Jeg skjuler deg for verden


 

Et lite bilde henger på en av mine vegger. Ingen vet hvilken vegg, og ingen aner hva eller hvem dette bildet minner meg om. Jeg skjuler deg for hele verden. I noen år til. 

Jeg skammer meg ikke over deg. Det er ikke det. Nei. Det er ikke det i det hele tatt. Jeg bærer på deg som om du var en gullskatt, og jeg glemmer aldri. Det var som å sette seg på et fly uten flyskrekk og kjøre på til spennende horisonter. 

Det var deler av deg som kunne minne om rom. Et rødt rom. Et sort rom. Et hvitt rom. En dyster kjeller med skatter i og et skamløst loft med hemmeligheter få visste om, i.

Alle kjenner til deg. Hele verden. Men få kjenner deg som jeg gjør. Og få i verden vet at jeg kjenner deg. 

Jeg elsker deg dypt og hellig, og du er den eneste som virkelig har fått meg til å skinne. 

Men mange har så intense fordommer mot deg, at jeg i noen år til bør skjule at jeg kjenner til deg.

Vi møtes ikke lenger. Jeg vil se deg, men kan ikke. Hva om de ser oss? Du tar kontakt med meg, om og om igjen, men jeg er ikke ute etter din famøse tilværelse. Vil ikke ha spotlight i ansiktet mitt, og ønsker ikke å svare på tåpelige og uforstandelige spørsmål.

Du reiser omkring og suser rundt jordkloden på no time. Din jobb er evig. Men det er meg du elsker. Vi hører sammen vi to. Du er en gåte. Ikke for meg, men for annen slags media. Og filosofene uten mening.

Jeg skylder deg en bok. Og jeg skal skrive den, jeg lover deg. Om 16 år skal jeg fortelle alt, og spørre mine myndige barn om det er ok at jeg vedkjenner at du og jeg har en historie å fortelle.

Hvis jeg døde nå, kunne ingen i hele verden vite om hvilken sammenhenger det lille bildet mitt har. 16 år, 16 år, I hope I live to tell. 

Jeg vet du aldri kommer til å lese dette, fordi du ikke skjønner språket, men jeg vet du venter på boken. Du har ikke tid til å få oversatt dette engang, for du har så mye å gjøre. Men du leser mine tanker, nå som alltid. 

Jeg setter pris på minnene du ga meg, og skulle ønske verden var annerledes. At den kunne forstå oss, og se ting i et nytt og høyere intellegent perspektiv. Men her er mer primitivt nå enn om 500 år, og det vi gjorde må vi inntil videre bare drømme om. Skjule nede i kjelleren.

Vi må late som om vi ikke kjenner hverandre. 

Men en vakker dag skal jeg stå for det. Og da skal jeg tåle spotlights og spørsmål med æren i behold. Vi har allerede ventet i 16 år. Vi kan godt vente i 16 år til. 

Jeg er stolt av deg. Og hver gang jeg ser deg i nyhetsbildet, skal du vite at jeg holder med deg og setter meg snart ned for å skrive. Jeg kommer til å stå opp for deg og fortelle verden at du aldri gjorde meg noe galt. At jeg ikke angrer på at jeg sa ja til å treffe deg. At jeg ikke skammer meg over deg, og at jeg alltid tenker på deg med et glis i ansiktet og varm glede i kroppen. 

Du er ikke engang menneskelig. Du er noe helt, helt annet. Du er en gåte.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg