Tattoo hearts:
Barna vi ser rundt oss i hverdagen i tidsklemmas sidesyn… Så lenge vi voksne møter dem på busser og kjøpesenter, er det opp til oss å gripe inn dersom de blir utsatt for trakassering. Så lenge lærere og foreldre ikke er der, er det vårt ansvar som “nabokjerring” å være det store øyet som ser, og den hjerne som handler det og da.
Det koster. Sjenansen som bremser deg fra å stanse urett å skje, kan fortone seg som holde tale – frykt.. Men gjør det likevel. Kom igjen og bry deg som bare fy.
Vi er moden frukt. Vi bør ha sansene på stælk, samme hvor vanskelig det kjennes å stoppe tilsynelatende sterke mobbere.
Men du kan redde liv. Du kan gi håp i små redde hjerter. Rockaby baby, rockaby!
Jeg husker da jeg selv var bare jentungen, og gråt og bar meg til mine besteforeldre i nord. En jente i bygda ble holdt utenfor. De andre barna ville ikke være med henne. Jeg var hysterisk. Farmor og farfar skjønte ingenting av mine hulk, stakkar. Og hadde de skjønt det, vet jeg de hadde hjulpet meg med mine planer. Men jeg greide ikke å stanse alle tårene. Så i stedet for å forklare farmor og fortelle farfar, bare gråt jeg for jenta.
Bak tårene hadde jeg planer om å kalle alle barna inn til et møte. Om jeg så måtte dumme meg ut, ville jeg prøve. Men det stilnet i gråten, og natten kom med drømmene sine.
Den gang var det ikke mulig å bry seg på den utstrakte måten som er tilgjengelig nå. Dette var barnegråt over mobbing noen år før internett satte sine brede føtter på kloden.
Nå er det andre tider. Man kan nå mange. Så hvorfor tror fortsatt enkelte at det ikke er mulig å stanse mobbing? Klart vi kan! Hvorfor resignere i den tro at mobbing skal vinne, når slik trakassering faktisk dreper våre barn? Klart vi kan fighte, klart vi vil gripe inn: selvfølgelig er vi rede til både å beskytte mobbeoffer og veilede mobbere.
Handler det om å våkne?
Dreier det seg om å tatovere hjertene våre?
..og aldri glemme
at vi skal bry oss
og pønske ut nye ideér
som funker til det beste for alle…
Jeg lurer på hvordan har du fortalt barna dine, hvordan du har det, når du er “nede”? Eller hvordan reagerer de? Skjønner de da at du har en vanskelig periode? Jeg sliter med å fortelle sønnene mine hva som feiler meg, men jeg tror de skjønner at jeg ikke har det helt bra.
Mona: Heisann du. Den praten med barna kom jeg aldri til, fordi jeg har vært klin frisk og stabil i 6 år nå, og både psykiatrien og jeg ser an situasjonen som at dette kommer til å fortsette, siden jeg er perfekt medisinert, trener jogging og styrke jevnlig og bruker diverse tanketeknikker for å holde meg i trygg og glad. Hvis du vil, ta gjerne kontakt med meg så kan vi prate om dette? Facebooksiden for bloggen heter forbipolene og du kan sende mld der. Eller legg meg til på Helene Dalland