride with the wibe and calm down; brainpower knocker ut det meste av trang til å gi etter, og det handler om at her i huset er det ingen annen voksen til å synes synd på meg og ta over skuta mens jeg ligger i senga og sjuker meg ferdig. Her er det power og beintøff selvstendighet som gjelder, hva enten det er snakk om stell av barna, økonomisk styring, matplanlegging, innkjøp uten bil og det faktum at for å gjennomføre alt dette alene, må jeg holde meg sånn någenlunde frisk. Ikke bare psykisk, men fysisk også. Alt må tenkes på til minste detalj. Hvis jeg kjenner omgangssyka rundt meg gjør meg kvalm, må jeg vente et par dager med joggeturen, da trening kan være nok til å vippe meg av pinnen. Jeg sover ekstra mye, og styrker meg på sunn mat. 

 

Jeg er sterkest alene. På alle måter. Mest sosial også, som singel alenemamma. Det er ikke for å klage at jeg skriver dette. Hvorfor klage over å aldri bli skikkelig sjuk? Annenhver helg er begge barna hos pappan sin. Da kan det hende jeg “slår meg løs” med en influensavals. Men ellers i hverdagen, synes jeg det rett og slett er deilig å kjenne på ekte power og selvstendighet. 

 

Og jeg kan ikke la være å fundere over hva et menneskesinn er i stand til. Når jeg må, kan jeg stanse sykdom rent psykosomatisk sett. Frivillig tvang med hint av løvemor. Balanse i kjærlighet og omsorg, er hva jeg opplever at alenemammatilværelsen gir meg. Og jeg er i mål. Jeg er ikke på søken etter noe, eller på leting etter et annet menneske å “dele livet med”. 

 

Ekte power skaper du mest av når du usåret står alene om ansvar.

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg